Av Leif Ekle

Morten Bodrum er ved første øyekast en helt vanlig og temmelig hverdagslig fyr i trettiårsalderen. Han er riktignok arbeidsledig, etter at han fikk fyken som bruktbilselger. Vi forstår at i dét momanget skjedde noe ikke helt ordinært. Litt underlig er det nok også at han sluttet i jobben som daglig leder for et reklamebyrå faren hans startet i sin tid. I alle fall synes Mortens kone Ragnhild det er lite forståelig. Thomas Marco Blatts første roman «Varsjøen» begynner slik:

«Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.

Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på én inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte vi ikke å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen».

Det er altså under denne samtalen at Tommy Lystad ringer – med en mystisk beskjed om at Tommy vet hva som egentlig skjedde den dagen da Mortens bror falt i Varsjøen, slo hodet og druknet. Som om de ikke allerede visste?

«Varsjøen» er Thomas Marco Blatts første roman.

Virkeligheten

Det overrasker ikke denne leseren at det i virkelighetens Sørum kommune finnes et vann og en badeplass som heter nettopp Varsjøen. Ei heller at Thomas Marco Blatts bilder av gutteliv i Sørumsand er glassklare av opplevd autentisitet. Kameratskap, venneflokk, forholdet til en bror, den tidlige kjæresten. Han har skrevet om dette før, satt inn i en selvforklarende og dermed vakker hverdagslighet. Foran romanen «Varsjøen» ligger tre fine diktsamlinger. Alle med elementer, navn på personer også, som romanleseren kan nikke gjenkjennende til. Den første, «Slik vil jeg måle opp verden» (2006) innbragte Tarjei Vesaas´ debutantpris og inneholder flere dikt der ungdomsminner er slående gjengitt. Den tredje samlingen «1920 Sørumsand» (2012) er i sin helhet viet dette stedet, miljøet og historien.

Hverdagens alminnelighet

«Varsjøen» har altså beholdt en sterk kontakt til sted, miljø og hverdagens alminnelighet. Romanen skiller seg imidlertid radikalt fra poesien når det kommer til menneskenes forutsigelighet. Særlig gjelder det Morten selv. Fra han bestemmer seg for å finne og snakke med Tommy Lystad, den gamle vennen som hevder og vite, blir atferden hans stadig mer foruroligende og besynderlig. Ikke før har Ragnhild og barna forsvunnet til hennes foreldre, før Morten mobiliserer den gamle golfen og legger ut på en reise som bringer ham langt nord i landet, via Trondheim, og lar ham møte mennesker han en gang kjente. Minner og gamle spørsmål trenger seg på. Talentet for løgn kommer til sin rett.

Det usagte

Det tar noen sider før denne romanens kvaliteter står tydelig frem for leseren – før den begynner å vokse. Hverdagsligheten, som Blatt altså behersker til perfeksjon, truer med å ta over. Samtidig: Fordi så mye forblir usagt og udramatisk (med unntak) gjennom den road movie-lignende fortellingen, klarer Thomas Marco Blatt på en smart måte å skape denne stemningen leseren i meg liker så godt: Noe foregår her, men jammen om jeg vet hva det er (fritt etter Dylan). Elementer som minner om spenningsromanen kommer og går i teksten og den «løsningen» vi presenteres for når nesten alt er over, er logisk og skjellsettende på samme tid. Iblant er det ikke annet å gjøre enn å le godt av figuren Morten Bodrum.

Konkret og bildeskapende

Thomas Marco Blatts prosa er konkret, saklig og bildeskapende på samme tid. Dialogene er blant de sterkere elementene i teksten – enten de utspilles i en barndom eller i et avgjørende nåtidsøyeblikk. De klinger like rent og nyansert, som om leseren sto ved siden av og hørte karakterene prate.

Jeg hadde forventninger til Thomas Marco Blatts første roman. Jeg ble ikke skuffet.

Like før påske stakk min gode kollega Leif Ekle til meg en liten bok og sa, «Du har lest og likt Colm Toíbín, har du ikke? Og det har jeg jo. – Les denne, om du har tid, sa han, og heldigvis var det påske, så heldigvis hadde jeg tid til å lese noe annet enn det jobben krever – og denne boken hadde jeg helt sikkert gått glipp av, om ikke den så å si ble lagt i hendene mine. Den er ikke kommet på norsk ennå, den er på hundre små sider og har tittelen The Testament of Mary. Romanen var nominert til Bookerprisen i fjor. Jeg sier roman, på engelsk ville man vel sagt en novella om en slik kort historie. Den er skrevet av Colm Toíbín, irsk forfatter som også har vært nominert til Bookerprisen for to av sine tidligere romaner – og som på norsk kanskje er best kjent som opphavsmannen til Mesteren, et portrett av den amerikanske romanforfatteren Henry James.

Usentimentalt

I The Testament of Mary tegner Toíbín et portrett av en aldrende Maria. Hun holder til i Efesos i Tyrkia, og passes på, eller bevoktes, synes hun nesten selv, av to av Jesu disipler. De skal skrive ned historien om Jesu liv, de vil ha Maria til å fortelle detaljer fra miraklene han skal ha utført og undrene som hun har bevitnet.

Men Toíbíns Maria har ingen glede av undrene. Hun så med motvilje på den rufsete og verdensfjerne gjengen som de siste årene omkranset sønnen hennes, hun mislikte guttens høytravende snakk om at han hadde sin far i himmelen. I The Testament of Mary er det ingenting som tyder på jomfrufødsel; Maria er en mor av jorden som bekymrer seg, ergrer seg, raser – og gråter, når hennes sønn blir ført mot en grusom død på korset. Hun forteller hva hun har sett og følt, men hennes versjon er ikke den evangelistene vil høre. De skriver sin egen versjon.

Sannhet med modifikasjoner

Den sparsommelige, brutale fortellingen får meg til å tenke på de mange versjonene av sannheten som finnes. Det finnes så mange fortellinger, og vi forteller dem ut fra våre egne forutsetninger. Bevisst eller ubevisst legger vi til og trekker fra, skjuler eller fremhever. Vi skaper fortellinger ut fra vår referanseramme. Om vi kan ønske det aldri så mye, er det umulig å sette seg inn i en annens sted, å se med andres øyne, og føle med en annens hjerte.

I litteraturen, derimot!

Det blir ofte sagt at det å være forfatter, er å leke Gud. Man kan skalte og valte med folk og fe, gi liv og ta liv, vite hva enhver tenker og føler. En forfatter jeg nylig leste, briljerer i så måte. I romanen Liv etter liv tar Kate Atkinson livet av sin hovedperson Ursula gang på gang. Små tilfeldigheter spiller inn: en drukningsulykke i barndommen på grunn av en uoppmerksom mor, en nesten umerkelig smittedråpe fra den spanskesykerammede kokkepiken, en knusende husvegg i blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Hvilket liv blir egentlig Ursula til del? Hvilken er den virkelige fortellingen om hennes liv, når forfatteren starter på nytt og på nytt?

I trilogien som bragte Jan Kjærstad Nordisk råds litteraturpris i 2001 – Forføreren, Erobreren og Oppdageren – skrives den samme historien tre ganger. Tv-personligheten Jonas Wergelands liv beskrives fra tre ulike vinkler, hver «biograf» har sitt å si om ham. Sannheten om Jonas Wergeland har kanskje ingen av fortellerne, eller de har alle en flik av den.

I disse Grunnlovsfeiringsdager har jeg lest tre bøker for barn og ungdom om de spennende dagene på Eidsvoll i 1814. Mye er likt; den evinnelige kalvesteken, den sene våren, Nicolai Wergelands hang til å ta ordet og beholde det. Men takket være de ulike tyngdepunktene i fortellingene til forfatterne Ole Røsholt, Jon Ewo og Atle Næss kan jeg betrakte både Georg Sverdrup, grev Wedel Jarlsberg og prins Christian Fredrik som sammensatte personer. Bare svenskenes franske Carl Johan, derimot, den griske generalen, blir gjennomgående fremstilt som slu, utålmodig og nådeløs. (jaja, visse modifiseringer  kommer også ham til del, siden han tilbyr våpenhvile såvidt raskt og tross alt går med på at Norge får beholde sin nyerhvervede grunnlov.)

Ikke blasfemi

Tilbake til fortellingen om Maria.

Amerikansk versjon av omslaget.

Jeg leser ikke Colm Toíbíns tekst som et blasfemisk skrift, der han utelukkende vil rive ned våre vante forestillinger. «The Testament of Mary» er like mye en tekst om hvordan en fortelling blir til, om hvordan myter og oppfatninger kan skapes. Toíbín skriver frem en erkjennelse av at det i all fortelling ligger diktning, utvelgelse, myriader av muligheter. I hans Maria-figur ligger mange av hans egne tanker om livet og døden, vi finner også forfatterens egen erfaring av skyldfølelse, tap og sorg.

Colm Toíbín er irsk journalist, kritiker og forfatter, som har skrevet en rekke romaner, noveller, essay, skuespill og lyrikk.

Colm Toíbín har i nærmest alt han har skrevet vært opptatt av forholdet mellom mor og sønn. I denne fortellingen gir han oss portrettet av den mest opphøyde mor i den kristne verden – men i hans versjon er hun en mor som svikter sitt eget barn når det gjelder som mest.

Hans Maria er hun som flyktet fra korsfestelsen i redel for sitt eget liv. Hun er den som IKKE var der og vasket sønnens døde kropp, eller som så ham stå opp av graven, til tross for at evangelistene forsøker å overbevise henne om noe annet. Colm Toibíns Maria er den sorgtunge og angrende gamle kvinnen som til slutt støter krønikeskiverne fra seg, med ord som de nekter å ta til seg:

«I turned towards them then and whatever it was in the expression on my face, the rage against them, the grief, the fear, they both looked up at me alarmed and one of them began to move towards me to stop me saying what it was I now wanted to say. I edged back from them and stood in the corner. I whispered it at first and then I said it louder, and as he moved away from me and almost cowered in the corner I whispered it again, slowly, carefully, giving it all my breath, all my life, the little that is left in me.

«I was there» I said. «I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.» (Colm Toibin: The Testament of Mary, s. 102)

Å lese «The Testament of Mary» var uansett verdt det. Denne versjonen vil følge med neste gang jeg ser en klassisk pieta, den sørgende Maria med den døde Jesus i armene. Colm Toíbíns Maria stiller seg ikke i veien for den gamle, men gjør henne til et helt og  mangetydig menneske.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av romanen Brooklyn

Hilde Hagerup skriver ungdomsromaner
med et stort alvor

Det er blitt sagt at det er et nytt alvor på vei inn i ungdomslitteraturen. De amerikanske bestselgerne er ikke lenger bare Harry Potter- eller vampyrkopier; nå er det like mye den harde virkeligheten som gjelder. John Greens roman «The fault in our stars», der han beskriver en kjærlighetshistorie mellom to kreftsyke ungdommer,  blir holdt frem som eksempel på den nye trenden. Og kanskje er Alvoret en ny trend der ute. I norsk barne- og ungdomslitteratur har alvoret vært en bærende del av produksjonen riktig lenge.

I fem år har jeg sittet i juryen for Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Og er det noe som karakteriserer norske ungdomsromaner, så er det alvor. I bøker for yngre barn kan det spores mer humor – forfattere som Jo Nesbø, Arne Svingen, Arnfinn Kolerud og Nina E. Grøntvedt er gode representanter her – men i ungdomsbøkene? Der er humoren så godt som fraværende.

Ikke dermed sagt at det ikke finnes lyspunkter blant norske ungdomsromaner. Det gjør det nettopp! Mitt poeng er at alvoret, inderligheten og ikke minst døden er sterkt til stede i norske ungdomsbøker – og har vært det i mange år.

Bryter tabuer

Tor Fretheim: "Ingen ild tenner stjernene"

Ta en mann som Tor Fretheim. I boken «Ingen ild tenner stjernene» fra 2008 skildrer han  – i knapp lettlestform – slutten av livet til en gutt som skal dø av aids. Sykdommen er han sannsynligvis påført av sin egen far. I fjorårets Fretheim-bok «Kjære Miss Nina Simone» nøster en tenåring opp historien der far sannsynligvis har tatt livet av mor. Lystig er det ikke. Men dette er romaner som åpner opp for at det vonde og vanskelige også finnes, det er som om forfatteren sier at «det går an å snakke om det som ikke kan snakkes om».

Hilde Hagerup er en annen forfatter som går inn i teksten med et stort alvor. Hun har skrevet om mobbing, om foreldre som svikter, om foreldre som skal dø.  Syke foreldre, gjerne foreldre som har en psykisk lidelse,  som fører til at de unge må ta et lovlig stort ansvar selv, har lenge vært tema i barne- og ungdomsbøkene. Det kan i blant bli vel høye doser, i alle fall for en som leser mange ungdomsromaner i løpet av et år. De siste årene har det også vært en tendens til at det er den unge selv som er syk. Hvordan leve livet med trusselen om snarlig død hengende over seg? Er det mulig å leve et fullverdig liv med et handikap? Slik sett byr ikke John Greens roman på noe revolusjonerende nytt.

Anmeldelse av John Green: \»Faen ta skjebnen\»

En som har skildret foreldres psykiske lidelse med humor, er Endre Lund Eriksen –  i barnebøkene om Pitbull-Terje. I ungdomsromanen «Super» fra 2009 skriver han om en blind ungjente som setter seg store mål og fikser det hun vil, og i fjorårets «Den sommeren pappa ble homo» skriver han morsomt og inkluderende om homofili og stereotype forestillinger om kjønn og kjærlighet.

Eksistensiell

Den norske forfatteren som kanskje i størst grad har utvidet ungdomsgenren med sine engasjerte romaner og skrevet seg inn i store spørsmål som identitet, verdier, ja, selve  meningen med livet, er Harald Rosenløw Eeg. Man kan jo spørre seg: Hvis ikke ungdomstiden er en alder for nettopp å filosofere over hvem man er og hvor man går, hva er den da? Akkurat derfor trengs bøker som gjør noe mer enn å underholde, fortellinger som viser frem en verden som kan være vanskelig, men som det er verdt å kjempe for.

Linn T. Sunne fikk før jul Brageprisen for romanen «Lille ekorn», der hun skriver om en 14-åring som forelsker seg i sin 30 år eldre håndballtrener. Her skildres en seksuell tiltrekning som er både forbudt og ubehagelig (ikke minst siden den voksne mannen er med på notene), og fortellingen har skremmende likheter med virkeligheten.

Politisk

Simon Stranger skriver om Emilie, som melder seg inn i aksjonsgruppen «Verdensredderne» – en ungdomsgjeng som vil ha slutt på at rike norske ungdommers overforbruk skaper slavearbeidere i Asia. Også Kari Bøge kritiserer forbrukersamfunnet, såvel som sexfiksering og jag etter selvrealisering i sin nye roman «Slutt!» .

U-prisen

Ser vi på bøkene ungdommene selv anbefaler, og som på bakgrunn av tenåringenes egne anmeldelser er blitt nominert til U-prisen, bestod fjorårets kandidater overveiende av  dystopier, historier lagt til et fiktivt fremtidslandskap ødelagt av en naturkatastrofe. Årets kandidater gir først og fremst realistiske samtidsskildringer, der både rasisme, 2. verdenskrigs jødeforfølgelse og umulig kjærlighet er alvorlige ingredienser.

Uprisen

Om den ikke er ny, så kan vi kanskje spore en forsterket interesse for den realistiske litteraturen fremfor den fantastiske også her hjemme.

Det er i alle fall ingen ting som tyder på at sansen for alvoret i norske ungdomsbøker blir borte med det første.

De seks nominerte til årets Romanpris. Foto: NRK, NTB Scanpix/Fredrik Varfjell, Tove. K. Breistein, Gyldendal, Finn Ståle Felberg

Torsdag og fredag 21. og 22. februar kan du høre lytterjuryen diskutere seg frem til tre finalister i kampen om P2s romanpris. Lørdag 23. februar blir vinneren endelig kåret i finalesendingen på P2.

Mens du venter på resultatet, kan du være med i vår konkurranse og gjette hvilken av de seks nominerte bøkene lytterjuryen kommer til å stemme helt til topps. Vi trekker ut én av innsenderne som har tippet riktig, og premien er signerte eksemplarer av de seks nominerte bøkene.

De nominerte er:

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre
Vigdis Hjorth: Leve posthornet!
Eirik Ingebrigtsen: Heimfall. Ei juleforteljing
Atle Næss: Teltmakeren
Per Petterson: Jeg nekter
Kjersti Annesdatter Skomsvold: Monstermenneske

• Les mer om P2s romanpris

Bruk kommentarfeltet til å si hvilken av de nominerte du tror kommer til å stikke av med seieren og hvorfor. Fristen for å sende inn forslag er onsdag 20. februar!

(NB! Husk å oppgi en gyldig e-postadresse når du legger inn din kommentar slik at vi kan ta kontakt med deg dersom du vinner konkurransen)

Paul Auster og Siri Hustvedt i Bergen. Foto: Turid Rogne/NRK

Begge forfatterne ble bokbadet hver for seg, men publikummerne hadde særlige forventninger til samtalen mellom to skrivende ektefeller. Auster lokket frem norskættede Hustvedts fortelling om gleden ved å komme til Bergen som 12-åring og begynne på Steinerskolen:  – Jeg slapp unna mobbingen jeg opplevde i USA. Endelig kunne jeg føle meg normal. Det var et magisk år for meg.

Etter en våkenatt med strekklesing i sommerferien 1968 i Reykjavik, bestemte hun seg for å bli forfatter, noe hun annonserte i skoleavisen i USA den påfølgende høsten. Auster selv fortalte hvor vanskelig det var å komme i gang som forfatter. Han hevdet at han skrev 8000 sider som utkast til forskjellige bøker før han fant sin egen stemme og ga ut sin første roman.

Selv om de jobber tett og viser hverandre tekster underveis, avslørte ektefellene en fundamental forskjell dem i mellom. Mens Auster følte seg knuget av sin omfattende lesing i ungdommen, som overveldet hans egen litterære stemme, er Hustvedt stadig umettelig i sin lesing. Auster hevdet at konen først skriver på egne tekster i 6-7 timer om dagen, for deretter å kaste seg over tunge filosofiske verker og vitenskapelige artikler om hjerneforskning i 3-4 timer på kvelden. Han var åpenbart imponert over hennes arbeidskapasitet og glupske appetitt på ny kunnskap.

Auster og Hustvedt signerer bøker i Bergen. Foto: Siss Vik/NRK

De to forfatterne har det felles at de er dypt interesserte i andre kunstformer: Hustvedt i billedkunst (hun er en fremragende maler ifølge hennes mann), mens Auster gjerne dikter fram fiktive spillefilmer i sine bøker. Hustvedt mente hun sluttet å male og tegne fordi hun fikk så mye skryt av sine foreldre over det da hun var liten. Auster fortalte at han vurderte en karrière som filmregissør, men var så sjenert i 20-årene at han følte han ikke ville tørre å gi regi til et helt filmteam.

Ekteparet var i meget godt lune, og lokket fram hittil ukjente anekdoter fra hverandre. Det utløste humring da Hustvedt på oppfordring fra sin mann fortalte at hun en periode som ung jobbet deltid som forfatter av pornografiske tekster på bestilling! Visstnok ble den merkelige, eldre herren som sto for bestillingen ikke fornøyd. – Kanskje fordi de var for protestantiske, foreslo Auster med en latter.

Kommer med ny roman til høsten

Paul Auster kommer i år på norsk med en brevveksling i bokform mellom seg og den sør-afrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Han fortalte også at han for tiden samarbeider med en dansk litteraturforsker som arbeider med en type biografi av hans forfatterskap. I forbindelse med denne har han igjen oppsøkt sine tidlige, upubliserte tekster, som nå eies av New York Library. Der oppdaget han i hvor stor grad sekvenser fra de tidlige tekstene som faktisk har dukket opp i romanene hans, blant annet en lang drøfting av hvorvidt en paraply uten tøy fortsatt kan kalles en paraply.

Siri Hustvedt, som er åtte år yngre enn sin mann, er fortsatt veldig produktiv som skjønnlitterær forfatter, og røpet blant annet at hun kommer med en tjukk roman til høsten. Auster har selvsagt lest den, og mener det er den beste hun har skrevet hittil!

Aktuelle på norsk

Siri Hustvedt fikk sitt gjennombrudd i 1992 med romanen ”Med bind for øyene”. Hun var en periode mest kjent som ”kona til Paul Auster”, men har nå et solid forfatterskap bak seg og er minst like populær blant leserne som sin mann. Særlig romanen ”Det jeg elsket” trekkes fram som en favoritt av mange. Bøkene hennes kalles gjerne idéromaner, men selv mener hun at hun jakter på en ”følelsesmessig sannhet”.

Paul Auster slo gjennom sent på 80-tallet med sine postmodernistiske romaner ”New York trilogien”(1987) og ”Moon Palace” (1989) og ble etablert som en av de viktigste nye amerikanske litterære stemmene. Han er også kjent for manusene til kultfilmene ”Smoke” og ”Blue in the face”.

Foto: Siss Vik/NRK

Både Hustvedt og Auster er for tiden aktuelle på norsk med selvbiografiske bøker.

Auster med sin ”Vinteropptegnelser”, en dagbok han begynte på en måned før 64-årsdagen sin. I en litterær form som minner om romanene hans, skriver han i du-form fram fragmenter av livet sitt slik han har opplevd det via kroppen. Om hus han har bodd i, om å spise og sove, og om morens brå dødsfall.

I Hustvedts bok ”Den skjelvende kvinnen” (2011) bruker hun seg selv og sin kropp til å undersøke hva et menneske er: Hvordan vi fungerer, hva som sitter i hjernen, hva som sitter i kroppen. Boken begynner med et tilfelle da Hustvedt skulle holde en tale og begynte å riste voldsomt over hele kroppen. Hun oppsøker nevrologer, psykoanalytikere og filosofer i jakten på den mystiske forbindelsen mellom kropp og sinn, og demonstrerer derigjennom hvor sammensatt et menneske er.

Jeg vet ikke hva det er som skjer inne i deg nå leser slike artikler, men jeg vet hva som skjer inne i meg. Jeg blir skeptisk. Og så nysgjerrig. Men skepsisen kommer først og den sier, ja, ja, men vi vet jo ikke om det er noe ennå da. Jeg har ikke outsourcet hjernen min til tysk Carl Hanser Verlag, tross alt.Og så kom anmeldelsene av boken. Espen Grønlie i Morgenbladet kalte det en uengasjerende pastisj. Erle Marie Sørheim i Dagbladet kalte boken en storslått slektskrønike. Et sted midt i mellom var Atle Christiansen i Aftenposten og kollega Leif Ekle her i NRK, som gav honnør for ambisjonene, men mente det sviktet i utførelsen.

• Podkast: Espen Grønlie og Leif Ekle diskuterer Gabi Gleichmanns roman «Udødelighetens elixir» i Bok i P2

Dette at en bok blir forhåndssnakket til himmels har skjedd før. Jeg husker da Henrik Langeland skulle lansere sin romanserie Verdensmestrene og brukte ordet ”livsverk”. Det ordet ble så gjentatt, og iblant i anførselstegn av anmeldere både i adresseavisen og i Stavanger Aftenblad. Boken fikk en elendig start med terningkast to i VG. Forhåndssnakket hadde skapt en slags fallhøyde, og selv om bokene senere fikk mange gode anmeldelser og mange lesere, så hadde lanseringen av denne romanen startet begredelig.

På Facebook og Twitter går forhåndssnakket om bøker som en jevn dur i alle kanaler, før boken omsider dumper ned i postkassen til en kritiker. Trolig har hun lest alt forhåndssnakket med samme briller som jeg. Hun er skeptisk. Deretter skriver hun en anmeldelse som skal stå på egne bein, men klarer hun å holde seg uavhengig av alt forhåndssnakket? Henrik Langeland sa til Dagbladet at en viss type kritikere ville reagere negativt på at han hadde kalt romanen et livsverk. I så fall anmeldte vi ikke bare romanen hans, men også forhåndssnakket.

Gabi Gleichmann under presentasjonen av høstens bøker til Aschehoug. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

I 2012 er det muligens trivielt å påpeke av det ikke er alltid at en kritiker kan stå med en bok i hånden – som om det var et nyfødt barn hun så for første gang. Ofte kommer bøkene med ekstramateriale. I Gabi Gleichmanns tilfelle klinger hans egne, rørende fortelling fra Aftenposten med. Han har jødisk bakgrunn, store deler av familien døde i Holocaust, og han vil gi sine barn tilbake den jødiske historien som nazistene på sett og vis hadde tatt fra ham. Slik kom Gleichmanns bok til verden – kraftig forhåndssnakket, slik noen bøker gjør.

Andre kommer ut i all stillhet, men det interessante er at den største kommersielle og kunsteriske suksessen i fjor var i den lite forhåndsomtalte kategorien. Jeg tror ikke Kagge forlag hadde som øverst i markedsstrategien å få Lars Myttings bok om vedstabling på Dagsrevyen – den fant leserne fram til helt på egen hånd. Det var heller ikke forhåndssnakket som gjorde at Merethe Lindstrøm brøt lydmuren i fjor. Det sørget kritikken og en nordisk prisjury for.

Hør lyden av denne kommentaren i Bok i P2  lørdag 25. august, kl. 0735, reprise søndag 13.30, og tirsdag 1903. På NRK P2.

For denne boken mottok den da 33 år gamle forfatteren Bookerprisen i 2008. Bare tre ganger tidligere hadde denne anerkjente prisen gått til en debutant, og ifølge den britiske avisen The Guardian, var han også den nest yngste vinneren noensinne.

Hva juryen satte pris på? Dypt alvor og besk humor i skjønn forening, servert av en sympatisk, men skamløs hovedperson, mener vår litteraturanmelder Anne Cathrine Straume.

• Les også: Fra journalistikk til skjønnlitteratur 

«Hvit tiger» er historien om en mann, en av Indias millioner lutfattige, og om hvordan han slår seg opp til å bli en rik gründer i teknologibyen Bangalore. Det er ingen vakker historie. Fortellingen er lagt i munnen på Balram Halwai. Det er han som blir kalt den hvite tigeren, en slik som det bare fødes én av i hver generasjon. Kallenavnet får han fordi han er den eneste av skolekameratene som lærer seg å lese og skrive. Han er en av dem som vil noe mer, og som tror at det går an, for en av hans stand, å bli noe annet enn en alltid sultende gatefeier eller rickshawkjører.

• Les anmeldelsen av boken her

For sin debutroman "Hvit tiger" fikk den indiske forfatteren Aravind Adiga Bookerprisen i 2008.

Onsdag 30. mai samler vi fire profilerte forfattere (om kort tid avslører vi navnene, følg med!) som skal snakke om boka på Lillehammer Bibliotek under Sigrid Undset-dagene. Kulturhusets programleder Anne Bøhler er ordstyrer. Arrangementet er selvsagt åpent for publikum, og en redigert versjon av samtalen vil i tillegg bli sendt torsdag 31. mai i Kulturhuset på P2.

• Klikk her for å høre opplesning fra boka og et intervju med forfatteren sendt i P2-programmet Radiofront

Nå oppfordrer vi deg til å lese boken og si din mening. Er Balram en helt eller en skurk? Ta i bruk kommentarfeltet nedenfor og bli med i diskusjonen! 

Foto: Aschehoug

Om tre uker får vi endelig vite hvem som blir vinneren av P2-lytternes romanpris 2011. Her på Bokbloggen har vi kommet til uke fire i vår Månedens bok-Romanprisen spesial.

Denne uken tar vi for oss en forfatter som ikke bare kan stikke av med Romanprisen i år, men som også er en av Norges to nominerte til Nordisk Råds litteraturpris, i tillegg til å være blant de nominerte til Ungdommens kritikerpris.

Vi snakker om Merethe Lindstrøm og den kritikerroste Dager i stillhetens historie.

Les også:

• Hva synes du om: Tomas Espedals “Imot naturen”?
• Hva synes du om: Marit Eikemos “Samtale ventar”?
• Hva synes du om: Gunstein Bakkes ”Maud og Aud”?

Romanen handler om et eldre ektepar, som har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten, som det står i forlagets omtale.

NRKs anmelder Leif Ekle er en av dem som har latt seg begeistre av boken. I sin anmeldelse skrev han at den er ”klok og vakker i tilnærmingen til fortielsens problem og aldringens uomgjengelighet”.

Har du lest Dager i stillhetens historie? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke? Del dine tanker med oss!

Forfatter Marit Eikemo. Foto: NRK

Vi har kommet til uke to i vår Månedens bok-Romanprisen spesial, hvor vi inviterer våre lesere til samtale om de seks bøkene som er nominert til P2-lytternes romanpris.

Denne uken åpner vi kommentarfeltet for dere som har lest Marit Eikemos kritikerroste roman Samtale ventar og brenner inne med meninger om den! =)

Genuint morsomme romaner er ikke hverdagskost. Marit Eikemos nye bok er det; morsom på en helt ekte måte. Morsomme romaner som samtidig formidler eksistensielt alvor og menneskelig ubehag ved livet selv, er enda sjeldnere vare. Marit Eikemos «Samtale ventar” er også en slik bok.

Dette skrev Leif Ekle i sin anmeldelse av boken, som kom ut i fjor høst.

Som Leif påpeker, er ikke Samtale ventar bare en morsom roman. For hovedpersonen, eksjournalisten Elisabeth Brenner, befinner seg i en ganske kjip situasjon: hun har falt utenfor arbeidslivet og er på attføring. Noe av det hun gjør i boka er å lyve på seg et vellykket liv på sosiale medier.

I et NRK-intervju snakket Eikemo selv om hvordan mange opplever ensomhet i møte med sosiale medier.

Har du lest Marit Eikemos Samtale ventar? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke?

Ting vi kunne tenkt oss å vite mer om er om du likte alvoret eller humoren i boken best, eller om den fikk deg til å tenke på de som bløffer om lykke på sosiale medier (kanskje du har gjort det selv noen ganger?).

Bruk kommentarfeltet for alt det er verdt!

PS: I forrige uke snakket vi om Tomas Espedals bragevinnende roman «Imot naturen». Leseren Prygien, for eksempel, synes det er trist at godt voksne mannlige forfattere som Espedal og Ragnar Hovland ser ut til å ha ”blitt oppdratt til å være ’uten ryggrad’”. Her kan du lese alle kommentarene.