Her kan du finne et NRK-innslag fra 1969 som viser noen karer som har sommerjobb som dotømmere.

Journalisten fra den gang snakker om det hun kaller «en av oslos mest idylliske bakgårder.»  Det er tydelig at bakgårdene i Oslo har forandret seg en god del siden da.

Første halvdel av innslaget viser generell sommerkos og noen som har sommerjobb i parkvesenet.  Omtrent halvveis uti kan du se karene som tømmer dobøtter fulle av bæsj og tiss uten noen pose for å dempe ubehaget og også uten hansker.  Det er alltid en som går bak og tømmer skvulp lærer vi,  for det er en del av avtalen.481 hus i Oslo er det som har dotømming i 1969.

Når man reiser til en annen by ser man så tydelig hva som er forskjellig fra ens egen by. I Paris ser bysyklene slik ut.

Reklamen er litt mer diskret. Selve syklene er mer uvant i formen og fargene. Jeg likte dem jeg. De skiller seg mer ut fra vanlige sykler enn de vi har i Oslo. Ikke for det, de har sitt særpreg våre også.
Men det var nå morsomt å se på disse.

Pariserne har hatt disse syklene et års tid. Og man kan bruke sykkelen uten å melde seg inn noe sted. Man bare bruker bank-kortet sitt som sikkerhet. Sykkelsystemet tar ca 500 kroner i pant, disse kommer tilbake på konto når du setter sykkelen på plass.

Den første halvtimen man bruker sykkelen er det gratis.
De fleste bruker bysykkelen under en halvtime.

Om morgenen strømmer det vann ut av fortauskanten og kommunemenn går og vasker i gatene. Det er anderledes enn i Oslo.

For litt siden skrev jeg om Lars Rambergs doer. Her er originalen som står overalt i Paris. Det var Jacques Chirac som, da han var ordfører i Paris, mente at det er en menneskerett å få gå gratis på do under rene og verdige forhold. Dermed ba han den da unge designeren JC Decaux om å designe folkedoen.

Nedstigingstårnene i Paris ser slik ut. I alle fall noen av dem. De likner jo våre gamle, men så kan det godt hende at de skifter dem ut i Paris også. Jeg så i alle fall en god del reklame-lys-kjegler på fortauene også.

Jeg har skrevet om de på Skillebekk tidligere.

I Luxembourg-parken står stolene fritt.
Folk flytter dem rundt etter behov.

Det ser ikke ut til at stol-stjeling er noe stort problem.
I alle fall er ikke stolene lenket fast.

Pussig nok sto det ved stablet opp utenfor bensinstasjonen.

Og jeg gikk med bare bein og trærne blomstret, det var vår.

Tiggerne så også anderledes ut i Paris. Jeg så mange gamle, fattige mennesker som så ganske vanlige ut som tagg. De så ikke ut som uteliggere, som det var en del av under broene. De så ikke narkomane ut og de så ikke ut til å komme fra øst-europa. De så ut som gamle parisere som var fattige. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg tok ikke bilde av noen tiggere.

De holdt på å forandre t-banestasjonene i Paris. Noen steder var det kommet en slags vegg med dører som åpnet seg når t-banen sto stille. Altså en anordning som skulle hindre mennesker i å falle eller hoppe foran t-banen.

Lokaltogene har to etasjer.

I bydelen Marais i Paris fant jeg dette eksemplaret av Space Invader. Gateartisten som kaller seg Inavder bor i Paris og setter disse mosaikk-figurene opp på gatehjørner, litt høyt oppe.

Da jeg blitzet den om kvelden så den skumlere ut.

Her kan du lese om mannen bak Space-Invader-prosjektet.

Jeg kom til å tenke på at vi åpenbart har hatt behov for å la ting i byen se skumle og avskrekkende før 11. september også.

Ikke bare i turistbåthavnene altså. Det var forresten sikkerhetssjekk i alle museene jeg var i. De kikket i veska, ikke ordentlig nedi så jeg skjønte i helt vitsen. Men de fikk da sysselsatt noen mennesker og lagd utrivelig stemning av det.

Og så til slutt noe de hadde på flyplassen. Hva var det?

En internett-stasjon. Det har de ikke på Gardermoen. Der er det ikke en stikkontakt å se til publikumsbruk.