Det var sommerferie og han hadde akkurat lest Eduardo Mendozas store Barcelona-roman, Miraklenes by.

Utsikt over Barcelona sett fra Parc Güell. Foto: VV Voennyy/Colourbox

– Beskriver byen som et nådeløst sted

– Jeg hadde fått et sterkt inntrykk av byen gjennom boken, og det var morsomt å se ting som jeg hadde lest om og kjente igjen. Hovedgaten La Rambla, for eksempel, og Plaça Reial, med gatelyktene som Gaudí tegnet.

– Jeg så også Montjuic, fjellet hvor fengselet var, og gjenkjente bokas beskrivelser av hvordan folk bygget i de gamle deler av byen, med bygninger som ble smalere og smalere, etter hvert som de ledige tomtene mellom husene ble smalere og smalere – til de bare hadde et vindu og en dør i bredden.

«Miraklenes by» kom ut i 1986, og ble oversatt til
norsk to år senere. Det finnes også en nyere utgave,
som Gyldendal ga ut i 2011.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Handlingen i Miraklenes by utspilles i Barcelona i tidsrommet mellom de to store verdensutstillingene i 1888 og 1929. Hit kommer den uerfarne bondegutten Onofre Bouvila, og her utfolder han seg inntil han, mange år senere og under gåtefulle og grusomme omstendigheter, ender livet sitt.

I storbyen prøver Bouvila seg som tyv, heler, gateselger, gangster, finansmann og industrimagnat, og beveger seg på kanten av loven det meste av tiden.

– Byen beskrives som et nådeløst sted, hvor folk flest er fattige og gjør hva som helst for å overleve, og de som sitter på toppen, vil ikke miste makten.

– Det er få hederlige personer i boka. Få er uten laster. De fattige er ikke koselige og sjarmerende. Alle er kjipe og prøver å tuske til seg mest mulig, sier Spigseth.

Blanding av roman og byhistorie

Han beskriver romanen som «en røverhistorie a la Dickens», men uten den engelske forfatterens joviale og muntre framstilling av fattigdommen.

– Mendozas beskrivelser er mer realistiske. Og historien i Miraklenes by er også er en fortelling om Barcelonas framvekst; en beskrivelse av hvordan den moderne, kosmopolitiske byen ble til. Den er en blanding av roman og byhistorie, av eventyr og virkelige hendelser, forklarer Spigseth.

Reidar Spigseth dro til Barcelona for første gang i 1990 med Eduardo Mendozas «Miraklenes by» i bakhodet. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Jeg var der før OL i 1992, og på den tiden så var byen akkurat slik som boken beskriver, eksotisk og formidabel, med mange slitne, trange og stinkende steder. De hadde ikke ryddet opp i sentrum av byen og polert fasadene enda.

– Vi kjente folk der, og vi gikk i de samme bakgatene og smugene og de samme kjipe kneipene som dem. Jeg møtte en mann som hadde blitt kvinne, husker jeg, en liten, knoklete person som tilsynelatende ikke hadde lært å sminke seg selv. Og jeg ble truet med juling og ble reddet av en diger, svart bartender. For meg var møtet med byen nesten som å gå inn i bokens univers, forteller han.

«Barcelona hadde alltid vært og var da fremdeles en havneby – den hadde levd av havet og for havet, den hentet sin næring fra havet og lot havet få fruktene av sitt strev. Barcelonas gater førte fotgjengerens skritt til havet, og via havet stod man i forbindelse med resten av verden. Fra havet kom luften og værlaget, luktene som ikke alltid var behagelige og fuktigheten og saltet som tæret på murene. Bruset fra havet gjorde barcelonesernes siesta så søvndyssende, skipenes sirener målte tidenes gang, og måkenes skrik, triste og sure, minnet om at den sødmefylte halvskyggen under avenyenes trær var blott og bart bedrag. (…) Fargen på Barcelonas hus og torg var havets hvite og blendende farge på klarværsdager eller grå og grumset når uværet satte inn. Alt dette måtte nødvendigvis virke forlokkende på Onofre Bouvila, som var en mann fra innlandet. Det første han gjorde den morgenen, var å ta en sving ned i havnen og søke arbeid som bryggearbeider.» (Eduardo Mendoza, Miraklenes by)

– Jeg fikk et nærmere forhold til byen

Selv om han tyr til reiseguider for å få tips, synes Spigseth at romaner gir et mer spennende bilde av byene man besøker.

– Med en roman får man ting mer levende skildret fra innsiden, og ikke bare den turistvennlige beskrivelsen av virkeligheten. Det at jeg leste boken før jeg dro til Barcelona, gjorde det enda morsommere å være der. Jeg fikk et nærmere forhold til byen.

Hans tips til deg som skal til Barcelona, er å styre unna de mest opplagte turiststedene.

– Man må gå ut av La Rambla og inn i sidegatene for å se mer av byen. Barcelona er større enn man tror, sier han.

Havna og strendene i Barcelona er også et område å sjekke ut.

– I forbindelse med OL, forandret Barcelona havneområdet sitt til en levende og menneskevennlig marina. Her sitter du på havna og ser byen, altså det motsatte av hva Oslo har gjort i Bjørvika, sier Spigseth.

Lesetips til deg som skal til Barcelona

Ildefonso Falcones, Havets katedral (2006): Romanen, som kom ut på norsk i 2008, gir en beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom.

Mercè Rodoreda, Diamantplassen (1962): Romanens forteller er den unge Nàtalia, «duepiken», og det er hennes stemme og blikk på verden som geleider leseren gjennom hendelsene: ulykkelig ekteskap, fattigdom, nedgangstider, men også glimt av glede og håp. Den spanske borgerkrigen spiller en avgjørende rolle i boka, men på en indirekte måte.

Forfatter George Orwell har fått en plass
oppkalt etter seg i Barcelona.
Foto: Flickr.com/netdiva/

George Orwell, Hyllest til Katalonia (1938): I boken skildrer den britiske forfatteren George Orwell Barcelona og regionen under borgerkrigen. Orwell reiste dit i 1936 som journalist for å dekke den spanske borgerkrigen for britisk presse, og endte opp med å bistå den spanske republikken i kampen mot Francos styrker. Boken ble oversatt til norsk i 1975.

Colm Tóibín, Homage to Barcelona (2002): Forfatter Colm Tóibín har skrevet flere romaner og noveller, men også sakprosa- og reisebøker. Han har bodd i Barcelona av og på siden 1970-tallet og gir i denne boken en skildring av byens kultur og historie.

Carlos Ruiz Zafón, Vindens skygge (2001), Engelens spill (2008) og Himmelens fange (2011): Zafón ble verdensberømt etter at Vindens skygge kom ut i Spania i 2001, og siden i de aller fleste land. Forfatteren er selv født i Barcelona, og handlingen i de tre bøkene er lagt til den spanke byen.

I den første boken møter vi bokhandlersønnen Daniel Sempere, som blir med faren sin til «De glemte bøkers kirkegård». Her finner han boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere, og Daniel jakter etter hvert på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax. Etterfølgeren, Engelens spill, foregår i hjertet av Barcelona på 1920-tallet, og slutter der Vindens skygge begynner. Himmelens fange tar opp tråder fra de to foregående bøkene og viser hva som skjer etter at Daniel møter en mystisk, halt mann i bokhandelen julen 1957.

• Les også: Carlos Ruiz Zafón med ny roman

Har du tips om bøker med handling lagt til Barcelona eller andre spanske byer? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

@NRKbok Bolaños Ville Detektiver sveipar innom Barcelona.

— Ole Svarthumle (@svarthumle) July 5, 2013

@NRKbok Vindens skygge, Havets katedral (79,-), Miraklenes by, alle til Vasquez Montalban, pluss filmer: Biutiful, Alt om min mor #lesetips

— Fredrik Giertsen (@FredrikGiertsen) July 5, 2013

@NRKbok Denne! http://t.co/Jw3F1uap27 Utgitt både i album og i Tegneseriebokklubben i 1985.

— Olaf M. Solstrand (@olafmoriarty) July 5, 2013