Dobbeltutsagnet i møteintroduksjonen fra Oversatte dager, om oversettelse som «det umuliges kunst» og at kritikken av oversettelsen er en enda mer umulig kunst, har utvilsomt mye for seg. Men; slik er det først når vi diskuterer oversetterens og oversettelseskunstens oppgaver og utfordringer der oppgaven tas alvorlig og utføres samvittighetsfullt, som det vanskelige – ja, nesten umulige arbeidet det ofte er. Ikke bare for oversetteren, men også for forlaget. Det jeg skal ta opp her, er imidlertid noe annet – det dreier seg om unøyaktigheter, feil som fører til ubegripeligheter, slurv som river ned en tekst, heller enn å byge den opp. Ting som i ytterste konsekvens kan skade en forfatters ry. Jeg snakker om et inntrykk av senket ambisjonsnivå i publiseringen av oversatt litteratur. La oss håpe inntrykket er feilaktig.

Vanskelig arbeid

En oversetter står foran formidable oppgaver hver eneste dag – et utall av valg som ikke bare dreier som hvilke ord, setninger og vendinger som dekker innholdet I originalteksten, men like mye en balansegang mellom et originalt uttrykk og det som fremstår som fornuftig og lettbegripelig på norsk. Å flytte noe så essensielt og flyktig som stil fra et språk til et annet er vrient – og; det er en fryd når det lykkes, som det ofte gjør. Norske oversettere er i all hovedsak gode oversettere. Nettopp derfor det oppleves det underlig når jeg i løpet av to-tre leseuker setter meg til med flere bøker etter hverandre – oversatt fra engelsk – der tekstene gang på gang får meg til å stusse, lure på om det jeg leser kan henge på greip, om det er riktig eller jeg bare fnyser i ren irritasjon.

Flatt

Den første gangen jeg sa noe om dette denne våren – det er om våren vi får mest oversatt skjønnlitteratur – var i anmeldelsen av Ian McEwans «Sweet Tooth», på norsk heter den «Serena». Jeg leste omtrent halve boken i originalutgave, før jeg fikk det norske eksemplaret i hendene – og ble skuffet. Mest fordi McEwans nyanserte, nesten blomstrende språk, basert på et digert ordforråd, etter min mening var blitt unødvendig flatt – tilsynelatende som en følge av enkle valg. At det også fantes flere helt enkle feil – som at public school blir til offentlig skole og self conscious blir selvbevisst, mens en referanse mellom to steder i teksten bare forsvant, la igjen et inntrykk av at hastverksarbeid kunne være en forklaring. Og da ikke bare fra oversetteren. Det kommer jeg tilbake til.

Like gjerne riktig?

En ukes tid etter anmeldelsen av McEwans bok var turen kommet til David Vann, en uhyre språkbevisst amerikaner, og hans tredje bok «Dirt». Den heter «Jord» på norsk. Som i den forrige Vann-romanen på norsk, «Caribou Island», har denne oversettelsen sine problemer i nettopp den balansegangen jeg nevnte. I dette tilfellet mellom et amerikansk uttrykk i originalen og et fornuftig, lesverdig norsk. Dette er, som nevnt, en aktverdig og svært diskutabel problemstilling. Meningene vil være delte og det er slett ikke sikkert at jeg har rett når jeg mener at oversettelsen ikke lykkes. Men; inntrykket av noe ikke helt gjennomarbeidet styrkes når åpenbare og helt uforståelige tabber dukker opp: I forrige Vann-roman skrev forfatteren i originalen om et fiskeredskap han kalte a weighted treble hook. Det ble vektet treblekrok på norsk. Et redskap vi ellers kaller en pilk. Banalt? Ja. Viktig for sammenhengen, i og for seg? Ikke veldig. Like banalt er det selvsagt at vi sjelden maler biler på norsk, vi lakkerer dem. På engelsk derimot … I originalutgaven av Vanns «Jord» står det om familiens gamle Buick Century fra 1973; «Painted metallic orange, a new paint job from a year ago». Mens oversettelsen skriver: «Malt metallisk oransje for bare et par år siden». Som sagt; vi lakkerer biler. Vi har også snakket om metallic-lakk siden den dukket opp for en del ti-år siden. Igjen; ikke veldig viktig for sammenhengen, bortsett fra at leseren sporer unødvendig av. Så hvorfor ikke like gjerne riktig som galt?

Korrektur?

Mye viktigere er dette: Hva skyldes det at ingen oppdager åpenbare tabber feil og unøyaktigheter i disse oversettelsene? Før de går i trykken? For det er da noen som leser oversettelsene? I forlaget?

Det siste poenget er sikkert retorisk nok. Årsaken til at jeg bruker det allikevel, er en tredje bok, en der oversettelsesproblemene er så store at jeg nesten angrer på å ha pirket i de to som er nevnt. Jeg sitter nemlig og skal anmelde Zadie Smiths roman «NW». Tittelen henspiller på North West, den nordvestre delen av London, et mangslungent område dit handlingen er lagt.

Slendrian?

Jeg ser uten videre at denne teksten – og særlig bokens første del – ikke er lett å ikle norsk språk. Forfatterens påfunn og stilgrep er mange. De er også en viktig del av romanens kvalitet. I Kari og Kjell Risviks oversettelse tar det imidlertid ikke mange sidene før øyenbrynene går i ett med hårfestet. Eksemplene strekker seg fra misforståelser via helt åpenbare feil til setninger som ikke lar seg forstå – ikke engang med betydelig velvilje. Og verre; tekststykker som forandrer eller mister innhold fullstendig. Her holder det ikke å skylde på hastverk – slendrian er et mer nærliggende uttrykk:

I setningen «All Kinks all day», der bandet Kinks´ relativt velkjente platetittel «Village Green Preservation Society» er pedagogisk plassert i setningen før og den ikke ukjente strofen «You really got me» i setningen bak, og dessuten gjentatt med STORE bokstaver lenger ned på siden, er Kinks blitt til krøll; «Bare krøll dagen lang». Neida, alle vet ikke at det siden 1963 har eksistert et i perioder toneangivende band som heter Kinks. Men i forlaget? Ingen der heller?

Uflaks å rekke bussen

Et eksempel til: Leah, hovedperson i bokens første del, går på en buss sammen med sin aldrende mor. Som en strøtanke slipper Leah fra seg et sitat fra Margaret Thatcher: «Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure». Det er riktignok diskutabelt om jernladyen har sagt akkurat dette, men i den urbane myteverden er sitatet – i tråd med damens ideologi – uttrykk for et syn på det uviktige ved offentlig transport. Altså; er du over tretti og tar bussen, kan du se på deg selv som taper. Oversettelsen lyder, og hold deg fast: «Enhver over tretti som rekker en buss, bør regne det som uflaks». Jeg har vurdert gråten fremfor latteren. Før side 100 var passert, for i det hele tatt å ha glede av Zadie Smiths underfundighet, hennes innlevelse og sylskarpe observasjoner, kjøpte jeg den engelske utgaven som e-bok og lar oversettelsen ligge inntil videre

Ambisjonene?

Jeg blir sittende igjen med dette; hvor har forlagene gjort av ambisjonene om kvalitet, soliditet og troverdiget i arbeidet med utenlandsk litteratur? Er det virkelig ingen som oppdager slike ting – ikke engang når de billedlig talt er stablet på hverandre, som i «NW»? Er det korrekturleserne som må vekkes til live igjen? Folk forventes å betale 379 kroner for denne boken.

Selvsagt kan det tenkes at dette har med enkeltoversetteres yrkesstolthet eller mangel på samme å gjøre. Samtidig vet vi at norske oversettere får dårlig betalt, at de på en måte deler skjebne med drosjesjåføren; det skal oversettes MYE for at inntekten skal bli til å leve av. Dette kan med andre ord forklare en del, selv om det ikke unnskylder venstrehåndsarbeidet med Zadie Smith-oversettelsen. Jeg er uansett tilbøyelig til å tro at forlagene må ta hovedansvaret – forutsatt at vi ikke snakker om en merkelig opphopning av tilfeldigheter.  Av de bøkene jeg har nevnt her er to kommet ut på Gyldendal, et forlag med svære ressurser. Zadie Smiths forlegger i Norge heter Aschehoug.