Brandenburger Tor i Berlin, står i enden av paradegaten Unter den Linden.

Se også: Lesetips til Paris-turen

Se også: Lesetips til New York-turen

Se også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Se også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Vil du sette deg litt inn i historien, før du besøker denne byen, så får du noen lesetips her. Både klassikere og nyere litteratur. For på den ene siden forteller litteraturen om Berlin krigshistorien, med fortellinger om jødeforfølgelser. På den andre siden finner vi beretninger om et blomstrende kulturliv i 1920-årene. Og ikke minst fortelles historin om narkotikaproblematikken på 1970- og 1980-tallet blant ungdom.

Her får du noen lesetips om romaner som alle har handlingen sin knyttet til den tyske hovedstaden, som i dag er en urban smeltedigel, og et knutepunkt i Europa. Tysklands største by rommer dessuten noen av verdens fremste teatre, musèer, og opera.

Romaner om Berlin:

Kai Hermann og Horst Rieck, Christiane F. – Å være ung er for jævlig (1982)

"Christiane F: Å være ung er for jævlig", av Kai Hermann og Horst Rieck

Forfatterne av denne ungdomsromanen, skrev boken etter flere intervjuer med hovedpersonen Christiane F. Boken er skrevet med Christiane som forteller, og fremstår som en selvbiografi. Boken var den første i sitt slag om narkotikaproblematikken på 1970, – og 1980-tallet.

Romanens hovedperson er 12 år gammel og heter Christiane. Hun kommer tidlig bort i både hasj og piller. Allerede som trettenåring er hun heroinmisbruker og prostituert. Boken er utgitt på forlaget Tiden.

Foreldrene legger ikke merke til det som skjer. Rundt henne dør vennene hennes, det blir til slutt en vane

Handlingen i den unge tyske forfatteren av denne boken, finner sted i Vest-Berlin. Romanen er både en varm, humoristisk og ironisk historie om det å vokse opp i Øst-Berlin på 80-tallet.

Bokens originaltittel er «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo, og ble første gang utgitt i 1978 av det tyske ukemagasinet Stem, som ved siden av Spiegal er blitt regnet som et av Europas største aktualitetsmagasiner. Utgivelsen var i utgangspunktet en serie med reportasjer fra årene 1975 til 1978, som beskriver situasjonen for narkotika-avhengige barn og unge. Bokens tittel viser til Bahnhof Zoo, som på 1970- og 80-tallet var en sentralt møtested i Berlin for narkotikamiljøet.

Boken ble i 1981 filmatisert, med samme tittel. Den er oversatt til flere språk.

«Alle dør alene», av Hans Fallada.

Hans Fallada, Alle dør alene (2012)

I romanen møter vi ekteparet Anne og Otto Quangel som får melding om at deres eneste sønn, Lille-Otto, har falt i felttoget mot Frankrike i 1940.

De bestemmer seg for å ta opp kampen mot Hitlers nazityranni ved å skrive postkort som advarer mot regimet og som oppfordrer befolkningen til å yte motstand. De legger ut kortene i trappeoppganger og ved kontorer der folk ferdes.

Boken er utgitt på Dinamo forlag. Historien om motstandskampen mot Hitler og nazisystemet, har blitt en salgssuksess i både Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland og Israel.

«Alle dør alene» er solgt til over 20 land, og det kommer dessuten til å bli mulig å se historien som filmversjon på kino.

Slik forklarer hovedkarakteren Micha Kuppisch at han er født på feil side av Muren, i den korte enden av Sonnenallee. Men Berlinmuren er ikke det viktigste for Micha og hans venner i Øst-Berlin i 1980, da handlingen i boken finner sted. I stedet er det blant annet jakten på en forbudt plate av Rolling Stones, «Exile om Nain Street, som er sentralt i historien. Samt en forelskelse.

"I den korte enden av Sonnenallee", av Thomas Brussig.

Thomas Brussig, I den korte enden av Sonnenallee (2002)
Da Stalin, Churchill og Truman møttes i 1945 for å dele opp Berlin i sektorer, kom Stalin og Truman i krangel om den flere kilometer lenge Sonnenallee. Mens Churchill betraktet de to, sluknet sigaren hans, og Stalin var rask med å gi ham fyr. Som takk fikk Stalin en seksti meter lang stumt av Sonnenallee.

Boken ble en bestselger , og er solgt til flere land.  Forfatteren av boken er selv oppvokst i Øst-Berlin. Etter debuten med «Helden wie wir» i 1995, regnes han som en av de største unge forfattertalentene i tysk litteratur.

Wladimir Kaminer, Russerdisko (2004)
Russerdisko er Sovjet-barnet Wladimir Kaminers utkast til en levensbeskrivelse. Hovedpersonen – Kaminer – vokser opp i Moskva under jernteppet. Men verden forandrer seg og da murene smuldrer opp, har faren har ett råd til sønnen: Reis vekk!

Ganske snart befinner han seg i Berlin. Der møter han et vell av andre mennesker som har gitt seg eventyret i vold. Fra russiske kapitalister til rumenske hekser og sjenerte ulovlige innvandrere.

– Når man har lest denne boken, føler man at man selv bor i Berlin og er en venn av forfatteren, mente NRKs bokanmelder Knut Hoem, om romanen da den ble gitt ut på norsk.

Boken, som ble utgitt på tysk i 2000, og er oversatt av Ute Neumann på Cappelen Damm forlag.

Erich Maria Remarque, Tre kamerater (2005)

«Tre kamerater», av Erich Maria Remarque.

Det er etterkrigstid i 1920-årenes Berlin. Livslysten vender tilbake og kulturlivet blomstrer. Samtidig øker inflasjonen, og pengene blir stadig mindre og mindre verdt. Nød og uro vokser fram. Tre unge kamerater forsøker å skape seg et nytt eksistensgrunnlag gjennom å drive et bilverksted.

Boken er oversatt av Birgit Gjernes, og er utgitt på Gyldendal forlag. Romanen ble første gang utgitt i 1937, under den tyske tittelen «Drei Kameraden». Den gangen vakte den stor oppmerksomhet. Det var første gang den såkalte tapte generasjonen i Tyskland, ble omtalt. Romanen ble forbudt under Hitler-Tyskland.

Romanen er også blitt godt kjent for hovedkarakterene Robert og Pats forelskelse, som har blitt sammeningnet med Ernest Hemingways karakterer Frederic og Catherin i «Farvel til våpnene».

I Norge ble romanen utgitt for første gang i 1937. Den ble gitt ut på nytt i 2002, på Gyldendal forlag.

«I dyrets buk», av Erik Larson

Erik Larson,  I dyrets buk (2013)

Boken handler om opptakten til andre verdenskrig. Vi møter William E. Dodd, som er USAs første ambassadør i Hitlers Tyskland, i 1933.

I begynnelsen er han fascinert av all den pomp og prakt som hører med til Det tredje riket. Men opprustningen og jødeforfølgelsene blir deretter vanskelig for ham å overse. Når han formidler sin uro til USA, tror ikke noen på det han forteller.

Larsons historieskriving gir en detaljert skildring av stemningen i Berlin i årene før krigen. Gjennom talløse øyenvitneskildringer tegner forfatteren et uhyggelig og mangesidig bilde av årsakene til at verden ikke skjønte hvilken alvorlig fare Hitler utgjorde, før det var for sent og Europa sto i brann.

Boken er utgitt på Font forlag.

Dag Solstad, 16.07.41 (2002)

Forfatteren Dag Solstad er selv hovedperson i denne romanen. Tittelen er faktisk identisk med hans fødselsdato.

I 2001 bor Solstad i en leilighet i Maybachufer 8, Berlin. Vandrende gatelangs, og på Strassenbahn i Berlin kretses også forfatteren Dag Solstad inn, her er øyeblikk av glede og ro, og av angst og fortvilelse.

Romanen tar oss videre med til Lillehammer, og til Solstads barndomshjem i Sandefjord.

Boken er utgitt på Oktober forlag.

Solstad debuterte som forfatter i 1965, med «Spiraler», og har siden vært en av landets mest markante forfattere.

Bokblogger Elin Brend Bjørhei, Bokelskerinnen, har vært to ganger i Berlin, og kan anbefale følgende bok:

– Jeg kjøpte nylig en klassisk spionroman med handling fra Berlin, som jeg gleder meg til å lese snart. Len Deightons «Funeral in Berlin». Her skal man etter sigende få et godt inntrykk av Berlin i etterkrigstiden, og Berlinmuren spiller en viktig rolle i handlingen, forteller Elin Brend Johansen.

Hun liker å oppsøke historiske landemerker og steder, på storbyferie.

– Et besøk på museet Haus am Checkpoint Charlie er absolutt å anbefale, sier hun.

Har du tips om bøker med handling lagt til Berlin? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

Foto: Knaus

– Günter Grass har bygget seg opp som en moralsk instans. Et land som trenger en moralsk instans som ham er ute å kjøre, sier Henryk M. Broder. I kjent stil får jeg si, for omtrent slik som dette hørtes han ut, da jeg satt på gulvet på messeområdet under bokmessen i Leipzig i mars, og hørte den lille tykkfalne mannen med det hvite skjegget presentere sin nye bok med tittelen «Vergesst Ausschwitz». Glem Auschwitz!

Noe slikt sier du ikke ustraffet i Tyskland – ja så sant du ikke, som Henryk M. Broder, er polsk jøde og har to foreldre som satt i konsentrasjonsleir under krigen.

Han er en intellektuell bråkmaker av rang, noe ikke minst man skjønner når man leser alle hatmailene han jevnlig mottar og publiserer på sin hjemmeside. Han har satt av et kapittel til disse hurtigskrevne nettytringene i boken også.

– Vær snill å dra av dem deres feite, islamfiendtlige, jødebriller, står det for eksempel å lese på hans blogg, og i boken siterer han sine motstandere direkte gjennom et helt kapittel med begrunnelsen at ingenting er mer underholdende enn den nakne virkeligheten.

Den som leser hans nye bok, den foreligger foreløpig bare på tysk, ser raskt at det er ikke muslimer som opptar han mest. Nei, han mener til og med at palestinere på Vestbredden kan ha en grunn eller to til være jødehatere. Nei, det er den tyske venstresiden han har hamret løs på i nærmere tjue år. En venstreside han mener bedriver en israelkritikk som i hans øyne oser av fordekt antisemittisme.

Dette er et miljø Broder kjenner godt, for han har vært langt ute til venstre selv – og til og med i den litt mer hva skal man si pikante delen av den tyske 68-bevegelsen. I 1968 at han begynte å jobbe for det populære magasinet «St. Pauli Nachrichten», et magasin som kombinerte kontaktannonser, erotikk og venstreagitasjon med stor suksess.

Men så skjedde det et vendepunkt i 68-ernes holdning til Israel. Sympati og sang rundt leirbålene i Kibbutzene ble byttet ut med sympati for palestinerne og deres kamp for selvråderett.

Broders nye bok handler blant annet om dette, om hvordan det plutselig ble greit på tysk venstreside å hate Israel. I kapittel etter kapittel viser han hvordan folk som forsto seg selv som lidenskapelige antinazister plutselig begynte å argumentere for at det Israel foretok seg på Vestbredden var like ille som det nazistene hadde gjort mot jødene under krigen. Paroler av typen: «Hitler er fortid, men Israel er samtid, ikke en gang til» – ble mer og mer utbredt i demonstrasjonstogene. Her begynte som Broder mente av en pågående ufarliggjøring av Holocaust, idet man sa sa at det jødene nå gjorde i Midtøsten var like ille.

Dette mener Broder skjer samtidig som det offiselle Tyskland er verdensmestre i minnesmerker.

– Tyskerne elsker å vaske samvittigheten sin ren idet de minnes Auschwitz, samtidig som jødehatet bobler under overflaten, og ikke minst på venstresiden, mener Broder.

Og det er der han kommer til den konklusjonen at det er på tide at tyskerne glemmer Auschwitz, som han mener er blitt utstillingsvindu og turistattraksjon, før han konkluderer med at en god jøde, for tyskerne, er en død jøde. De levende har de større problemer med.

Dermed har du kanskje skjønt at Broder ikke er opptatt av å veie så mye pro og kontra i sin argumentasjon. Han er en polemiker, han er infam, han er morsom, men anklagene om antisemittisme sitter løst, kanskje litt for løst, men så er det ikke spurver han skyter med kanonene sine heller.
Favorittskyteskiven er ingen ringere enn Günter Grass, som han mener er «a german in a nutshell» – En tysker i et nøtteskall.

Foto: Pedro Armestre/AFP

– Grass er fylt av skamfølelser og skyldfølelser og hevder at han ikke vil gjøre nazistenes overgrep på jødene mindre enn det var, men samtidig så hevder han i intervju og i sine siste bøker at tyskerne også var ofre, og kombinerer dette med en lidenskapelig Israelkritikk, hevder Broder, og det varf FØR Grass skrev sitt dikt i Süddeutsche Zeitung.

Dermed skal vi ikke se bort fra at det var Henryk M. Broder Grass siktet til når han i sitt israelkritiske dikt spår at han kommer til å bli anklaget for å være antisemitt.

– Günter Grass er en dannet antisemitt, skrev Broder i avisen Die Welt, to dager etter at Grass hadde publisert sitt dikt. Vi kan nesten si at Grass fikk den reaksjonen han selv hadde bestilt.

De kommer altså begge to fra venstresiden disse to, jeg holdt på å si, kamphanene. Begge fra Polen, den ene fra Katowitce, den andre fra Gdansk. Den ene er jøde, den andre ikke. Den ene var gammel nok til å være med i krigen, riktignok nesten bare en ungdom da det skjedde. Den andre ble født året etter krigens slutt. Den ene skriver med bitende ironi og svart humor, den andre med litterær patos. Og nå står de steilt mot hverandre, men på hver sin måte så sier de begge det samme: Vi må glemme Auschwitz. Grass vil frigjøre tyskeren fra Auschwitz-erfaringen, for å kunne kritisere Israel og dagens politikk. Broder vil at vi skal glemme Auschwitz, for at vi ikke skal være blinde for de nye formene han mener antisemittismen tar i dag.

P.S: Radioversjonen av denne saken får du i Bok i P2, lørdag 14. april kl. 0735. Reprise: Søndag 15. april kl. 1330.