Hva er din favorittnovelle?

La oss si at historien om novellen begynner med en bisetning, kastet ut over bordet fra en aldrende mann til en annen. Året er 1827 og Johan Wolfgang von Goethe sitter i sitt arbeidsværelse i andre etasje i huset i Weimar og samtaler med sin privatsekretær Johann Peter Eckermann. Han hadde skrevet en kortere tekst, og diskuterte hva han skulle kalle den, før han skar gjennom og sa: vet de hva, vi kaller den rett og slett «novelle».

- La oss kalle det en novelle, sa Goethe til Eckermann.

Med denne betegnelsen ville han avgrense det han selv hadde skrevet med datidens kortere ukebladtekster, som bare inneholdt enkel og grei fortelling, «bloss Erzählung, oder was Sie sonst wollen» (bare grei fortelling og hva de nå vil kalle det), som Goethe sa til Eckermann.

Men han sa noe mer som skulle få følger.

Goethe sa også at en god novelle inneholdt en uhørt begivenhet; en vending – og dermed var begivenhetskriteriet født, og det skulle bli gjenntatt og gjentatt av alskens novelleteoretikere.

Lenge kunne det også belegges med praktiske eksempler. Den unge, begavede Heinrich von Kleist skrev  en fortelling som handlet om et  jordskjelv  i Chile. Han skrev en annen fortelling, som het «Markisen av O», hvor det faktisk er slik at markisen blir utsatt for en voldtekt, og dermed har fortellingen fått sin vending.

Var det Tsjekhov som for alvor innførte ordet «kjedelig» i det litterære vokabularet?

Først sent i samme århundre, i en leilighet utenfor Moskva, satt en medisinutdannet forfatter ikke lenger tok seg bryet med å skrive inn en uhørt begivenhet i fortellingen som snur opp ned på alt. I 1888 skrev Anton Tsjekhov at kunstneren bare skulle være et nøytralt vitne. «Min oppgave er bare å ha talent, det vil si å ha evne til å skille de viktige ytringene fra de uviktige, belyse karakterene og snakke deres språk». ) Han ertet på seg innbyggerne i byen Tomsk ved å si at innbyggerne der var ganske kjedelige. Han skrev en novelle med tittelen «En kjedelig historie».

At novelle skulle inneholde nyheter eller begivenheter var dermed avlegs. Når man senere skulle finne på nye betegnelse, gjorde man det enklere. Short story. Eller på tysk Kurzgeschichte. Korthistorie.

Årets nobelpris i litteratur gikk til novelleforfatteren Alice Munro.
AFP PHOTO/ Peter Muhly

I 1981 satt en amerikansk forfatter og funderte over hva det var som gjorde at han gav seg på å skrive kortere tekster. Så skrev han: «Back in the mid- 1960s, I found I was having trouble consentrating my attention on long, narrative  fiction». Mannen var Raymond Carver. Hans short stories avfødte igjen et lite ras av teoretikere som forsøkte å komme med nye teorier om hva det var som kjennetegnet novellen. Et av dem var dette er at den gode novellen inneholdt en snitt av et liv – noen kalte det, litt nedlatende, «slice of life literature». I novellen fikk man det representative utvalgt, og kanskje var det representativt for Carver, men så kom en annen forfatter som i likhet med Carver hyppig blir sammenlignet med Anton Tsjekhov – og Alice Munro. I kjølvannet av hun fikk nobelprisen sa flere kommentatorer at det karakteristiske ved henne var at en novelle inneholder et helt liv. Ikke bare et halvt eller et kvart.

Novellen er ikke en form, det er en rytme, sa Johan Borgen

Først og fremst er novellen kanskje et format – som oppstår som følge av praktiske omstendigheter? Den svenske forfatteren PO Enquist har beskrevet hvordan han midt på åttitallet var konstant beruset. Eller: «ibland kommer dock  några nyktra och iskalla morgontimmar av stor klarhet», som han skriver, og i disse morgentimene skriver han sin korteste roman «Styrtet engel» . Den ble på hundre og førtisider, «for mer räcker inte desse timmar eller snarare minuter» till.

En mørk høstkveld i 1935 sto en mann som hadde vært i hardt vær i redaksjonen på bladet Magasinet. Han var ute av fengsel, han hadde et hotellrom et døgn og i hånden hadde han en novelle som han hadde skrevet inn i et grått stilhefte av den sorten vi hadde på skolen, som han ville ha solgt på dagen. Mannen het Artur Omre, senere skulle dette Magasinet romme noveller av Tor Jonsson, Alf Prøysen, Torborg Nerdraas, Agnar Mykle, alle skrev de noveller fordi de passet inn i Magasinets format.

Hadde de noe felles noen av dem? Annet enn at de skrev kort?

I hvilken retninger flyter den elven som i dag utgjør norsk novellediktning?

I 2004 samlet Gyldendal-redaktør Janneken Øverland 28 noveller av 17 norske forfattere på oppdrag av De norske bokklubbene.

Disse 28 novellene er svært så representative for sjangeren skriver hun i forordet, «en sjanger som altså er nesten uten regler, kanskje den mest fleksible av alle. Ordbøker og oppslagsbøker gjør fantasifulle forsøk på å bestemme sjangeren nærmere, men samler seg når alt kommer til alt, om en enkel definisjon, nemlig at en novelle – det er en kort prosatekst».

Hva er din favoritt-novelle?

Kilder:

Bjørn Tysdahl: Om novellebegrepet og Maurits Hansen. Edda: 2/1987, s. 179-182.

Marie Lund Klujeff: Tonen i den minimalistiske novelle. Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 1/2001, s.18-26.

Nils Johan Rud: Om novellen.

Asbjørn Aarseth: Marie Lund: Novellen. Struktur, historie og analyse. I: Edda 1/99, s. 79-80.

Asbjørn Aarseth: Novellebegrepet til debatt. I: Edda 4/86, s. 367-368.

Janneken Øverland (red.): Norske mesternoveller, De norske bokklubbene 2004, s. 7-17.

Wikipedia: Norsk artikkel om Anton Tsjekhov.

Raymond Carver: On writing “On Writing” by Raymond Carver from The Story and its Writer: An Introduction to Short Fiction. 6th Edition. Ed. Ann Charters.Boston: Bedford/St. Martin’s, 2003, 1606-1610. Nettversjon: http://www.massey.ac.nz/massey/fms/Colleges/College%20of%20Humanities%20and%20Social%20Sciences/EMS/Readings/139.105/Primary/On%20Writing%20-%20Raymond%20Carver.pdf

Per Olov Enquist: Ett annat liv. Norstedts, 2008, s. 445.