Fordi; Thure Erik Lund feirer sitt 20-års jubileum som forfatter i år, og fordi han, hver gang jeg leser ham, trekker meg opp og får meg til å lure på (og i gode øyeblikk; reflektere over) hva det nå kan være, det jeg leser. Og som kombinert nysgjerrigper og latsabb, er slike øyeblikk blant de som gleder meg mest i den vedvarende lesingen.

Å forstå Lund

Jeg er med andre ord åpen for at jeg ikke helt har forstått (i alle fall ikke ennå) hva mannen egentlig driver med. Jeg gikk altså til Kulturhuset Banken og Holbøsalen med forventninger.

Når intervjueren tar liten plass

Mange flinke folk har trådt bak-disken-gulv i Tronsmo bokhandel (Oslo) opp gjennom årene. Det er nok å nevne Per Petterson. En annen er han som hadde jobben med å intervjue Thure Erik Lund denne fredagen; Ole Øyvind Sand Holth – kritiker og skribent: Akkurat så lite synlig og plasskrevende kan en god intervjuer være – når forberedelsene er gjort og spørsmålene er gode.

Mångsysslaren Lund

Dermed var det ryddet plass for tre svært reflekterte, men også underholdende kvarter der Lund fikk sagt en hel del om livet som mångsysslare (svensk, for én som driver med mange ting), som intellektuell (er han det?), som forfatter (dét er han i alle fall) og den «fordømrade snekringa» (som har skaffet penger nok til at skriving er mulig). Og da har jeg utelatt en hel del; boksamling og plankeproduksjon, for eksempel. Fremfor alt er mannen småbruker.

Penger igjen

Nå er tema for årets festival som kjent penger. Penger er også kapital, mens kapital også kan være noe annet og mer. Thure Erik Lund snakket om litterær kapital. Ikke-ironisk; som noe forfatteren kan tære på og benytte i arbeidet: Ironisk; som noe den talentfulle kan «låne» på, for eksempel ved å stille seg til disposisjon for den mediale offentligheten. Skaffe oppmerksomhet, altså. På forlagsfester og opplesningskvelder, kanskje. Avdragene betales så i form av bøker – publiserte sådanne: Et kommersielt løp der vi oppfatter (og aner fra før) at Lund ugjerne deltar.

Anti-intellektuell??

Absurd nok, har Thure Erik Lund vært beskyldt for å være anti-intellektuell, og dette eter ham. En kritiker i Klassekampen har (i følge Lund) sagt at Thure Erik Lund aldri kunne fungere innenfor et akademisk (tanke?)system. Til det er han alt for rotete, usystematisk og det som verre er. «Og dét stikker – jævlig lang inn», sa Lund på Lillehammer.

Filosof eller ei

Og; her er vi ved det som var mest interessant i det hele: Før han (omsider) fikk antatt den første boka,«Tanger», i 1992, begynte Thure Erik Lund å studere filosofi. Etter hvert fikk han også et visst drag på dette – Descartes, blant andre – og burde kanskje fortsatt? For; da kunne han kommet inn i litteraturen «bakveien» som ferdigklekket (mitt ord) intellektuell/akademiker. I stedet ble han altså antatt og lot filosofien (som studium) fare – Lund ble forfatter. En forfatter som, trass i sine sinnrike oppbygninger og til det innerste forfulgte ideer, altså har blitt beskyldt for å være anti-intellektuell. Enda artigere; de som faktisk leser ham, er, stort sett, nettopp intellektuelle. Lund er en forfatter som opplever at alt for mange, kritikerne inkludert, ikke har forstått hva han driver med.

Den som skriver

Thure Erik Lund ender uansett opp med at han, 20 år etter debuten, er den han er: Forfatteren som forlot filosofistudiet og ga seg litteraturen og mångsyssleriet i vold. Det er han som skriver – «Straahlbox», for eksempel – og det er han som snakker på Lillehammer. Hadde han valgt annerledes, hadde en annen Thure Erik Lund sittet på akkurat den stolen i Holbøsalen i Kulturhuset Banken, Lillehammer.

Au da

På veien ut, etter at det var ferdig, hilste jeg så vidt på mannen. Jeg sa, som sant er (trolig), at jeg ganske sikkert er en av dem som ikke helt har skjønt hva han driver med, men at det like fullt fascinerer meg.

«Men så bruk huet da, mann!», lød svaret fra forfatteren, «det er da ikke så forbannet vanskelig». Jeg lovet, noe beskjemmet, å prøve. Litt hardere.

I det stille – og rett før vi diskuterte Månedens bok, «Hvit tiger», på Lillehammer og i Kulturhuset – kom Aravind Adigas andre roman ut på norsk; «Siste mann i tårnet». Der får middelklassemenneskene i ei boligblokk i Mumbai gjennomgå for sitt pengebegjær.

«Siste mann i tårnet» er den tragiske (i blant; tragikomiske) historien om beboerne i Vishram Society, en boligblokk  i Mumbai-bydelen Vakola. Vishram Society ligger som en kile inn i slumområdene som klamrer seg fast ved den nasjonale flyplassen – sosialt høyt hevet over elendigheten omkring, men tjenerne som kan rekrutteres derfra er billige og gode å ha.

Slektning av Kurt

«Siste mann i tårnet» har på sett og vis en del til felles med Erlend Loes «Kurt blir grusom». Kurt blir styrtrik. Og tåler det ikke. Han slipper drittsekken i seg frem i fri dressur. Beboerne i Vishram Society ønsker intenst å bli rike i det sjansen byr seg og er villige til å gå over lik for å bli det (metaforisk og reelt!). Sjansen kommer idet en eiendomsutvikler (et råskinn av en styrtrik oppkomling) tilbyr hver enkelt en herostratisk sum rupis for å pakke sammen og selge leilighetene sine. Det skal saneres. Mumbais egentlige sentrum er sprengt, der er det ikke fler tomter igjen.

Ikke helt pucca …

Resultatet er at alle vil slå til på tilbudet, alle unntatt én, den høyt respekterte læreren de kaller Masterji. Han pukker på retten til å bli boende i eget hjem og jo sterkere trykket blir, jo staere blir Masterji. Det er dette – og pengelysten – som får det verste frem i de tidligere pene og pucca middelklassemenneskene. Jeg sier ikke mer …

Anmeldelse av boka her.

Atlas bærer oss alle …

Ei favorittbok i landskapet penger, forretningsliv, brutalitet, korrupsjon, mot og feighet – i tillegg til opphavskvinnens egenutviklede filosofi – har i mange år vært Ayn Rands «Atlas Shrugged» fra 1957, på norsk «De som beveger verden». Denne  historien, om Dagny Taggart og broren som driver et jernbaneselskap sammen og må slåss mot alle bakstrevere, dobbeltmoralister og trygghetssøkende ikke-kapitalister, er både spennende og medrivende lesning. Den er veldig lang – 1200 sider eller deromkring – jeg husker den allikevel ikke som for lang. Visst er det mye tankegods i denne teksten som kjennes eksotisk og besynderlig for et sosialdemokratisk oppflasket menneske fra Norge, men du har ikke annet valg enn å følge med, henge på. Og; har man en gründer i seg, en som kanskje trenger litt vanning og næring, da er «De som beveger verden»/»Atlas Shrugged» tingen. Jeg nevner hele tida den engelske tittelen; det har nemlig vært litt diskusjon omkring den norske oversettelsen og om den fremstiller Rands ideer på riktig måte.

I det klassiske feltet her hjemme finner vi selvsagt forfattere som Alexander Kielland og Henrik Ibsen. Ganske særlig sistnevntes «En Folkefiende», som i tematikk og tilnærming har en del til felles med «De som beveger verden»; individet alene, koste hva det koste vil, tar kampen opp mot dumskap, løgn og bakstreveri. Av nyere ting må Torgrim Eggens debutroman «Gjeld» med på lista.

Mer obskurt er det vel blitt å trekke fram Johan Falkbergets «Bør Børson jr». Og; da tenker jeg ikke på musikalen, men romanen fra 1920 – om godfjotten Bør, som midt i den jobbetida under og rett etter første verdenskrig (60 år senere kalt jappetid) slår seg opp og blir storkar – i stor grad med lånte penger – oppe i bygda der han starter med familiens landhandel. Det er gått mange år siden jeg leste denne komedien, og den er nok ikke lett å få tak i. Jeg mistenker allikevel at mange bibliotek kan lirke den ut av glemselen fremdeles. Ikke fordi det er en stor og velbygd roman, tvert om. På mange vis er «Bør Børson jr.» en bagatell, men en morsom sådan, en som peker nese til alt fjolleri, tant og fjas som uvegerlig følger i nye pengers kjølvann.

Knut Hamsun skrev også et par romaner som – særlig lest sammen – også tar tak i mye av de samme latterlighetene som Falkberget lot landhandleren Bør gestalte: «Redaktør Lynge» og «Ny Jord» utgitt i den rekkefølgen, begge i 1893, under den boomen som særlig hadde grep om Kristiania på den tida. Persongalleriet i «Ny jord» har lånt flere figurer fra «Redaktør Lynge». Ingen av disse bøkene er blant Hamsuns beste romaner, selv om han en stund mente det selv (jeg mener; «Pan» kom ut året etterpå i -94!). De er imidlertid fine tidsbilder – og så er de morsomme.

Om jeg skal være helt ærlig, er den største favoritten allikevel ei bok jeg allerede har nevnt: Erlend Loes «Kurt blir grusom». Fra den dagen Kurt kan laste trucken opp med så mye penger at hele familien kan bade i dem, går alt galt. Noen vil mene at dette er ei bok for barn. Og hva så? spør jeg da.

Tilføyelse 5. juni: Jeg ser at jeg helt har glemt å ta med ei bok som absolutt bør med i denne skjønnlitterære lista: Andrey Rubanovs «Do Time, Get Time». Rubanov er som navnet antyder russer og har selv opplevd de russiske 1990-årene han skriver om. Han har selv vært med på den store pengalloppen som oppsto med frislippet, også økonomisk, etter Gorbatsjevs perestroika og alt som fulgte etterpå, Sovjetunionens fall inkludert. Dette var ei tid da det var mulig å bli svært rik på kort tid for den driftige – men det skjedde for det meste på irregulært, for ikke å si ulovlig vis. Det gikk med bokas Andrei som med forfatteren, han ble tatt. Hadde lovet å ta støyten for sjefen (de to drev egen bank i en kjeller), og ble sittende inne i tre år. Boka er med andre ord mer det briter og amerikanere kaller en memoir enn en roman eller thriller i egentlig forstand. Rubanov forteller den tragikomiske historien med langsomt, lakonisk alvor og russisk sørgmodighet – for ikke å forglemme; en betydelig porsjon selvironi. Såvel på forfatterens som hovedpersonens og moderlandets vegne. Herved anbefalt den også.

Leser du dette og har bøker i hodet jeg absolutt IKKE burde glemt eller droppet, si fra nedenfor!