Sandnes er Norge satt på spissen. Det skal god rygg til for å takle gode tider, og i Sandnes er spinaltrykket kraftigere enn noe annet sted i Norge. Byen vokser fortest i landet. Gjennomsnittsinntekten per husstand er høyest i Norge. Problemene de strir med er stort sett av luksusvarianten. Til og med det tidligere så belastede ”Ruten” er blitt kaffebar-Mekka og gjenstand for arkitektkonkurranse.

Stanley Wirak må være Norges heldigste mann. Jeg tenker ikke utelukkende på det velklingende navnet. Men han har rikelig med arealer å ta av, og utbyggerne vet ikke sin arme råd: Det går ikke fort nok. Alle vil bo i Sandnes. Sandnes har fremtiden for seg. Sandnes skal gå forbi Stavanger. Sandnes er Norges Klondyke. (Selv om kommunekassa er nokså slunken.)

Det skulle være en grei sak å dra til Sandnes og finne grelle uttrykk for en galopperende velstandsøkning. På kveldstid skulle lyden av champagnekorker som spretter blande seg med bylarmen. Men, nei. Sandnes var en ganske sovende by. Ja visst, var det overveldende å ta en tur i områdene rudt byen for å se på utbyggingen, men selve byen var seg selv lik. Eller?

Noen elleville innslag fant vi. Som Porschen i Langgadå med henger med gruslass. I Sandnes bruker de Porsche som traktor. For godt til å være sant.
Men det slår aldri feil: Folk vil inn i aftenrøden nekte for at de har mistet fotfestet. Milliardærer er som vanlig enkle gutter fra landet. Folk i Sandnes sa det samme. Det er i Stavanger de er høye på pæra.
Men vi fikk historien om kaffebargründernes kamp på det trange boligmarkedet. Og Thomas Dybdahl ble med i vår Volvo Amazon fra 1966 for å spille en splitter ny sang.

Men hovedspørsmålet er foreløpig ikke fullt ut besvart, og jeg trenger din hjelp.

Hvordan har Sandnes forandret seg?
Har folk tatt skade på sin sjel av rikdommen?

Jeg er en dagdrømmer. Masserer de erogene sonene på innsiden av hodet flere ganger daglig. Spiller monopol med lekepenger. Kjøper og selger hytter. Reiser til fjerne steder. Nei, ikke så mye reising. Men, du skjønner. Og vi holder på med det alle sammen. Dagdrømmer. Og som oftest om enkle banale ting. Kontrakten (med oss selv) er at det ligger rett i utkanten av det oppnåelige. En drøm er noe å strekke seg etter. En dagdrøm er en flukt, og noe vi burde vokse av oss?

”Enten lever du livet ditt, eller så drømmer du det”, sier Eva Joly og jeg synes det er litt strengt. Rykker til. Får dårlig samvittighet for at jeg dagdrømmer for mye. Sissel Benneche-Osvold har en moderert versjon: Noe om at dagdrømmingen for hennes del tok slutt da hun fikk barn. Da begynte hun å bekymre seg i stedet. Beskjeden synes uansett å være: Det er noe du bør vokse av deg.

Javisst, er vi inne på listen over i-landsproblemer. Nå har vi laget et program om dagdrømmer. Bedre blir det ikke når vi om noen uker fyrer løs med et om beslutningsvegring. Men det er da i det minste noe som forener oss. Og som muligens gjør oss til bedre mennesker. Mer empatiske, kanskje. Forsker Annika Melinder har i hvert fall et forsonende syn på det hele. Og vi får plass til noen bekymringsmeldinger vis a vis vår egen samtid. For når hverdagen blir totalfragmentert faller dagdrømmene bort, og disse høyst nødvendige pausene, som faktisk utvikler hjernen vår, smuldrer bort.

Jeg vet ikke, de fleste bekymringer om tiden vi lever i, høres kjedelige og moralistiske ut når de blir satt ord på, men tenkt nå i hvert fall over det: Om du tror dine egne dagdrømmer kan brukes til noe, eller om de bare er bortkastet tid.

Hva dagdrømmer du om? Klarer du å skille det fra vanlige drømmer?

Her kan du se sesongens siste program:

Med en Volvo Amazon fra 1966 har vi prøvd å si noe om forandringer i norsk kultur. Det er utrolig hva bilen har tålt. I løpet av to sesonger har den vært i Nord-Norge og på Vestlandet, på Sørlandet og i Estland! Den har ledsaget oss på skoghogst i indre Telemark og gjort seg kjent i hele Gudbrandsdalen.

Og i den forbindelse spør jeg så pent og ydmykt om hjelp. Vi har nemlig bestemt hva de seks neste programmene skal handle om, men hva skal vi fylle dem med?

I det følgende har jeg skrevet en kort beskrivelse av programmene, og ber deg om å bidra med innspill i kommentarfeltet.

Program 1: Norges eldste

Hvem er Norges eldste mennesker? Hva har de erfart og opplevd? Og ikke minst hva er viktig nå? Ser de fremover? Dagdrømmer de?
Hvis du kjenner et usedvanlig menneske rundt de 100 år tar vi gjerne imot tips.

Program 2: Sandnes

I inneværende sesong dro vi til Horten, som hadde havnet litt på siden i den nasjonale bevisstheten. Men hva med Sandnes? Hortens rake motsetning? Hvem må vi møte når vi skal fange oljebyens sjel?

Program 3: Kunst/Munch

Er det sant at behandler Munch stemoderlig i Norge? På hvilken måte? Hva skulle vi gjort bedre og annerledes? Finnes det spennende historier om verdenskunstneren som ennå ikke er fortalt? Og hva sier Munchs malerier eventuelt om oss nordmenn? Hvilke historier om Edvard Munch er verdt å fortelle? Hvem bør vi snakke med?

Program 4: Arkitektur i Norge

Brenner-redaksjonens diskusjoner over daglig morgenkaffe har en tendens til å dreie seg om det fysiske miljøet rundt oss. Hvorfor ser bygningene ut som de gjør? Og hvordan påvirker hus oss mennesker. Er det sånn at først skaper vi bygningene, og så skaper de oss? Hva er vellykket arkitektur, og hva er hårreisende? Hvor bør vi dra for å finne de gode eksemplene?

Program 5: Den norske mannen

Her kan vi gå på trynet. Jeg mener: Hva kan vi si om den norske mannen? Uten å virke sutrete. Uten å påstå klisjefylte utviklingstrekk. Og uten å sparke inn vidåpne dører. Jeg blir glad hvis du kan hjelpe oss å lage et klokt og morsomt program med fine vinklinger på den norske mannens utvikling fra 60-tallet til i dag.

Program 6: Mosaikk

Det har blitt en tradisjon at vi avslutter sesongen med en slags best of-sending, som foregår utelukkende i bilen. Lengre samtaler i bilens intime atmosfære. Og jeg spør: Hvilke kjente eller ukjente nordmenn kunne du tenke deg å se i en slik bilsamtale?

På forhånd takk for hjelpen!