Hilde Hagerup skriver ungdomsromaner
med et stort alvor

Det er blitt sagt at det er et nytt alvor på vei inn i ungdomslitteraturen. De amerikanske bestselgerne er ikke lenger bare Harry Potter- eller vampyrkopier; nå er det like mye den harde virkeligheten som gjelder. John Greens roman «The fault in our stars», der han beskriver en kjærlighetshistorie mellom to kreftsyke ungdommer,  blir holdt frem som eksempel på den nye trenden. Og kanskje er Alvoret en ny trend der ute. I norsk barne- og ungdomslitteratur har alvoret vært en bærende del av produksjonen riktig lenge.

I fem år har jeg sittet i juryen for Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Og er det noe som karakteriserer norske ungdomsromaner, så er det alvor. I bøker for yngre barn kan det spores mer humor – forfattere som Jo Nesbø, Arne Svingen, Arnfinn Kolerud og Nina E. Grøntvedt er gode representanter her – men i ungdomsbøkene? Der er humoren så godt som fraværende.

Ikke dermed sagt at det ikke finnes lyspunkter blant norske ungdomsromaner. Det gjør det nettopp! Mitt poeng er at alvoret, inderligheten og ikke minst døden er sterkt til stede i norske ungdomsbøker – og har vært det i mange år.

Bryter tabuer

Tor Fretheim: "Ingen ild tenner stjernene"

Ta en mann som Tor Fretheim. I boken «Ingen ild tenner stjernene» fra 2008 skildrer han  – i knapp lettlestform – slutten av livet til en gutt som skal dø av aids. Sykdommen er han sannsynligvis påført av sin egen far. I fjorårets Fretheim-bok «Kjære Miss Nina Simone» nøster en tenåring opp historien der far sannsynligvis har tatt livet av mor. Lystig er det ikke. Men dette er romaner som åpner opp for at det vonde og vanskelige også finnes, det er som om forfatteren sier at «det går an å snakke om det som ikke kan snakkes om».

Hilde Hagerup er en annen forfatter som går inn i teksten med et stort alvor. Hun har skrevet om mobbing, om foreldre som svikter, om foreldre som skal dø.  Syke foreldre, gjerne foreldre som har en psykisk lidelse,  som fører til at de unge må ta et lovlig stort ansvar selv, har lenge vært tema i barne- og ungdomsbøkene. Det kan i blant bli vel høye doser, i alle fall for en som leser mange ungdomsromaner i løpet av et år. De siste årene har det også vært en tendens til at det er den unge selv som er syk. Hvordan leve livet med trusselen om snarlig død hengende over seg? Er det mulig å leve et fullverdig liv med et handikap? Slik sett byr ikke John Greens roman på noe revolusjonerende nytt.

Anmeldelse av John Green: \»Faen ta skjebnen\»

En som har skildret foreldres psykiske lidelse med humor, er Endre Lund Eriksen –  i barnebøkene om Pitbull-Terje. I ungdomsromanen «Super» fra 2009 skriver han om en blind ungjente som setter seg store mål og fikser det hun vil, og i fjorårets «Den sommeren pappa ble homo» skriver han morsomt og inkluderende om homofili og stereotype forestillinger om kjønn og kjærlighet.

Eksistensiell

Den norske forfatteren som kanskje i størst grad har utvidet ungdomsgenren med sine engasjerte romaner og skrevet seg inn i store spørsmål som identitet, verdier, ja, selve  meningen med livet, er Harald Rosenløw Eeg. Man kan jo spørre seg: Hvis ikke ungdomstiden er en alder for nettopp å filosofere over hvem man er og hvor man går, hva er den da? Akkurat derfor trengs bøker som gjør noe mer enn å underholde, fortellinger som viser frem en verden som kan være vanskelig, men som det er verdt å kjempe for.

Linn T. Sunne fikk før jul Brageprisen for romanen «Lille ekorn», der hun skriver om en 14-åring som forelsker seg i sin 30 år eldre håndballtrener. Her skildres en seksuell tiltrekning som er både forbudt og ubehagelig (ikke minst siden den voksne mannen er med på notene), og fortellingen har skremmende likheter med virkeligheten.

Politisk

Simon Stranger skriver om Emilie, som melder seg inn i aksjonsgruppen «Verdensredderne» – en ungdomsgjeng som vil ha slutt på at rike norske ungdommers overforbruk skaper slavearbeidere i Asia. Også Kari Bøge kritiserer forbrukersamfunnet, såvel som sexfiksering og jag etter selvrealisering i sin nye roman «Slutt!» .

U-prisen

Ser vi på bøkene ungdommene selv anbefaler, og som på bakgrunn av tenåringenes egne anmeldelser er blitt nominert til U-prisen, bestod fjorårets kandidater overveiende av  dystopier, historier lagt til et fiktivt fremtidslandskap ødelagt av en naturkatastrofe. Årets kandidater gir først og fremst realistiske samtidsskildringer, der både rasisme, 2. verdenskrigs jødeforfølgelse og umulig kjærlighet er alvorlige ingredienser.

Uprisen

Om den ikke er ny, så kan vi kanskje spore en forsterket interesse for den realistiske litteraturen fremfor den fantastiske også her hjemme.

Det er i alle fall ingen ting som tyder på at sansen for alvoret i norske ungdomsbøker blir borte med det første.

Ungdomsromanene lever ofte en nokså skjult tilværelse her i landet , litt bortgjemt mellom de kunstnerisk solide bildebøkene, de tradisjonelle barnebøkene, fantasy-seriene og romaner for voksne.

Ikke dermed sagt at de ikke er gode. Vi har en fin gjeng med forfattere som skriver for ungdom, og som skriver godt. Blant dem er Hilde Hagerup, Ingelin Røssland og Harald Rosenløw Eeg.

De store spørsmålene 

Felles for mange forfattere som skriver ungdomsromaner, er viljen til å gå inn i eksistensielle spørsmål som identitet, verdier, meningen med det hele. Og da er det kanskje ikke til å unngå at mange bøker dreier seg om døden?

Å skrive om døden er bra. Døden er en del av livet (!) og bør være en naturlig del av litteraturen. Likevel kan det iblant føles som om ungdom skal tynges vel langt ned i mørke og tragedie. Fjoråret var et år der død og selvmord nærmest tok overhånd. Ungdomsbøkene var nedlesset av dysfunksjonelle familier, og håpet for de unge hovedpersonene – om det var noe håp i det hele tatt – var minimalt. Hver for seg kom det mange gode bøker (ikke minst fjorårets brageprisvinner ”Fengsla” av Hilde Kvalvaag og Marit Kaldhols ”Søkeord: ayotzintli”, som fikk Kulturdepartementets barne- og ungdomsbokpris. ) Men helhetsbildet var deprimerende svart.

 Lys

Døden er i høyeste grad tilstede også i år. Men kanskje livet har tilranet seg mer plass?

I Rosenløw Eegs nyeste roman ”Gyldig fravær” mister Døden faktisk sitt bytte – de fem ungdommene som sitter innesperret i en T-banevogn etter en eksplosjon i Oslo sentrum kommer opp igjen i lyset:

 Gyldig fravær

Stort spenn i bragenominasjonene 

I den bragenominerte romanen til imponerende unge Sunniva Relling Berg (23), kan man frykte at det virkelig skal gå ”Utfor”, som både tittel og omslag tilsier. Døden er sterkt tilstede, men her som en hendelse fra fortiden, som gnager og gir ulykksalige konsekvenser. Men for Lea, som blir mobbet i byen og flytter til øya i havgapet med foreldrene for å få en ny start, går det faktisk oppover, til slutt.

 ”Fallteknikk” av Inga Sætre er en tegneserieroman som også har truffet bragejuryen. Her er, på samme måte som i ”Utfor”, en lek med tittelen. Hovedpersonen Rakel flytter på hybel det siste året på videregående og starter med kampsport. Så oppdager hun at hun er gravid. Det kan være greit å tilegne seg en fallteknikk i flere henseende…

Den tredje ungdomsromanen i klassen for barne- og ungdomsbøker er Sverre Knudsens ”Aarons maskin” – en storslått science fiction-fortelling med krass kritikk av markedskreftene. Boken er den første i en trilogi, og det er all mulig grunn til å vente seg mye av dette verket, som greier kunststykket å la filosofiske spørsmål og samfunnskritikk gli uproblematisk inn i handlingen.

Siste bok blant årets bragenominasjoner er ”Gjøken” av Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer, en høyst original og lærerik blanding av en bildebok og en fagbok. Om gjøken.

Jeg tenker at spennet i disse nominasjonene viser at det er en stor åpenhet i barne- og ungdomslitteraturen nå. Sosialrealisme, jada, den finnes ennå. Fantasy / science fiction så absolutt. De mer tradisjonelle ungdomsromanene om mobbing og identitets-søken likeså. Og bildebøkene, som fortjent har fått stor oppmerksomhet de siste årene, fortsetter å komme, med like høy kvalitet.

Og nå står også lyset der, side om side med mørket.