Hilde Hagerup skriver ungdomsromaner
med et stort alvor

Det er blitt sagt at det er et nytt alvor på vei inn i ungdomslitteraturen. De amerikanske bestselgerne er ikke lenger bare Harry Potter- eller vampyrkopier; nå er det like mye den harde virkeligheten som gjelder. John Greens roman «The fault in our stars», der han beskriver en kjærlighetshistorie mellom to kreftsyke ungdommer,  blir holdt frem som eksempel på den nye trenden. Og kanskje er Alvoret en ny trend der ute. I norsk barne- og ungdomslitteratur har alvoret vært en bærende del av produksjonen riktig lenge.

I fem år har jeg sittet i juryen for Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Og er det noe som karakteriserer norske ungdomsromaner, så er det alvor. I bøker for yngre barn kan det spores mer humor – forfattere som Jo Nesbø, Arne Svingen, Arnfinn Kolerud og Nina E. Grøntvedt er gode representanter her – men i ungdomsbøkene? Der er humoren så godt som fraværende.

Ikke dermed sagt at det ikke finnes lyspunkter blant norske ungdomsromaner. Det gjør det nettopp! Mitt poeng er at alvoret, inderligheten og ikke minst døden er sterkt til stede i norske ungdomsbøker – og har vært det i mange år.

Bryter tabuer

Tor Fretheim: "Ingen ild tenner stjernene"

Ta en mann som Tor Fretheim. I boken «Ingen ild tenner stjernene» fra 2008 skildrer han  – i knapp lettlestform – slutten av livet til en gutt som skal dø av aids. Sykdommen er han sannsynligvis påført av sin egen far. I fjorårets Fretheim-bok «Kjære Miss Nina Simone» nøster en tenåring opp historien der far sannsynligvis har tatt livet av mor. Lystig er det ikke. Men dette er romaner som åpner opp for at det vonde og vanskelige også finnes, det er som om forfatteren sier at «det går an å snakke om det som ikke kan snakkes om».

Hilde Hagerup er en annen forfatter som går inn i teksten med et stort alvor. Hun har skrevet om mobbing, om foreldre som svikter, om foreldre som skal dø.  Syke foreldre, gjerne foreldre som har en psykisk lidelse,  som fører til at de unge må ta et lovlig stort ansvar selv, har lenge vært tema i barne- og ungdomsbøkene. Det kan i blant bli vel høye doser, i alle fall for en som leser mange ungdomsromaner i løpet av et år. De siste årene har det også vært en tendens til at det er den unge selv som er syk. Hvordan leve livet med trusselen om snarlig død hengende over seg? Er det mulig å leve et fullverdig liv med et handikap? Slik sett byr ikke John Greens roman på noe revolusjonerende nytt.

Anmeldelse av John Green: \»Faen ta skjebnen\»

En som har skildret foreldres psykiske lidelse med humor, er Endre Lund Eriksen –  i barnebøkene om Pitbull-Terje. I ungdomsromanen «Super» fra 2009 skriver han om en blind ungjente som setter seg store mål og fikser det hun vil, og i fjorårets «Den sommeren pappa ble homo» skriver han morsomt og inkluderende om homofili og stereotype forestillinger om kjønn og kjærlighet.

Eksistensiell

Den norske forfatteren som kanskje i størst grad har utvidet ungdomsgenren med sine engasjerte romaner og skrevet seg inn i store spørsmål som identitet, verdier, ja, selve  meningen med livet, er Harald Rosenløw Eeg. Man kan jo spørre seg: Hvis ikke ungdomstiden er en alder for nettopp å filosofere over hvem man er og hvor man går, hva er den da? Akkurat derfor trengs bøker som gjør noe mer enn å underholde, fortellinger som viser frem en verden som kan være vanskelig, men som det er verdt å kjempe for.

Linn T. Sunne fikk før jul Brageprisen for romanen «Lille ekorn», der hun skriver om en 14-åring som forelsker seg i sin 30 år eldre håndballtrener. Her skildres en seksuell tiltrekning som er både forbudt og ubehagelig (ikke minst siden den voksne mannen er med på notene), og fortellingen har skremmende likheter med virkeligheten.

Politisk

Simon Stranger skriver om Emilie, som melder seg inn i aksjonsgruppen «Verdensredderne» – en ungdomsgjeng som vil ha slutt på at rike norske ungdommers overforbruk skaper slavearbeidere i Asia. Også Kari Bøge kritiserer forbrukersamfunnet, såvel som sexfiksering og jag etter selvrealisering i sin nye roman «Slutt!» .

U-prisen

Ser vi på bøkene ungdommene selv anbefaler, og som på bakgrunn av tenåringenes egne anmeldelser er blitt nominert til U-prisen, bestod fjorårets kandidater overveiende av  dystopier, historier lagt til et fiktivt fremtidslandskap ødelagt av en naturkatastrofe. Årets kandidater gir først og fremst realistiske samtidsskildringer, der både rasisme, 2. verdenskrigs jødeforfølgelse og umulig kjærlighet er alvorlige ingredienser.

Uprisen

Om den ikke er ny, så kan vi kanskje spore en forsterket interesse for den realistiske litteraturen fremfor den fantastiske også her hjemme.

Det er i alle fall ingen ting som tyder på at sansen for alvoret i norske ungdomsbøker blir borte med det første.

Illustrasjon fra barneboken
"Malins mamma gifter seg med Lisa"
av Annette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic.
Foto: Ublu Tuba Forlag

Foreldre kan velge blant hundrevis av nye barnebøker hvert år. Forsvinnende få av dem tar for seg temaet homofili, mens stadig flere barn vokser opp med foreldre som liker å kysse en av samme kjønn.

I fjor ble det utgitt over 300 nye skjønnlitterære barnebøker og til sammen var mer enn 3600 titler i salg. Bibliotekene lånte ut 6,9 millioner skjønnlitterære barnebøker. Hvorfor er det så få som tar for seg homofili?

”Kysset som fikk snøen til å smelte”
– Jeg synes ikke man kan si at norske barnebokforfattere generelt er redde for å snakke om homofili, mener litteraturkritiker Anne Cathrine Straume i NRK.
Hun mener at det ikke finnes så mange bøker som tematiserer homofili spesielt, men at norsk barnelitteratur stort sett er svært åpen, og at den kontinuerlig diskuterer emner som kan være tabu.
– Jeg vil nesten si det så sterkt at det ikke finnes den ting man ikke kan skrive om for norske barn og ungdommer. I veldig mange ungdomsromaner beskrives familier som ikke er A4; enten ”kjernefamilien” er splittet opp ved skilsmisse, død, eller vi kan møte barn som bor i fosterhjem.

I 2004, ti år etter at Partnerskapsloven ble innført, kom den første barneboken på norsk hvor loven ble satt ut i praksis. ”Malins mamma gifter seg med Lisa”, en bildebok av svenske Annette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic.

– Veldig få barnebøker skildrer homofile familer, men temaet dukker opp innmellom, påpeker direktør Kristin Ørjasæter på Norsk Barnebokinstitutt.
– ”Kysset som fikk snøen til å smelte” av Tor Fretheim ble utgitt allerede i 1991, og kom i ny utgave i 2004, handler om en gutt som oppdager at han er homofil. Før ham skrev også Tormod Haugen om dette.

”Malins mamma gifter seg med Lisa”
Anne Cathrine Straume trekker også fram ”Verdas mest forelska par”, som Rune Belsvik skrev for over ti år siden. I boken består ett av parene som skal konkurrere om denne tittelen, av to menn.
– Det blir ikke gjort noe eksplisitt poeng ut av at det er to menn, de er for øvrig svært sympatisk skildret begge to.

Følger barnelitteratuen med i tiden?
– Først kom bøkene om de enslige foreldrene, sier Kristin Ørjasæter.
– Nå holder vi på å få flerkulturen inn i persongalleriene. Om en stund vil vi nok se at nye familiekonstellasjoner, også homofile, får sin naturlige plass som bakteppe i fortellingene. Vi får en mer mangfoldig miljøbeskrivelse av familien etterhvert, det kommer.
Hun stiller imidlertid spørsmålstegn ved om familien så sentral.
– Det er typisk at de voksne er bifigurer i barnelitteraturen, fortellingene handler om barnet. Familien er kulisser.

”Den sommeren pappa ble homo”
Nå for tiden handler mange barnebøker om far-barn relasjonen, sier Kristin Ørjaseter. – Det finnes også en del om mor. Det er flere barnebøker om enslige foreldre i barnelitteraturen enn om homofile familer, naturlig nok kanskje, det er jo færre slike familier.

Forfatter Endre Lund Eriksen
har skrevet boken "Den sommeren
pappa ble homo". Foto: Aschehoug

I år gir Aschehoug ut ”Den sommeren pappa ble homo” av Endre Lund Eriksen, som også har skrevet bøkene om Pitbull-Terje. Den nye boken handler om en gutt som oppdager at faren kommer ut av skapet, etter at moren stakk av med sin personlige trener.

Hvorfor skriver ikke flere om homofili i norske barnebøker?
– Det er en naturlig del av livet for mange, men det er sikkert mange som ikke vil skrive om homofili hvis de ikke har erfaring med det, sier Endre Lund Eriksen.
– Jeg tror vi kommer til å se mer av det framover, barnelitteraturen må jo også beskrive hvordan verden er.

Hvorfor valgte du denne tematikken?
– Min tyske oversetter fant setningen «Det har vært en fantastisk sommer, selv om pappaene våre har blitt homo» i en gjestebok på en berømt utedo på Gotland. Hun mente jeg kunne skrive en bok om det, og det ble utgangspunktet og premisset mitt. Så det var historien som tvang fram temaet og ikke omvendt. Den setningen trigger vel noe i alle. Jeg har i alle fall tenkt på hvor liberal jeg egentlig ville ha vært om det hadde skjedd meg. Det er ikke uproblematisk, uansett hvor tolerant og åpen man er. Til og med homofile ville kanskje synes det var rart om en av deres foreldre kom ut av skapet og ikke lenger ville være gift med mamma eller pappa.

Les også «Etterlyser mer norsk homofilm»

– Det er ganske programriktig å skrive om at pappa kommer ut av skapet, at det er så stort fokus på farsrollen, sier Kristin Ørjasæter, som understreker at hun ikke har lest boken til Endre Lund Eriksen.
– Det er nok ikke så lenge til det blir mer vanlig at slike ting er noe som for øvrig skjer i barnelitteraturen. Den dagen det er en selvfølgelig del av miljøbeskrivelsen, og ikke er hovedtema, da er vi der vi skal være.

Hvilke barnebøker vil du anbefale, som handler om homofili?