Uten å la oss skremme av denne selvharselerende passasjen, har Bokprogrammet gått grundig til verks og laget et halvtimes portrettprogram, eller skal vi kalle det et road movie-program med Lund – en av Norges viktigste forfattere.

En halv dag satt jeg i baksetet på hans svarte Cherokee og prøvde å henge med i utlegninger om modernitet, natur, teknologi og mennesket. Fotografen som satt klemt opp under frontruta fikk en del juling i fartsdumpene. Heldigvis fikk vi drikke kakao på Mix-kiosken i Åmot, der moderniteten raskt kan nedfelle seg i deg uten at du merker det, og gå en liten tur i skauen for å finne ut hvorfor Lunds personer ofte oppsøker ensomheten og den kreative impulsen dypt inni skogene.

Å henge med på hver eneste setning og avsnitt i ”Straahlbox” er en sann utfordring. Å forstå hva Lund snakker om når han går i gang på et av sine lange resonnementer om romanens natur eller teknologiens behov for biofaktisk materie er en jobb. Men holder man ut, kommer man borti noen helt nye tankesett. Dét er det slett ikke all litteratur som byr på.

Så jeg håper dere vil se og holde ut og kose dere på biltur med Lund i det neste Bokprogrammet.

Nedenfor er en bonussnutt som ikke fikk plass i programmet, der Lund snakker om forfatterrollen. Fortelleren i ”Straahlbox” er nemlig et stort paradoks: Boka inneholder nemlig et langt selvbiografisk parti fra side 366-476. Der ironiserer Lund over jeg- tendensen som har stått så sterkt i litteraturen i flere år nå. (Vittig nok er dette også den sterkeste og mest (opp)rørende og morsomste passasjen.) På den andre siden er boka fortalt av et ”vi”, en teknologisk instans fra fremtiden, en relativt uvanlig fortellerform, for å se det mildt. Lund forklarer hvordan de to henger sammen: