Under posten om puritanske taggere meldte Ulla Heli fra Kulturminneåret seg med et bilde av en annen tagging, dette over her fra Olavsklosteret i Gamlebyen.

Hun skriver: Olavsklosteret i Gamlebyen har denne kjellerdøren. Bygget har vært gjennom mange forvandlinger, fra kloster til ruin til bispebolig, og har sikkert alltid vært et yndet kommentarmål. Men hvilken del av dette bildet er et kulturminne? Er det døra? Teksten? Minnet om det som var der som ikke synes? Dagligliv.no stiller bildet ut i kategorien huset mitt.

Her ser du døra og bildet under er muren rundt hjørnet for døra.

Jeg liker buene, de store dørene og vinduene, og at bygget nesten lurer meg til å tro at det er mye eldre enn det egentlig er. Bare det får litt mer støv og rusk på seg vil det kanskje klare det? For det er vel ikke en gammel fasade som er restaurert og pyntet på?

Hva er bak de store vinduene? Jeg tror en eller flere bedrifter har kontor der, på et skilt står det Geogroup.

Jeg er spent på hva som kommer til å skje med Schweigaards gate. Mange mener at det er en av de minst hyggelige gatene å gå langs i byen vår, da tenker jeg på strekket mellom bussterminalen og Oslo gate. 

Tekst og foto: Eirin Grytbakk

Her er noen ferske bilder fra skaterampa i Gamlebyen.

Er det sånn det blir spurte vi i fjor sommer, og viste frem et bilde fra Stockholm.

Sånn så rampa ut i Gamlebyen for akkurat et år siden.

Her får du et inntrykk av hvor i Gamlebyen dette er.

Jeg husker Aagot Hanshaugen godt. Hun gikk rundt med kombi-sykkelen sin, senere rullator,  og var fryktelig krokete i ryggen. Hun hadde mange plastposer med seg. og snakket høyt til seg selv. Eller hun snakket til andre, som denne replikken:

«Du, gamle mann. Nå må du slutte å bråke sånn og sette deg ned.»

Når jeg leser i boka «Byoriginaler» av Even Saugstad  nå så får jeg vite noe om hva som var bakgrunnen hennes. Hun arbeidet som hushjelp i Sverige under krigen og slet med kraftige depresjoner. Etter en brann der familien hun arbeidet for og hun selv mistet alt de eide ble hun sykere og ble lagt inn på Rønvik psykiatriske sykehus i Bodø og senere Gaustad der hun ble lobotomert. Hun fikk erstatning fra staten noen tiår etter.

Hun arbeidet i mange år som hushjelp og vasket på gamlehjem, hun gikk ofte i Gamlebyen kirke, på Blå Kors, på bingoen på Grønland. Hun delte ut pepitakjeks og spiste brød med Sunda. Hun døde på Lovisenberg sykehus i 2003, 84 år gammel.

Dagen etter at jeg hadde lest om Pål Jensen og tenkt, det var han ja, hvor ble det av han? Dagen etter støtte jeg på ham på vei mot Karl Johan. Han har stått på Karl Johan med stand siden 70-tallet. Det er nok bare meg som ikke er der så ofte.

Han er engasjert i miljøspørsmål, kollektivtrafikk, er biolog, pc-kyndig og gammel-donaldist. Han lever nøkternt og tar frilansoppdrag, f.eks har han vært med på å lage IKT-ordboka på undervisningsdepartementets nettsider.

Karl «Sving deg» Rognstad var bakgårdssanger og levde fra 1890 til 1973. Sving-deg-navnet fikk han fra en religiøs sang som startet slik «Sving deg min due på frigjorte fjed, i en verden som ånder av fred» og sangen ga Rognstad anledning til å klappe i hendene og svinge seg rundt.  Han sang mest nord og øst i sentrum og i luftegården for fangene i Botsfengselet.

Han hadde vært gårdsgutt men trivdes ikke. Han bodde i 42 år på et kvistrom i Langgata på Rodeløkka med fast husleie på fem kroner. Han sang i gårdene til han var over 70. På begynnelsen av 60-tallet flyttet han til Sofienberghjemmet.

Mange kjenner igjen fiolinisten Ray. Han het Renald Antoinette og vokste opp på Mauritis med fransk far og mor fra Hong Kong.
Han var selvlært på fiolin med et utrolig gehør, spilte trombone som militærmusiker i England, var fast ansatt i The Royal Ballet of London og ble fast ansatt i Den Norske Operas orkester. Han likte ikke å spille i orkester. En periode spilte han på gata om dagen og i orkesteret om kvelden, men etter et år sluttet han i operaorkesteret og spilte bare på gata. Nå bor Ray i Fredrikstad og han er fortsatt gatemusikant.

Eller ny måte i alle fall.
Ved Dyvekes bro i Gamlebyen er det kommet et nytt system for signalanlegget.

I stedet for at vi står på fortauet og ser rett frem på den andre siden for å se når mannen blir grønn så må vi kikke oss til siden til venstre og få signalet der. Det føles uvant. Hva er fordelen med dette lurer jeg på.

Et sted der byens forandring virkelig syns er i middelalder-ruinene i Gamlebyen. Her lå Oslo frem til 1600-tallet. De siste årene har området blitt brukt til Øyafestival og i dag hadde Giske pressekonferanse i ruinene.

Giske og Øyafestivalens pr-sjef Jonas Prangerød sto i ruinene og fortalte om knutepunktstatusen som Øya og kulturdepartementet har blitt helt enige om.

Det er fint her. Når jeg innimellom vaser rundt i disse ruinene samme med tusenvis av andre konsertinteresserte så tenker jeg på hvordan dette kan gå bra, hvordan det har seg at det ikke blir ødeleggende slitasje på ruinene. Men har de klart seg i 3-400 år så klarer de vel noen folk til?

Parkvesenet var også på plass i dag. det er trivelig å se.

De klippet gress tror jeg.

Her ser du et av luftetårnene til den nye tunnelen som kommer og som skal fjerne trafikken mellom middelalderparken og havet. Luftetårnet skal kunstneren Lars Ramberg utsmykke på en fiffig måte der vi skal minnes på gamle dagers problemer med pestsmitte.

En annen ny ting er dette området. Det er inngangspartiet for Øyafestivalen. Her lå det en jordskråning der det pleide stå hundre sykler omtrent.

For litt siden viste vi frem en rullebrettrampe som noen entusiaster bygger opp i Gamlebyen. Den åpner 21. juni skriver Pinita i en kommentar.

Blir den sånn som denne i Stockholm? Det er kollega Arne Ranaas som tok bildet på Medborgarplassen på Söder i Stockholm i 2006.

Her ser det ut til at det bygges ramper for rullebrettkjøring. 

Rampa bygges i gamlebyen ved dyvekes bro som du ser foran deg.
I bakgrunnen kan du se the Barcode-skyline så og si, med Domkirka og oppussingshatten sin ved siden av.

Akkurat her er det, til venstre.

Bildene har kollega Eirin Grytbakk tatt for et par uker siden.