Gjengen fra Alex Robinsons tegneserieroman Box Office Poison, en av Hilde Østbys favorittbøker med handling lagt til New York. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

• Les også: Lesetips til Barcelona-turen
• Les også: Lesetips til London-turen
• Les også: Lesetips til Paris-turen

– Ingen her som er på toppen av karrieren

– New York er, når du besøker den første gang, en by det føles som om du har sett gjennom et prisme: mange filmer og bøker farger blikket ditt på den. Men det er spesielt tre bøker som jeg forbinder med New York og som har helt forskjellige blikk på byen, sier Østby.

– Den ene er Truman Capotes Breakfast at Tiffany’s, som gir et fantastisk bilde av New York på 1940-tallet. Det er nesten som om det drysser stjernestøv over de bohemene som levde i byen og den merkelige, skrudde karakteren Holly Golightly. Den andre er Bret Easton Ellis’ Glamorama, hvor New York er det mest overfladiske stedet i verden, et sted for angstfylt statusjag og tomt forbruk. Den tredje er Alex Robinsons Box Office Poison, som viser et mer scruffy New York.

Box Office Poison. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

– Karakterene i boken er studenter, drømmere, up and coming-folk og en has been-tegneserieskaper. Det er ingen her som er på toppen av karrieren. Det er noe loslitt ved hele dette universet som jeg liker godt. Og så er det en kjærlighetshistorie med et litt atypisk par, som jeg synes er veldig rørende.

Box Office Poison er en såkalt «multiplotfortelling» med en rekke forskjellige karakterer. Boken sentreres rundt Sherman Davies, en bokhandelansatt som drømmer om å bli forfatter, den gamle tegneserieskaperen Irving Flavor og Shermans venn (og Flavors assistent) Ed.

– Irving Flavor har ikke fått ære for en tegneserie som han skapte, og leseren skjønner at det er en millionindustri rundt denne tegneseriekarakteren. Det ser ut som karakteren er basert på Bill Finger, mannen som aldri fikk æren for å ha skapt Batman sammen med Bob Kane.

– Mer enn blankskurte skyskrapere

Østby leste Robinsons tegneserieroman for første gang da den kom ut i 2001. Et halvt år senere reiste hun til New York.

– Boken viser et New York som jeg tenker at jeg kunne ha tilhørt. Jeg er ikke en Sex and The City-jente, selv om jeg  har lest den boken også. Det glamorøse New York har jeg aldri følt at jeg kunne ta del i, jeg liker bedre fortellinger om de som ikke lykkes, som taper, som forsøker så hardt de kan uten hell, fortsetter Østby.

Hun foretrekker å oppleve New York på gateplan, slik som Robinsons karakterer gjør i romanen.

– Det beste ved byen for meg er ikke de blankskurte skyskraperne. Det er alle de rare butikkene, de små og litt skitne leilighetene og de fine kafeene, fortaus-New York, det lesende New York, det intellektuelle, men ikke altfor rike Woody Allen-New York, sier forfatteren.

Forfatter Hilde Østby beskriver Box Office Poison, tegneserieskaper Alex Robinsons debutroman, som både morsom og rørende. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Østby er spesielt glad i det mangfoldige karaktergalleriet i Box Office Poison.

– Robinson tegner opp et stort teppe av mennesker, og det er disse menneskene som utgjør byen. Man får den følelsen av at byen er en vev av skjebner som henger sammen.

–  Jeg kjenner meg mer igjen i denne typen fortellinger enn i statiske reiseguidebeskrivelser, som «gå dit, se det, kjøp den isen». Det er mye bedre når du gjør byen til din, når du føler at du er en del av byen mens du er der. Jeg synes at det å sitte på en benk i Central Park og drikke kaffe og se på menneskene som går forbi, for eksempel, er en større opplevelse enn å stå i kø for å stå på toppen av Empire State Building, forklarer hun.

Østbys New York-tips er å besøke kafeen på MoMA (Museum of Modern Art).

–  Jeg elsker å gå på MoMA. Hele bygningen er ikonisk, man finner den i filmer, bøker og alt mulig, og det er fantastisk samtidskunst der. Det å sitte i kafeen og se ut over hustakene, det var helt fantastisk. Da følte jeg at jeg var i hjertet av New York, sier hun.

Lesetips for deg som skal til New York

Bret Easton Ellis, Glamorama (1999): Glamorama er en sosial satire og en spenningsroman. Victor Ward, en ung og hipp modell i New York, tvinges og bindes inn i en ukjent og truende situasjon hvor berømmelse, terrorisme, familiebånd og politikk går hånd i hånd. Han forsøker å komme seg ut, men alle fluktveier er stengt. Boken ble oversatt til norsk av Leif Helgeland.

Audrey Hepburn i rollen som Holly Golightly
i filmversjonen av "Breakfast at Tiffany's".
Foto: Filmweb

Truman Capote, Breakfast at Tiffany’s/Frokost hos Tiffanys (1958): De fleste husker kanskje hovedfiguren Holly Golightly fra filmklassikeren med Audrey Hepburn. Men Frokost hos Tiffanys var opprinnelig en kortroman skrevet av den amerikanske forfatteren Truman Capote. Handlingen er lagt til New York på 1940-tallet og fokuserer på vennskapet mellom Golightly og en ikke-navngitt forteller, begge leieboere i en leilighet i Manhattans Upper East Side. Boken kom ut for første gang i norsk oversettelse i 1961.

Rona Jaffe, Det beste i livet/The Best of Everything (1958): Det beste i livet forteller historien om et knippe unge kvinner som arbeider på kontor på Manhattan i etterkrigstidens New York. Vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Boken ble filmatisert i 1959 med blant andre Joan Crawford og Hope Lang. Den ble oversatt til norsk av Waldemar Brøgger i 1959. En ny utgave ble utgitt av Silke forlag i 2011.

Art Spiegelman, In the shadow of no towers (2004): Dette er Spiegelmans reaksjon på terrorangrepet 11. september 2001. Spiegelman er blant annet kjent for tegneserien Maus, som han fikk Pulitzer-prisen for.

Paula Fox, Desperate personar/Desperate Characters (1970): Boken handler om Otto og Sophie Bentwood, som bor i et renovert rekkehus i Brooklyn. Etter at Sofie blir bitt i hånda mens hun prøver å mate den utsultede nabolagskatten, begynner en rekke små og illevarslende ulykker å hjemsøke livet deres. Boken ble oversatt til norsk i 2010 av Tove Bakke.

Don DeLillo, Cosmopolis (2003): Cosmopolis er en kort og handlingsmettet fortelling om Eric Packer, en 28 år gammel styrtrik finansmann i New York. Han eier en førtiåtteromsleilighet og har akkurat giftet seg med en kvinne som kommer til å arve en formue et sted i Europa. Packer oppholder seg hele dagen i en stretch-limo, på vei fra østsiden av Manhattan til vestsiden. I løpet av dagen tar han avstikkere fra bilen for å møte sin kone og andre kvinner han har et forhold til, han spiser, han venter, han handler på den japanske børsen mens trafikken stopper helt opp fordi presidenten er i byen, og han blir vitne til fysisk voldelige og dramatiske hendelser.

Paul Auster, New York-trilogien/New York Trilogy (1987): Auster fikk sitt store gjennombrudd med de tre kortromanene som utgjør New York-trilogien: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Her benytter Auster detektiv-formen til å behandle eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk. Rammen for de labyrintiske fortellingene er lagt til New York, og noen av personene dukker opp i flere av historiene.

Jonathan Safran Foer, Ekstremt høyt og utrolig nært/Extremely Loud and Incredibly Close (2005): På telefonsvareren hjemme hos unge Oskar i New York finnes det fem meldinger. Alle fra morgenen 11. september 2001 og alle fra hans avdøde far. Romanen er fortellingen om det som skjer i familien etter at tvillingtårnene falt. Men den går også tilbake i tid, til foreldrenes historie og til besteforeldrenes. Romanen ble oversatt til norsk i 2006 og filmatisert i 2011 med Tom Hanks, Sandra Bullock og Thomas Horn i hovedrollene.

Michael Cunningham, Før kvelden kommer/By Nightfall (2010): Peter og Rebecca Harris er midt i førtiårene, bor i Soho på Manhattan og er på høyden av sine karrierer. Så dukker Rebeccas yngre bror Ethan opp, en vakker, forførisk tjuetreåring med en fortid med narkotikaproblemer. Hans nærvær får Peter til å stille spørsmål ved sine kunstnere, deres arbeid, sin egen karriere – hele den verden han omhyggelig har konstruert. Forfatter Michael Cunningham vant både Pulitzer-prisen og PEN/Faulkner-prisen for boken The Hours, også kjent fra filmversjonen med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman. Før kvelden kommer ble oversatt til norsk i 2011 av Kari og Kjell Risvik.

Har du tips om bøker med handling lagt til New York? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

Eiffeltårnet i Paris. Forfatter av boken "Parissyndromet", Heidi Furre, anbefaler å starte med dette kjente landemerket for å komme i riktig stemning. Men deretter bør man unngå typiske turiststeder, og heller suge inn atmosfæren, mener hun.

Den franske hovedstaden er selve symbolet på romantiske drømmer. Men faren med å ha for høye forventninger, er at man kan bli skuffet. «Parissyndromet» er betegnelsen på det turister, særlig japanske, opplever når de kommer hit og er fulle av forventninger om en romantisk og vakker by. Å bli rammet av «Parissyndromet» vil altså si å bli syk av skuffelse og desillusjonert. Dette ble tittelen på forfatter Heidi Furres debutroman. Selv tilbrakte hun to år her, etter endte foto-studier i Trondheim.

– Jeg skjønner veldig godt de japanske turistene. Stakkars dem. Paris er veldig fint, men kan ekstremt tøft. Det er så mye som skjer der. Alt fra fattigdom som man ser, til rare folk som stopper deg ute og vil deg noe, til seksuell trakassering på gaten. Man blir faktisk stoppet på gaten av fremmede ekstremt ofte, spesielt om man er blond og alene. Da får man kommentarer på annethvert gatehjørne.

– Det er tøffere både å være turist der – og å bo der – enn man kanskje skulle tro. Alle andre vanlige storbyting, som støy og hundebæsj på gaten, er dessuten en like stor del av hverdagen som alle de romantiske tingene, forteller Heidi Furre.

Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Les også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Om franske innvandrere

Den første boken hun leste, som handlet om byen, er av den franske forfatteren Faïza Guène. Den heter «Drømmer for gærninger», eller «Du reve pour les oufs» på fransk.

-September er en fin tid å reise til Paris. Da er det ikke for varmt. Dessuten begynner byen å livne til igjen. I august er nemlig mye stengt, forteller Heidi Furre. Hun dro selv til Paris for å prøve lykken, og ble værende i to år. Nå har hun gitt ut bok. (Foto: Hilde Bruvik)

"Drømmer for gærninger" av Faïza Guène.

Furre leste boken etter ha bodd i den franske hovedstaden i et år. Hun reiste dit på enveisbillett rett etter studiene. Da kjente hun bare byen fra en weekendtur en gang tidligere.

– Dette var den første boken jeg leste på fransk. Jeg leste den da jeg nettopp var kommet til Paris, og jeg husker at det var en veldig god følelse å ha lest en hel roman på fransk. Den handler om forstadsliv i Paris for unge andregenerasjons innvandrere. Det er en bok jeg absolutt kan anbefale.

Hovedpersonen i Guènes roman er 24 år gamle Ahlème. Hun tar seg til takke med underbetalte småjobber. Selv kommer hun fra Algerie, og har ikke permanent oppholdstillatelse i Frankrike. Hun går gjennom livet med sin svarte humor.

Forfatteren av boken, er selv født og oppvokst utenfor Paris, med foreldre som er immigranter fra Algerie. Hun debuterte med romanen «Kiffe kiffe i morgen» som 19-åring.

– En av hovedkarakterene rømmer til Paris, og forsvinner. De andre guttene reiser ned dit for å finne ham. Så der også er vel Paris en slags drømmeby, som man bare kan forsvinne i.

– Er det slik i virkeligheten også?

– Ja, det er veldig lett å forsvinne. Det bor så mange folk der. Det er en enorm by.

Det er også veldig vanskelig å komme inn på folk, og få franske venner, mener hun.

– Det hjelper litt å snakke språket. Men det er ikke alle franskmenn som er like stødig i engelsk, så språket blir alltid en barriere. Dessuten skjønner franskmennene at det er så mange mennesker som bare er på gjennomreise, og bor her i et år eller to. De ønsker i stedet å holde seg til sine stabile relasjoner, og skille ut alle de som bare kommer og går hele tiden. Det skjønner jeg godt.

Kultursjokk

Hovedpersonen i Furres debutroman, er en norsk jente. Hun flytter til verdens kjærlighetshovedstad, Paris, etter en kjærlighetssorg. Her opplever hun selv «Parissyndromet»

Boken forteller historien om hovedpersonens personlige lille Parissyndrom. Den handler dessuten om alle menneskene hun møter, og om de relasjonene som oppstår. Plutselig har hun en jobb, og så bor der. Hun sitter veldig mye inne, og ringer til bestemoren sin, i stedet for å gå ut og se seg rundt.

"Parissyndromet", av Heidi Furre

– På en måte er hun ganske passiv, synes jeg. Det er negativt for henne. Hun finner seg ikke til rette i det hele tatt i Paris. Men hun finner seg heller ikke til rette hjemme i Norge, der hun kommer fra. Det handler om å være ung og forvirret, og ikke riktig vite hva man skal gjøre. Sånn sett tror jeg boken kunne handlet om noen som hadde flyttet til Oslo, eller en annen storby, kanskje til og med et lite sted, sier Furre.

– Jeg hadde et ganske vanlig liv, og hadde lite penger å leve for. Jeg levde ikke noe flott liv i Paris, med masse penger flotte restauranter. De tingene jeg har lært meg å like, er et slags lavbudsjett-Paris. -Hvis man er under 26 år, kommer, man f.eks stort sett gratis inn på alle slags museum. Man kommer gratis inn på Louvre på fredager. All denne tilgangen på kunst og kultur og arkitektur hele tiden, er helt faantastisk. Uansett om man er blakk, så kan man stille seg opp foran Mona Lisa. Jeg liker også godt grønnsaksmarkedene, med mye godt. Vintagebutikkene har mye fint. Det er mange flotte parker.

Dis over hustakene i sentrum av Paris (Foto: Heidi Furre).

Badeferie og frokost på kino

Furre mener vi ikke trenger å farte rundt på alle mulige turistattraksjoner. For da går ferien opp i kø-ståing of frustrasjon. Skal du besøke Paris for første gang, er det viktigste å suge til seg stemningen i byen, fra flott arkitektur, til kunst.

– Hva bør man se hvis man er for første gang på langhelg i Paris?

– Jeg tror det er fint å bare kanskje starte med å se Eifelltårnet. Da har man fått den følelsen av å ha sett Paris Så kan man for eksempel gå på Pompidou-museet, som er veldig spennende. Der skifter de hele tiden utstillingene. Der har man også veldig fin utsikt over byen. Jeg tror dessuten det er litt lurt å lese seg litt opp på byen på forhånd. For hvis man går på måfå rundt i Paris, kan man ende opp på dårlige restauranter. Går rundt på steder som du har hørt er fine, og prøv å unngå de verste turistkøene.

Noe av det første Heidi Furra la merke til da hun kom til Paris, var at kinoene er åpne fra tidlig om morgen.

– Inne i byen er det veldig varmt om sommeren, så man kan godt gå på kino. Der er det aircondition. De har dessuten frokostvisning på kinoen, så man kan kjøpe med seg litt mat og drikke, og ha frokost på kinoen. Det synes jeg er fint. En fin start på dagen, og det liker jeg. Det er Paris på sitt beste, hvis man har tid til å gjøre sånne ting.

De fleste forbinder vel heller ikke Paris med badeferie. Men de mange og flotte svømmehallene, var noe av det som imponerte Heidi aller mest.

– Franske svømmehaller er veldig fine. Men det eneste som er litt rart, er at det ofte er felles dusj i svømmehallene. Dette har jeg aldri helt skjønt meg på. Men sånn er det der.

Dersom du er under 26 år, kommer du dessuten gratis inn på alle museum. Det var noe av det flotteste ved å tilbringe to år i byen, mener Furre.

Heidi Furre er dessuten vel så opptatt av det som finnes like utenfor Paris, som inne i selve byen.

– Når det er sommer, er det veldig fint å reise til Boulogne-skogen. Her er et vann med båter, så man kan ro. Jeg tror ikke man kan bade her. Men det finnes mange store trær som man kan klatre i. I forhold til de mange andre parkene, er det ganske rolig her. Det er heller ikke så langt utenfor sentrum. Dit ville jeg absolutt reist. Hvis man vil bade, så er det også fine svømmehaller her, og det er veldig billig.

Lesetips til deg som skal til Paris

Hugo Claus: En stille tilintetgjørelse (1994).

Dette er en nøkkelroman fra den tidlige etterkrigstidens Paris, mente Aftenpostens bokanmelder da romanen kom ut i 1994. Forfatteren portretterer ASUR-gruppen, som er en krets av bohemkunstnere, som historisk er kjent som Cobra-gruppen.

"Saman er ein mindre aleine", av Anna Gavalda.

Handlingen utspiller seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris. Boken handler om fire mennesker – Camille, Philibert, Franck og Paulette – som av ulike grunner møter på hverandre. Dette er både en kjærlighetsroman, en roman om livet, om relasjoner og kokkekunst.

Victor Hugo: Ringeren i Notre-Dame (1831)

Høyt oppe over hustakene i Paris bor den pukkelryggede og godhjertede Quasimodo i ett av klokketårnene til den ruvende Notre Dame-katedralen. Her deler han tilværelse med tre helsprøe steinfigurer. Lengselsfullt stirrer han og de tre kompisene ned på torget der årets fest for gjøglere, narrer og vanlige folk pågår for fullt.

Nicola Lecca: Den forhatte kroppen (2013)

"Den forhatte kroppen", av Nicola Lecca.

Nicola Lecca har skrevet en sterk liten roman om å være annerledes og å akseptere den man er. Hovedpersonen Gabriele forlater middelklasselivet i den vesle byen i Italia der han har vokst opp, og reiser til Paris på jakt etter den han egentlig er.

Erich Maria Remarque: Triumfbuen (1946)

Handlingen foregår i Paris i 1939, på et tidspunkt da de fleste skjønner at en ny krig er uunngåelig. Hovedpersonen er en tysk kirurg som oppholder seg illegalt i Frankrike, og som for tiden lever i Paris under navnet «Ravic».

Patrick Süskind: Parfymen – historien om en morder (2001)
Jean-Baptiste Grenouille blir født en het og stinkende julidag i 1738 i morens fiskebod i Paris. Den lille gutten blir offer for bisarre opplevelser og settes bort for å vokse opp under ekstremt harde kår. Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro – han har ingen lukt. Til gjengjeld har han en svært velutviklet luktesans. Hele livet orienterer han seg utelukkende etter nesa og blir verdens mest geniale parfymemaker. Romanen er en krønike der det groteske dominerer. Samtidig er den en satire over opplysningstiden og en personskildring om en kunstnerisk besettelse. Romanen er filmatisert.

Har du tips om bøker med handling lagt til Paris? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Det var sommerferie og han hadde akkurat lest Eduardo Mendozas store Barcelona-roman, Miraklenes by.

Utsikt over Barcelona sett fra Parc Güell. Foto: VV Voennyy/Colourbox

– Beskriver byen som et nådeløst sted

– Jeg hadde fått et sterkt inntrykk av byen gjennom boken, og det var morsomt å se ting som jeg hadde lest om og kjente igjen. Hovedgaten La Rambla, for eksempel, og Plaça Reial, med gatelyktene som Gaudí tegnet.

– Jeg så også Montjuic, fjellet hvor fengselet var, og gjenkjente bokas beskrivelser av hvordan folk bygget i de gamle deler av byen, med bygninger som ble smalere og smalere, etter hvert som de ledige tomtene mellom husene ble smalere og smalere – til de bare hadde et vindu og en dør i bredden.

«Miraklenes by» kom ut i 1986, og ble oversatt til
norsk to år senere. Det finnes også en nyere utgave,
som Gyldendal ga ut i 2011.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Handlingen i Miraklenes by utspilles i Barcelona i tidsrommet mellom de to store verdensutstillingene i 1888 og 1929. Hit kommer den uerfarne bondegutten Onofre Bouvila, og her utfolder han seg inntil han, mange år senere og under gåtefulle og grusomme omstendigheter, ender livet sitt.

I storbyen prøver Bouvila seg som tyv, heler, gateselger, gangster, finansmann og industrimagnat, og beveger seg på kanten av loven det meste av tiden.

– Byen beskrives som et nådeløst sted, hvor folk flest er fattige og gjør hva som helst for å overleve, og de som sitter på toppen, vil ikke miste makten.

– Det er få hederlige personer i boka. Få er uten laster. De fattige er ikke koselige og sjarmerende. Alle er kjipe og prøver å tuske til seg mest mulig, sier Spigseth.

Blanding av roman og byhistorie

Han beskriver romanen som «en røverhistorie a la Dickens», men uten den engelske forfatterens joviale og muntre framstilling av fattigdommen.

– Mendozas beskrivelser er mer realistiske. Og historien i Miraklenes by er også er en fortelling om Barcelonas framvekst; en beskrivelse av hvordan den moderne, kosmopolitiske byen ble til. Den er en blanding av roman og byhistorie, av eventyr og virkelige hendelser, forklarer Spigseth.

Reidar Spigseth dro til Barcelona for første gang i 1990 med Eduardo Mendozas «Miraklenes by» i bakhodet. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Jeg var der før OL i 1992, og på den tiden så var byen akkurat slik som boken beskriver, eksotisk og formidabel, med mange slitne, trange og stinkende steder. De hadde ikke ryddet opp i sentrum av byen og polert fasadene enda.

– Vi kjente folk der, og vi gikk i de samme bakgatene og smugene og de samme kjipe kneipene som dem. Jeg møtte en mann som hadde blitt kvinne, husker jeg, en liten, knoklete person som tilsynelatende ikke hadde lært å sminke seg selv. Og jeg ble truet med juling og ble reddet av en diger, svart bartender. For meg var møtet med byen nesten som å gå inn i bokens univers, forteller han.

«Barcelona hadde alltid vært og var da fremdeles en havneby – den hadde levd av havet og for havet, den hentet sin næring fra havet og lot havet få fruktene av sitt strev. Barcelonas gater førte fotgjengerens skritt til havet, og via havet stod man i forbindelse med resten av verden. Fra havet kom luften og værlaget, luktene som ikke alltid var behagelige og fuktigheten og saltet som tæret på murene. Bruset fra havet gjorde barcelonesernes siesta så søvndyssende, skipenes sirener målte tidenes gang, og måkenes skrik, triste og sure, minnet om at den sødmefylte halvskyggen under avenyenes trær var blott og bart bedrag. (…) Fargen på Barcelonas hus og torg var havets hvite og blendende farge på klarværsdager eller grå og grumset når uværet satte inn. Alt dette måtte nødvendigvis virke forlokkende på Onofre Bouvila, som var en mann fra innlandet. Det første han gjorde den morgenen, var å ta en sving ned i havnen og søke arbeid som bryggearbeider.» (Eduardo Mendoza, Miraklenes by)

– Jeg fikk et nærmere forhold til byen

Selv om han tyr til reiseguider for å få tips, synes Spigseth at romaner gir et mer spennende bilde av byene man besøker.

– Med en roman får man ting mer levende skildret fra innsiden, og ikke bare den turistvennlige beskrivelsen av virkeligheten. Det at jeg leste boken før jeg dro til Barcelona, gjorde det enda morsommere å være der. Jeg fikk et nærmere forhold til byen.

Hans tips til deg som skal til Barcelona, er å styre unna de mest opplagte turiststedene.

– Man må gå ut av La Rambla og inn i sidegatene for å se mer av byen. Barcelona er større enn man tror, sier han.

Havna og strendene i Barcelona er også et område å sjekke ut.

– I forbindelse med OL, forandret Barcelona havneområdet sitt til en levende og menneskevennlig marina. Her sitter du på havna og ser byen, altså det motsatte av hva Oslo har gjort i Bjørvika, sier Spigseth.

Lesetips til deg som skal til Barcelona

Ildefonso Falcones, Havets katedral (2006): Romanen, som kom ut på norsk i 2008, gir en beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom.

Mercè Rodoreda, Diamantplassen (1962): Romanens forteller er den unge Nàtalia, «duepiken», og det er hennes stemme og blikk på verden som geleider leseren gjennom hendelsene: ulykkelig ekteskap, fattigdom, nedgangstider, men også glimt av glede og håp. Den spanske borgerkrigen spiller en avgjørende rolle i boka, men på en indirekte måte.

Forfatter George Orwell har fått en plass
oppkalt etter seg i Barcelona.
Foto: Flickr.com/netdiva/

George Orwell, Hyllest til Katalonia (1938): I boken skildrer den britiske forfatteren George Orwell Barcelona og regionen under borgerkrigen. Orwell reiste dit i 1936 som journalist for å dekke den spanske borgerkrigen for britisk presse, og endte opp med å bistå den spanske republikken i kampen mot Francos styrker. Boken ble oversatt til norsk i 1975.

Colm Tóibín, Homage to Barcelona (2002): Forfatter Colm Tóibín har skrevet flere romaner og noveller, men også sakprosa- og reisebøker. Han har bodd i Barcelona av og på siden 1970-tallet og gir i denne boken en skildring av byens kultur og historie.

Carlos Ruiz Zafón, Vindens skygge (2001), Engelens spill (2008) og Himmelens fange (2011): Zafón ble verdensberømt etter at Vindens skygge kom ut i Spania i 2001, og siden i de aller fleste land. Forfatteren er selv født i Barcelona, og handlingen i de tre bøkene er lagt til den spanke byen.

I den første boken møter vi bokhandlersønnen Daniel Sempere, som blir med faren sin til «De glemte bøkers kirkegård». Her finner han boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere, og Daniel jakter etter hvert på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax. Etterfølgeren, Engelens spill, foregår i hjertet av Barcelona på 1920-tallet, og slutter der Vindens skygge begynner. Himmelens fange tar opp tråder fra de to foregående bøkene og viser hva som skjer etter at Daniel møter en mystisk, halt mann i bokhandelen julen 1957.

• Les også: Carlos Ruiz Zafón med ny roman

Har du tips om bøker med handling lagt til Barcelona eller andre spanske byer? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

@NRKbok Bolaños Ville Detektiver sveipar innom Barcelona.

— Ole Svarthumle (@svarthumle) July 5, 2013

@NRKbok Vindens skygge, Havets katedral (79,-), Miraklenes by, alle til Vasquez Montalban, pluss filmer: Biutiful, Alt om min mor #lesetips

— Fredrik Giertsen (@FredrikGiertsen) July 5, 2013

@NRKbok Denne! http://t.co/Jw3F1uap27 Utgitt både i album og i Tegneseriebokklubben i 1985.

— Olaf M. Solstrand (@olafmoriarty) July 5, 2013