Galápagosøyene har vært evolusjonens lekegrind i flere millioner år. Resultatet er en eksotisk flora og fauna, med mange endemiske arter. Et av de tydeligste eksemplene på naturlig utvalgs kreative kraft er de 13 endemiske finkeartene, også kjent som Darwins finker. Disse er blitt et lærebokeksempel på hvordan naturlig utvalg former og danner nye arter.

Finkene er svært like hverandre. Enkelte av artene varierer noe i fjærdrakt og størrelse, men det er nebbets utforming som er det trekket som i størst grad skiller dem fra hverandre.

Selv etter å ha vært på Galápagos en god stund nå, klarer vi kun å skille fra hverandre noen få finkearter.

Trøsten får være at selv ikke Darwin klarte med en gang å se at finkene tilhørte mange forskjellige arter. Det ble han først gjort oppmerksom på en stund seinere, da han var tilbake i England.

[kml_flashembed movie=»http://www.youtube.com/v/WePU4dXYcS0″ width=»510″ height=»420″ wmode=»transparent» /]

Ufortjent navn?
En av Darwins viktigste observasjoner fra oppholdet på Galápagos, var hvordan de ulike øyene huset forskjellige arter med egne særtrekk.

Men faktisk viet ikke Darwin verken finkene eller deres geografiske distribusjon spesielt mye oppmerksomhet mens han var på Galápagos. I stedet konsentrerte han seg om ande dyregrupper.

Darwin syntes for eksempel det var svært interessant at de tre spottefuglene han hadde samlet inn, viste seg å komme fra forskjellige øyer i arkipelet. Han la også merke til elefantskilpaddene varierte i utseende mellom de ulike øyene.

Men hva er så grunnen til at nettopp finkene er blitt så tett knyttet opp til Darwins navn og hans evolusjonsteori?

Det finnes nok flere forklaringer på dette. Begrepet Darwins finker ble lansert allerede på 30-tallet, og er blitt hyppig brukt siden når finkene på Galápagos omtales.

Grunnen til at finkene har vært – og fortsatt er – mye omtalt, er deres posisjon som velstuderte og pedagogiske eksempler på hvordan naturlig seleksjon kan føre til artsdannelse og endringer i populasjoner.

Finkene er rett og slett gode modellorganismer når man ønsker å studere evolusjonsmekanismene Darwin fremla i Artenes opprinnelse.

Mange nye arter på kort tid
Darwins finker representerer et tilfelle av det som kalles en adaptiv radiasjon: Finkene på Galápagos stammer alle fra en relativt ung felles forfar, og artene oppsto som et resultat av at isolerte populasjoner tilpasset seg levemiljøene på de forskjellige øyene.

Nebbets utforming og størrelse er den mest markante forskjellen mellom de ulike artene, og skyldes tilpasninger (adaptasjoner) til ulike matressurser (derav navnet adaptiv radiasjon).

Mens noen finker for det meste spiser frø, er for eksempel insekter den viktigste næringskilden for andre. (I videoklippet under kan du se spettspurv (som på tross av sitt norske navn er en fink) lete etter insekter ved hjelp av en pinne. Spettspurven er den eneste av finkene på Galápagos som benytter redskap i sin søken etter mat.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/7A66Ip1CFzg" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Men noe av det mest fascinerende med finkene, er den store variasjonen i morfologi og levesett man kan finne innenfor enkelte av artene. Dette gjør dem til attraktive studieobjekter for evolusjonsbiologer.

Artsdannelse under utvikling
For eksempel kan populasjoner som bor på forskjellige øyer, men som tilhører samme art, ha forskjellige nisjekrav. Hvis disse populasjonene fortsetter å bli mer og mer forskjellige fra hverandre, kan de over lang nok tid utvikle seg til å bli forskjellige arter.

Darwins finker er derfor gode å studere når man forsøker å forstå hvilke mekanismer som er viktige i begynnelsen av en artsdannelsesprosess.

Blant finkeartene finner man også tilfeller der nært beslektede arter er mer forskjellige fra hverandre når de lever i samme område, enn når de lever isolert fra hverandre.

Å forstå mekanismene bak dette mønsteret, vil kunne gi innsikt i hvordan reproduktive barrierer opprettes og opprettholdes mellom nært beslektede arter.

Blant Darwins finker finner man rett og slett eksempler på flere av stadiene som inngår i en artsdannelsesprosess.

Også viktig for Darwin
Selv om Darwin ikke øyeblikkelig forsto viktigheten av finkene han samlet og observerte på Galápagos, ble det etter hvert klart for ham at finkene var et av hans beste eksempler på hvordan arter endrer seg gjennom evolusjon.

I andreutgaven av The Voyage of the Beagle er dette tydelig. I motsetning til førsteutgaven har han i denne utgivelsen satt inn en illustrasjon som viser nebbene til fire av finkeartene. I tillegg skriver han:

«Seeing this gradation and diversity of structure in one small, intimately related group of birds, one might really fancy that from an original paucity of birds in this archipelago, one species had been taken and modified for different ends.»

I dette sitatet er det (i retrospekt) lett å oversette ”modified for different ends” med ”evolusjon gjennom naturlig utvalg”.

Mens det spekuleres i om Lonesome George overhodet husker ”hvordan det gjøres”, ser det ut til at elefantskilpaddene fra Santa Cruz har full kontroll over sine reproduktive manøvre.

Her om dagen dro Darwinekspedisjonen opp i høylandet på Santa Cruz for å filme litt.

Det fuktige høylandet byr på et rikt dyreliv som skiller seg betraktelig fra det som befinner seg langs kysten kun få kilometer unna.

Turen skulle imidlertid bli litt mer livlig (eller livgivende) enn vi hadde turt håpe på. Det vi trodde var en brautende ku som ødela for lydopptakene våre, skulle vise seg å være noe helt annet.

Vi lar det være med det og lar lyd og bilde tale for seg selv.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/4UOpiAE-neI" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Om det er hold i teorien om at Lonesome George har glemt gamle kunster, kunne kanskje videoen inspirere:-)

Det er uansett flott å se at livet går sin gang her på øyene.

Få dyr forbindes i større grad med Galápagos enn elefantskilpaddene, verdens største landskilpadder. De gigantiske reptilene er ikke bare fascinerende livsformer. De langtlevende dyrenes kamp for å overleve er også blitt et viktig symbol på de negative konsekvensene av menneskets tilstedeværelse på øyene.

I hundre tusener av år levde elefantskilpaddene i fred og ro på Galápagosøyene. På øyriket hadde skilpaddene få fiender, og i regntiden bugnet øyene av gress og annen mat.

Skilpaddene spredde seg til mange av øyene i arkipelet, og over tid tilpasset de ulike øy-populasjonene seg sine lokale miljøer. Evolusjonsprosessen resulterte i mange undertarter av elefantskilpadder, alle med sine egne særtrekk.

Da de første menneskene begynte å utforske Galápagos noen hundre år tilbake, var det derfor en rik og variert bestand av landskilpadder de fant.

Og – som Darwin skriver i The Voyage of the Beagle – er det mulig å bestemme hvilken øy en bestemt skilpadde kommer fra, kun ved å se på formen på skallet.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/IlFpwJsY9IY " width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Hardt beskattet
Men menneskets oppdagelse og kolonisering av Galápagos ble begynnelsen på slutten for flere av de ulike formene for elefantskilpadder.

Skilpaddekjøtt smaker godt, og de store og trege dyrene ble et åpenbart mål for sultne mennesker på jakt.

Skilpaddenes evne til å klare seg opptil et år uten mat, gjorde også dyrene til attraktive matpakker for sjømenn på langtur. Ti-tusener av skilpadder ble fanget av båtmannskap og spist under fjerne himmelstrøk.

Den voldsomme hamstringen gjorde at mange populasjoner av elefantskilpadder ble kraftig redusert. Situasjonen ble yterligere forverret for skilpaddenes del da husdyr ble utplassert på øyene.

Opphopning av husdyr på øyene, og i særdeleshet geiter, gjorde at de trege reptilene i stor grad tapte konkurransen om matfatet.

En gang fantes det så mange som 14 (noen mener 15) underarter av elefantskilpadde på Galápagos. I dag finnes kun 10 igjen i vill tilstand.

En underart er representert med ett eneste gjenlevende individ. Han ble funnet helt alene på øya Pinta på begynnelsen av 70-tallet. I dag er han plassert på forskningsstasjonen på Galápagos.

Skilpadden fikk navnet Ensomme George. I dag er han et ledende symbol på naturens sårbarhet for menneskets herjinger.

Stort engasjement
Det er et stort engasjement for å bevare underarten George representerer. Ikke minst ønsker man at Georges gener skal bringes videre. I flere ti-år er det derfor blitt forsøkt å få ham til å parre seg med skilpadder tilhørende nært beslektede underarter.

Dette har så langt vist seg nytteløst. Og ikke overraskende florerer det av teorier på hva som kan være årsaken til at George fortsatt er ungkar.

En åpenbar mulighet er rett og slett at George ikke tiltrekkes av de hunnene han har blitt introdusert for. Hunnene tilhører tross alt andre underarter enn ham selv, så at George er litt lunken i sin interessw er kanskje ikke så rart.

En annen teori går ut på at George – etter alle årene i ensomhet – har glemt ”hvordan det gjøres”. Andre mener det er en mulighet for at genitaliene hans ikke lenger fungerer, siden de ikke har vært i bruk på snart 40 år.

Nesten
George kan umulig ha glemt alt, for i juli 2008 kom det en uventet beskjed fra forskningsstasjonen om at George hadde parret seg med en av hunnene han hadde besøk av. Resultatet var et tosifret antall egg.

Eggene ble plassert i inkubatorer, dekorert med religiøse bilder og symboler av de ansatte på forskningsstasjonen. Like greit å ha gudene på sin side når George for første gang på nesten 40 år viste interesse for en hunnskilpadde.

Dessverre var resultatet svært nedslående. Ingen av eggene var befruktet.

Forskere håper nå Georges gjenfunnede libido kan føre til flere parringsforsøk i framtida.

Fortsatt håp
Det er også flere gode nyheter. For ikke lenge siden viste nemlig genetiske tester at det på øya Isabela eksisterer en hybrid mellom den underarten George tilhører og en annen underart.

Det har med andre ord på et tidspunkt eksistert en skilpadde tilhørende George sin underart på øya Isabela. Spørsmålet nå er hvorvidt denne skilpadden fortsatt er i live. Hvis den er det – og det viser seg å være en hunn – kan dette være en potensiell partner for George.

Nasjonalparken på Galapagos har utlovet en belønning på 10.000 US dollar til den som kan frambringe en hunnskilpadde som får avkom med George.

George den ensomme er utvilsomt verdens mest berømte reptil, og historien om ham begynner mer og mer å likne et reality show.

Det er mange måter å oppdage nye arter på. Darwin måtte for eksempel sette tennene i en fjellnandu før han forsto det var en ny art han hadde på tallerkenen.  Vi så sprell levende fjellnanduer ute på de Patagonske sletter på vår vei videre sørover.

Det eksisterer to arter nandu, fjellnandu og stornandu, og begge er endemiske til Sør-Amerika. Disse fuglene er store og tunge, og ingen av artene er i stand til å fly.

Fjellnanduen er derimot en ypperlig sprinter. Toppfarten er på rundt 60 kilometer i timen og for å unnslippe predatorer er de også i stand til å raskt skifte løperetning.

Hannen som bleieskiftarbeider
Fjellnanduen er polygam, noe som betyr at hannen befrukter flere hunner. Faktisk kan antallet partere for hannen komme opp i et tosifret antall.

Men jo flere hunner en hann parrer seg med, dess mer jobb for ham i framtida. Det er nemlig hannene som har det fulle ansvaret med å passe på egg og kyllinger.

Ser man en enslig fjellnandu i etterkant av parringssesongen, kan man derfor være ganske sikker på at det er en hann. Rundt beina på den befinner det seg også mest sannsynlig en skokk med kyllinger, eventuelt en haug med egg.

Det er primært hanner vi har observert så langt. Se video under:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/CxEHspk5Li8" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Liten geografisk overlapp
De to nanduartene er ganske like av utseende, men fjellnanduen er noe mindre av størrelse og har blant annet fjær lengre ned på de noe kortere beina.

Med unntak av området rundt Rio Negro i Argentina, er de to nanduartene sjeldent å finne i samme område. Stornanduen holder seg stort sett nord for Rio Negro, mens fjellnanduen holder seg sør for denne elva.

Det skarpe geografiske skillet mellom hvor man finner de to nanduartenes er bakgrunnen for en artig, liten historie om Darwin i Patagonia.

Spektakulært måltid
Stornanduen var en beskrevet art på tidspunktet Darwin observerte den på sine reiser i Uruguay og i nord-Argentina. I Bahia Blanca fikk derimot Darwin høre fra gauchoer om en annen type nandu, som skulle finnes lenger sør.

Det var få andre Darwin snakket med som hadde sett denne fuglen, men han stolte på gauchoenes observasjoner. Antageligvis syntes han det var en spennende tanke at det kanskje fantes en ny fugleart av den størrelsen, som ingen før hadde beskrevet.

Da Darwin besøkte det sørlige Patagonia noe seinere, hadde tegneren ombord på H.M.S. Beagle skutt en nandu som var langt mindre enn nanduene de hadde sett før.

Ingen tenkte noe videre over det, og fuglen ble tilberedt til middag.

Etter endt måltid, kom plutselig Darwin på hva gauchoene lenger nord hadde fortalt ham. Han skyndte seg å raske sammen restene av fuglen han nettopp hadde spist og sendte alt sammen til London.

Hjemme i Storbritania ble det konstatert at Darwins matavfall representerte en ny art. Fuglen ble gitt det vitenskapelige navnet Rhea darwinii (fjellnandu på norsk) etter dens oppdager og fortærer.

Det skal nevnes at det kun var på hengende håret at det ikke ble fjellnandu-middag på Darwinekspedisjonen også. Bare se her:

(I dag er det vitenskapelige navnet til fjellnanduen Pterocnemia pennata. Av ulike årsaker har flere av artene Darwin oppdaget på sin reise rundt om i Sør-Amerika skiftet navn.)

Bildet viser tegningen av fjellnandu (Pterocnemia pennata) som ble publisert i The zoology of the voyage of H.M.S. Beagle fra 1841. Tegningen er laget av John Gould,  personen som ut i fra restene etter Darwins fuglemåltid klassifiserte fjellnanduen som en ny art.

176 år, to måneder og en uke etter at Charles Darwin besøkte noen områder ved kysten i nærheten av Punta Alta for første gang gjorde vi det samme.

”Charles Darwin ble snart tiltrukket av noen lave klipper i nærheten av Punta Alta, der han fant noen enorme fossile bein som seinere ble beskrevet i hans arbeider; samtidig våre smil når vi så den enorme mengden tilsynelatende skrot som han så ofte kom trekkende ombord med.”

Slik beskriver kapteinen på skuta the Beagle, FitzRoy, hva som skjedde for litt over 176 år siden. I virkeligheten var det mer dramatisk. Darwin glatter også selv over det som skjedde i sin offisielle reisebeskrivelse, Journal of Researches som han gav ut som 30-åring.  Hva som virkelig skjedde kommer tydeligere fram da dagboknotatene hans ble utgitt mange år seinere.

Darwin skriver:

2. oktober 1832: ”Tidlig om morgene dro kaptein FitzRoy med et et stort antall av mannskapet i land med fire lettbåter. Vi tok med middag til alle, da planen var å bygge et landemerke som var synlig fra havet, og deretter returnere om kvelden. Jeg dro avgårde for å geologisere sammen med min medhjelper.

Mens vi gikk merket vi at vinden hadde frisknet til, men vi brydde oss ikke noe videre om det. Da vi kom tilbake til stranda var to av båtene var trukket langt opp på land, de andre hadde dratt tilbake.

Det fristet ikke å tilbringe natta med tynne klær på den golde stranda; men det var uungåelig, så vi gjorde det beste ut av situasjonen. Det ble ingen mat denne kvelden; vi var 18 stykker på stranda og hadde veldig lite mat igjen.

Vi improviserte et slags telt med båtene og seilene og forberedte oss på natta. – det viste seg å skulle bli veldig kaldt, men ved å sitte tett sammen klarte vi oss ganske godt inntil det begynte å regne, da var vi temmelig miserable.

3. oktober: Da sola tittet fram så det stygt ut. – himmelen var skittengrå og vinden var sterk, sjøen var uryddig. Det var nå tid for å lete etter mat.

Til frokost åt vi noen småfugler og to måker samt en hauk som vi fant død på stranda. Middagen ble ikke noe særlig bedre da den besto av død fisk som tidevannet hadde skylt opp. vi bestemte oss for å spare noe av dette til dagen etter.

Om kvelden samme dag, til vår store glede og overraskelse, løyet vinden og kaptein FitzRoy så sitt snitt til å komme noen hundre yards fra land; han kastet da noen kasser med proviant over bord som noen av mennene på land svømte ut for å sikre. – Dette var vel og bra, men mot kulden om natta var det ingen god medisin. Ingenting lot til å stagge vinden, som var så kald at det var snø på fjellene litt lengre inne mot nord-vest.

Jeg aldri opplevd før at kulde kunne være så smertefullt. Jeg klarte ikke å sove, om ikke et eneste minutt fordi kroppen min skalv så fryktelig.”

Dagen etter, 4. oktober 1832, løyet vinden og i løpet av dagen kunne hele mannskapet, inkludert Darwin, igjen gå ombord på the Beagle.

Darwin tilbrakte etterhvert mye tid I området omkring Punta Alta, en dags kjøre tur syd for Buenos Aires, og gjorde mange viktige funn – særlig av fossiler. Vi måtte sjølsagt innom dette området for å se om vi kunne gjøre noen interessante fossilfunn.

Argentinske fossiler er under streng beskyttelse, og uten statlig autorisasjon er fossiljakt ikke mulig. Vi forsøkte derfor å komme i kontakt med en argentinsk paleontolog.

Jørn Hurum – kjent for de fleste i Norge – satte oss først I kontakt med José Bonaparte, Argentinas nestor innen vertebratpaleontologi og den som nærmest egenhendig har satt Argentina på det internasjonale dinosaurkartet. José satte oss videre I kontakt med Fernando Novas; dinosaurforsker med base på paleontologisk museum i Buenos Aires.

Under et besøk på museet, viser Fernando oss fossilene av en ny art dinosur og tar oss med til labben over gata, Der er en håndfull studenter og ansatte i full sving med preparering av en avstøpning av dinosauren. Den må bli klar til artikkelen som snart vil stå på trykk.

– Dere må love å ikke publisere bilder av disse fossilene før artikkelen er ute. Sier Fernando. Det er nemlig med vitenskap som det er politikk og statsbudsjetter; det er ikke bra å lekke informasjon før hele saken kommer på trykk (dette må vi altså foreløpig vente med å skrive om).

Mens vi er i laben til Fernando spør vi ham om han kjenner noen paleontologer i Punta Alta. Uten å nøle kommer det med en gang.

– Dere må besøke Teresa Manera! Hun arbeider bl.a. med noen fantastiske fossile fotavtrykk I nærheten av Punta Alta. I tillegg er hun er veldig hyggelig, og har også god oversikt over stedene Darwin besøkte. Han gjorde jo viktige funn av store pattedyr der nede, bl.a. av kjempedovendyret Megatherium.

Ett av disse funnene beskrev Darwin selv slik: ”En dag gikk jeg til fots mot Punta Alta for å se etter fossiler, og til min store glede fant jeg hodene til noen store dyr, i det bløte fjellet i området. – Det tok meg nesten tre timer å få det ut. Jeg var ikke tilbake ombord i skipet før noen timer etter solnedgang.”

Mange mailer og telefonsamtaler seinere – og med bilen endelig ute av arresten hos tollerne i Buenos Aires – setter vi kurset mot Teresa i Punta Alta.

Vi møter henne på et lite og koselig museum med det klingende navnet Museo Carlos Darwin. Hun sier at lavvann vil være en gang på ettermiddagen, og at vi bør dra fra Punta Alta kl. ett. Før den tid har vi tid til en liten omvisning I samlingene til museet.

Vi har ikke vært der lenge før det kommer inn et TV-team I museet –  dvs. at det er to dersom vi teller med oss selv.

– Jeg synes det er viktig å vise all aktiviteten ved museet, jeg håper det går greit at dere blir intervjuet av en argentinsk TV-stasjon?

Formålet med Darwinekspedisjonen er jo å rette fokus mot Darwin og naturvitenskap, så dette passet egentlig veldig bra for oss også. Det er tydelig at en ekspedisjon med norske biologer som følger I Darwins fotspor tiltrekker seg en viss oppmerksomhet. Før vi går ut for å spise lunsj har vi også blitt intervjuet av radio og en lokal journalist som samler informasjon for de lokale myndighetene i Punta Alta.

Teresa tar oss med inn i labben bak museet. Der ligger stabler av avstøpninger av fotavtrykk i hyller langs veggene og på gulve ser vi starten på en lang serie av fotavtrykk av Megatherium.

Etter lunj, klokken ett, møter vi Teresa, ektemannen hennes og Nerea, sistnevnte en student av Teresa. Etter ca. en times kjøring – på helt ordinære veier – den siste biten på en åskam rett over stranda, stopper plutselig veien, og bilen til Teresa som kjører foran oss seiler ned i den bløte sanda innerst på stranda og ut på den hardere sanda lenger ut mot bølgene. Vi seiler etter.

Vi kjører ca 20 min vestover langs stranda, til noen lave klipper.

– Det var her Darwin sultet og frøys –  og spiste død fisk han fant på stranda.

Teresa forteller mens vi går langs stranda og leter etter fossiler i fjellet. Vi finner snart mange svarte fossiler av en gnager som heter Actenomys – en slektning av markmus.

Plutselig finner Nerea et større fossil, og Teresa blir svært oppglødd. Det blir snart klart at det må være fra et stort pattedyr. Vi begynner å grave innover i det løse fjellet.

Det blir etter hvert klart at fossilet er større enn vi trodde først, vi har to hakker som vi arbeider med i skift. Teresa beklager seg flere ganger over at hun ikke tok med ordentlig redskap.

Etter mange timer har havet steget betydelig, og det blir klart at vi ikke kommer til å klare å grave ut hele fossilet før vannet fanger oss – og bilene – på stranda. Vi blir derfor enige om å avslutte gravingen for heller å returnere dagen etter. Se video:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/C4lC1dT1nRs" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Vi kjører tilbake samme vei som vi kom, og fortsetter noen kilometre videre, forbi stedet vi kjørte ut på stranda.

Lokaliteten Teresa vil vise oss er like unik som den er sårbar. For omlag 12 tusen år siden lå stranda vi kjører langs, langt fra havet. Området var på det tidspunktet et flatt område med gjørme som, når den var våt, bevarte fotavtrykkene til de dyra som gikk over, kanskje ned til en delvis inntørket innsjø for å drikke.

På disse fossile fotavtrykksfeltene finnes sekvenser med avtrykk fra flere arter ved siden av hverandre – mellom 20 og 30 arter, mest pattedyr men også fugler.

I dag ligger altså disse fotavtrykkene på stranda, og det er bare ved lavvann de er tilgjengelige. Teresa trodde at den syd-vestlige vinden de siste ukene hadde blåst mesteparten av sanden ut av fotavtrykkene, men det viser seg å ikke stemme.

Vi ser derfor bare noen av fotavtrykkene, halvt dekket av sand, men uansett er de imponerende. Begge skoene til Jens Ådne (str. 48) har god plass i et enkelt fotavtrykk, så det må ha vært et stort og tungt dyr til for å  lage det!

For litt mer enn 12.000 år siden satte en Megatherium høyre bakbein akkurat der Jens Ådne står. Vekten av 3-4 tonn klemte opp gjørma foran foten som er den «pølsa» som ligger rundt skoene på bildet.

Dette største avtrykket vi finner på stranda har tilhørt Megatherium, kjempedovendyret som Darwin gravde ut 176 år tidligere i samme område. Darwin skriver selv om funnet av Megatherium ved Punta Alta i sine dagboknotater at ”Dette funnet er særdeles interessant fordi det eneste eksemplaret i Europa befinner seg i Madrid, der det for alle vitenskaplige hensyn er omtrent like godt skjult som om det skulle ha forblitt gjemt i fjellet det kom fra.”

Det er seinere funnet flere kjempedovendyrfossiler, og vi vet ganske mye om dem. Bl.a. at de er slektninger av de mye mindre trelevende dovendyrene som fortsatt er å finne i regnskogene i Sør-Amerika og veide like mye som en fullvoksen afrikansk elefanthann.

Flere ting tyder på at kjempedovendyret gikk på to bein, men dette er ikke forskerne enige om. For det første gir anatomien til dette beistet noen hint; særlig det enorme.

Men her kommer også fotavtrykkene til nytte, sier Teresa.

-Vi har forsøkt å se om vi finner avtrykk etter både for- og bakbein, men har til nå utelukkende funnet spor etter bakbeina. Jeg forsøkte en gang å si til noen andre forskere at dette burde være et bevis på at Megatherium faktisk gikk på to. Men, som de ganske riktig påpekte, kan det jo tenkes at de tråkket med bakbeina oppi sporene fra forbeina.

Jens forsøker seg med en hypotese på sparket, og spør Teresa om det kan ha vært sånn at kjempedovendyret synes det var litt ekkelt å gå over gjørma så den reiste seg på bakbeina for å holde forlabbene tørre og reine? Teresa er ikke helt med på dette.

Mer interessant er det kanskje at det godt kunne vært menneskespor ved siden av sporene av kjempedovendyrene, som døde ut for omlag 8.500 år siden.

Omtrent samtidig døde det ut en hel fauna med mange store dyr, Megatherium var bare en av artene, og alt dette var de første menneskene på det Sør-Amerikanske kontinentet vitne til – eller kanskje vår egen art var medvirkende årsak?

Mens vi står ved Megatherium-fotavtrykkene ved Punta Alta og snakker med Teresa, blir noe Fernando Novas fortalte oss i Buenos Aires plutselig mer håndfast, nemlig at en mulig forklaring på utryddelsen av kjempepattedyrfaunaen i Sør-Amerika for 8.500 år siden er et samvirke av to ting.

De siste to millionene år har klimaet skiftet fram og tilbake mellom varmt og kaldt klima. Vegetasjonen i Patagonia har følgelig kommet og gått, og i tørre og kalde perioder har det bare vært få, små områder med den vegetasjonen som kjempedovendyret og flere andre utdødde dyr var avhengige av.

Disse store planteeterne – og rovdyrene som levde av å spise dem – klarte å ri av utallige slike klimaendringer, men i den siste perioden med tøffere klima og lite vegetasjon, for litt mindre enn 10.000 år siden, var det altså kroken på døra for de store pattedyrene i Sør-Amerika.

Fernando Novas mener at det kan være  i denne perioden med små populasjoner i den siste kalde perioden, for litt mindre enn 10.000 år siden, menneskene var tunga på vektskåla – at vi tok knekken på de få individene som ellers ville klart seg i de små områdene der det fortsatt var levelig.

Høyvannet er på vei innover stranda og vi drar tilbake til Punta Alta fulle av forventing om hva vi kommer til å finne når vi fortsetter utgravningene neste dag.

Her om dagen fant vi endelig igjen en videokassett som vi har lett intenst etter siden oppholdet vårt i Itaitaia nasjonalpark. Innholdet på kassetten er nemlig høyst severdig.

For en stund siden skulle ekspedisjonens mest krøllete representanter, Kjetil og Tore, overnatte midt i et pumarevir i Itatiaia nasjonalpark.

Området hvor vi satt opp campen lå midt i et tråkk som villgriser bruker flittig. Og der det finnes griser, finnes også rovdyr. Hele åtte pumaindivider er blitt observert innenfor et relativt lite område.

Fulle av forhåpninger til hva natten kunne by på, satte vi opp et kamera med nattfunksjon. Håpet var å fange på film det som måtte finne på å besøke campen mens vi sov. Vi avslører det med en gang, det ble ingen puma på oss.

Men en annen uforglemmelig seanse greide vi likevel å fange på film. Videoklippet viser hvor viktig det er å ha utstyret på plass, og ikke minst teste det godt før det skal brukes (særlig i stummende mørke).

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/4bHFFWNZcDk" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

I etterkant fant vi ut at Darwin har skrevet en glimrende manual til hvordan hengekøyer bør inntas. Les hans beskrivelse fra første dagen ombord i The Beagle for eksakt 177 år siden (3. desember 1831, Plymouth):

I am writing this for the first time on board, it is now about one o’clock & I intend sleeping in my hammock. — I did so last night & experienced a most ludicrous difficulty in getting into it; my great fault of jockeyship was in trying to put my legs in first. The hammock being suspended, I thus only succeded in pushing [it] away without making any progress in inserting my own body. — The correct method is to sit accurately in centre of bed, then give yourself a dexterous twist & your head & feet come into their respective places.— After a little time I daresay I shall, like others, find it very comfortable. 

Siden Darwinekspedisjonen foreløpig er fastlåst i et urbant miljø, er det ikke stort vi får sett av ville dyr og planter. Vi tar oss derfor friheten å vise dere mer av det vi opplevde og filmet i Brasil. Først ut er noen flate skapninger som Darwin delte i to.

Da Darwin utforsket de atlantiske regnskogene rundt Rio de Janeiro, var det en dyregruppe som særlig tiltrakk hans oppmerksomhet. På bakken, under råtne trestokker, fant han flere avlange, sneglelikende skapninger.

Men selv om utseendet er ganske likt som snegler, tilhører de en helt annen rekke, flatormer. Til informasjon tilhører snegler rekken bløtdyr (mennesket tilhører ryggstrengdyr). Trenger du en oppfriskning av klassifikasjonssystemet, ta en titt på Naturens ryddegutt.

Enkle organismer
Flatormer teller sannsynligvis over 100.000 arter, og inkluderer både parasitter (for eksempel bendelorm), rovdyr og nedbrytere. Og de er å finne i ferskvann, saltvann så vel som på landjorda.

Flatormer er enkle organismer. Blant annet mangler de ekte sirkulasjonssystem. En coctail av næringsstoffer og gasser flyter enkelt og greit mellom cellene. Huden står for pustingen. Flatormer kan nemlig ta opp og skille ut gasser direkte gjennom hudoverflaten. Og hvorfor ha munn og rumpe når en kan ”gjøre begge deler” gjennom én åpning?

For landlevende flatormer er det spesielt viktig at huden holdes fuktig. Om huden tørker ut, fungerer ikke gassutvekslingen (gassene må reagere med vann). Det er derfor disse flatormene oftest er å finne i fuktige, tropiske miljøer. Og for å holde seg unna lyset og har de utviklet enkle øyne. Visste du at øyne sannsynligvis har utviklet seg omkring 40 ganger i dyreriket, uavhengig av hverandre?

Penisfekting
Flatormer er hermafrodittiske, det vil si at alle individer både har egg og sperm. Vanligvis, når to flatormer møtes for å pare, utveksles sperm slik at begge blir befruktet.

Men, som hos mennesket, er det å bidra med sperm en relativt enkel jobb i forhold til det å bære fram barn. Den ekstra investeringen som graviditet medfører, har ført til en ganske bisarr paringslek hos enkelte flatormer. Hos Pseudobiceros hanckockanus fekter makene rett og slett med penisene sine (de har to hver!) i forsøk på å penetrere hverandre (og unngå selv å bli stukket og befruktet). Ta en titt på denne sida for å se det på film. Men motsetning til andre fektekamper, er banesåret mer livgivende enn dødelig.

Darwin the ripper
Darwin fant til sammen 12 arter landlevende flatormer. Og som med det meste han kom over, nøyde han seg ikke bare med å se på dem. Var du først så uheldig å havne i Darwins synsfelt og påfølgende grep, måtte du fint finne deg i å bli utsatt for en del eksperimentering også.

Darwin tok med seg flere eksemplarer som han forsøkte å holde i live ved å fore dem med råtne trestubber. Darwin ville nemlig teste en fiffig egenskap hos disse dyrene. Enkelte flatormer har den egenskapen at nye kroppsdeler kan dannes dersom de av ulike årsaker skulle forsvinne.  For eksempel når Darwin tok fram kniven sin; han kuttet like godt noen av dyrene i to, på tvers!

Og dermed kunne han observere hvordan dyrene gradvis ble større og større, inntil de noen uker seinere var blitt til to fullstore individer.

Neimen fant ikke vi flatormer, vi også. Tore holdt på å tråkke på en stor en under nattvandring i Itatiaia nasjonalpark. Den vi fant ilhører antakeligvis en annen, men nært beslektet gruppe til de som Darwin fant.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/f3lHGOEtyEg" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Jens Ådne fikk for en stund siden nærkontakt med Sør-Amerikas farligste dyr.  Her kan du se hvordan det gikk.

Instituto Butantan er et forskningsinstitutt som ligger vegg-i-vegg, eller rettere sagt skogholt mot skogholt, med universitetet i Sao Paulo. Jeg har vært med Marta Antoniazzi og Carlos Jared og sett på dyrene de har i laben sin hele dagen (du kan lese litt om dem her og her), men kl. 5 finner jeg og Carlos ut at vi bør gå opp på en liten kafé inne mellom forsknings- og museumsbygningene.

Kaféen er et lite, lavt hus med et stort, åpent område med små bord og stoler under et hvit soltak. Det fungerer som samlingspunkt for forskerene og andre som arbeider på Butantan. Etter en halv kopp kaffe kommer Joao Luis, en bekjent av Carlos, og slår seg ned sammen med oss. Joao har hvitt skjegg og et ganske sløvt blikk, på seg har han en løs, hvit linskjorte.

Mens Joao kjøper kaffe forklarer Carlos at han har kjent ham i 30 år og at han er lege. Men ikke av den typen som er ute etter penger og prestisje. Han har arbeidet nesten hele livet med å behandle slangeofre. Instituto Butantan ble startet av Vital Brasil. Det høres nesten ut som et kunstnernavn, men er navnet på en av Brasils mest kjent forskere gjennom tidene. Tidlig i forrige århundre utviklet han de første motgiftene mot de slangeartene som finnes i Brasil. Siden den gang har en liten legevakt tatt imot pasienter som er bitt eller skadet av gift fra dyr og planter i nærområdene til Sao Paulo.

Joao spør om jeg vil se på hva de driver med på legevakten. Jeg synes det låter interessant, og jeg blir med ham etter kaffepausen.

Legevakten er et lite, men temmelig langt hus med en etasje. Inngangen er i den ene kortveggen, og innenfor er et lite venteværelse. Fra venteværelse går en lang gang innover midt i huset. På høyre side er det små rom der pasienter ligger i senger, mellom to og fire senger i hvert rom. Rett innenfor gangen sitter en lege i hvit frakk og konsulterer en mann i 40-årene. I et stykke papir ved siden av ham ligger en død edderkopp. I det vi går forbi sier Joao; Det er bare en Lycosidae – helt ufarlig, men folk kan jo ikke noe særlig biologi, så mange av de som kommer hit engster seg unødig etter å ha blitt bitt av harmløse dyr.

Joao tar meg med inn på tre pasientrom av totalt fire. I det første ligger to små gutter. De er begge bitt i foten og de er temmelig hovne rundt bittstedet. Mødrene deres er med dem og det er de som ser mest bekymret ut. Jeg ser hullene etter slangetennene ved ankelen til den ene gutten, som får motgift fra en dryppose fra et stativ ved siden av senga. Joao sier at han er bekymret for en av guttene.

Det tok 11 timer før han kom seg til legevakten og fikk motgift og det er egentlig litt i meste laget. Særlig for et lite barn. Jeg spør hva som er verste scenario. Joao forklarer at dersom vevet fortsetter å ødelegges sendes pasientene til sykehuset i Sao Paulo for vurdering av en amputasjon.

I det siste rommet ligger de kroniske pasientene. Joao snakker litt med dem på portugisisk, og jeg får se bittstedene og skadene. Grunnen til at disse er vanskeligere å behandle er at det har tatt lengre tid før de har kommet hit.

Det er vanskelig å anslå noen alder på disse kroniske passientene, men jeg ville kanskje tro omlag 45 år, kanskje yngre. En av dem ble bitt i armen like under skulderen. Armen er hoven og blå-lilla. En annen er bitt i leggen. Joao kjenner etter, og ber meg gjøre det samme.

Jeg føler meg litt utilpass med å komme sånn rett inn og kjenne på skadene, så jeg går ikke så grundig tilverks som jeg normalt ville gjort. Stort sett har jeg jo med dyr å gjøre, og da slipper jeg akkurat dette med å komme så nært oppi min egen art, mennesket.

Joao spør om jeg kjente at det var mykt. Det gjorde jeg egentlig ikke, men jeg nikker. Selv om det er interessant å se hvordan slangegiften til jararaka-slangen løser opp vevet til byttet, blir det vanskelig å skille dette klart fra det faktum at pasientene ikke vet utfallet på skadeforløpet.

Det begynner å bli seint og Joao ber meg komme tilbake dagen etter så vi kan se litt nærmere på hvordan behandlingen skjer. Han har en avtale på formiddagen, og jeg spør om det passer etter lunsj, kl. ett, kl. halv to?

Litt forsinket, omtrent kl. to ankommer jeg instituttet til Marta og Carlos dagen etterpå, og møter Carlos på kontoret hans. Vi går sammen opp til legevakten, og er bare så vidt kommet til inngangen når Joao kommer gående i retning fra kafeen. Joao går inn først, Carlos snur seg til meg å sier: Ikke si at vi også er forsinket! og ler så høyt at Joao antakelig aner hva det gjelder.

Etter en kort samtale blir jeg med Joao, som viser meg rundt. Vi går først inn i rommet med kroniske pasienter, og pasienten som vi hilste på dagen før er der også i dag. På samme rom ligger fire andre pasienter.

Det er lettere å få rett behandling dersom et slangeoffer har med seg slangen som beit, men det er bare en av disse kroniske pasientene som har. Joao spør om det er greit om vi filmer ham, og det har pasienten ingen problemer med det, det kan snarere virke som om han synes det er litt stas å bli filmet.

Joao bretter opp ermene til pasienten og viser meg hvor slangen beit og hvordan slangegiften har forårsaket ganske store skader nedover armen. Mot skulderen er det fortsatt to tydelige mørke prikker der slangen presset inn hoggtennene sine litt under to døgn tidligere.

Pasienten, som også heter Joao, forteller at han er bygningsarbeider, og skulle plukke opp noen mursteiner da slangen plutselig angrep ham. Han var sliten, og så den ikke før den hogg til. Tross bittet fra slangen klartet han å fange den slik at legen som behandlet ham kunne være helt sikker på hvilken art og hvilken størrelse slangen var som er det viktigste for å finne fram til rett behandling – i tillegg til symptomene selvfølgelig.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/LGd4dw1qa9k" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

I løpet av det siste døgnet har han fått 6 doser med motgift, og regelmessig testes blodet for å overvåke hvordan motgiften virker. En sykesøster kommer inn for å ta en ny blodprøve og vi lar pasienten ligge ned i senga si igjen. Hun tar med blodprøven over gangen og overfører den til et vanlig, fingertykt reagensrør. Joao forklarer at røret får stå i et varmebad på 30 grader. Testen er egentlig ganske enkel; etter en halvtime tar de opp reagensrøret, heller det på skrå og ser om blodet har koagulert. Dersom det fortsatt er flytende er det fortsatt aktiv slangegift i blodet til pasienten, og mer motgift må til.

Jeg har egentlig avtalt å filme noen av barna, men det er barne-TV i rommet der de yngste ligger, så vi går i stedet opp til herpetologisk institutt, et annet hus på campus. Vi går ca. fem minutter forbi et lite skogholt, og ned til en mye større bygning enn legevakten. Jeg blir tatt med inn av en herpetolog som heter Marcelo Ribeiro Duarte. (En herpetolog er en biolog som arbeider med krypdyr eller amfibier). Jeg gir ham en lapp med et nummer slik at han kan finne slangen som bet pasienten vi nettopp har snakket med.

Jeg blir overrasket over at den er levende. I et glass er en Jararaca-slange som vi tar med ut og filmer den i gresset utenfor bygningen. Marcelo spør om jeg vil se noen større slanger, jeg sier sjølsagt ja. Vi går inn og han henter en mye større slange fra et stort bur.

Denne slangen er noe mer aggressiv, og rassler med halen som en klapperslange. Det samler seg etter hvert en liten tilskuerskare, og jeg får flere tilrop om at jeg må være forsiktig, bl.a. påpeker Joao at det ikke er flere senger på legevakten. Akkurat dette er faktisk ingen overdrivelse! I grunnen er det litt urovekkende at Joao virker såpass engstelig; han arbeider jo tross alt med behandling av slangebitt, men jeg føler at jeg har ganske god kontroll. Marcelo sier ingenting, så jeg velger å høre på ham.

Slangen hogger ganske plutselig mot kameraet, men jeg er usikker på om jeg fikk filmet det ordentlig, og spør om det er noen måte jeg kan framprovosere et angrep. Marcelo foreslår at jeg fører kamera raskt mot slangen. Det fungerer, og det kommer noen flere angrep på kameraet. Jeg ser nå at den hver gang hogger etter mikrofonen. Det er ikke noe rart; den har en grå, pelskledd vindhette! I slangens øyne minner den sikkert om en lite pattedyr – prima slangemat med andre ord.

Kan det være at den lille slangehjernen ikke klarer helt å skille mellom matauk og en farlig situasjon der den selv blir angrepet? Eller kan det være at den tenker seg at det må være dette ”mikrofondyret” som er årsaken til hele det skumle angrepet (mitt angrep på slangen altså)? Eller kanskje tror den at denne rare kameratingen er mest sårbar der det er tjukk, grå pels – som magen på et lite beltedyr?

Etter at vi har filmet i omtrent en halvtime, går vi inn, og Marcelo tar meg med inn i slangesamlingen på instituttet. Det er omtrent som en liten hangar med høye hyller med glassbeholdere fulle av slanger! Han sier at det er en av de største slangesamlingene i verden, antagelig nummer tre. Det kan jeg gjerne tro.

Marcelo viser meg samlingen av slanger som er brakt inn av pasienter. Se videoen under:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/t8T5sSUOmJ8" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Innenfor ”hangaren” er et nytt rom med den medisinske samlingen; slanger som pasientene har hatt med seg. Jeg spør hvor mange av slangene jeg ser i rommet som har medført dødsfall. Han anslår ca. 3000. Jeg peker på en stor slage og spør om det er en anakonda. Ja, men vi har en mye større ute i labben, en som er ca. 5,5 meter.

Vi går tilbake, og Marcelo åpner lokket på en stor plastboks, fylt til randen med sprit, og i tillegg en svær anakonda. Marcelo mener den veide 83 kilo. Jeg synes det virker lite, men jeg har liten erfaring med å veie slanger – stor er den uansett.

Jeg spør om hvorfor noen har drept et så vakkert dyr og Marcelo forklarer at denne anakondaen levde i et område som ble demmet opp for flere år siden i forbindelse med et vannkraftverk. Fiskerne i omrødet begynte å sette garn i denne kunstige innsjøen, men området var også gode jaktmarker for anakondaer, og denne uheldige slangen klarte å vikle seg inn i et av garnene. Da fiskerne kom for å trekke garnet en morgen fant de slangen druknet. Anakondaer klarer å holde pusten en god stund, men flere timer blir altfor mye.

Dagen er snart over, og jeg er nok en gang imponert over hvor mange interessante arbeidsområder som blander nytteverdi i samfunnet med vitenskaplig forskning på Instituto Butantan. Det er helt klart at en slik liten legevakt ville ikke kan bestemme alle de ulike dyrene folk har med seg – for legene som arbeider der er det sjølsagt en gullgruve at de ligger midt blant forskningsinstitutter der det sitter eksperter på nærmest alle dyregrupper. Men forskerne nyter også godt av nærheten; ikke bare er det lettere for dem å finne finansiering fra private til prosjekter med en klar og direkte samfunnsnytte. Mange av de vitenskaplige problemstillingene de arbeider med har rot i problemene til enheter som den lille legevakten og de sikrer en jevn tilgangen på dyr og preparater som ellers ville krevd ekstra ressurser å skaffe tilveie.

Mange regner Buenos Aires for å være tangoens fødeby. I påvente av dokumentene som skal frigjøre bilen vår fra tollmyndighetenes varetekt, dro vi for bivåne ekte tango på argentinsk vis. Tango (både musikken og dansen) sies å uttrykke alt fra ømhet og seksuelt begjær til smerte og melankoli. Etter vårt besøk på en ekte tangoklubb, kan vi skrive under på at det ikke er å overdrive.

Vi i Darwinekspedisjonen har svært variert erfaring med tango. Jens har i mange år vært lidenskaplig opptatt av tangomusikk og vet også hvordan man skal danse tango. Kjetil og Tore stiller mildt sagt noe svakere. Tore har aldri danset tango, mens Kjetil kan vise til én time med opplæring på en biologikongress i Italia for noen år tilbake. En noe begrenset erfaring, med andre ord.

Nedslåtte blikk
På vei til en tradisjonell tangoklubb, var vi derfor glade vi hadde med oss Bjørn, en bekjent av Jens. Han besøkte Buenos Aires for første gang i 2004, den gangen utelukkende for å danse tango. Han ble bitt av basillen, og etter flere besøk bestemte han seg til slutt for å bosette seg her nede. I dag driver han et lite hotell, og er godt bevandret i byens tangomiljø. Ikke minst vet han å plassere føttene sine korrekt i en tett tango, med hvem det skulle være.

Da vi ankom tangoklubben, forhørte Bjørn seg med eieren av stedet om det var greit om vi filmet inne i lokalet. Vi fikk tillatelse mot at vi ikke fokuserte for mye av filmingen på ansiktene på dansegulvet. Å danse tango kan være en intim affære, og ikke alle dansende er her for å ta seg en svingom med den de takket ja til i bryllupet sitt. Nordmenn med filmkamera under armen må naturlig nok vise diskresjon.

Vi fant oss et bord lengst bak i lokalet. Like greit, synes vi. En avtale om å møtes på dansegulvet for en tango kommuniseres nemlig kun ved hjelp av øynene. Man ”stirrer” seg rett og slett til en dans. Så mens Bjørn øynet rundt i lokalet for å skaffe seg en dansepartner, forsøkte Tore og Kjetil å møte færrest mulig blikk.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/Oo33M3ZzE_M" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

På dansegulvet
De omtrent 20 parene i aksjon på dansegulvet beviste overfor blyge nordmenn at det er følelser som kjennetegner en ekte tango. Ømheten og begjæret mellom partnerne på dansegulvet var tydelig. Det samme var tilfredsstillelsen av å kunne avtale en dans med en partner man lenge hadde (bokstavelig talt) sett seg ut.

Aldersforskjell virket å være et ikke-tema i jakten på en dansepartner. Ofte så vi eldre herremenn i sin fineste stas i sensuell takt med unge, vakre kvinner på dansegulvet. I et tilfelle så det faktisk ut som om en eldre mann benyttet din kvinnelige dansepartner som krykke. Dette viste seg selvfølgelig å være et synsbedrag, for i neste øyeblikk svingte han henne rundt ved hjelp av noen bevegelser som overhode ikke hadde vært mulig å gjennomføre hvis han var dårlig til beins.

Jens fikk etter hvert prøve seg på dansegulvet. Derimot ble det ingen dans på Tore og Kjetil (denne gangen). Stemningen på en ekte argentinsk tangoklubb var likevel opplevelse nok. Og lysten til å lære seg tango har i hvert fall ikke blitt mindre etter dette.

Siden tollmyndighetene har beslaglagt bilen vår og vi må vente på dokumenter fra Brasil, har vi noen dager ekstra til å bli kjent med Argentina. Og i dette landet er ingenting viktigere enn fotball. Spesielt ikke når Maradona nettopp har tatt over roret for landslaget. Vi dro på pub for å få med oss legendens landslagstrenerdebut.

Argentina er en stolt fotballnasjon. Landet har vunnet verdensmesterskapet to ganger (i 1978 og i 1986) og har tronet øverst i søramerikamesterskapet (Copa América) ved 14 anledninger. Argentina har opp gjennom historien fostret en stor mengde fantastiske fotballspillere. Én er likevel uten tvil større enn alle andre.

Diego Armando Maradona
Jo da. Pelé, Franz Beckenbauer, Johan Cruijff, Eusebio, Michel Platini og Zinedine Zidane var alle gode fotballspillere. Ingen tvil om det. Men Maradonas ballfølelse, overblikk, dribleferdigheter og generelle spillerforståelse var de aldri i nærheten av. Punktum finale.

Et middelmådig argentinsk lag bygde hele sitt spill rundt Maradona i verdensmesterskapet i 1986. Han skuffet ikke. Den lille, krøllhårede mannen leverte mirakler på banen (med god hjelp av ”Guds hånd”), scoret kanskje tidenes mål i kvartfinalen mot England, og hentet nærmest egenhendig mesterskapet hjem til Argentina.

Maradona utrettet også store ting i Napoli. Med den argentinske magikeren på banen skaffet klubben sine eneste seiremesterskap gjennom historien (1987 og 1990, de ble nummer to i 1988 og 1989), samt flere cup-titler.

Men om Maradona hadde god kontroll på lærkula, hadde han ikke alltid like god styring på eget liv. Kokainavhengighet, offentlige krangler med gamle venner, fedme og hjerteproblemer er kun begynnelsen på lista over ting den gamle fotballhelten har hatt å stri med de siste åra.

På pub
Det kom derfor som en overraskelse på mange da Maradona for få uker siden ble valgt som ny landslagstrener for det argentinske landslaget. Folk vi har snakket med har blandede følelser for ansettelsen. Mens noen mener dette kun er et PR-stunt for å tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet, mener andre dette vil bringe landslaget til nye høyder.

Tiden vil vise om Maradona kan leve opp til de enorme forventningene som enhver trener av det Argentinske landslaget må leve med. Første kamp ut for den nye treneren var mot Skottland, som tilfeldigvis ble spilt mens vi venter på å få bilen vår ut av tollmyndighetenes klør.

Sammen med en venninne fra Norge, som for tida studerer i Buenos Aires, dro vi derfor på pub for å bivåne Maradonas landslagssjefdebut. Og det stjernespekkede argentinske laget skuffet ikke. Kampen endte 0-1 i favør Argentina, til stor glede for fotballentusiastene vi så kampen sammen med.

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/E-gP6lpZUOQ" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Kanskje like greit, for i går hørte vi flere skuddsalver rett utenfor døra vår. Vi får håpe seieren gjør at skytevåpnene får ligge i fred i natt.

Darwin og fotball
I denne delen planla vi å skrive en kort tekst som relaterer Darwin til fotball; sammenlikne Darwin med Maradona, snakke om hvordan fotball som spill har utviklet seg over tid, eller noe annet mer eller mindre søkt.

Vi valgte å droppe det. Denne saken handler derfor bare om fotball.