Det var en gang en ung, begavet og uimotståelig skuespillerinne som ble sammen med en usedvanlig produktiv og ambisiøs og talentfull regissør. Hun spilte sine roller med et neddempet alvor som var sjeldent i samtiden.  Han var i full gang med å revolusjonere teatret. De var gift i over tretti år.

Hva var det som gjorde at de holdt sammen. Brecht var jo notorisk polygam.  Da han traff Helene Weigel var han jo gift med Marianne Zoff, som han også hadde barn med. Han hadde også barn med ungdomskjæresten Paula Bahnholzer, og det gikk ikke mange år, før Elisabeth Hauptmann kom inn i bildet som en slags sekretær, samtalepartner, sengepartner, og som medforfatter av flere av Brechts teaterstykker. Noen år etter dette igjen kommer arbeiderklassejenta Margrethe Steffin fra Berlin inn i bildet, og så under eksiltiden i Danmark, banker Ruth Berlau på døren for aldri helt å forsvinne ut av livet hans igjen. Disse forholdene er rikelig belyst og diskutert i utallige biografier og brevsamlinger.

Men hva med henne som ikke kom og gikk igjen, men som var der hele tiden, og som også forvaltet arven hans på teatret Berliner Ensemble i mange år etter hans død? Hvorfor holdt han seg til akkurat henne, og hvorfor ble hun hos ham?

Foto: Suhrkamp Verlag

Den rykende ferske utgivelsen Bertolt Brecht. Helene Weigel. Briefe 1923-1956 inneholder alle brev som er bevart etter dem – i tillegg til postkort, telegram og små meldinger skrevet på baksiden av restaurantmenyer.

Noen ganger er det så kort og kryptisk at det slår meg at dette må være det nærmeste man den gang kom twitter eller SMS. Selv om hver linje her er gjennomkommentert med grundig fotnoteapparat, er det allikevel nok av rom for fortolkning.

Hvordan skal man for eksempel forstå den lappen hun legger inn i en bok hun gir ham en gang i 1952 ”med hilsenen fra din eldste beundrerinne”?

Hvordan skal vi tolke gjentatte bønnene fra ham til henne om at hun ikke måtte bli for mager?

Brevene vitner om et samliv mellom to teatermennesker. Han skriver til henne om kontrakter han skal inngå, og forhandlinger han skal inn i. Han bruker opp til flere kjælenavn på henne, og avslutter i alle brev til henne frem til sin død med ”Ich küsse dich”. Jeg kysser deg.

Han beundrer henne grenseløst som skuespillerinne og etter å ha sett henne opptre i Sofokles’ Ødipus skriver han en «Dialog om skuespillerkunsten», der han fremhever Weigel som en som er i stand til å spille for publikum i vitenskapens tidsalder.

Når de så opplever sin første store krise sammen, vi er da tidlig på trettitallet, først da  legger han til side den mer praktisk orienterte kommunikasjonen.

– Jeg skriver istedenfor å snakke, fordi det er lettere enn å skrive. Mot å snakke har jeg alltid hatt en uvilje. Samtalen var alltid en kamp, skriver han, og postlegger brevet til sin kone som befinner seg i samme by.

Kanskje er det paradoksalt nok nazistenes maktovertagelse som redder ekteskapet. Dagen etter riksdagsbrannen i Berlin i 1933 forlater den da berømte regissøren av Tolvskillingsoperaen landet sammen med sin jødiske skuespillerkone, og sine barn og reiser via Praha til Wien. Fra dette tidspunktet er det aldri tvil om at det er de to, den ytre fare har brakt dem nærmere hverandre. Fra dette tidspunktet kan vi følge dem ved hjelp av dato og poststempel på brev og kort han sender til henne.

Som en omreisende teatertrupp reiser de med barn og sammen med andre eksiltyskere som Anna Seghers og Walter Benjamin. I brevene som da oppstår viser Brecht seg også fra sin mest fremsynte side, som når han i Paris i det herrens år 1933 skriver til henne om hvor opprørt han ble da forfatterkollegaen Alfred Döblin begynte å sverme for en jødisk stat. ”Slik har Hitler ikke bare gjort tyskerne, men også jødene til fascister”, skriver han.

Han er mye på reise, og sitter i New York på julaften og skriver til henne, som sitter på en gård i Danmark, om det trøstesløse i å feire jul med et barnløst ektepark som synger skotske julesanger. Men også hun reiser mye, og kjemper for sin skuespillerkarriere i Moskva og Paris.

Og når de så vender hjem, og kjemper til seg et eget teaterhus, Berliner Ensemble i Østberlin er det hun som er i førersetet. Det er hennes brev til ham som dominerer. Hun er blitt intendant på det nye teatret, mens han sitter på en hytte utenfor byen og skriver elegier.

Brevene mellom Brecht og Weigel er blitt et gripende dokument over den der langvarige kjærligheten, den om holder ut indre krise og ytre press, og som tross alle bortforklaringer også inneholder setninger som dem som står trykket bak på boken.

Hun skriver til ham:

”Jeg trengte deg under alle omstendigheter til alle ting til alle tider.”

Han skriver til henne:

”Jeg kysser deg forsiktig og uforsiktig, grundig og flyktig, raskt og langsomt”.