Den måtte jo komme. 2010 ble det året da jeg for alvor begynte å bruke de såkalt sosiale mediene som Twitter, Facebook, i jobben, og det interessante er at jo mer jeg tenker på det, jo mer overbevist er jeg om at den delaktigheten, den toveiskomunikasjonen som ligger til grunn for alle disse nettstedene med innebygd kommentarmulighet, har noe felles med NRK som public service-prosjekt.Dette gikk opp for meg like før jul. Jeg sto på gangen utenfor redaksjonsrommet som kalles Kortbølgen, fordi man en gang sendte NRKs kortbølgesendinger derfra. Denne ettermiddagen lå det masse presseeksemplarer av nye, norske bøker på gulvet, bøker som vi som steller med litteratur hadde lagt ut der til glede for andre på huset som ikke har det privilegium at de får gratis bøker i posten.

Men altså, utenfor Kortbølgen traff jeg på en kollega fra en helt annen avdeling, som hadde vært innom et seminar vi hadde før sommeren. Denne kollegaen var en bokinteressert person, og veldig aktiv i ulike bokforum på nett, men det interessante med ham var at han ikke hørte på litteraturprogrammene i radio.

På dette seminaret spurte jeg ham hva som skulle til for at han skulle lytte på meg. Og denne ettermiddagen, et halvt år seinere kom så omsider svaret. Jeg har tenkt på det du spurte meg om, sa han. Jeg har kommet frem til at jeg vil lytte på deg, hvis du lytter på meg.

Når jeg nå ser tilbake på året som har gått så er det som om det har gått en strøm av impulser av denne typen fra bloggosfæren. Disse impulsene har sneket seg forbi NRKs brannmurer og sikkerhetsvakter og rett inn i datamaskinen min. Ja, ikke bare der, det har til og med dukket opp bloggere i studio og det de vel egentlig har sagt alle sammen har vært noe sånt som at

Jeg lytter til deg hvis du lytter til meg.

Tenk for eksempel på bloggeren Ida Jackson som gav ut bok om sosiale medier, hvor hun hevdet at hun ikke anså en tekst for å være ferdig før leserne hadde sagt sitt i kommentarfeltet. Tenk på det! Det er som om jeg skulle slutte å snakke nå! Og ventet på at du, kjære lytter trer i kraft på et eller annet magisk vis og kommenterer det jeg til har sagt til nå før jeg snakker videre.

Er det det vi vil? Kanskje er det det som alltid har vært tanken bak kringkasting? Den uforlignelige dikteren Bertolt Brecht var vel første som teoretiserte rundt dette når han snakket om å forandre radioen fra å være et distribusjonsapparat til et kommunikasjonsapparat. Hadde det ikke vært fantastisk, skriver Brecht, om radioen ikke bare behandlet lytteren som lytter, men også gjorde henne til taler, ja rett og slett trekker henne inn som en aktiv medspiller? Dette skrev Brecht på tidlig på trettitallet tenk på det. Han var i front han, på flere plattformer allerede da. Hadde han levd i dag, så hadde han vel publisert teaterstykkene som kommentèrbare forslag på din Ipad.

Men ligger ikke også aktiv lytter og seermedvirkning til grunn for NRK som idè? Public service betyr: Å tjene publikum. Vi driver med kringkasting – spørsmålet er bare, hvem er det som skal kringkastes?

Det er det vi diskuterer, men ikke bare vi, alle mediehus diskuterer dette. Hvem er det som skal kringkastes, hvem skal komme til orde, og overalt skrikes det etter din medvirkning. Dagbladet, for eksempel, laget i fjor en bokklubb, der du og 3000 andre ble bedt om å skrive bokanmeldelser.

Da vi skulle lage denne nye programposten du nå fortsatt hører på, takk for det forresten, altså Radiobloggen, så gikk diskusjonen på hvem det var som skulle komme til orde. Vår ansvarlige for nettmedier og ekspert på sosiale medier, Nina Nordbø heter hun, mente vi burde åpne radiobloggen for dere der ute, og at vi rett og slett sendte de beste bloggene vi fant i bloggosfæren fra uke til uke. Dette ble av andre, flertallet vil jeg si, opplevd som alt for radikalt. Radio er tross alt et eget håndverk, det handler om å bruke stemmen. En god blogg som tekst egner seg ikke på radio osv, og vi har da våre egne kommentatorer innen ulike felt, dette må være utmerket mulighet til å gi disse litt mer spillerom.

Og midt oppe i dette satt jeg og var delt i denne saken. For enhver sann kringkastingssjel er splittet i sin sjel gjennom å formidle seg selv og å formidle andre.

Til slutt landet vi på at i denne radiobloggen så vil du få høre NRKs kommentatorer og kritikere innen kunst og kultur snakke, jeg mener blogge, og da fortrinnsvis ut fra det de har som sitt spesialfelt.

Og slik kommer det vel til å bli, så sant det ikke skulle oppstå en eller annen lytterstorm – for eksempel i form av en facebookgruppe med tittelen «Slipp oss andre bloggere til» eller noe i den duren.Men det er da jeg lurer på om det ikke også kunne oppstå en mot-facebook-gruppe som hevdet det motsatte synet – vi kan inntil videre kalle denne gruppen for La Oss Slippe. I denne gruppen samles de som er godt fornøyd med å være lyttere, som ikke har noe behov for å bli lyttet til i alle sammenhenger, kort sagt: La oss slippe!

For er det nå sånn at du bare lytter til meg hvis jeg lytter til deg? På hvilket nivå da, i så fall?

Jeg tenker på hvordan jeg selv er som mediebruker. I blant så føler jeg vel for å kaste meg ut i debatten, men oftest er det faktisk sånn at jeg er veldig godt fornøyd med å blir fortalt noe.

Jeg har for eksempel ikke noe behov for toveis kommunikasjon når det gjelder den nye romanen til Jonathan Franzen. «Frihet» heter den. Jeg noterer flittig i margen, og jeg fører opp til flere samtaler med meg selv, ja kanskje jeg også snakker om det jeg er blitt fortalt i den boken med andre. Men jeg har ikke noe behov for å snakke med forfatteren om dette. Slapp av Jonathan, jeg lytter til deg, selv om ikke du lytter til meg! Her om dagen var jeg innom forfatteren Dag Solstad sin side på Twitter, eller @svingstol som han kaller seg der. Jeg bestemte meg for å følge ham, som det heter. Det var det cirka 1300 andre som gjorde, selv om Solstad bare hadde tvitret en håndfull ganger det siste halve året. Solstad på sin side fulgte bare 31 mennesker. Han følte altså ingen trang til å følge dem som følger ham , og jeg tror vel ingen av oss føler oss noe fornærmet av den grunn. Vi følger Solstad ut fra en interesse for hva den forfatteren har å fortelle. Punktum.

Uansett: 2010 ble året da bruken av de sosiale mediene nærmest eksploderte i NRK. Vi diskuterte hvordan vi skulle bruke dem, og vi diskuterte hvordan seere og lyttere kunne snakke til oss gjennom dem. Kanskje diskuterte vi uten å vite det kringkastingens sjel og egentlige bestemmelse, tenker jeg her jeg sitter på årets første dag.

Jaja. Nå er denne julen over, og den grå hverdagen er her igjen, som den er hvert år. Visse ting forandrer seg bare ikke – internett eller ikke internett. Selv var jeg i Sverige hos svigerfamilien, som vanlig.

Så tenker jeg, uten helt å vite hvorfor, kanskje på tema Sverige, på den avdøde svenske jazzpianisten Esbjörn Svensson, og merker at jeg er synes det er forstemmende at han kommer til å være død også i 2011. Men, men, livet går videre. Og jeg kan i det minste glede meg over at Esbjørn Svenssons bassist Dan Berglund nylig kom med ny plate, og med en låt fra denne ønsker jeg deg som har lyttet til meg gjennom alle disse tankerekkene et riktig godt nytt år.