Hver gang Det norske teatret har villet sette opp et Henrik Ibsen-stykke har det blitt leven (i alle fall litt leven) – for der i gården spilles det ikke teater på annet enn nynorsk. I mellomkrigstiden var det Ibsens familie som satte føtter ned og stoppet forestillingene, senere har det vært debatt. Med utgangspunkt i oversettelsen til nynorsk.

I Trondheim, på teateret der, har de altså satt opp Tarjei Vesaas´ ”Fuglane” – og, vi må tro det er for å øke tilgengeligheten for publikum; manusteksten er oversatt til namdalsdialekt. Men ingen bråker. Så vidt jeg kan høre, er det helt stille – bare et lite sus av velvilje kan høres. Kanskje burde vi bråke litt?

I og for seg er det ikke vanskelig å se begrunnelser for omskrivingen, oversettelsen. Trøndelag, og Trondheim i særdeleshet, er ikke noe kjerneområde for nynorsk. Jeg gjetter at nynorskens popularitetskurve der ligger like langt ned mot nullpunktet som den gjør på Østlandet. Det er kanskje leit og ikke noe man gjerne sier, men jeg er redd det er slik. Nynorsk, Tarjei Vesaas´ versjon inkludert, oppleves av flertallet som fremmed, kantete og vanskelig. Og; for flertallet bøyer man unna i vår tid. Det betalende publikum har rett.

Helt siden Hålogaland teater tidlig på 1970-tallet begynte sin konsekvente praksis med å fremføre absolutt all dramatisk tekst, norsk som utenlandsk, på nordnorsk, har utviklingen gått én vei i teatrene, særlig i regionene; dialektene vinner frem, det talte skriftspråket taper terreng.

Samtidig er dette en del av utviklingen i samfunnet som helhet. Noregs mållags gamle parole fra det samme 70-tallet; ”snakk dialekt, skriv nynorsk” har på sett og vis hatt 50 prosent gjennomslag. Nynorsken sliter i dag enda tyngre enn det andre skriftspråket, mens muntligheten vasser innover dem begge. Mye tyder på at gjeldende parole i dag er: ”Snakk – også når du skriver”.

Samfunnet skal få hvile i denne omgangen og denne utflyttede trønderen er ikke blitt dialektmotstander. I stedet skal jeg prøve å si noe om respekt for kunstverk og dermed stille følgende spørsmålet på spissen; har vi lov, moralsk og estetisk sett, til å manipulere og endre den teksten som en forfatter – en kunstner, altså – har arbeidet ned i papiret, setning for setning, tegn for tegn. Og; har norsk teatermiljø i all sin folkelige ambisjon og kullsviertro på at alt er like bra uansett, utviklet en helt ny form for språklig arroganse som i dette tilfellet tror den kan ta Telemark og/eller nynorsken ut av Vesaas?

For noen få år siden satt jeg i en bil og hørte en NRK P2-oppsetning av Torborg Nederaas´ verk ”Av måneskinn gror det ingenting” – på nordnorsk. Jeg vil nødig være uvennlig, men med bakgrunn i Nederaas´ sobre, bergenske riksmål, låt det direkte hånlig – og veldig norsk; kom ikke her og tro du er noe!

På alle andre områder av kunstlivet er vi oppmerksomme på kunstnerens rett til eget verk. I teateret ser det ut til å være fritt frem for endring og manipulering – oftest med de beste hensikter, selvsagt. Det er da også et åpenbart poeng i en diskusjon om dette at dramatiseringen i seg selv er en forandring av forfatterens opprinnelige verk; endring har allerede skjedd. Og, uten at jeg har sett forestillingen i Trondheim; historien om Tusten og søsteren Hæge må vi anta er den samme – langt på vei. Men hva med Tarjei Vesaas´ helt særegne tone og tilhørigheten? Og, altså; hva med selve språket, Vesaas unike nynorske versjon?

Jeg voks opp, slik føles det i alle fall, med NRK Trøndelags opplesninger fra Olav Duuns ”Juvikfolke” – et viktig bidrag til at jeg ble leser. Kunne vi ta Namdalen ut av Duun? Og la ham oppføre på Nasjonalteateret – på bokmål eller på ekte fisker- og bondespråk fra for eksempel Østfold? Kanskje det ville bli mer bråk da – for eksempel i Trøndelag?