Hamsuns «Victoria» er filmatisert for fjerde gang og kommer på kino 1. mars. Er denne boken, utgitt i 1898, noe så sjelden som en populær norsk kjærlighetsroman?

Hvilke andre bøker skildrer kjærligheten sterkt? Må vi til utlandet for å finne de beste beskrivelsene av feberhet lengsel, hjertebank, troen på den evige kjærligheten og beskrivelsen av den umulige?

Sitér gjerne, fra diktet, novellen, romanen som gjorde sterkt inntrykk på deg og skildret kjærligheten så du ikke klarte å glemme det!

Martin Freeman som den unge Bilbo Baggins i første del ut av den todelte "Hobbiten"-filmatiseringen, som har fått tittelen "The Hobbit: An Unexpected Journey" og har premiere 12. desember. Foto: Warner Bros / Handout

«Hobbiten« var J. R. R. Tolkiens første skjønnlitterære bok, og var opprinnelig tenkt som en barnebok. Den ble utgitt i 1937. Av mange blir boken betraktet som den første moderne fantasyboken. Er du enig i dette? Si din mening i kommentarfeltet nederst.

Tolkien gikk selv videre på det grunnlaget som var lagt med ”Hobbiten”, og skapte storverket «Ringenes herre». I de 50 årene som fulgte, har mange nye fantasybøker sett dagens lys.

Mye til felles

De fleste moderne fantasybøkene som har blitt gitt ut etter «Hobbiten», har tre ting til felles: De handler om at en ung person finner ut at han eller hun egentlig er «konge» og må gjennomføre et bestemt oppdrag, det finnes et kart over den verdenen fantasyboken handler om, og det finnes overnaturlige elementer.

Fortjener fantasylitteraturen å bli stemplet som lavstatus?

Fantasylitteraturen har lenge blitt betraktet som lavstatus, selv etter filmatiseringer som kassasuksessene ”Harry Potter”, ”Ringens herre” og ”Narnia” – som alle baserer seg på enten gamle eller nye, kjente fantasy-bøker.

Sjangeren blir often knyttet til det aller mest kommersielle, men i bunn og grunn er det svært mange forfattere som strengt tatt skriver om virkeligheter som ikke finnes – slik som i fantasylitteraturen.

Fantasy siden tidenes morgen

Vi har hatt fantasy lenge, mener forfatter Kristine Tofte, som har skrevet fantasyserien «Song for Eirabu».

– Ikke-realistiske elementer som bærende litterært grep er gammelt som litteraturen selv.  Men definerer man fantasy som ”Tolkien eller Tolkienkopi”, er Tolkien selvsagt først, sier forfatter Kristine Tofte.

Moderne fantasy har ikke eksistert i så veldig mange ti-år, og er i stor grad inspirert av J.R.R. Tolkien. Men Tolkien var ikke først ut med å skrive fantasy. Lenge før ham – mot slutten av 1700-tallet var det litteratur av den mer eller mindre fantastiske litteraturen som dominerte.

Verker som Dantes «Guddommelige komedie», John Miltons «Paradise Lost« og Goethes «Faust« er jo ikke å regne som realistisk litteratur. Tofte nevner det babylonske eposet Gilgamesj-eposet, fra så langt tilbake som rundt 2000 år f. Kr. som første fantasy-litteratur.

– Om ikke den første, så avgjort en av de største, beste og definerende. Men «Gullivers reiser» av Swift kom jo et par hundre år før, da, sier forfatter Helge Torvund.

Les sammen med oss

Nå blir ”Hobbiten” Månedens bok her på bokbloggen. Det betyr at du som leser av NRKs bokblogg, eller lytter av P2-programmet Kulturhuset, kan være med på å lese denne klassikeren sammen med oss. Vi kommer til å snakke mye om ”Hobbiten”. Du kan bli med og lese boken, og diskutère med både oss og andre lesere her inne.

«Hobbiten» handler om hobbiten Bilbo Lommelun som drar ut på en eventyrlig og strabasiøs reise sammen med 13 dverger. Målet er å gjenerobre Ensomfjellet fra dragen Smaug, som har tatt en skatt som dvergene er rettmessige eiere av.

«Hobbiten” ble oversatt til norsk i 1972, og siden ble den oversatt på nytt i 1998. Ti år senere – i 2008 – ble den også utgitt på nynorsk.

Hvem mener du var først ute med å skrive fantasy? Si din mening i kommentarfeltet her. Eller #fantasybok på Twitter

Her er noen tråder fra sosiale medier:

[View the story "Sommerboken " on Storify]


Foto: NRK/Heinesen forlag. Instagram-filter Amaro.

Les og diskuter Tove Janssons Sommerboken med oss!

I juli og august har vi valgt en Sommerens bok i stedet for en Månedens bok, og det er Tove Janssons nydelige Sommerboken. Den ble utgitt for første gang i 1972 og har dermed 40-årsjubileum i år. En helt ny norsk utgave av boken ble dessuten lansert av Heinesen forlag i år, med forord av selveste Tove Nilsen.

Perfekt sommerlektyre, med andre ord!

Dette skriver Tove Nilsen om boken:

”Noen bøker leser man og blir ferdig med. Andre lever man med. Sommerboken er en slik bok for meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest den, eller lest i den, men hver gang oppdager jeg noe nytt og hver gang blir jeg glad for at denne boka finnes”.

Les også Anne Cathrine Straumes anmeldelse her: 40-årsjubileum for finsk livsfilosofi

Boken handler om Sophia og hennes farmor, som tilbringer somrene på en øy i den finske skjærgården. De utforsker, opplever og samtaler i sin lille, og likevel så store, verden. Tove Jansson er blant verdens fremste barnebokforfattere, men Sommerboken er altså en voksenbok, selv om mange vil være enige i at den også kan leses for barn.

Har du ikke lest Sommerboken enda? Les den sammen med oss i sommer!
Har du allerede lest den? Bli med og del dine tanker om den!

I løpet av hele sommeren kan du høre reportasjer og samtaler om Tove Jansson og boken i Kulturhuset på P2 og vi vil også snakke med deg om boken her på bloggen.

I slutten av august arrangerer vi panelsamtale om Sommerboken i Botanisk hage i Oslo, med forfatter Tove Nilsen, billedkunstner Päivi Laakso og astrofysiker og forfatter Eirik Newth. Samtalen kan du høre i Kulturhuset torsdag 30. august.

Hvis du har lyst til å lese Sommerboken i sommer, skriv «Jeg er med!» i kommentarfeltet under =)

I det stille – og rett før vi diskuterte Månedens bok, «Hvit tiger», på Lillehammer og i Kulturhuset – kom Aravind Adigas andre roman ut på norsk; «Siste mann i tårnet». Der får middelklassemenneskene i ei boligblokk i Mumbai gjennomgå for sitt pengebegjær.

«Siste mann i tårnet» er den tragiske (i blant; tragikomiske) historien om beboerne i Vishram Society, en boligblokk  i Mumbai-bydelen Vakola. Vishram Society ligger som en kile inn i slumområdene som klamrer seg fast ved den nasjonale flyplassen – sosialt høyt hevet over elendigheten omkring, men tjenerne som kan rekrutteres derfra er billige og gode å ha.

Slektning av Kurt

«Siste mann i tårnet» har på sett og vis en del til felles med Erlend Loes «Kurt blir grusom». Kurt blir styrtrik. Og tåler det ikke. Han slipper drittsekken i seg frem i fri dressur. Beboerne i Vishram Society ønsker intenst å bli rike i det sjansen byr seg og er villige til å gå over lik for å bli det (metaforisk og reelt!). Sjansen kommer idet en eiendomsutvikler (et råskinn av en styrtrik oppkomling) tilbyr hver enkelt en herostratisk sum rupis for å pakke sammen og selge leilighetene sine. Det skal saneres. Mumbais egentlige sentrum er sprengt, der er det ikke fler tomter igjen.

Ikke helt pucca …

Resultatet er at alle vil slå til på tilbudet, alle unntatt én, den høyt respekterte læreren de kaller Masterji. Han pukker på retten til å bli boende i eget hjem og jo sterkere trykket blir, jo staere blir Masterji. Det er dette – og pengelysten – som får det verste frem i de tidligere pene og pucca middelklassemenneskene. Jeg sier ikke mer …

Anmeldelse av boka her.

Atlas bærer oss alle …

Ei favorittbok i landskapet penger, forretningsliv, brutalitet, korrupsjon, mot og feighet – i tillegg til opphavskvinnens egenutviklede filosofi – har i mange år vært Ayn Rands «Atlas Shrugged» fra 1957, på norsk «De som beveger verden». Denne  historien, om Dagny Taggart og broren som driver et jernbaneselskap sammen og må slåss mot alle bakstrevere, dobbeltmoralister og trygghetssøkende ikke-kapitalister, er både spennende og medrivende lesning. Den er veldig lang – 1200 sider eller deromkring – jeg husker den allikevel ikke som for lang. Visst er det mye tankegods i denne teksten som kjennes eksotisk og besynderlig for et sosialdemokratisk oppflasket menneske fra Norge, men du har ikke annet valg enn å følge med, henge på. Og; har man en gründer i seg, en som kanskje trenger litt vanning og næring, da er «De som beveger verden»/»Atlas Shrugged» tingen. Jeg nevner hele tida den engelske tittelen; det har nemlig vært litt diskusjon omkring den norske oversettelsen og om den fremstiller Rands ideer på riktig måte.

I det klassiske feltet her hjemme finner vi selvsagt forfattere som Alexander Kielland og Henrik Ibsen. Ganske særlig sistnevntes «En Folkefiende», som i tematikk og tilnærming har en del til felles med «De som beveger verden»; individet alene, koste hva det koste vil, tar kampen opp mot dumskap, løgn og bakstreveri. Av nyere ting må Torgrim Eggens debutroman «Gjeld» med på lista.

Mer obskurt er det vel blitt å trekke fram Johan Falkbergets «Bør Børson jr». Og; da tenker jeg ikke på musikalen, men romanen fra 1920 – om godfjotten Bør, som midt i den jobbetida under og rett etter første verdenskrig (60 år senere kalt jappetid) slår seg opp og blir storkar – i stor grad med lånte penger – oppe i bygda der han starter med familiens landhandel. Det er gått mange år siden jeg leste denne komedien, og den er nok ikke lett å få tak i. Jeg mistenker allikevel at mange bibliotek kan lirke den ut av glemselen fremdeles. Ikke fordi det er en stor og velbygd roman, tvert om. På mange vis er «Bør Børson jr.» en bagatell, men en morsom sådan, en som peker nese til alt fjolleri, tant og fjas som uvegerlig følger i nye pengers kjølvann.

Knut Hamsun skrev også et par romaner som – særlig lest sammen – også tar tak i mye av de samme latterlighetene som Falkberget lot landhandleren Bør gestalte: «Redaktør Lynge» og «Ny Jord» utgitt i den rekkefølgen, begge i 1893, under den boomen som særlig hadde grep om Kristiania på den tida. Persongalleriet i «Ny jord» har lånt flere figurer fra «Redaktør Lynge». Ingen av disse bøkene er blant Hamsuns beste romaner, selv om han en stund mente det selv (jeg mener; «Pan» kom ut året etterpå i -94!). De er imidlertid fine tidsbilder – og så er de morsomme.

Om jeg skal være helt ærlig, er den største favoritten allikevel ei bok jeg allerede har nevnt: Erlend Loes «Kurt blir grusom». Fra den dagen Kurt kan laste trucken opp med så mye penger at hele familien kan bade i dem, går alt galt. Noen vil mene at dette er ei bok for barn. Og hva så? spør jeg da.

Tilføyelse 5. juni: Jeg ser at jeg helt har glemt å ta med ei bok som absolutt bør med i denne skjønnlitterære lista: Andrey Rubanovs «Do Time, Get Time». Rubanov er som navnet antyder russer og har selv opplevd de russiske 1990-årene han skriver om. Han har selv vært med på den store pengalloppen som oppsto med frislippet, også økonomisk, etter Gorbatsjevs perestroika og alt som fulgte etterpå, Sovjetunionens fall inkludert. Dette var ei tid da det var mulig å bli svært rik på kort tid for den driftige – men det skjedde for det meste på irregulært, for ikke å si ulovlig vis. Det gikk med bokas Andrei som med forfatteren, han ble tatt. Hadde lovet å ta støyten for sjefen (de to drev egen bank i en kjeller), og ble sittende inne i tre år. Boka er med andre ord mer det briter og amerikanere kaller en memoir enn en roman eller thriller i egentlig forstand. Rubanov forteller den tragikomiske historien med langsomt, lakonisk alvor og russisk sørgmodighet – for ikke å forglemme; en betydelig porsjon selvironi. Såvel på forfatterens som hovedpersonens og moderlandets vegne. Herved anbefalt den også.

Leser du dette og har bøker i hodet jeg absolutt IKKE burde glemt eller droppet, si fra nedenfor!

Aravind Adiga, forfatter av boken
"Hvit tiger". Foto: Leif Ekle/NRK

Kulturhuset her i NRK har valgt Aravind Adigas bok «Hvit tiger» som månedens bok i juni. Diskusjonen om denne boka foregår på Lillehammer under årets litteraturfestival og sendes i Kulturhuset torsdag 31. mai. Her er en introduksjon til  «Hvit tiger» og Aravind Adiga:

«(…) det var verdt alt sammenå kunne vite», skriver Balram Halwai nesten helt til slutt i det lange brevet til den kinesiske statsministeren som snart skal besøke India, «om så bare for en dag, for bare en time, for bare et minutt hva det betyr ikke å være tjener».

Jada; Aravind Adigas første roman, «Hvit tiger», er formet som et langt brev; til statsministeren i det Balram kaller «den frihetselskende nasjonen Kina». Årsaken til dette med brevformen, er kanskje det eneste som ikke helt og fullt har en forklaring i denne kruttønna av en roman fra det svære landet, nesten-kontinentet India.

Penger

At Kulturhuset har valgt «Hvit tiger» som månedens bok i juni, skyldes i høy grad temaet for årets litteraturfestival på Lillehammer, nemlig; penger. «Hvit tiger» handler i høy grad om betalingsmidler. Direkte; i det Balram Halwai gjør seg til morder, slår inn skallen på sin arbeidsgiver for en bag med nettopp penger. Direkte; også fordi pengene i bagen er gjør gründeren Balram mulig – han som starter et blomstrende taxi-foretak som frakter IT-personell til og fra jobbene deres – i de store dataforetakene som India helst vil være kjent for i våre dager.

Kastesystem og klatring

Indirekte er pengene, eller mangelen på dem, årsaken til at Balrams far raste nedover i kastesystemet – helt til han var nesten nederst. Pengene og et innbitt ønske om å komme seg opp og fram er også det som driver Balram i de årene der han først karer seg opp til å bli produsent av søtsaker, skaffer seg førerkort (med bestemorens penger) og når målet om å bli sjåfør. Han begynner som nummer to, får snart smaken på inntektene. Ved manipulering og regelrett utpressing, tvinger han kollegaen til å slutte og blir førstesjåfør. Veien ligger åpen, først for vennskapet med den svært velstående Mr. Ashok, sønn av en føydalherre, dernest for mordet på samme mann. (Balram tar for øvrig selv navnet Ashok for å hedre sin gamle sjef).

Balram – en helt?

Det har vært sagt i mange anmeldelser og omtaler av «Hvit tiger» at Balram Halwai er en moderne indisk helt, og Adiga selv har ikke noe i mot denne karakteristikken. Balram er mannen som, riktignok ved å skritte over lik, klarer det umulige; å slå kastesystemet og føydalvesenet, slår den altomfattende korrupsjonen (også ved å benytte seg av den), klarer å gjennomføre en klassereise som i India – fremdeles – strengt tatt er umulig.

Helt nederst

Ved hjelp av Balram Halwais opptur, sosialt, men ikke moralsk, lar Aravind Adiga leseren møte mennesker som befinner seg på et utall sosiale trinn nedover rangsstigen. Han levner ingen tvil om hva slags liv de lever, fattigdommen og den knallharde kampen for et slags levebrød. En kamp som øker i så vel intensitet som håpløshet jo lenger ned du kommer. Usminket, brutal råskap, var en av de første karakteristikkene som slo meg da jeg leste «Hvit tiger» første gang.

Rett på og sint

Aravnd Adiga er da heller ikke noen subtil forfatter. Han slenger virkeligheten på bordet med et sinne og en forakt for hykleriet som ligger langt fra de forestillingene vi gjerne har om velutdannende, indiske forfattere og intellektuelle. (Adiga kommer fra gode kår selv, delvis oppvokst i Australia, utdannet ved universitetene i Oxford og Colmbia).

Nyanseringen av persongalleriet blir mindre desto lenger opp på rangsstigen de befinner seg. De rikeste nærmer seg gjerne sjablongaktige pappfigurer, mens de fattige mer sammensatte, beskrevet som hele mennesker. Råskapen inkludert.

Indisk pulp fiction

Bokas form skiller seg også fra mye av den skjønnlitteraturen vi er vant til å få fra indiske forfattere – kanskje særlig fra de som har valgt å leve utenfor India. Deres bittersøte, vemodige munterhet over verdens og Indias tilstand er nærmest fraværende hos Adiga. Da jeg snakket med ham for et par år siden, bekreftet han at dette var et helt bevisst valg. Han har med vilje, sa han, nærmet seg den enkle, billige og rå pulp-litteraturen som  sjåførene og folk på gata gjerne leser og leser høyt for kolleger eller venner som ikke kan lese selv: Nettopp historier om vold, brualitet og helter som klarer seg, trass i alt som tilsier at de skal bukke under.

Ømme tær i India

«Hvit tiger» støtte mange indiske myndighetspersoner og framtredene forretningsfolk på mansjettene da den kom og fikk et visst salg. Verre ble det da boka fikk Man Booker-prisen for 2008. Reaksjonene var til dels meget sterke fra folk som ville at verden skulle se rask utvikling og det økonomiske eventyret som India opplever – heller enn fortsatt korrupsjon og sosial elendighet.

Og; kanskje er det nettopp dette som gjør «Hvit tiger» til en kraftopplevelse; sinne framfor vemod, stank heller enn krydder- og blomsterduft.

For denne boken mottok den da 33 år gamle forfatteren Bookerprisen i 2008. Bare tre ganger tidligere hadde denne anerkjente prisen gått til en debutant, og ifølge den britiske avisen The Guardian, var han også den nest yngste vinneren noensinne.

Hva juryen satte pris på? Dypt alvor og besk humor i skjønn forening, servert av en sympatisk, men skamløs hovedperson, mener vår litteraturanmelder Anne Cathrine Straume.

• Les også: Fra journalistikk til skjønnlitteratur 

«Hvit tiger» er historien om en mann, en av Indias millioner lutfattige, og om hvordan han slår seg opp til å bli en rik gründer i teknologibyen Bangalore. Det er ingen vakker historie. Fortellingen er lagt i munnen på Balram Halwai. Det er han som blir kalt den hvite tigeren, en slik som det bare fødes én av i hver generasjon. Kallenavnet får han fordi han er den eneste av skolekameratene som lærer seg å lese og skrive. Han er en av dem som vil noe mer, og som tror at det går an, for en av hans stand, å bli noe annet enn en alltid sultende gatefeier eller rickshawkjører.

• Les anmeldelsen av boken her

For sin debutroman "Hvit tiger" fikk den indiske forfatteren Aravind Adiga Bookerprisen i 2008.

Onsdag 30. mai samler vi fire profilerte forfattere (om kort tid avslører vi navnene, følg med!) som skal snakke om boka på Lillehammer Bibliotek under Sigrid Undset-dagene. Kulturhusets programleder Anne Bøhler er ordstyrer. Arrangementet er selvsagt åpent for publikum, og en redigert versjon av samtalen vil i tillegg bli sendt torsdag 31. mai i Kulturhuset på P2.

• Klikk her for å høre opplesning fra boka og et intervju med forfatteren sendt i P2-programmet Radiofront

Nå oppfordrer vi deg til å lese boken og si din mening. Er Balram en helt eller en skurk? Ta i bruk kommentarfeltet nedenfor og bli med i diskusjonen! 

Hvorfor er Merethe Lindstrøms noveller så gode? Og hvordan klarer hun å skape så mye lavmælt uro? Novellesamlingen ”Gjestene” er Månedens bok i NRK i april. Bli med og diskuter boken hos oss!

Merethe Lindstrøm har fått mange utmerkelser for bøkene sine. Foto: Ole Berg-Rusten / Scanpix

Gjestene – Månedens bok

Også for novellesamlingen ”Gjestene” (2007) ble Lindstrøm nominert både til Kritikerprisen og til Nordisk råds litteraturpris. Dette er tekster som ulmer av uro og lengsel, fortellinger om mennesker som ikke når frem til hverandre. Det er ikke vanskelig å finne likhetstrekk mellom den boken og fjorårets roman.

Les NRKs anmeldelse:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.3952456

Har du lest ”Gjestene”? Hvorfor skaper novellene slik uro? Og har den noen likheter med «Dager i stillhetens historie?»

Vi vil gjerne høre din mening!

I løpet av de fem siste ukene har vi invitert våre lesere her på Bokbloggen til samtale om fem av de seks nominerte bøkene, og fått mange fine kommentarer. Nå åpner vi for kommentarer om sistemann i rekka: Ragnar Hovland og romanen Stille natt.

Da NRKs litteraturkritiker Knut Hoem anmeldte denne romanen i fjor, slo han fast at 2011 var et «Hovland-år». Hovland er nominert til Romanprisen med Stille natt, som Hoem mener er «hans beste roman noen gang», og ga i tillegg ut i fjor den kritikerroste essaysamlingen Kunsten å komme heim og andre essay.

• Les også: Råest humor på Vestlandet?

Har du lest Ragnar Hovlands Stille natt? Likte du den? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke? Kom med det!

Foto: Scanpix/Jon-Michael Josefsen

I forrige uke mottok vi med sjokk og sorg budskapet om at forfatter Stig Sæterbakken hadde gått bort.

Gjennom natten, den siste romanen han rakk å gi ut, kom i fjor, og er blant de seks nominerte til P2-lytternes romanpris.

• Nekrolog over Stig Sæterbakken

Siden begynnelsen av januar har vi invitert våre lesere på Bokbloggen til å snakke om én av de nominerte hver uke.

Vi begynte med Tomas Espedals Imot naturen, etterfulgt av Marit Eikemos Samtale ventar, Gunstein Bakkes Maud og Aud og Merete Lindstrøms Dager i stillhetens historie.

Denne uken åpner vi for kommentarer om Stig Sæterbakkens kritikerroste Gjennom natten.  

Sæterbakken debuterte som forfatter i 1984, da han var 18 år gammel, med diktsamlingen Flytende paraplyer. Hans første roman, Incubus, kom ut i 1991. De siste tjue årene skrev Sæterbakken også en rekke essays. Hans siste essaysamling, Essays i utvalg, ble sendt i trykken for bare noen få dager siden.

I anmeldelsen av romanen Gjennom natten skriver Leif Ekle at ”Til tross for denne bokas tunge alvor, dens nådeløse tilnærming til sorg og anger som menneskelig reisegods, så den ut til å åpne Sæterbakkens forfatterskap for et stort publikum.”

– Jeg vet ikke hvilket adjektiv jeg skal bruke om den siste boken, men den er så sterkt belysende og en av de beste i året som gikk, har Siss Vik, programleder i Bokprogrammet, sagt til VG.

Har du lest Stig Sæterbakkens Gjennom natten? Del dine tanker om boken i kommentarfeltet!

Opplegget er ganske enkelt slik at vi oppfordrer alle til å lese de seks nominerte romanene (mange har sikkert allerede lest noen av dem). Hver uke frem til 11. februar inviterer vi til samtale her på Bokbloggen om en av de seks bøkene. 

Når lytterjuryen endelig velger sin favoritt og vinneren av romanprisen blir kåret i februar, håper vi at så mange som mulig har lyst til å si sin mening om avgjørelsen her på bloggen.

• Her kan du lese mer om de nominerte

Førstemann ut er Tomas Espedal med romanen Imot naturen. 

Hvis du ikke har bodd på Mars det siste året, har du helt sikkert sett Espedals navn bli omtalt i en eller annen sammenheng. Som vi nevnte i årsoppsummeringen vår, havnet Espedal i fjor (ifølge han selv ufrivillig) midt i stormsentret i debatten om kulturkjerringer.

• Apropos kjerringer, les også: «Digitale nabokjerringer» er nok et uttrykk som blir stående og diskusjonen om «digitale nabokjerringer» på Twitter

I slutten av året fikk Espedal den gjeveste Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur for Imot naturen, og senere også Riksmålsprisen (som han avslo).

I sin anmeldelse av boken skrev anmelder Knut Hoem at den vil bli husket som en av høydepunktene i den selvbiografiske litteraturen fra tidlig 2000-tall. I Imot naturen skildrer forfatteren blant annet forholdet mellom en eldre mann og en ung kvinne. Dette mente Hoem om forholdet:

Det hårreisende i dette forholdet ligger ikke primært i aldersforskjellen. Det overraskende er at de fremstår som så likeverdige. Hvis han er en gammel gris, så er hun en kåt sugge. Jeg mistenker Tomas Espedal for å ha veldig mange kvinnelige lesere. Noe av grunnen til dette kan være at forholdet mellom kjønnene blir satt i spill på en interessant måte.

Har du lest Tomas Espedals Imot naturen? Likte du den? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke? Kom med det!