Dødens utilgjengelighet
I år er det boken «Glassklokken» som har vekket debatt. Den har svært få ord, men desto mer talende bilder, skapt av den danske illustratøren Lilian Brøgger. Også den er uhyggelig; noen finner den meningsløs, andre provoserende. Selv sier Ersland at han synes det er spennende med den utilgjengeligheten som døden representerer.

Men tenk over det. Hva slags bildebok vil du ta frem når du sitter med barn eller barnebarn på fanget? Disneys versjon av Ole Brumm? Eller en bildebok fra en konsentrasjonsleir?

«Lejren»

Den finnes faktisk. «Lejren», som er laget av Oscar K og Dorte Karrebæk, er akkurat utgitt i Danmark. Den er så ubehagelig at den nesten ikke er til å tåle. Boken beskriver en gruppe barn som kommer til en arbeidsleir. Klærne blir tatt fra dem, identiteten blir tatt fra dem. I stedet for navn, får de et nummer. De blir satt til å arbeide, pauser er det lite av, mat enda mindre. Kan ikke barna tilpasse seg det harde regimet, blir de rett og slett borte. Noen er blitt fjernet allerede ved ankomsten. Noen velger selv å hoppe mot strømgjerdet. Dette er en bildebok for barn. Men ikke dermed sagt at den skal leses av et barn alene, langt mindre av et lite barn. Kanskje er det slik at noen bildebøker bare skal oppleves av barn og voksne sammen? Kanskje er noen ment for en klasseroms-situasjon, der de kan være utgangspunkt for en videre diskusjon?

Denne konkrete bildeboken, «Lejren» kan også betraktes som et bilde på barns maktesløshet generelt, og deres utlevering til en voksen verden som vil strømlinjeforme og sosialisere dem, for nær sagt enhver pris.

Vi er like og vi er ikke like

Akkurat som voksne er individer med ulik smak og ulike behov, er barn individer som kan ta til seg en enorm bredde av bøker. Bøker som underholder og trøster, eller som ønsker at barna skal bli værende i en beskyttet og trygg barneverden, finnes det mange av. Tør vi også gi barn bøker som får dem til å tenke selv?

Spørsmålet om hva slags litteratur barn og ungdom tåler, kan spissformuleres. Vil vi sementere, eller vil vi provosere?

Makt

I åpningsforedraget på konferansen i Stavanger, der det overgripende temaet var makt, snakket professor Maria Nikolajeva fra universitetet i Cambridge om at «kunnskap er makt». Men det er den voksne avsenderen, forfatteren og forlaget, som bestemmer hvilken kunnskap barnet skal få. Det er den voksne forfatteren som definerer sannheten, og serverer det han eller hun måtte ønske. De lesende barna er prisgitt de voksnes makt – og det er umulig å komme bort fra det åpenbare misforholdet, sier Nikolajeva. Hun hevder at barndommen sjelden skildres slik som barn virkelig opplever den, men slik de voksne husker den, eller ønsker den skal være. Det vi voksne husker fra egen barndom, vil alltid være preget av minner og erfaringer vi har tilegnet oss i årene som har fulgt etter barndomsårene. Og Nikolajeva fortsetter: Nesten all barnelitteratur som behandler moral, setter opp par som rett og galt, godt og ondt, snilt og slemt. Hvordan vise barn at verden er mye mer kompleks enn som så?

Moralske helter

I dagens nordiske barnelitteratur er det ofte barna som er heltene. De blir bærere av et moralsk ansvar, mens foreldrene blir moralsk mindreverdige. Ungdomslitteraturen er overbefolket av dysfunksjonelle voksne. De finnes i fullt monn i bøker for de litt yngre også; der blir barna de virkelige heltene som må ta grep når foreldrene svikter. I bøkene for de litt eldre ender det skremmende ofte med selvmord.

Hva slags bilde er det litteraturen gir barna av den verdenen de etterhvert skal få mer og mer grep om?

Mer mangfold

Jeg tenker at mangfold er en fin ting. Ja til Ole Brumm – helst i originalversjonen da, det må jeg innrømme – men er det Disney-versjonen barnet vil ha, så bruk nå den for det den er verdt, og vis heller veien videre når tiden er moden for det. For det kan tenkes at Erslands bøker passer vel så godt for ungdomsskole-elever, som for de aller minste. Han har med hell diskutert bildebøkene, som inneholder 2-300 knappe ord, med tenåringer som har en langt større referanseramme og tolkningskompetanse enn en førsteklassing.

Mer enn at norske bildebøker skal bli for farlige, frykter forfatteren Bjørn Arild Ersland at de skal bli for kjedelige. Han har et poeng. Vi voksne maktpersoner har i en årrekke klaget over at gutter ikke leser. Kan det tenkes at det ikke er flere bøker om motorsykler og sverdsvingende fantasy-helter som skal til, men rett og slett bøker som utfordrer guttene, intellektuelt? Bøker som går utenom det vi voksne tror guttene vil ha, bøker som stiler inn smalt, og ikke bredt?

Hvor er mennene?

Og når jeg nå først snakker om gutter og lesing. All forskning viser at det er foreldrene som er barns største forbilder inntil barna nærmer seg puberteten. Kanskje vi ikke skulle bry oss så mye om guttene som ikke leser, men om fedrene deres?

På barnebokkonferansen i Stavanger var det flere hundre forskere, bibliotekarer, oversettere, litteraturformidlere og forlagsfolk samlet. Blant forfatterne og illustratørene på scenen var det opptil flere menn. I salen forøvrig glimret de med sitt fravær…

Bokvåren:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7461421