Av Leif Ekle

Morten Bodrum er ved første øyekast en helt vanlig og temmelig hverdagslig fyr i trettiårsalderen. Han er riktignok arbeidsledig, etter at han fikk fyken som bruktbilselger. Vi forstår at i dét momanget skjedde noe ikke helt ordinært. Litt underlig er det nok også at han sluttet i jobben som daglig leder for et reklamebyrå faren hans startet i sin tid. I alle fall synes Mortens kone Ragnhild det er lite forståelig. Thomas Marco Blatts første roman «Varsjøen» begynner slik:

«Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.

Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på én inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte vi ikke å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen».

Det er altså under denne samtalen at Tommy Lystad ringer – med en mystisk beskjed om at Tommy vet hva som egentlig skjedde den dagen da Mortens bror falt i Varsjøen, slo hodet og druknet. Som om de ikke allerede visste?

«Varsjøen» er Thomas Marco Blatts første roman.

Virkeligheten

Det overrasker ikke denne leseren at det i virkelighetens Sørum kommune finnes et vann og en badeplass som heter nettopp Varsjøen. Ei heller at Thomas Marco Blatts bilder av gutteliv i Sørumsand er glassklare av opplevd autentisitet. Kameratskap, venneflokk, forholdet til en bror, den tidlige kjæresten. Han har skrevet om dette før, satt inn i en selvforklarende og dermed vakker hverdagslighet. Foran romanen «Varsjøen» ligger tre fine diktsamlinger. Alle med elementer, navn på personer også, som romanleseren kan nikke gjenkjennende til. Den første, «Slik vil jeg måle opp verden» (2006) innbragte Tarjei Vesaas´ debutantpris og inneholder flere dikt der ungdomsminner er slående gjengitt. Den tredje samlingen «1920 Sørumsand» (2012) er i sin helhet viet dette stedet, miljøet og historien.

Hverdagens alminnelighet

«Varsjøen» har altså beholdt en sterk kontakt til sted, miljø og hverdagens alminnelighet. Romanen skiller seg imidlertid radikalt fra poesien når det kommer til menneskenes forutsigelighet. Særlig gjelder det Morten selv. Fra han bestemmer seg for å finne og snakke med Tommy Lystad, den gamle vennen som hevder og vite, blir atferden hans stadig mer foruroligende og besynderlig. Ikke før har Ragnhild og barna forsvunnet til hennes foreldre, før Morten mobiliserer den gamle golfen og legger ut på en reise som bringer ham langt nord i landet, via Trondheim, og lar ham møte mennesker han en gang kjente. Minner og gamle spørsmål trenger seg på. Talentet for løgn kommer til sin rett.

Det usagte

Det tar noen sider før denne romanens kvaliteter står tydelig frem for leseren – før den begynner å vokse. Hverdagsligheten, som Blatt altså behersker til perfeksjon, truer med å ta over. Samtidig: Fordi så mye forblir usagt og udramatisk (med unntak) gjennom den road movie-lignende fortellingen, klarer Thomas Marco Blatt på en smart måte å skape denne stemningen leseren i meg liker så godt: Noe foregår her, men jammen om jeg vet hva det er (fritt etter Dylan). Elementer som minner om spenningsromanen kommer og går i teksten og den «løsningen» vi presenteres for når nesten alt er over, er logisk og skjellsettende på samme tid. Iblant er det ikke annet å gjøre enn å le godt av figuren Morten Bodrum.

Konkret og bildeskapende

Thomas Marco Blatts prosa er konkret, saklig og bildeskapende på samme tid. Dialogene er blant de sterkere elementene i teksten – enten de utspilles i en barndom eller i et avgjørende nåtidsøyeblikk. De klinger like rent og nyansert, som om leseren sto ved siden av og hørte karakterene prate.

Jeg hadde forventninger til Thomas Marco Blatts første roman. Jeg ble ikke skuffet.

Like før påske stakk min gode kollega Leif Ekle til meg en liten bok og sa, «Du har lest og likt Colm Toíbín, har du ikke? Og det har jeg jo. – Les denne, om du har tid, sa han, og heldigvis var det påske, så heldigvis hadde jeg tid til å lese noe annet enn det jobben krever – og denne boken hadde jeg helt sikkert gått glipp av, om ikke den så å si ble lagt i hendene mine. Den er ikke kommet på norsk ennå, den er på hundre små sider og har tittelen The Testament of Mary. Romanen var nominert til Bookerprisen i fjor. Jeg sier roman, på engelsk ville man vel sagt en novella om en slik kort historie. Den er skrevet av Colm Toíbín, irsk forfatter som også har vært nominert til Bookerprisen for to av sine tidligere romaner – og som på norsk kanskje er best kjent som opphavsmannen til Mesteren, et portrett av den amerikanske romanforfatteren Henry James.

Usentimentalt

I The Testament of Mary tegner Toíbín et portrett av en aldrende Maria. Hun holder til i Efesos i Tyrkia, og passes på, eller bevoktes, synes hun nesten selv, av to av Jesu disipler. De skal skrive ned historien om Jesu liv, de vil ha Maria til å fortelle detaljer fra miraklene han skal ha utført og undrene som hun har bevitnet.

Men Toíbíns Maria har ingen glede av undrene. Hun så med motvilje på den rufsete og verdensfjerne gjengen som de siste årene omkranset sønnen hennes, hun mislikte guttens høytravende snakk om at han hadde sin far i himmelen. I The Testament of Mary er det ingenting som tyder på jomfrufødsel; Maria er en mor av jorden som bekymrer seg, ergrer seg, raser – og gråter, når hennes sønn blir ført mot en grusom død på korset. Hun forteller hva hun har sett og følt, men hennes versjon er ikke den evangelistene vil høre. De skriver sin egen versjon.

Sannhet med modifikasjoner

Den sparsommelige, brutale fortellingen får meg til å tenke på de mange versjonene av sannheten som finnes. Det finnes så mange fortellinger, og vi forteller dem ut fra våre egne forutsetninger. Bevisst eller ubevisst legger vi til og trekker fra, skjuler eller fremhever. Vi skaper fortellinger ut fra vår referanseramme. Om vi kan ønske det aldri så mye, er det umulig å sette seg inn i en annens sted, å se med andres øyne, og føle med en annens hjerte.

I litteraturen, derimot!

Det blir ofte sagt at det å være forfatter, er å leke Gud. Man kan skalte og valte med folk og fe, gi liv og ta liv, vite hva enhver tenker og føler. En forfatter jeg nylig leste, briljerer i så måte. I romanen Liv etter liv tar Kate Atkinson livet av sin hovedperson Ursula gang på gang. Små tilfeldigheter spiller inn: en drukningsulykke i barndommen på grunn av en uoppmerksom mor, en nesten umerkelig smittedråpe fra den spanskesykerammede kokkepiken, en knusende husvegg i blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Hvilket liv blir egentlig Ursula til del? Hvilken er den virkelige fortellingen om hennes liv, når forfatteren starter på nytt og på nytt?

I trilogien som bragte Jan Kjærstad Nordisk råds litteraturpris i 2001 – Forføreren, Erobreren og Oppdageren – skrives den samme historien tre ganger. Tv-personligheten Jonas Wergelands liv beskrives fra tre ulike vinkler, hver «biograf» har sitt å si om ham. Sannheten om Jonas Wergeland har kanskje ingen av fortellerne, eller de har alle en flik av den.

I disse Grunnlovsfeiringsdager har jeg lest tre bøker for barn og ungdom om de spennende dagene på Eidsvoll i 1814. Mye er likt; den evinnelige kalvesteken, den sene våren, Nicolai Wergelands hang til å ta ordet og beholde det. Men takket være de ulike tyngdepunktene i fortellingene til forfatterne Ole Røsholt, Jon Ewo og Atle Næss kan jeg betrakte både Georg Sverdrup, grev Wedel Jarlsberg og prins Christian Fredrik som sammensatte personer. Bare svenskenes franske Carl Johan, derimot, den griske generalen, blir gjennomgående fremstilt som slu, utålmodig og nådeløs. (jaja, visse modifiseringer  kommer også ham til del, siden han tilbyr våpenhvile såvidt raskt og tross alt går med på at Norge får beholde sin nyerhvervede grunnlov.)

Ikke blasfemi

Tilbake til fortellingen om Maria.

Amerikansk versjon av omslaget.

Jeg leser ikke Colm Toíbíns tekst som et blasfemisk skrift, der han utelukkende vil rive ned våre vante forestillinger. «The Testament of Mary» er like mye en tekst om hvordan en fortelling blir til, om hvordan myter og oppfatninger kan skapes. Toíbín skriver frem en erkjennelse av at det i all fortelling ligger diktning, utvelgelse, myriader av muligheter. I hans Maria-figur ligger mange av hans egne tanker om livet og døden, vi finner også forfatterens egen erfaring av skyldfølelse, tap og sorg.

Colm Toíbín er irsk journalist, kritiker og forfatter, som har skrevet en rekke romaner, noveller, essay, skuespill og lyrikk.

Colm Toíbín har i nærmest alt han har skrevet vært opptatt av forholdet mellom mor og sønn. I denne fortellingen gir han oss portrettet av den mest opphøyde mor i den kristne verden – men i hans versjon er hun en mor som svikter sitt eget barn når det gjelder som mest.

Hans Maria er hun som flyktet fra korsfestelsen i redel for sitt eget liv. Hun er den som IKKE var der og vasket sønnens døde kropp, eller som så ham stå opp av graven, til tross for at evangelistene forsøker å overbevise henne om noe annet. Colm Toibíns Maria er den sorgtunge og angrende gamle kvinnen som til slutt støter krønikeskiverne fra seg, med ord som de nekter å ta til seg:

«I turned towards them then and whatever it was in the expression on my face, the rage against them, the grief, the fear, they both looked up at me alarmed and one of them began to move towards me to stop me saying what it was I now wanted to say. I edged back from them and stood in the corner. I whispered it at first and then I said it louder, and as he moved away from me and almost cowered in the corner I whispered it again, slowly, carefully, giving it all my breath, all my life, the little that is left in me.

«I was there» I said. «I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.» (Colm Toibin: The Testament of Mary, s. 102)

Å lese «The Testament of Mary» var uansett verdt det. Denne versjonen vil følge med neste gang jeg ser en klassisk pieta, den sørgende Maria med den døde Jesus i armene. Colm Toíbíns Maria stiller seg ikke i veien for den gamle, men gjør henne til et helt og  mangetydig menneske.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av romanen Brooklyn

Brandenburger Tor i Berlin, står i enden av paradegaten Unter den Linden.

Se også: Lesetips til Paris-turen

Se også: Lesetips til New York-turen

Se også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Se også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Vil du sette deg litt inn i historien, før du besøker denne byen, så får du noen lesetips her. Både klassikere og nyere litteratur. For på den ene siden forteller litteraturen om Berlin krigshistorien, med fortellinger om jødeforfølgelser. På den andre siden finner vi beretninger om et blomstrende kulturliv i 1920-årene. Og ikke minst fortelles historin om narkotikaproblematikken på 1970- og 1980-tallet blant ungdom.

Her får du noen lesetips om romaner som alle har handlingen sin knyttet til den tyske hovedstaden, som i dag er en urban smeltedigel, og et knutepunkt i Europa. Tysklands største by rommer dessuten noen av verdens fremste teatre, musèer, og opera.

Romaner om Berlin:

Kai Hermann og Horst Rieck, Christiane F. – Å være ung er for jævlig (1982)

"Christiane F: Å være ung er for jævlig", av Kai Hermann og Horst Rieck

Forfatterne av denne ungdomsromanen, skrev boken etter flere intervjuer med hovedpersonen Christiane F. Boken er skrevet med Christiane som forteller, og fremstår som en selvbiografi. Boken var den første i sitt slag om narkotikaproblematikken på 1970, – og 1980-tallet.

Romanens hovedperson er 12 år gammel og heter Christiane. Hun kommer tidlig bort i både hasj og piller. Allerede som trettenåring er hun heroinmisbruker og prostituert. Boken er utgitt på forlaget Tiden.

Foreldrene legger ikke merke til det som skjer. Rundt henne dør vennene hennes, det blir til slutt en vane

Handlingen i den unge tyske forfatteren av denne boken, finner sted i Vest-Berlin. Romanen er både en varm, humoristisk og ironisk historie om det å vokse opp i Øst-Berlin på 80-tallet.

Bokens originaltittel er «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo, og ble første gang utgitt i 1978 av det tyske ukemagasinet Stem, som ved siden av Spiegal er blitt regnet som et av Europas største aktualitetsmagasiner. Utgivelsen var i utgangspunktet en serie med reportasjer fra årene 1975 til 1978, som beskriver situasjonen for narkotika-avhengige barn og unge. Bokens tittel viser til Bahnhof Zoo, som på 1970- og 80-tallet var en sentralt møtested i Berlin for narkotikamiljøet.

Boken ble i 1981 filmatisert, med samme tittel. Den er oversatt til flere språk.

«Alle dør alene», av Hans Fallada.

Hans Fallada, Alle dør alene (2012)

I romanen møter vi ekteparet Anne og Otto Quangel som får melding om at deres eneste sønn, Lille-Otto, har falt i felttoget mot Frankrike i 1940.

De bestemmer seg for å ta opp kampen mot Hitlers nazityranni ved å skrive postkort som advarer mot regimet og som oppfordrer befolkningen til å yte motstand. De legger ut kortene i trappeoppganger og ved kontorer der folk ferdes.

Boken er utgitt på Dinamo forlag. Historien om motstandskampen mot Hitler og nazisystemet, har blitt en salgssuksess i både Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland og Israel.

«Alle dør alene» er solgt til over 20 land, og det kommer dessuten til å bli mulig å se historien som filmversjon på kino.

Slik forklarer hovedkarakteren Micha Kuppisch at han er født på feil side av Muren, i den korte enden av Sonnenallee. Men Berlinmuren er ikke det viktigste for Micha og hans venner i Øst-Berlin i 1980, da handlingen i boken finner sted. I stedet er det blant annet jakten på en forbudt plate av Rolling Stones, «Exile om Nain Street, som er sentralt i historien. Samt en forelskelse.

"I den korte enden av Sonnenallee", av Thomas Brussig.

Thomas Brussig, I den korte enden av Sonnenallee (2002)
Da Stalin, Churchill og Truman møttes i 1945 for å dele opp Berlin i sektorer, kom Stalin og Truman i krangel om den flere kilometer lenge Sonnenallee. Mens Churchill betraktet de to, sluknet sigaren hans, og Stalin var rask med å gi ham fyr. Som takk fikk Stalin en seksti meter lang stumt av Sonnenallee.

Boken ble en bestselger , og er solgt til flere land.  Forfatteren av boken er selv oppvokst i Øst-Berlin. Etter debuten med «Helden wie wir» i 1995, regnes han som en av de største unge forfattertalentene i tysk litteratur.

Wladimir Kaminer, Russerdisko (2004)
Russerdisko er Sovjet-barnet Wladimir Kaminers utkast til en levensbeskrivelse. Hovedpersonen – Kaminer – vokser opp i Moskva under jernteppet. Men verden forandrer seg og da murene smuldrer opp, har faren har ett råd til sønnen: Reis vekk!

Ganske snart befinner han seg i Berlin. Der møter han et vell av andre mennesker som har gitt seg eventyret i vold. Fra russiske kapitalister til rumenske hekser og sjenerte ulovlige innvandrere.

– Når man har lest denne boken, føler man at man selv bor i Berlin og er en venn av forfatteren, mente NRKs bokanmelder Knut Hoem, om romanen da den ble gitt ut på norsk.

Boken, som ble utgitt på tysk i 2000, og er oversatt av Ute Neumann på Cappelen Damm forlag.

Erich Maria Remarque, Tre kamerater (2005)

«Tre kamerater», av Erich Maria Remarque.

Det er etterkrigstid i 1920-årenes Berlin. Livslysten vender tilbake og kulturlivet blomstrer. Samtidig øker inflasjonen, og pengene blir stadig mindre og mindre verdt. Nød og uro vokser fram. Tre unge kamerater forsøker å skape seg et nytt eksistensgrunnlag gjennom å drive et bilverksted.

Boken er oversatt av Birgit Gjernes, og er utgitt på Gyldendal forlag. Romanen ble første gang utgitt i 1937, under den tyske tittelen «Drei Kameraden». Den gangen vakte den stor oppmerksomhet. Det var første gang den såkalte tapte generasjonen i Tyskland, ble omtalt. Romanen ble forbudt under Hitler-Tyskland.

Romanen er også blitt godt kjent for hovedkarakterene Robert og Pats forelskelse, som har blitt sammeningnet med Ernest Hemingways karakterer Frederic og Catherin i «Farvel til våpnene».

I Norge ble romanen utgitt for første gang i 1937. Den ble gitt ut på nytt i 2002, på Gyldendal forlag.

«I dyrets buk», av Erik Larson

Erik Larson,  I dyrets buk (2013)

Boken handler om opptakten til andre verdenskrig. Vi møter William E. Dodd, som er USAs første ambassadør i Hitlers Tyskland, i 1933.

I begynnelsen er han fascinert av all den pomp og prakt som hører med til Det tredje riket. Men opprustningen og jødeforfølgelsene blir deretter vanskelig for ham å overse. Når han formidler sin uro til USA, tror ikke noen på det han forteller.

Larsons historieskriving gir en detaljert skildring av stemningen i Berlin i årene før krigen. Gjennom talløse øyenvitneskildringer tegner forfatteren et uhyggelig og mangesidig bilde av årsakene til at verden ikke skjønte hvilken alvorlig fare Hitler utgjorde, før det var for sent og Europa sto i brann.

Boken er utgitt på Font forlag.

Dag Solstad, 16.07.41 (2002)

Forfatteren Dag Solstad er selv hovedperson i denne romanen. Tittelen er faktisk identisk med hans fødselsdato.

I 2001 bor Solstad i en leilighet i Maybachufer 8, Berlin. Vandrende gatelangs, og på Strassenbahn i Berlin kretses også forfatteren Dag Solstad inn, her er øyeblikk av glede og ro, og av angst og fortvilelse.

Romanen tar oss videre med til Lillehammer, og til Solstads barndomshjem i Sandefjord.

Boken er utgitt på Oktober forlag.

Solstad debuterte som forfatter i 1965, med «Spiraler», og har siden vært en av landets mest markante forfattere.

Bokblogger Elin Brend Bjørhei, Bokelskerinnen, har vært to ganger i Berlin, og kan anbefale følgende bok:

– Jeg kjøpte nylig en klassisk spionroman med handling fra Berlin, som jeg gleder meg til å lese snart. Len Deightons «Funeral in Berlin». Her skal man etter sigende få et godt inntrykk av Berlin i etterkrigstiden, og Berlinmuren spiller en viktig rolle i handlingen, forteller Elin Brend Johansen.

Hun liker å oppsøke historiske landemerker og steder, på storbyferie.

– Et besøk på museet Haus am Checkpoint Charlie er absolutt å anbefale, sier hun.

Har du tips om bøker med handling lagt til Berlin? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

JERUSALEM
Chronicles from the holy city
Av Guy Delisle
(På norsk i februar 2013, utgitt av Aschehoug.
Norsk tittel: Opptegnelser i Jerusalem)

Jerusalem er verdens mest fascinerende by.
Det vil jeg påstå etter å ha reist mye i verden, og etter å ha bodd i Jerusalem i fem år.
Men den er også en av verdens mest ulykkelige, underlige og aggressive byer.
For en utlending som flytter dit blir man kjente med byen dag for dag, lag for lag.
Det er en lang mental reise. Sakte går nye ting opp for deg, sakte får du byen under huden.
Du blir sjokkert, opplyst, fascinert og deprimert.

Det finnes ingen andre byer som Jerusalem, og det tar tid å finne ut av dette stedet.
Og det er denne reisen tegneren Guy Delisle tar oss med på.

Med sine underfundige tegninger tar han oss med på sin opplevelse og oppdagelse det året han bodde i Jerusalem. Han utforsker stedet.

Vi blir med når han møter grupper og personer: palestinere, israelere, muslimer, kristne og samaritanere, og mange andre. Vi er med når han oppdager det religiøse og politiske livets konsekvenser for ham og ikke minst de fastboende. Vi ler og smiler med hans opp- og nedturer som spouse og en småbarnsfar som skal få dagene til å gå opp med henting og kjøring av barn hit og dit.
Han tar oss med på samtalene rundt bordet når expats, altså utstasjonerte utlendinger, diskuterer situasjonen og hva de har sett og hørt.

Vi er med ham når han møter denne konfliktens store og sammensatte menneskegalleri.
Guy Delisle er en kanadisk tegneserieskaper og animatør. Kona er ansatt i MSF – Leger uten Grenser – og det er hennes jobb som bringer dem til Øst-Jerusalem i 2008-2009. Ja, for han finner raskt ut at arabiske Øst – og jødisk Vest-Jerusalem byr på to forskjellige virkeligheter.

Delisle utforsker også Jerusalems omegn; Israel og Palestina.
Boken hans med korte og lenge historier i tegneserieform er på 336 sider.
Her humrer man seg gjennom sidene, og her er også mye å lære.

Jeg bodde også i byen det samme året, har vært på mange av de samme stedene og i mange av de samme situasjonene og kjenner meg i igjen hele veien.
Det er med snert og humor og ikke så liten forundring at Guy Delisle åpner den israelsk-palestinske virkeligheten for oss.

Guy Delisle har også laget tegneserieromanen «Burma Chronicles». Hvis du har lyst å lese flere skråblikk på steder i verden som er så mye mer enn nyhetsbildet forteller om.

Jeg vet ikke hva det er som skjer inne i deg nå leser slike artikler, men jeg vet hva som skjer inne i meg. Jeg blir skeptisk. Og så nysgjerrig. Men skepsisen kommer først og den sier, ja, ja, men vi vet jo ikke om det er noe ennå da. Jeg har ikke outsourcet hjernen min til tysk Carl Hanser Verlag, tross alt.Og så kom anmeldelsene av boken. Espen Grønlie i Morgenbladet kalte det en uengasjerende pastisj. Erle Marie Sørheim i Dagbladet kalte boken en storslått slektskrønike. Et sted midt i mellom var Atle Christiansen i Aftenposten og kollega Leif Ekle her i NRK, som gav honnør for ambisjonene, men mente det sviktet i utførelsen.

• Podkast: Espen Grønlie og Leif Ekle diskuterer Gabi Gleichmanns roman «Udødelighetens elixir» i Bok i P2

Dette at en bok blir forhåndssnakket til himmels har skjedd før. Jeg husker da Henrik Langeland skulle lansere sin romanserie Verdensmestrene og brukte ordet ”livsverk”. Det ordet ble så gjentatt, og iblant i anførselstegn av anmeldere både i adresseavisen og i Stavanger Aftenblad. Boken fikk en elendig start med terningkast to i VG. Forhåndssnakket hadde skapt en slags fallhøyde, og selv om bokene senere fikk mange gode anmeldelser og mange lesere, så hadde lanseringen av denne romanen startet begredelig.

På Facebook og Twitter går forhåndssnakket om bøker som en jevn dur i alle kanaler, før boken omsider dumper ned i postkassen til en kritiker. Trolig har hun lest alt forhåndssnakket med samme briller som jeg. Hun er skeptisk. Deretter skriver hun en anmeldelse som skal stå på egne bein, men klarer hun å holde seg uavhengig av alt forhåndssnakket? Henrik Langeland sa til Dagbladet at en viss type kritikere ville reagere negativt på at han hadde kalt romanen et livsverk. I så fall anmeldte vi ikke bare romanen hans, men også forhåndssnakket.

Gabi Gleichmann under presentasjonen av høstens bøker til Aschehoug. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

I 2012 er det muligens trivielt å påpeke av det ikke er alltid at en kritiker kan stå med en bok i hånden – som om det var et nyfødt barn hun så for første gang. Ofte kommer bøkene med ekstramateriale. I Gabi Gleichmanns tilfelle klinger hans egne, rørende fortelling fra Aftenposten med. Han har jødisk bakgrunn, store deler av familien døde i Holocaust, og han vil gi sine barn tilbake den jødiske historien som nazistene på sett og vis hadde tatt fra ham. Slik kom Gleichmanns bok til verden – kraftig forhåndssnakket, slik noen bøker gjør.

Andre kommer ut i all stillhet, men det interessante er at den største kommersielle og kunsteriske suksessen i fjor var i den lite forhåndsomtalte kategorien. Jeg tror ikke Kagge forlag hadde som øverst i markedsstrategien å få Lars Myttings bok om vedstabling på Dagsrevyen – den fant leserne fram til helt på egen hånd. Det var heller ikke forhåndssnakket som gjorde at Merethe Lindstrøm brøt lydmuren i fjor. Det sørget kritikken og en nordisk prisjury for.

Hør lyden av denne kommentaren i Bok i P2  lørdag 25. august, kl. 0735, reprise søndag 13.30, og tirsdag 1903. På NRK P2.

Foto: Aschehoug

Om tre uker får vi endelig vite hvem som blir vinneren av P2-lytternes romanpris 2011. Her på Bokbloggen har vi kommet til uke fire i vår Månedens bok-Romanprisen spesial.

Denne uken tar vi for oss en forfatter som ikke bare kan stikke av med Romanprisen i år, men som også er en av Norges to nominerte til Nordisk Råds litteraturpris, i tillegg til å være blant de nominerte til Ungdommens kritikerpris.

Vi snakker om Merethe Lindstrøm og den kritikerroste Dager i stillhetens historie.

Les også:

• Hva synes du om: Tomas Espedals “Imot naturen”?
• Hva synes du om: Marit Eikemos “Samtale ventar”?
• Hva synes du om: Gunstein Bakkes ”Maud og Aud”?

Romanen handler om et eldre ektepar, som har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten, som det står i forlagets omtale.

NRKs anmelder Leif Ekle er en av dem som har latt seg begeistre av boken. I sin anmeldelse skrev han at den er ”klok og vakker i tilnærmingen til fortielsens problem og aldringens uomgjengelighet”.

Har du lest Dager i stillhetens historie? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke? Del dine tanker med oss!

Fordelen med en roman fremfor sakprosa er at jeg selv kan dikte med. Fortellingen er ikke ferdig – med fasit – for den blir til mens jeg leser.

Denne uken har jeg lest en fantastisk liten samling noveller, Ingvild Rishøis ”Historien om Fru Berg” og tenkt at: Hvorfor leser jeg alle disse lange romanene, med mye langhalm, når jeg kan få lysende litteratur i konsentrert form? Mer noveller – så absolutt!

 Men akkurat nå slår jeg et slag for romanen – som en oppladning til friske diskusjoner om P2-lytternes romanpris neste helg. Og tenker: Ville jeg vært den samme uten Jens Bjørneboes ”Haiene”? Eller Hamsuns ”Mysterier”, Dumas’ ”De tre musketerer” eller Astrid Lindgrens ”Brødrene Løvehjerte”?