Visuell framstilling av konsekvenser av sosiale medier som medier og nettverk i "Liker - liker ikke".

Norsk sakprosa om sosiale medier preges av analyse og oppsummering, tips og råd om hvordan bruke dem og få en form for resultat. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at de utgivelsene hittil er for spesielt interesserte. Studentene, nerdene og kommunikasjonsbyråbransjen. De havner ikke i anbefalt-hyllene i bokhandlerne eller på bestselger-listene, selv om de handler om et eksplosivt fenomen, verdens største land (Facebook) og noe de aller fleste nordmenn bruker stadig mer tid på, hver eneste dag.

Liker, liker ikke er andre bok ut om sosiale medier fra Cappelen Damm Akademisk (i fjor kom 123blogg av Thomas Moen). Den ble lansert under et to timer langt frokostmøte på Institutt for Samfunnsforskning i Oslo, hvor innholdet ble presentert av forfatterne punkt for punkt og behørig kommentert av en ekstern spesialist. Og hvor drygt det enn kan høres, så var dette noe nytt og spennende. Fordi forfatterne setter statistikk, tall og fakta inn i et perspektiv som handler om hvordan brukes av sosiale medier påvirker samfunnsengasjementet vårt. «Vårt», som i vi som lever i Norge, et vestlig demokrati, verdens rikeste land.

Oppstår det nye fellesskap? Klarer vi å mobilisere til noe? Endrer samfunnsdebatten seg? Fører dialogen i det offentlige rom til noe? Får vi noe ut av å debattere med mennesker vi ikke har møtt IRL?

Det er interessant at det kan påvises at det er markant forskjell på bruk Facebook og Twitter. Og at Facebook brukes mer til sosiale aktiviteter enn politiske. Det er spennende å se hvordan «de rikere blir rikere» på Twitter og at mediekonsumet blir stadig mer personifisert.

Det er enda mer spennende å diskutere det tvetydige. Det mest spennende med Liker, liker ikke er at den både byr på ferske, norske fakta OG åpener for spørsmål.

Når fakta er at menn debatterer mer enn kvinner og at kvinner diskuterer mest med andre i eget nettverk, hva betyr det? At menn har sterkere meninger og er bedre på å ta plass? At kvinner har andre premisser for å diskutere?

Når unges viktigste nyhetskilde er lenker på Facebook, hva betyr det for hvordan mediene tenker nyhetsleveranser i framtiden? Og når digitalt innfødt bruker sosiale medier som en selvfølgelig og integrert del av livet, og en mange lærere, foreldre, redaktører og organisasjoner ikke egentlig vet hva som er forskjellen på Twitter og Facebook, hvilke digitale hierakier oppstår da – og hva gjør det med demokratiet og kunnskapssamfunnet Norge?

Et spennende innspill i til den fjerde statsmakt kom fra Bente Kalsnes, PhD på Institutt for Medier og Kommunikasjon ved UiO, som kommenterte boken under lanseringen: Hun spurte om kommentarfelt i avisene er spilt fallitt på grunn av sosiale medier. Og henviste til The Nasty Effect, som peker på at dårlig kvalitet i kommentarfelt smitter over på leserens oppfatning av artikkelen. Fakta er at brukerne blir en del av medieproduksjonen, men hva blir konsekvensene av det faktumet?

Den andre ferske boken som gir noen nye aspekt til den norske sakprosaen om sosiale medier, er Gi meg en scene. Norsk blogghistorie – ti år med terror, traumer og dagens outfit (Humanist forlag).

Det er ikke nytt at den er oppsummerende, men den gir bloggeren/brukeren/publikum/amatørjournalisten et ansikt, her gis det navngitte stemmer til noen av de mest innflytelsesrike blant alle dem som skal være med og redefinere både media og samfunnsengasjement. Kristian A. Bjørkelo aka MadMullah er redaktør, han skriver flere artikler selv og har også fått inn andre drevne bloggere som mimrer om sin første blogg back in the days. Jill Walker Retterberg skriver om «erindringer fra årtusenskiftet», Kristine Tofte skriver om bokblogging og kuk, Heidi Nordby Lunde aka Vampus forteller om «ti år med publiseringsanarki», Arne Hjort Johansen aka Hjorten på sitt slentrende vis om «bloggehelvetet» og Martin Bull Gudmundsen om hvorfor han skriver om rumpa si i bloggen «Autistisk om autistisk blogg».

Dette er like skjønt skrevet som faglitterært, personlig og i forfatter Kristine Toftes innlegg også novelleaktig, poetisk. Bloggerne gir det berømte og beryktede publikummet, disse «alle» som bruker sosiale medier klare og tydelige stemmer. At alle som skriver i denne boka deler erfaringer om det å skrive og dele med andre, gjør denne boka spesielt spennende. Som Cathrine Eide Westerbye aka Serendipidy-Cat skriver, blogging kan også være «mikropolitikk i sosiale medier».

Det kan se ut som om sosiale medier er i ferd med å bli redefinert fra å være ett fagområde til å bli flere og at de mest spennende observasjonene kommer ut av perspektivet, konteksten de settes i. Tittelen «ekspert i sosiale medier» har alltid vært omdiskutert og nå som sosiale medier spiller roller på stadig flere arenaer, kan den synes meningsløs. Men koblet på andre fagfelt som organisasjonsbygging, ledelse, journalistikk, strategi, merkevarebygging kan sosiale medier forløse nyskapning. Og bidra til delekultur og åpenhet.

I Raushetens tid av Kathrine Aspaas blir sosiale medier tatt inn i en setting sammen med hjerneforskning og beskrivelsen av en ny æra for mennesket. Og flere forfattere har utforsket hvordan forholdet vi har til andre mennesker via Twitter og Facebook påvirker vårt følelsesmessige liv: Marit Eikemo har skrevet om hvordan det å bløffe om lykke på Facebook kan være, i romanen Samtale ventar. Nils Gullak Horvei har snakket om hvordan Twitter ødela to romanprosjekter for ham, og hvordan det gikk til at han skrev «twitter-romanen» Følg meg.

Hva er dine beste tips til bøker om sosiale medier, norske eller utenlandske? Og når er det mest spennende, skjønnlitteratur eller fagbøkene?

I mengden av bøker om sosiale medier, har jeg noen anbefalinger for tvitrere, Facebook-fantaster, ferske bloggere og studenter.

Erik Qualman: Socialnomics, – how social media transforms the way we live and do business (John Wiley & Sons, 2011)
Denne forskningsbaserte fagboken handler om endringer i bruken og nytten av sosiale medier, og er bygget opp på intervjuer med en mengde firmaer, utdanningsinstitusjoner og NGO’er. Han viser hvordan utviklingen i Facebook gikk fra å være de unges sted, til senere å bli mer populært for stadig flere og at Twitter begynte som tumleplass for eliten, for senere å bli populært blant yngre og folk flest. Han viser hvordan sosiale medier er et godt verktøy både for markedet og privatpersoner.

«Obama would not be president without the internet» (Qualman;90)

En annen, kanskje i overkant positiv, uttalelse om sosiale medier fra Qualman er; «du ikke lenger trenger å finne en jobb, jobben finner deg». Han hevder også at ord gjennom sosiale medier beholder sin opprinnelse, at det er blitt lettere å se hvem som sa hva, og dermed lettere å unngå misforståelser kontra IRL.

Qualman trekker også fram kritiske punkter. Mens det før bare gjaldt å lese den ferdigredigerte papiravisen, bombarderes du nå av nettaviser og nyhetsteder døgnet rundt. Redaktøren har abdisert, og du må selv velge blant 100-vis av nyheter i en evig strøm.  Og vil du selv være aktiv på sosiale medier, må du kunne redigere nettprofilen din.

Socionomics… har illustrasjoner, og er delt opp i flere kapitler som avsluttes med oppsummeringer. Språket er lett og humoristisk. Han peker på hvordan reality-tv er blitt erstattet med reality-sosiale medier. Nå skal det handle om deg og meg og oss, og i grunnen aller mest om meg, MEG! (the me generation).

Ida Aalen: En kort bok om sosiale medier (Fagbokforlaget 2012)
Medieviter og interaksjonsdesigner i Netlife Research, Ida Aalen skiller nøye mellom de ulike sosiale mediene, og forklarer hvorfor noen slår igjennom og får suksess, mens andre blir nedlagt etter kort tid. Hun har skrevet en håndbok om hvordan vi bruker sosiale medier og hvordan sosiale medier preger vår hverdag. Hun gir også en lettlest introduksjon til forskningen på sosiale medier. Boken er er oversiktelig i kapitler, faktabokser og med illustrerende grafer. Boka er liten og handy, men rommer mye historisk fakta, tall og sosiologiske teorier. Alt blir formidlet på et nivå for folk flest, med korte historier som beriker leseropplevelsen.

Aalen legger også inn en del allmenn sosiologi. Bruken av sosiale medier styrker vår sosiale kapital i sosiale medier. Men så må vi spørre hvor langt vi kommer med slik kapital IRL. Aalen trekker også fram Erwing Goffmann, en annen ybersosiolog, som sammenligner livet med et teater. Vi oppfører oss ulikt i ulike sosiale sammenhenger. I noen sammenhenger er vi mer bevisste og korrekte i vår fremstilling, kalt vår frontstage. I andre settinger kan vi være mer tilbakelent og scruffy, kalt backstage. Det spennende med sosiale medier er at her har vi en sammenheng der det er mulig å være både front- og backstage samtidig, mener Aalen. Skillet mellom privat og offentlig svekkes. På bloggen din kan du være frontstage slik du er, eller frontstage extrapluss, og kanskje legge på litt ekstra, eller du kan presentere din backstage, bloggstille deg og skrive om livets besværligheter.

Skeptikerne tror at sosiale medier bare er anonymitet. Men anonymiteten er det mulig å overvinne.
«For å bli kjent med hverandre må vi fortelle om oss selv», skriver Aalen.
Og når andre kommenterer og melder tilbake blir vi ikke bare kjent med dem, vi får også tilbakemeldinger på oss selv.

Thomas Moen: 123 blogg for nysgjerrige, nybegynnere og eksperter (Cappelen Damm Akademisk, 2012)
Lettlest, informativ og en fin bruksanvisning for bloggere i startfasen. Jeg leste den ferdig på et par timer og ble grepet av en enorm blogglyst. Moen kommer med enkle og nyttige tips om hva man skal fylle en blogg med, både når det gjelder tekst og bilder. Som nevnte Qualmann lærer Moen deg hvordan du kan få flere lesere i tillegg til å skildre bloggskikk og fortelle hvordan du kan tjene penger på blogging. Boken er liten, lett og passer fint i vesken. I tillegg har boken flere QR-koder som kan scannes med smarttelefonen og gir tilgang til videoer som hører til.

Moen stresser at det viktigste med bloggen er innholdet. Det hjelper ikke med lekkert design om ikke innholdet engasjerer. Du må skrive om noe av det du har på hjertet.

Det er et tankekors for meg at Norges mest besøkte blogg er Fotballfrue. Hun skriver daglig frontstage om sin perfekte hverdag, om sminke, mote, kosthold og trening. Heldigvis finnes det også bloggere som går mere backstage.

Moen forklarer hvordan du som blogger kan få flere lesere. Selv har jeg forsøkt flere av tipsene uten det store gjennombruddet. Det er mange tilfeldigheter som spiller inn om en blogg blir populær eller ikke. Boken har lite historisk fakta, og den sier ingenting om hvem som bør blogge eller betydningen av blogging. Jeg savner å lese hvordan blogg stiller seg i forhold til de andre sosiale mediene. Hvordan kan blogg styrke/innvirke på andre sosiale medier?

Godt vant fra de fleste andre bøker om sosiale medier, synes jeg 123blogg mangler illustrasjoner. Ellers er denne boken et must for unge blogg-spirer!

Hva er forskjellen, egentlig?
Mens Ida Aalen forklarer suksess eller fiasko på sosiale medier med alder, mener Erik Qualman at popularitet er resultat av skryt, konkurranseinnstilling og coolness. Aalens bok forklarer heller ikke hvordan du blir bedre på sosiale medier, men det gjør Qualman. Han mener at det er bedre å feile enn og ikke delta i det hele tatt. Han foreslår også flere personer på Twitter det er lurt å følge.

Hans Socialnomics… retter seg mot studenter og bedrifter med ambisjoner om å mestre sosiale medier. Boken er mest rettet mot økonomi, salg og kunder, mens Aalen fokuserer på de mellommenneskelige relasjonene i sosiale medier. Hun forklarer hvordan de sosiale mediene kan gjøre deg mer sosial på en teknologisk måte. I tillegg stiller hun spørsmål, som «er vi oss selv på sosiale medier?», «Hva er privat og hva er offentlig» og «Hva skal deles med hvem?». Hun skriver også om hva vår økende nett-aktivitet fører til.

Aalen skriver mer nøytralt med høy fakta-faktor. Hennes bok er den mest akademiske, men hun klarer å gjøre det til underholdende lesning. Det eneste jeg savner må være Aalen’s personlige stemme. Hva er hennes forhold til sosiale medier? Hva mener hun selv?

Qualman er mer personlig i fremstillingen og serverer egne meninger. Det er tydelig han skriver mye ut i fra egne erfaringer. Selv om boken er allsidig, småvittig og innholdsrik, blir den litt for «amerikansk», med enkle og kjappe løsninger/konklusjoner.

Moens 123blogg holder seg til blogging. Boken har glatte og brede sider med mye luft. Den er lettlest og rettet mot de som vil starte en blogg. Forfatteren forklarer enkelt hvordan du lager en blogg, fyller den med innhold og får lesere. Boken passer fint til de aller ferskeste, som kan supplere med de to andre bøkene etter hvert.

Viktig å fylle på med faglitteratur om sosiale medier?
Noen av oss er mer eller mindre avhengige av sosiale medier, ja kanskje hekta. For oss er det nyttig, jeg vil gå så langt som å si viktig, å få på plass litt fagbakgrunn og refleksjon rundt dette som vi bruker litt for mye tid på.

Etter faglesing blir det mye morsommere, og etter hvert søler du bort mindre tid også. Det er lett å tro at vi vet hva vi gjør når vi trykker «like», deler lenker og chatter.

Etter å ha lest Aalen er jeg blitt langt mer bevisst mine digitale spor. Det er bra å bli klar over hvilke enorme kommersielle krefter vi flørter med i sosiale medier.

«Før måtte man anstrenge seg for å huske noe, nå må man anstrenge seg for å få noe slettet» (Aalen; 116).

På nettsiden Huffington Post stod følgende innlegg på trykk tidligere i år: Quitting Facebook Is The New ´I Quit TV´(You Hipster You). Er sosiale medier truet? Jeg tviler. Men hvilket sosialt medium vi benytter og hvordan, endrer seg stadig.

Ida Aalens bok blir mitt norske førstevalg. «En kort bok om sosiale medier» har fått andre gode tilbakemeldinger og er allerede pensum på faget Digital kultur på Universitet i Bergen.

Nylig ble Sosial kommunikasjon, personlig, samtale, verdi av Cecilie Staude, høyskolelektor ved BI, og statsviter Svein Tore Marthinsen utgitt på Kommuneforlaget. Johanne Magnus har blogget om den også.

Camilla Hole er vinneren av
#Kroppspoesi-konkurransen!
Foto: Privat/Instagram

Vinneren av tatoveringskonkurransen «#Kroppspoesi – tør du?» er kåret! Det er Camilla Hole fra Bergen som får en tatovering av favorittlinjen sin i premie:

Jag är glad att jag finns till
Det breddar upp min horisont

Linjen er fra «Tralala lilla molntuss, kom hit skall du få en puss» av det svenske bandet Bob Hund. Bandet ble dannet i Stockholm i 1991 av vokalisten Thomas Öberg, gitaristene Conny Nimmersjö og Johnny Essing, keyboardisten Jonas Jonasson, bassisten Mats Hellqvist og trommeslageren Mats Andersson. Låten er fra albumet Jag Rear Ut Min Själ – Allt Skall Bort fra 1998. 

– Jeg er stor fan av Bob Hund, og dette er favorittsitatet mitt. Jeg har brukt det i mange sammenhenger, på Facebook og i korte epistler som jeg har skrevet, for eksempel, sier vinneren.

Før hun sendte inn søknaden hadde hun tydeligvis gjort seg noen tanker om hvor på kroppen hun ville ha linjen tatovert: «Kanskje på rumpa?» skrev hun. Nå er hun ikke så sikker lenger:

– Jeg tenkte faktisk at jeg kunne tatovere det på rumpa, men nei… kanskje på foten? ler hun.

• Les også: Populært med skrift på kroppen

– Humoristisk, filosofisk og underfundig

I juryen for konkurransen satt programleder i Diktafon, Annelita Meinich, prosjektleder for event og sosiale medier i NRK Kultur, Nina Nordbø, og illustratør Marvin Halleraker.

Sammen plukket de Camilla som favoritt blant nesten 300 kandidater.

Nina Nordbø satt i juryen for konkurransen
sammen med Annelita Meinich og Marvin
Halleraker. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Sitatet er humoristisk, filosofisk og underfundig, det sier mye med få ord, slik poesien virker på oss, som en døråpner for indre bilder og følelser. Det blir spennende å se teksten på kroppen! Om Camilla velger å ha den på rumpa, eller om hun velger et annet egnet sted, sier Nina.

Alle tre er enige om at valget var langt fra enkelt.

– Det var spesielt at svært mange helt tydelig hadde et sterkt forhold til disse tekstene, og at de virkelig var betydningsfulle for dem. Her var det ikke bare noen fine ordspill, men mye real life! sier Marvin.

– Jeg ble veldig glad for at vi fikk så mange ønsker om tatovering, og at de var så personlige. En tatovering er alltid veldig personlig, og at flere deler sine tanker bak tatoveringsønsket sitt har vært både sterkt, rørende og tankevekkende, forteller Nina.

– Det har skjedd noe med delekulturen vår etter at vi har blitt mer og mer vant til å fortelle andre om livene våre i blogger, på Facebook og andre sosiale medier, fortsetter hun.

Les også: Her er favorittene som nesten vant #kroppspoesi

Fra Hauge til Metallica

I løpet av april måned tikket det inn med meldinger fra folk som sier at de vil og tør tatovere en poetisk linje på kroppen. Mange har funnet inspirasjon hos anerkjente poeter som Olav H. Hauge og W.B. Yeats, mens andre vil heller forevige låttekster av band som Metallica og Green Day.

Mest populære blant konkurransedeltagerne ser ut til å være Inger Hagerup og Arnulf Øverland, samt det britiske bandet Pink Floyd og folkrockeren Nick Drake.

Det svenske bandet Bob Hund har inspirert konkurransevinneren Camilla Hole til å tatovere seg.

• Les også: – Dette diktet gjør det enklere å være menneske

For å kunne velge en vinner, vurderte juryen både den poetiske linjen i seg selv og historien bak valget av den.

Inspirert av konkurransen

Fra Marvin Hallerakers bok "Freddy".

I Hallerakers bildebok Freddy, som kom ut i fjor, er tittelkarakteren beundret verden over på grunn av sine mange tatoveringer.

Etter arbeidet med boken vurderte han å ta en tatovering, men ikke av en tekstlinje:

– Jeg hadde vel gått for et billedmotiv, sikkert fordi jeg først og fremst er et billedmenneske, sier Halleraker.

For Annelita Meinich, som hver uke leder Norges eneste riksdekkende radioprogram om poesi, var det spennende at såpass mange ville pryde kroppen sin med poesi, men hun sier også at hun aldri ville vurdert det selv:

– Personlig liker jeg ikke tatovering, men jeg pleier å henge små lapper med glupe sitater på steder jeg ofte passerer, sier Annelita.

Hun vet likevel hvilken linje hun ville ha valgt:

Programleder i Diktafon, Annelita
Meinich. Foto: NRK

– Heraklits innsikt; «Panta rhei», «Alt flyter». Dette har paradoksalt nok blitt sittende fast, siden jeg hørte det første gang tidlig i ungdommen!

Nina har to tatoveringer fra før, og nå har hun lyst på en til – med tekst.

– Jeg er spesielt interessert i fonter og har fundert på en tekst i flere år, etter at jeg leste om et bokprosjekt som ble skrevet på hud, av folk som ville være med og bli en slags levende bok ved å tatovere ett ord i en bestemt font på kroppen sin, forteller hun. 

– Jeg har funnet en linje nå, fra samme dikt som Lorien Beck valgte sin, som var triggeren til denne konkurransen. Hun har fått tegnet ”Det er den draumen”. Jeg velger ”at tidi skal opna seg”. Det blir en av måtene jeg bærer minnet og savnet etter søsteren min som døde i fjor sommer med meg, så lenge jeg er så heldig å få leve.

Om noen uker blir vi med Camilla på tatoveringsstudio. Resultatet kan du se her på Bokbloggen og på Twitter. Følg med!

Foto: Kaizers Orchestra

Mia Jakobsen: «Har du tatt faen i båten / må du ro han i land» (Kaizers Orchestra)
Dette skrev Mia om linjen: «For meg er det en utrolig bra måte å formulere at har du først begitt deg ut på noe så må du fullføre. Pluss jeg synes det hadde sett tøft ut».

tanketom: «I Egypt hadde dei ein gud for lærdom / med hovud som ei ape» (Olav H. Hauge)
Dette skrev tanketom om linjen: «For det første, er dette diktet – og «Katten sit i tunet» – måten eg oppdaga Olav H. Hauge på. For det andre viser diktet både kjærleik for kunnskapen (noko må eg få lov til å fortolke sjølv), samt at (bok-)kunnskapen like vel ikkje er alt her i livet. Til sist ville det ha vore min hyllest til ein stor mann, diktinga hans og nynorsken generelt.»

Låten "Shine on you crazy diamond" er fra
Pink Floyd-albumet "Wish you were here".

Monica Karin: «Shine on you crazy diamond» (Pink Floyd)
Dette skrev Monica om linjen: «Dette fordi en veldig kjær venn av meg, skrev denne hilsenen til meg på en gammel mobil jeg hadde. Det var en starthilsen, så når jeg startet telefonen så kom den teksten opp. Bare noen få uker etter han gjorde det så døde han. Så den linjen betyr utrolig mye for meg. Utenom det så har også Pink Floyd betydd utrolig mye for meg, i en tid som har vært utrolig tung, den tiden står klart som solen for meg enda og da ikke på en god måte. Men jeg kan si såpass at Pink Floyd sin musikk holdt meg oppe på den tiden. Så denne linjen vil alltid følge meg om det så er bare i minnet eller om jeg kan få den gleden av og forevige det på kroppen.»

Anne Lena Gallefoss: «Anne Lena har alt du overhodet kan forlange Dessuten har hun en jævla kul gange» (Joachim «Jokke» Nielsen)
Dette skrev Anne Lena om linjen: «Det var min lillebror, Lasse Gallefoss, som lagde en topp til meg en gang til jul med bilde fra Chr. Nielsen, med den teksten, siden han vet jeg elsker Jokke Genial, spør du meg :)».

Mona: «Elsk og berik med drøm» (Nordahl Grieg)
Dette skrev Mona om linjen: «Jeg vil ha ‘Elsk og berik med drøm’, fra Til Ungdommen. Grunnen til det er at det diktet har betydd mye for meg etter jeg mistet min bror på Utøya, og akkurat den setningen fra diktet synes jeg er spesielt vakker.»

Ingri Ingarsdòttir Valsvik: «Draum med hjerta»
Dette skrev Ingri om linjen: «Noko mi kjære bestemor pleide å sei når eg var lita. Har aldri gløymt da, har på ein måte vorte livsmote mitt. Uansett kva du gjer, skal du noko gjer da med hjarta!»

Den svenske forfatteren
Karin Boye. Foto: NTB scanpix

Hilde og Ole: «I vardagens innarsta» (Karin Boye)
Dette skrev Hilde og Ole om linjen: «Nå har vi snart vært sammen i 20 år, og i gifteringene våre er “i vardagens innersta” inngravert. Det er et sitat fra Karin Boyes dikt ‘Idyll’. Det sitatet vil vi gjerne ha preget inn i huden for resten av livet! Diktet og sitatet minner oss om hvor vi skal lete når vi går oss vill og roter det til, dette enkle, men vanskelige samlivet. Vi ville nok hatt det på/ved venstre kravebein, begge to.»

Jørgen Endal: «Var ikkje Myrkret, so visste me ikkje av Stjernor» (Ivar Aasen)
Dette skrev Jørgen om linjen: «Denne eine setninga oppsummerer livet på ein brutal men enkel måte. Ho seier noko alle kan kjenne seg att i. Ho fortel om håpet som kviler i det fjerne. Ho skjuler dei mysteria ein etter kvart vil finne ut av, men som ikkje alltid er like sjølvsagte. Fyrste gong eg såg setninga følte eg at mange tankar og vonde stunder ga meining, eller i det minste hadde ei meining. For dette, denne eine setninga, var orda som alltid var der, men som eg aldri klarte å setje saman sjølv.»

Rut: «Shoot me again / I ain’t dead yet» (Metallica)
Dette skrev Rut om linjen: «Jeg vil veldig gjerne få tatovert denne setningen på meg, og det av flere grunner. Store deler av livet har jeg blitt sett på som annerledes og en freak, og det har gjort at jeg ikke har hatt lett for å få skikkelige venner, og i en viktig periode av livet ble jeg også mobbet en del. Da jeg hørte denne sangen bare smøg den seg så langt inn i hjerterota som det er mulig, og har gitt meg den boosten som trengs for å få selvtillit og energi til å få flere gode venner etter hvert. Har nå i over ett år gått å håpet på å kunne ta denne tatoveringen, men jeg er student, og har ikke akkurat råd til å sette meg i tatoveringstolen med det lille jeg har av penger. Metallica kan iallefall få satt ord på det noen ganger!»

(Vi oppmerksom på at vi ikke garanterer for hvert enkelt sitats opphav)

Forfatter Marit Eikemo. Foto: NRK

Vi har kommet til uke to i vår Månedens bok-Romanprisen spesial, hvor vi inviterer våre lesere til samtale om de seks bøkene som er nominert til P2-lytternes romanpris.

Denne uken åpner vi kommentarfeltet for dere som har lest Marit Eikemos kritikerroste roman Samtale ventar og brenner inne med meninger om den! =)

Genuint morsomme romaner er ikke hverdagskost. Marit Eikemos nye bok er det; morsom på en helt ekte måte. Morsomme romaner som samtidig formidler eksistensielt alvor og menneskelig ubehag ved livet selv, er enda sjeldnere vare. Marit Eikemos «Samtale ventar” er også en slik bok.

Dette skrev Leif Ekle i sin anmeldelse av boken, som kom ut i fjor høst.

Som Leif påpeker, er ikke Samtale ventar bare en morsom roman. For hovedpersonen, eksjournalisten Elisabeth Brenner, befinner seg i en ganske kjip situasjon: hun har falt utenfor arbeidslivet og er på attføring. Noe av det hun gjør i boka er å lyve på seg et vellykket liv på sosiale medier.

I et NRK-intervju snakket Eikemo selv om hvordan mange opplever ensomhet i møte med sosiale medier.

Har du lest Marit Eikemos Samtale ventar? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke?

Ting vi kunne tenkt oss å vite mer om er om du likte alvoret eller humoren i boken best, eller om den fikk deg til å tenke på de som bløffer om lykke på sosiale medier (kanskje du har gjort det selv noen ganger?).

Bruk kommentarfeltet for alt det er verdt!

PS: I forrige uke snakket vi om Tomas Espedals bragevinnende roman «Imot naturen». Leseren Prygien, for eksempel, synes det er trist at godt voksne mannlige forfattere som Espedal og Ragnar Hovland ser ut til å ha ”blitt oppdratt til å være ’uten ryggrad’”. Her kan du lese alle kommentarene.