Hvor viktig er det egentlig at folk har en generell forståelse av hva evolusjon dreier seg om? Er ikke evolusjonsteorien kun et arbeidsredskap for biologer og fossiljegere? 

Prating i mobiltelefon, surfing på Internett og betaling med bankkort er alle aktiviteter som beviser at vi i den vestlige delen av verden lever i et høyteknologisk samfunn. Teknologien vår er blitt så dagligdags at vi ofte glemmer hvor mange år med forskning som ligger bak hvert av disse vidundrene.

På samme måte som våre tekniske duppeditter, er også evolusjonsteorien et resultat av mange år med forskning. Og selv om den kanskje ikke brukes like hyppig som våre elektroniske hjelpemidler, er den minst like viktig. Hvorfor?

Nøkkelen til å forstå naturen
Svaret på spørsmålet er kanskje best formulert av biologen Dobzhansky, som uttalte at «ingenting innen biologi gir mening, med mindre det sees i lys av evolusjon».

Biologi er læren om alt levende, og evolusjonsteorien gir en forklaring på hvordan alt dette levende har utviklet seg gradvis gjennom millioner år.

Alle verdens arter er altså et produkt av evolusjon. Det samme er samspillet mellom dem.

Og det er her viktigheten av evolusjonsteorien kommer inn.

For å kunne ta vare på naturen (og oss selv, vi er tross alt en del av den), er vi avhengige av å forstå den best mulig. Og evolusjonsteorien er rett og slett den uovertruffent beste veiviseren vi har når vi søker å forstå opprinnelsen til og samspillet mellom samtlige av klodens livsformer.

Det er ingen overdrivelse at vi uten evolusjonsteorien ville stått på bar bakke i å komme opp med fornuftige løsninger på en rekke presserende utfordringer.

Store utfordringer
Hvor stor fare utgjør egentlig fugleinfluensaen for oss mennesker, og hvordan bør den sykdommen bekjempes hvis den utvikler seg til å kunne spres fra menneske til menneske?

Hva kan gjøres for å minke det stadig økende antallet antibiotikaresistente bakterier på landets sykehus?

Insekter og sopp utvikler stadig resistens mot pesticidene vi benytter for å beskytte avlingene våre. Er det bare å pøse på med nye pesticider, eller finnes det andre løsninger?

Verden ser ut til å være inne i en tid med store klimatiske endringer. Vil dette bety at vi snart vil få malaria i Norge? Hvordan vil det gå med isbjørnen hvis isen på Nordpolen smelter? Vil arter klare å tilpasse seg de nye miljøforholdene raskt nok, eller vil de dø ut?

Uten den minste kunnskap om evolusjon, er det vanskelig å forstå dybden i de overnevnte problemstillingene slik at fornuftige løsninger kan skisseres.

Betyr dette at alle må bli evolusjonsbiologer?

Basisforståelse viktig
Nei. Heldigvis ikke. Da hadde verden neppe gått rundt.

Problemstillingene nevnt ovenfor er det primært forskere som trenger å jobber med. Likevel er det særdeles viktig at så mange som mulig har en forståelse av hva evolusjon dreier seg om.

Det er nemlig ikke forskere som bestemmer hvilke løsninger vi som samfunn skal velge for å møte morgendagens utfordringer. I et demokrati er dette de folkevalgtes oppgave.

Og nettopp derfor er det en fordel om folk har en generell forståelse av hva evolusjonsteori innebærer. Slik kan befolkningen bedre sette seg inn i de fleste samfunnsutfordringene som er relatert til natur og miljø.

En oppdatert opinion er alltid bedre i stand til å velge politikere med reell forståelse av de utfordringene samfunnet står ovenfor. Dette er selvfølgelig uavhengig av hvorvidt problemstillingene dreier seg om natur og miljø, eller ikke.

Politikere på bærtur
Vi velgere har med andre ord en viktig oppgave i å velge våre politikere med omhu.

Det er for eksempel ikke mer enn omtrent 20 år siden en viss eks-statsminister (den gang kirke- og undervisningsminister) forsøkte å sidestille evolusjon med skapelsesberetningen i biologiundervisningen i den norske grunnskolen.

Ville du hatt tiltro til en utenriksminister som var overbevist om at Afrika var en nasjon og ikke et kontinent? Neppe.

Du burde ikke vært spesielt fornøyd med en utdannings- eller miljøvernminister uten kjennskap til evolusjonsteorien heller.

Ingen moralsk rettesnor
Betyr evolusjonsteoriens sterke posisjon innen vitenskapen at den bør diktere hvordan vi skal organisere samfunnene våre? Bør den for eksempel være avgjørende for hva vi definerer som rett og galt?

Nei og atter nei. Like mye som loven om tyngdekraft bør ha innflytelse på om du røyker eller ikke, bør evolusjonsteorien diktere de moralske skillelinjene i et samfunn.

I likhet med andre naturvitenskapelige teorier, er evolusjonsteorien kun et forsøk på å forklare hvordan ting er, ikke hvordan de bør være.

Evolusjonsteorien hjelper oss derfor kun til å ta mer veloverveide avgjørelser i enkelte saker. Teorien er på ingen måte en moralsk rettesnor for rett og galt.

—

Hva mener du? Er for eksempel forskningsformidling fornuftig bruk av tid og ressurser, eller burde kreftene heller blitt benyttet til mer forskning?

At evolusjon kun er en tilfeldig prosess, synes å være en utbredt oppfatning. Naturlig nok setter derfor mange spørsmålstegn ved hvordan det er mulig at komplekse strukturer som øyne og hjerne kan ha utviklet seg gjennom evolusjon. Men er det virkelig slik at evolusjon ikke er annet enn et sjansespill?

Svaret er definitivt nei. Likevel er det riktig at tilfeldigheter spiller en viktig rolle i evolusjonsprosessen. Evolusjon gjennom naturlig utvalg er nemlig en to-trinns prosess, og i det første trinnet er det tilfeldighetene som råder.

Trinn en – variasjon
Variasjon er en essensiell ingrediens for at evolusjon kan finne sted. Utgangspunktet for evolusjon gjennom naturlig utvalg er nemlig at individer i varierende grad er tilpasset det miljøet de lever i. Uten variasjon vil alle individer være like godt tilpasset og ingen evolusjon vil kunne skje. Men variasjon er sjelden mangelvare.

I hver eneste generasjon dannes det nemlig ny variasjon ved at det oppstår endringer i arvematerialet i form av f.eks. mutasjoner. Hver generasjon er sånn sett en ny kilde til variasjon. Men er det mulig å forutsi hvor i arvematerialet nye endringer vil skje?

Nei. Å gjette hvor neste endring i arvemateriale oppstår er umulig. Den variasjonsproduserende delen av evolusjon er derfor en helt tilfeldig prosess.

Trinn to – naturlig seleksjon
Variasjon innad i en populasjon (dvs. forskjeller mellom individer) oppstår altså tilfeldig. Derimot er det langt i fra tilfeldig hvilke av disse individene som overlever og får barn.

Naturlig utvalg fungerer nemlig som en filtreringsprosess: fordelaktige endringer i arvematerialet tas vare på, mens endringer som er ufordelaktige lukes ut. Individer bedre tilpasset sitt levemiljø vil altså i større grad overleve og få barn enn individer som er dårligere tilpasset sine omgivelser.

Evolusjon er derfor langt i fra kun en tilfeldig prosess, men kan heller sies å være en ikke-tilfeldig sortering (dvs. naturlig utvalg) av tilfeldig oppstått variasjon (f.eks. mutasjoner). Innflytelsen av denne ikke-tilfeldige sorteringen på evolusjonsprosessen er enorm og kan ikke neglisjeres.

Konvergent evolusjon
At evolusjon ikke er en tilfeldig prosess, kan blant annet observeres ved at forskjellige arter utvikler seg i samme retning uavhengig av hverandre. La oss bruke som eksempel akvatiske dyr som trenger å være raske svømmere, enten det er for å skaffe seg mat eller for å unngå å bli mat selv.

Tilfeldig oppstått variasjon i generasjon på generasjon har ført til at ulike kroppsformer har oppstått og blitt testet ut hos disse organismene. Og i samtlige av disse generasjonene har naturlig utvalg valgt ut de kroppsformene som har fungert best (de som var best til å svømme fikk flere barn enn de som var mindre gode til å svømme).

Resultatet er at forskjellige organsimegrupper som delfiner (pattedyr), haier (bruskfisk) og mange fisk, alle har mer eller mindre den samme kroppsfasongen; en strømlinjeformet kropp, som gjør at de kan bevege seg raskt i vannet på en energimessig gunstig måte.

At evolusjon kommer opp med mer eller mindre samme ”løsning” på et ”problem” felles for mange ulike arter, kalles konvergent evolusjon. I naturen finnes tallrike eksempler på dette fenomenet. Dette har fått enkelte forskere til å fundere på hvorvidt livet på jorda ville utviklet seg ganske likt dersom evolusjonsprosessen hadde kunnet blitt startet helt på nytt igjen.

Hva tror du?
Vi kjører i gang et tankeeksperiment.

La oss si vi hadde kunnet gå 500 millioner år tilbake i tid og «restartet» evolusjonsprosessen, dvs. latt livet utvikle seg på nytt fra de livsformene som eksisterte da (for 500 millioner år siden fantes det antakeligvis kun liv i havet, ikke på land). Tror du dyr liknende oss mennesker hadde utviklet seg de påfølgende millioner av år?

I likhet med alle arter på jorda er mennesket (Homo sapiens) et produkt av millioner av år med evolusjon. Vår art har derfor ikke alltid eksistert, men har utviklet seg gradvis fra tidligere livsformer gjennom enormt mange år. Men i motsetning til hva mange synes å tro, har vi ikke utviklet oss fra sjimpanser. Kan vi allikevel kalle oss aper?

Det som derimot er riktig er at sjimpanser er menneskets nærmeste (nålevende) evolusjonære slektning. Men hva betyr dette egentlig?

Ettersom alle livsformer på jorda stammer fra den samme ”urorganismen” (som levde noen milliarder år tilbake), er alle arter i slekt med hverandre. Darwin benyttet blant annet metaforen om ”livets tre” for å tydeliggjøre dette slektskapet.

Livets tre 
Darwins metaforiske tre representerer alle organismer som noen gang har eksistert på jorda; knoppene ytterst på hver grein representerer arter som lever på jorda i dag, greinene symboliserer alle tidligere individer som har eksistert, og hver enkelt forgreining representerer en artsdannelse (se bildet nederst som inspirasjon for å se for deg ”livets tre”).

Beveger man seg langs en grein, i retning stammen, reiser man altså bakover i evolusjonær tid.

La oss ta for oss greina der menneskearten sitter på tuppen. Hvis vi starter å bevege oss innover denne greina, beveger vi oss altså bakover i tid langs vår evolusjonære linje. Etter å ha passert hundretusener av forfedre, vil vi etter hvert komme til en forgrening. Hvilken nålevende art tror du vi møte på hvis vi følger denne nye greina i retning nåtid?

Kan vi kalle oss aper? 
Siden sjimpanser er menneskets nærmeste evolusjonære slektning, er svaret selvsagt nettopp sjimpanser. Forgreiningen vi støtte på representerer nemlig menneskets og sjimpansens felles forfar. Individene som tilhørte denne arten er ikke lenger blant oss (de levde for mellom 5-8 millioner år tilbake), men vi kan allikevel si en god del om dem på grunn av fossiler som strekker seg langt tilbake mot forgreiningen.

Det vi med sikkerhet kan si er at forfaren vår var en ape. Og den så helt annerledes ut enn det både sjimpansen og vi gjør i dag. Betyr dette at vi er aper?

Å hevde at evolusjonsteorien ikke kan motbevises er det samme som å si at det ikke går an å teste den. Ingen av delene er riktig.

Det er faktisk mange tester og observasjoner som kan slå beina under teorien.

Harde fakta
For eksempel er Darwins ideer på tiltalebenken hver eneste gang et nytt fossil blir funnet. Et hovedprinsipp innen evolusjonsteorien er nemlig at alt liv på jorda er i slekt med hverandre og har utviklet seg fra tidligere livsformer.

Nye fossiler forventes derfor å passe inn i den rekkefølgen evolusjonsteorien påstår livet utviklet seg i; de eldste encellede organismene bør finnes i eldre lag enn flercellede organismer, fossile pattedyr bør være yngre enn de tidligste fossilene av reptiler osv.

Et kanin-fossil i tidsperioden kambrium (542 – 488 millioner år tilbake, dvs. på et tidspunkt det i følge evolusjonsteorien ikke eksisterte et eneste pattedyr) ville derfor vært dårlige nyheter for evolusjonsteorien.

Men kaniner fra kambrium eller fullstendig malplasserte fossiler har enda til gode å bli funnet. Dette til tross for at det i dag er blitt oppdaget millioner av fossiler verden over.

Ingen fugler med bryster
Fossiler som utgjør overgangsformer mellom ulike grupper av organismer er kanskje spesielt interessante med tanke på evolusjonsteoriens troverdighet.

I dag finnes flere eksempler på slike overgangsformer, men den mest kjente er kanskje Archaeopteryx, også kjent som urfuglen. Med tenner i munnen og fjær på kroppen er Archaeopteryx på mange måter en blanding av reptil og fugl. Likevel passer denne merkelige organismen fint inn i teorien om evolusjon. Grunnen til dette er at man mener fugler utviklet seg fra reptiler.

Derimot er det ingen som forventer å finne fossiler av fugler med bryster eller fjærkledde pattedyr. Grunnen til dette er at fugler og pattedyr utviklet seg fra forskjellige grupper av reptiler, og er slikt sett ikke del av den samme evolusjonære linja. Funn av overgangsformer mellom fugl og pattedyr ville derfor vært vanskelig å forklare for evolusjonsteorien. Men slike fossiler har heller aldri blitt funnet.

Genenes klare tale
De siste tiårenes voldsomme teknologiske utvikling innefor fag som genetikk og cellebiologi har også satt evolusjonsteorien på prøve.

Forskning innenfor disse fagene har vist at alle organismer har den samme strukturen på arvematerialet sitt. Bakterier, alger, sopp, planter og dyr har alle DNA i cellene sine, og mange av de samme genene er å finne i alt fra gjær til mennesker.

Siden evolusjonsteorien påstår alt liv på jorda har utviklet seg fra én opprinnelig livsform (for noen milliarder år tilbake), er det ingen overraskelse at alle organismer har lik struktur på arvematerialet sitt, eller at vi deler mange av de samme genene.

En robust teori
Evolusjonsteorien har vist seg å tåle tidens tann. I 150 år har forskere satt et kritisk søkelys på om teorien holder vann. I dag er det klart at teorien mildt sagt er en meget god forklaring på livets utvikling.

At evolusjon fører til organismer perfekt tilpasset sitt levemiljø, er ikke riktig. Faktisk er vår egen kropp full av eksempler på det motsatte.

Livsfarlige munnfuller og halebein til besvær
Har du for eksempel tenkt på hvor lite hensiktsmessig det er at lufta vi puster og maten vi svelger må entre kroppen gjennom den samme trange åpningen?

Et menneske overlever ikke mange minuttene uten tilgang på luft. Likevel er vi konstruert slik at all mat vi spiser i begynnelsen må passere gjennom det samme røret vi er avhengige av for å kunne puste. Dette kan neppe kalles intelligent design.

En annen raritet ved menneskekroppen, er halebeinet. Denne beinstrukturen har ingen spesiell funksjon hos oss i dag, og er kun et bevis på vårt nære slektskap med aper. Alle som har kjent den bitende smerten etter å ha slått halebeinet, kunne nok tenkt seg ett annet evolusjonært opphav.

Sjeldent både i pose og sekk
Evolusjon fører altså ikke til perfeksjon. Det er flere grunner til dette.

For eksempel er perfekte løsninger vanskelig å oppnå når det som er den beste løsningen varierer med hva som skal optimaliseres. Ironisk nok er menns testikler et eksempel på at det er vanskelig å få både i pose og sekk.

Hvorfor henger gutters testikler på utsiden av kroppen i stedet for å være plassert trygt inne i den, slik andre viktige organer?

Svaret dreier seg om temperatur. Disse organene fungerer nemlig best noen grader lavere enn de 37 kroppen holder. Ved å plassere dem i en pung på utsiden av kroppen, sikres derfor en mer effektiv produksjon av sædceller enn om testiklene hadde befunnet seg inne i kroppen.

I valget mellom god beskyttelse og effektiv kjønnscelleproduksjon, var det hensynet til høy reproduksjonsevne som opp gjennom evolusjonshistorien vant fram.

Faktisk kan testiklenes evne til å volde eieren smerte forklares ut i fra deres utsatte plassering på mannekroppen. Testiklenes følsomhet gjør at de naturlig nok utsettes for så lite risiko som mulig av sine eiere. Det hjelper nemlig lite å ha en effektiv sædcelleproduksjon, hvis testiklene ikke tas godt vare på.

Raske miljøendringer
Evolusjonære endringer ofte tar tid. Dette begrenser også organismers tilpasningsevne. Evolusjon gjennom naturlig utvalg tilpasser nemlig alltid en art til det miljøet den til en hver tid befinner seg i. Ved raske endringer i en arts levemiljø, vil rett og slett ikke alltid evolusjonen være i stand til å holde følge.

Nok en gang fungerer vår egen art som eksempel.

Måten vi mennesker lever på i dag, likner svært lite på hvordan livet artet seg for våre forfedre kun noen tusen år tilbake. Vår kulturelle utvikling har skjedd så raskt at evolusjonen har problemer med å henge med i svingene. Kroppen vår er for eksempel tilpasset helt andre typer bruk enn åtte timer daglig foran en PC-skjerm.

Musearm og andre kontorrelaterte plager var neppe vanlige problemer da mennesket jaktet mammut.

Utgangspunktet begrenser
Nye trekk hos organismer dukker aldri opp fra intet, men er alltid modifiseringer av allerede eksisterende strukturer. Evolusjonens muligheter for å komme opp med optimale løsninger er derfor også begrenset av hvordan utgangspunktet ser ut.

Hval er etterkommere av landlevende pattedyr, som tilpasset seg et liv i havet for omtrent 50 millioner år tilbake. På tross av alle disse årene som akvatiske dyr, er hval fortsatt avhengig av å komme opp til overflaten for å trekke pusten.

På de aller fleste måter er hval veldig godt tilpasset et liv i vann. Likevel har ikke evolusjonen på 50 millioner år maktet å modifisere hvals lunger til å fungere som pusteorganer i vann. Lunger var rett og slett et for vanskelig utgangspunkt.

Lang, lang rekke
Hver eneste organisme på jorda har det til felles at de er den siste i rekken av en serie vellykkede reproduksjoner. Hvert enkelt ledd i serien har med andre ord vært tilstrekkelig tilpasset sitt levemiljø for at neste generasjon ble produsert.

Men perfekt tilpasset var de ikke. Og det er ikke vi heller.