Sandnes er Norge satt på spissen. Det skal god rygg til for å takle gode tider, og i Sandnes er spinaltrykket kraftigere enn noe annet sted i Norge. Byen vokser fortest i landet. Gjennomsnittsinntekten per husstand er høyest i Norge. Problemene de strir med er stort sett av luksusvarianten. Til og med det tidligere så belastede ”Ruten” er blitt kaffebar-Mekka og gjenstand for arkitektkonkurranse.

Stanley Wirak må være Norges heldigste mann. Jeg tenker ikke utelukkende på det velklingende navnet. Men han har rikelig med arealer å ta av, og utbyggerne vet ikke sin arme råd: Det går ikke fort nok. Alle vil bo i Sandnes. Sandnes har fremtiden for seg. Sandnes skal gå forbi Stavanger. Sandnes er Norges Klondyke. (Selv om kommunekassa er nokså slunken.)

Det skulle være en grei sak å dra til Sandnes og finne grelle uttrykk for en galopperende velstandsøkning. På kveldstid skulle lyden av champagnekorker som spretter blande seg med bylarmen. Men, nei. Sandnes var en ganske sovende by. Ja visst, var det overveldende å ta en tur i områdene rudt byen for å se på utbyggingen, men selve byen var seg selv lik. Eller?

Noen elleville innslag fant vi. Som Porschen i Langgadå med henger med gruslass. I Sandnes bruker de Porsche som traktor. For godt til å være sant.
Men det slår aldri feil: Folk vil inn i aftenrøden nekte for at de har mistet fotfestet. Milliardærer er som vanlig enkle gutter fra landet. Folk i Sandnes sa det samme. Det er i Stavanger de er høye på pæra.
Men vi fikk historien om kaffebargründernes kamp på det trange boligmarkedet. Og Thomas Dybdahl ble med i vår Volvo Amazon fra 1966 for å spille en splitter ny sang.

Men hovedspørsmålet er foreløpig ikke fullt ut besvart, og jeg trenger din hjelp.

Hvordan har Sandnes forandret seg?
Har folk tatt skade på sin sjel av rikdommen?