Foto: Flickr.com/takomabibelot

I dag har jeg tenkt å snakke om kvinnelige forfattere. De er jo liksom noe helt annet enn forfattere, de. Vi bor i Norge, et lite land i en stor verden, og vi kan, tross alt, rette ryggen og si at ja, vi er kommet langt når det gjelder likestilling.

Kvinner og menn er like for loven, og har like muligheter. Vi har lange barselpermisjoner, far og mor kan dele (flere uker er til og med forbeholdt far), vi har et barnehagetilbud som fungerer, et likestillingsombud likeså – både menn og kvinner kan bli hva de vil, og noen vil også hevde at menn og kvinner får likt betalt for likt arbeid.

Men er det snakk om forfattere, da gjøres det ofte forskjell. Det heter forfattere, og det heter kvinnelige forfattere. Et kjapt søk i A-tekst, som er en base over norske avisartikler, gir 1496 treff på «kvinnelige forfattere» og 619 på «mannlige». Søket i entall, altså «kvinnelig forfatter» viser at vi tre ganger så ofte har behov for å si om en forfatter at hun er kvinne, som at en forfatter er mann. Hva er egentlig dette?

Oss og de

Det er ikke første gang jeg stiller meg dette spørsmålet. Jeg har vel undret meg i en 20-års tid nå, og jeg tror ikke bruken har endret seg så lenge jeg hengt meg opp i den. Grunnen til at denne smule irritasjon blusser opp igjen akkurat nå, tror jeg er statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale. For hva sa han der? Jo, at «Norge er heldig som har norske kvinner». Det er antagelig velment. Men slik det ble sagt, fikk jeg det i halsen. For hvem er «Norge» som er heldig? Er det de norske mennene? Nordmennene? Han sa ikke «Vi kan takke de norske kvinnene». Likevel får jeg følelsen av et vi og et de. Kvinnene blir en underkategori av nordmennene, «de» er heldige som har oss, eller hvem de nå har.

Å, så hårsår! tenker du kanskje. Men noen ganger er det viktig å ha et sanseapparat som er fin-innstilt. Hvor hadde vi vært hvis ingen tok seg bryet med å analysere begreper og definisjoner i den daglige språkbruken?

"Kvinnelige forfattere": Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth og Hanne Ørstavik. Foto (f.v.): Berit Roald/Scanpix, Knut Falch/Scanpix og Hans Fredrik Asbjørnsen

En gang intervjuet jeg den israelske forfatteren Amos Oz om hvilke plikter en forfatter har som samfunnsdebattant. Hans forfatterkollega Ben Okri hadde akkurat svart at for ham var det viktigere å skrive ett godt dikt, et dikt som ville kunne hentes frem igjen og leses om 100 år, enn å delta i de mange dagsaktuelle (og for ham unødvendige) diskusjonene avisene gjerne drar i gang. Oz var ikke uenig i det, men han mente at forfattere, som profesjonelle språkbrukere, har et spesielt ansvar for å si fra når for eksempel avisspråket blir propaganda, når ordbruken skaper fiender istedenfor medmennesker.

Ord er viktige, definisjoner er vanedannende og produserer virkelighet.

I høst fikk litteraturredaksjonen her i P2 en epost fra en forfatter. Hun skrev at hun var lei av å bli omtalt som maurflittig, fordi hun i perioder kommer med ny bok hvert år. Hun leser, som hun skrev, veldig mange bokanmeldelser, og hadde hittil aldri sett en forfatter av hankjønn bli omtalt som maurflittig eller ustoppelig. Forfattere av hunkjønn, derimot…

Har vi henne nå?

I boken «Har vi henne nå?» om kvinnelige forfatterskap og mediene, som journalist Unn Conradi Andersen ga ut for et par år siden, spør Hanne Ørstavik «Hva om jeg het Hans Ørstavik?» På spørsmål om hvordan hun opplever det å få merkelappen «kvinnelitteratur» klistret til bøkene sine, svarer hun: «(…) Jeg overskuer ikke hva det vil si å være kvinne, og hvorfor skal jeg da plasseres inn i det? Hvorfor skal det være en merkelapp mine bøker bærer, mens menn kan få lov til å gå rundt og holde på med det de holder på med, uten å måtte forholde seg til at de er menn?» Herbjørg Wassmo sier, i samme bok, at begrepet kvinnelitteratur er et begrep hun prøver å unngå. «Men jeg bruker ikke ordet negerromaner eller mannelitteratur heller. Det er et typisk maktord som ofte blir brukt for å nedvurdere», sier Wassmo.

Kvinner kan, som Hanne Ørstavik gjorde i starten av forfatterskapet sitt, ta på seg en streng mine og nekte å gå inn i de rammene som er satt opp for dem. Eller de kan, som Vigdis Hjorth, liksom bli med på leken, og selv ta styringen. I Hjorths tilfelle har mediene gjennom to tiår nå beskrevet henne med ord og ikke minst fotografier som en erotisk forfatter. Visst skriver hun om erotikk, og har selv, som svar på medieinteressen, skrevet essaysamlingen «En erotisk kvinnes bekjennelser». Hjorth tar selv grep og spiller med journalistene. Og det kan hende hun får en viss kontroll. Likevel opererer hun innen en forutinntatt ramme.

Nei, i dag har jeg tenkt å snakke om mannlige forfattere. Mannlige forfattere er jo Norge så heldig å ha. Det er interessant – og i alle fall politisk korrekt – for oss andre å kunne lese deres intime betroelser om angst, kjærlighet eller tilkortkommenhet. I dette spesielle stoffet finnes det også elementer som har allmenn interesse. Tenk bare på Jon Fosses skuespill, for eksempel, eller på romanene til Knausgård, Gulliksen eller Heivoll. Jo, her er det erfaringer som kan gjenkjennes av et bredt publikum.

Vi skriver 2011. Dagens unge jenter skriver som aldri før. De blogger, og det i langt større grad enn guttene. Og hva kaller vi disse bloggene? Rosablogger. Rosa-ordet er en ufarliggjøring og en ovenfra-og ned-betegnelse. Hvem er det som definerer disse bloggene? Er det menn som er redde for at kvinner nå skal ta mer makt enn før?

Ord er makt. En makt som kan åpne og utvide – eller begrense. Når vi nå har startet denne bloggen vil vi gjerne gi ord og makt til dere som leser. Så velkommen inn i samtalen!