I «Brenner» handler det om kunst i det offentlige rom. Som ofte gjør folk over alle støvleskaft forbanna.

Hans Olav Brenner med Marcus Raetz' skulptur Hodet på Eggum. Foto: Jan Palmers, NRK

• Se hele programmet i Nett-tv: Brenner – Historier fra vårt land

Natur, natur og atter natur. Etter hundrevis av mil om bord i min Volvo Amazon fra 1966 har jeg sett fjorder, fjell, u-daler, v-daler, jettegryter og morenerygger. Men i det norske landskapet finnes også kunst. Og det heftigste jeg har sett fra mitt bilvindu er ”Skulpturlandskap Nordland”.

På nittitallet ble det plassert ut ett internasjonalt kunstverk i naturen i nesten hver eneste av kommunene i Nordland. Da forslaget kom på bordet ble det haraball. Folk ble forbannet. Hva med sykehjemsplasser? Hvorfor ikke heller et forståelig kunstverk? En byste av en lokal hedersmann? Nå har kritikken stilnet, og kunstverkene står der, i relativt god stand, som værbitte påminnelser om at Norge ikke bare er natur. Men også kultur.

I kveldens program får jeg også med meg Christian Ringnes i bilen min. Han med milliardene og skulpturparken til kvinnens pris. Hvorfor formulerte han seg sånn? Var det en bevisst provokasjon? Og hva skal vi egentlig med denne skulpturparken?

For den som har beveget seg i hovedstadsnære områder er det nesten umulig å ikke ha lagt merke til noen av Vebjørn Sands elleville påfunn i det offentlige rom. Innimellom utskjelt for bildene sine, men etter hvert beundret for sine utsmykningsinitiativer. Ved Gardermoen kjører vi forbi Keplers stjerne. Den står der og skinner. Den er besunget av Ole Ivars. Og er jo ganske fin, eller? På Ås kjører vi under Leonardo da Vincis bro. Realisert med private midler og bistand fra Statens vegvesen.

Kveldens program handler altså om utsmykking av det offentlige rom. Vårt felles rom. Hvem skal bestemme hva vi skal se på? Og vet vi egentlig vårt eget beste?