Du ligger på ryggen i mose og hvitveis. Håret
bakoverfra pannen. Øyenlokket kan være en som-
erfugl. Øyenvippene og glipen imellom, et tusen-
bein? Pusten går. Jeg visste ikke at du var dronning-
høvding mens du sov. Spindelvev blafrer mellom
leppene. Støvet hviler på deg. Et blaff. Et puff.

Av Christian Aske Myrhaug

Hver uke i september velger vi ut dikt fra denne høstens lyrikkdebutanter. Si gjerne hva du tenker om dette og følg med på #diktdebut på Twitter. Har du lest det lille Darth Vader-diktet til Anja Høvik Strømsted? Et dikt om å være sulten av Morten Langeland? Eller en liten fortelling om å kjenne på arr av Marianne Clementine? Kaisa Aglens om kjærlighet som flyr?

• Les saken: Hva gjør et dikt til en klassiker?

Hvilket dikt har gjort dypt inntrykk på deg og har blitt en del av ditt liv? Og hvorfor?

Bildet er tatt av Kristina Schröder til fotokonkurransen #falkeidmorgen: http://www.flickr.com/photos/nrkbok/7970722594/in/set-72157631432837940

Ko Un, en av Sør-Koreas mest profilerte og anerkjente forfattere, er på Lillehammer denne uken. Foto: REUTERS/Lee Jae-Won

For en energi dikt kan gi! For et spenn fra lyriker til lyriker! Jeg valgte meg dikt på litteraturfestivalens første hele dag, og det var dikt fremført av Ellen Einan (som fikk Doblougprisen i går kveld), koreanske Ko Un, som holdt årets hovedforelesning, og Johan Jönson og Øyvind Rimbereid, begge poeter som har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris og som begge (blant annet) skriver dikt om arbeid, arbeidsliv og økonomi.

Mystikk

Lyrikeren Ellen Einan etter at hun i august 2002, 71 år gammel, mottok Aschehougprisen. Foto: Erlend Aas/Scanpix

Ellen Einan er en av Norges mest særegne lyrikere. Fra debuten med «Den gode engsøster» i 1982 har hun gitt bilder som på samme tid er konkrete og svært gåtefulle. Hun har et helt eget språk, der diktene skriver seg frem fra en slags underbevisst tilstand.

Einan, som har passert de 80, er ikke så ofte å høre på en scene lenger. Men for en ung stemme på en så voksen dame! I formiddag leste hun i Søndre Park, etter en grundig introduksjon av den uovertrufte formidleren Jan Erik Vold. En mild, fin og rar opplevelse ble min start på litteraturfestivalen på Lillehammer 2012.

Buddhisme

Penger er hovedtema på festivalen i år, men jeg regner med at det blir nok pengesnakk i dagene som kommer. I dag prioriterte jeg i steden lyrikken. Veien kan synes lang, men er det kanskje likevel ikke mellom Einan og den koreanske dikteren Ko Un, som holdt årets hovedforedrag. En fullsatt sal fikk høre ham lese foredraget «Buddhismen og jeg», fremført på koreansk, der vi heldigvis fikk utdelt en trykket oversettelse (utført av Jarne Byhre og Johanne Front-Nygren). Byhre holdt også en lærerik innføring i koreansk lyrikks historie. Et høydepunkt var det da Un, som stadig nevnes som kandidat til nobelprisen i litteratur, leste egne dikt, og Byrne den norske oversettelsen. Sjelden har jeg sett en mer levende lyriker – mannen er snart 80, men særdeles vital – og det ble mye latter i salen over hans kort-dikt om Ekkoet, Uglen, eller kroppens berusede celler.

Les intervju med Ko Un:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8170313

Arbeiderdikt

Mer lyrikk, og da fra to som er halvparten så gamle som de forannevnte. Svenske Johan Jönson og norske Øyvind Rimbereid leste fra hver sine diktsamlinger, henholdsvis «Efter arbetsschema» og «Jimmen». Her var Oscar Rossi en informativ og underholdende programleder.

Jeg hadde på forhånd trodd og håpet vi skulle få en samtale mellom de to lyrikerne; det fikk vi ikke. I stedet leste de, hver for seg, men det var også flott. Jönson med hudløse dikt om penger og vår rike del av verdens fattige, Rimbereid med stemmene til hesten Jimmen og kjøreren hans, i et Norge på vei fra middelalder til oljealder.

Mer god lyrikk i vente

Som om ikke disse opplesningene var nok: festivalen har i år sikret seg et lyrisk trekløver av ypperste internasjonale klasse. I tillegg til Ko Un er syriske Adonis på plass, det samme er polske Adam Zagajewski. De skal på scenen sammen på fredag. Jeg gleder meg allerede!

Camilla Hole er vinneren av
#Kroppspoesi-konkurransen!
Foto: Privat/Instagram

Vinneren av tatoveringskonkurransen «#Kroppspoesi – tør du?» er kåret! Det er Camilla Hole fra Bergen som får en tatovering av favorittlinjen sin i premie:

Jag är glad att jag finns till
Det breddar upp min horisont

Linjen er fra «Tralala lilla molntuss, kom hit skall du få en puss» av det svenske bandet Bob Hund. Bandet ble dannet i Stockholm i 1991 av vokalisten Thomas Öberg, gitaristene Conny Nimmersjö og Johnny Essing, keyboardisten Jonas Jonasson, bassisten Mats Hellqvist og trommeslageren Mats Andersson. Låten er fra albumet Jag Rear Ut Min Själ – Allt Skall Bort fra 1998. 

– Jeg er stor fan av Bob Hund, og dette er favorittsitatet mitt. Jeg har brukt det i mange sammenhenger, på Facebook og i korte epistler som jeg har skrevet, for eksempel, sier vinneren.

Før hun sendte inn søknaden hadde hun tydeligvis gjort seg noen tanker om hvor på kroppen hun ville ha linjen tatovert: «Kanskje på rumpa?» skrev hun. Nå er hun ikke så sikker lenger:

– Jeg tenkte faktisk at jeg kunne tatovere det på rumpa, men nei… kanskje på foten? ler hun.

• Les også: Populært med skrift på kroppen

– Humoristisk, filosofisk og underfundig

I juryen for konkurransen satt programleder i Diktafon, Annelita Meinich, prosjektleder for event og sosiale medier i NRK Kultur, Nina Nordbø, og illustratør Marvin Halleraker.

Sammen plukket de Camilla som favoritt blant nesten 300 kandidater.

Nina Nordbø satt i juryen for konkurransen
sammen med Annelita Meinich og Marvin
Halleraker. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Sitatet er humoristisk, filosofisk og underfundig, det sier mye med få ord, slik poesien virker på oss, som en døråpner for indre bilder og følelser. Det blir spennende å se teksten på kroppen! Om Camilla velger å ha den på rumpa, eller om hun velger et annet egnet sted, sier Nina.

Alle tre er enige om at valget var langt fra enkelt.

– Det var spesielt at svært mange helt tydelig hadde et sterkt forhold til disse tekstene, og at de virkelig var betydningsfulle for dem. Her var det ikke bare noen fine ordspill, men mye real life! sier Marvin.

– Jeg ble veldig glad for at vi fikk så mange ønsker om tatovering, og at de var så personlige. En tatovering er alltid veldig personlig, og at flere deler sine tanker bak tatoveringsønsket sitt har vært både sterkt, rørende og tankevekkende, forteller Nina.

– Det har skjedd noe med delekulturen vår etter at vi har blitt mer og mer vant til å fortelle andre om livene våre i blogger, på Facebook og andre sosiale medier, fortsetter hun.

Les også: Her er favorittene som nesten vant #kroppspoesi

Fra Hauge til Metallica

I løpet av april måned tikket det inn med meldinger fra folk som sier at de vil og tør tatovere en poetisk linje på kroppen. Mange har funnet inspirasjon hos anerkjente poeter som Olav H. Hauge og W.B. Yeats, mens andre vil heller forevige låttekster av band som Metallica og Green Day.

Mest populære blant konkurransedeltagerne ser ut til å være Inger Hagerup og Arnulf Øverland, samt det britiske bandet Pink Floyd og folkrockeren Nick Drake.

Det svenske bandet Bob Hund har inspirert konkurransevinneren Camilla Hole til å tatovere seg.

• Les også: – Dette diktet gjør det enklere å være menneske

For å kunne velge en vinner, vurderte juryen både den poetiske linjen i seg selv og historien bak valget av den.

Inspirert av konkurransen

Fra Marvin Hallerakers bok "Freddy".

I Hallerakers bildebok Freddy, som kom ut i fjor, er tittelkarakteren beundret verden over på grunn av sine mange tatoveringer.

Etter arbeidet med boken vurderte han å ta en tatovering, men ikke av en tekstlinje:

– Jeg hadde vel gått for et billedmotiv, sikkert fordi jeg først og fremst er et billedmenneske, sier Halleraker.

For Annelita Meinich, som hver uke leder Norges eneste riksdekkende radioprogram om poesi, var det spennende at såpass mange ville pryde kroppen sin med poesi, men hun sier også at hun aldri ville vurdert det selv:

– Personlig liker jeg ikke tatovering, men jeg pleier å henge små lapper med glupe sitater på steder jeg ofte passerer, sier Annelita.

Hun vet likevel hvilken linje hun ville ha valgt:

Programleder i Diktafon, Annelita
Meinich. Foto: NRK

– Heraklits innsikt; «Panta rhei», «Alt flyter». Dette har paradoksalt nok blitt sittende fast, siden jeg hørte det første gang tidlig i ungdommen!

Nina har to tatoveringer fra før, og nå har hun lyst på en til – med tekst.

– Jeg er spesielt interessert i fonter og har fundert på en tekst i flere år, etter at jeg leste om et bokprosjekt som ble skrevet på hud, av folk som ville være med og bli en slags levende bok ved å tatovere ett ord i en bestemt font på kroppen sin, forteller hun. 

– Jeg har funnet en linje nå, fra samme dikt som Lorien Beck valgte sin, som var triggeren til denne konkurransen. Hun har fått tegnet ”Det er den draumen”. Jeg velger ”at tidi skal opna seg”. Det blir en av måtene jeg bærer minnet og savnet etter søsteren min som døde i fjor sommer med meg, så lenge jeg er så heldig å få leve.

Om noen uker blir vi med Camilla på tatoveringsstudio. Resultatet kan du se her på Bokbloggen og på Twitter. Følg med!

Henrik Wergeland er trolig blant Norges
mest biograferte personer. Men hvor stor
er den generelle interessen for lyrikk i dag?
Foto: NTB-arkiv/SCANPIX

Søndag ettermiddag (mens festivalgjengerne ventet på å høre Erling Kittelsen, Karin Haugane og Øyvind Rimbereid lese lange dikt), benyttet Diktafons programleder Annelita Meinich og jeg anledningen til å gå en tur i Slottsparken og lage en enquête om nettopp poesi.

Spørsmålet vi stilte var enkelt: «Når leste/hørte du et dikt sist?».

Her kan du høre noen av svarene vi fikk.

En liten enquête med tilfeldig forbipasserende utgjør ikke akkurat noe solid vitenskapelig grunnlag å trekke store konklusjoner ut fra. Likevel er det interessant at ingen av dem som vi møtte den ettermiddagen, var opptatt av eller leste lyrikk.

• Tomas Tranströmer får Nobels litteraturpris
• Dikt for dummies
• – For lite rim i moderne dikt

Nå vil vi høre fra deg også: Hvilket dikt leste DU sist? Er poesi viktig for deg (hvis svaret er nei, hvorfor ikke)?

De kan synes usynlige, i blant, i det store litterære bildet, der vi – i alle fall her i Europa – bruker mest tid på å lese romaner. I arabiske land har den poetiske tradisjonen stått sterkere helt frem til i dag – og det var derfor ikke til å undres over at mange tippet det ville bli den syriske forfatteren Adonis som skulle få nobelprisen i litteratur, om den nå for første gang på 15 år skulle gå til en lyriker.

Så ble det Tomas Tranströmer, vår svenske nabo, som fikk prisen for, som Nobelkomitéen sa det:
«att han i förtätade, genomlysta bilder ger oss ny tillgång till det verkliga«.

Å gi oss ny tilgang til det virkelige gjennom fortettede, gjennomlyste bilder, det er noe de aller beste diktene gjør.

De er presise, men kan vekke assosiasjoner. De er konsentrerte, men kan ha virkning for måneder og år. Og akkurat nå, i en tid da de selvbiografiske romanene får uforholdsvis mye oppmerksomhet i offentligheten, opplever jeg at lyrikken lever vel så godt.

Ny, stor diktutgivelse
Det sier jeg, fordi jeg nettopp har fått den nye diktboken til den udiskutabelt mest originale og kompromissløse yngre norske lyriker i hendene. Hva han heter, og hvilken bok jeg snakker om, skal jeg komme tilbake til. For konkurranselystne kan jeg jo nevne at han blant annet har skrevet et nærmere 40 sider langt dikt om verdens første kjente børskrakk, og et vel så langt dikt lagt 500 år frem i tid der språket er en blanding av gammelnorsk, engelsk, stavangerdialekt og oppdiktede nyord.

Denne sommeren har vi opplevd en ubeskrivelig nasjonal og mennskelig tragedie. Sorg og sjokk har gjort det vanskelig å finne ord, ikke minst de riktige ordene. Da viser det seg at enkle, men tydelige verselinjer som de Halldis Moren Vesaas skriver i Tung tids tale kan samle, gi trøst og til og med styrke:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.

Dikt henter vi frem ved livets store anledninger; ved dåp, ved bryllup og begravelser. De har en umiddelbar kontakt med en annen side enn hverdagsutgaven av oss, den som vi ofte unnlater å vise frem, som vi ikke alltid engang vedgår for oss selv at vi har, fordi vi har så mye annet å rekke, gjennomføre, bevise.

I kontakt med oss selv
Mange jogger hver dag, eller sykler, de presser kroppen inn i en rytme og en tilstand av mental hvile under fysiske utfordringer. Eller vi går på ski. Det er også en måte å komme i kontakt med seg selv på. Hva om vi leste et dikt hver dag?

Jeg må dessverre innrømme at jeg er av dem som stresser. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å sette meg ned og lese ett dikt hver dag. Men annenhver dag, da, kanskje? Jeg tror det ville gjort meg godt. Det vil si, jeg vet det.

Nå har jeg en forhistorie med dikt. Faren min hadde – og da overdriver jeg ikke – sikkert hundre dikt i hodet, de fleste kan han ennå. Og kunne han dem ikke, sånn på rappen, så stod de jo i bokhyllen, det var bare å hente dem ut. For tenåringer med dårlig tid og helt andre interesser, var det en pine når man hver gang man hadde en historie fra dagens opplevelser å komme med, ble møtt av: «Vent litt, her skal du bare høre hva Rolf Jacobsen sier i dette diktet», eller «Du, Stein Mehren beskriver akkurat den svimlende følelsen», eller når du kom svett hjem fra ridning og måtte høre Astrid Hjertnæs Andersens dikt om hestene som står i regnet nok en gang. De falt ikke alltid i så god jord, de ordene, om de var fremført med innlevelse og godt ment.
I dag er jeg oppriktig takknemlig for at noen åpnet ørene mine for assosiasjoner, klanger, rytmer og bilder. Gjenkjennelse er fint. Men også følelsen av at dette er noe fremmed, dette er noe jeg ikke forstår, kan være helt fin.

Dikt for barn
Ingenting er så lett som å lese dikt for små barn. De er glad i rytme og ordspill. Alt er kanskje ikke skjønn poesi, men rim og regler er en måte å øve opp språkfølelse på. I år er det kommet flere gode diktbøker for barn, og to nye dikt-antologier med nyskrevne dikt. «Sølvbåt og stjernevind» fra Mangshcou forlag lar 18 etablerte lyrikere levere flere dikt hver, og har gitt illustratørene Inger Lise Belsvik, Øyvind Torseter, Akin Düzakin, Harald Nordberg og Hilde Kramer hver sin bolk å billedlegge. Gyldendals «Jeg fant, jeg fant» er knappere, med færre dikt, men med flere uventede forfattere som Erlend Loe eller Trond-Viggo Torgersen og med gjennomgående illustrasjon og design av tegner-trioen Yokoland. Varierte samlinger begge to; det man kan lese ut av dem er at de mest urutinerte forfatterne skriver de mest tradisjonelle barnerimene, lettvinte og rytmiske, og gjerne med humor. De mer etablerte tar større sjanser, og satser på at også små lesere (eller lyttere, siden dette er dikt som blir lest høyt av en voksen) kan ta til seg dikt som verken går på rim eller er umiddelbart komiske.

Det fine med disse samlingene er variasjonen, men aller best er det at de faktisk kommer ut. Flere forlag satser samtidig på at det er et marked for barnedikt, det er verdt å berømme.

Jimmen
Så var det denne diktsamlingen jeg nettopp er blitt kjent med, da. Jeg får si det sånn, for den er helt ny, og jeg regner med at vi skal bli enda bedre kjent etterhvert. Diktbok er riktigere å si enn samling, for hele boken består nemlig av ett langt dikt, fordelt vekselvis på to ulike fortellerstemmer, arbeidshesten Jimmen og kusken hans.

Øyvind Rimbereid er en av våre mest originale lyrikere. Foto: Nikita Solenov / Gyldendal forlag

«Jimmen» er skrevet av Øyvind Rimbereid, lyrikeren som har fått både Sult-, Kritiker- og Brageprisen, som har skrevet det lange diktet «Tulipan» om børskrakket (det var fra hans forrige diktsamling «Herbarium», som han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for) og «Solaris Korrigert», et usedvanlig originalt dikt om et fremtidig liv i oljebyen Stavgersand, et sted på Rogalandskysten.

Slik lyder den første stofen i «Jimmen» – og det er Jimmen som snakker:

Høyrer eg no
gode herren
koma nedåt sti
og burtåt stallen mine heimars.
Han mun opna veggar tvo
og ljoset skal då rida stort
med taumar gull
og munnbet sylver.

Hvorfor snakker han så rart? Det lyder som folkediktning, er det hundreårenes tradisjon han bærer med seg? Normal gramatikk sprenger han seg gjerne ut av, det styrker følelsen av at dette er et dyr som snakker, som tenker, som gir sitt syn på verden.

Og verdenen vi befinner oss i er Stavanger. Jimmen drar vognen trofast gjennom byens gater, der herren hans samler opp skyller og søppelspann fra hus og gårdsplaser. De arbeider sammen, de to, hesten og mannen, i en tid som vel er den siste der hestene ble brukt til å trekke vogner gjennom gater i Norge. I Stavanger, der handlingen foregår, er en ny tid på vei inn. Det er høyteknologiens tidalder, oljealderen, som skal forme ikke bare den byen men hele Norge, både økonomisk og mentalt.

Det er bare hesten som har navn. Kjørekaren hans, som snakker stavangerdialekt, kommer inn med sine tanker innimellom Jimmens. Begge er de fascinert av de digre kolossene av noen plattformer som bygges og skal fraktes ut på det store havet. Som «condeepen»:

Og alt aent rundt han
e nødt te å ble mindre, må bukka
eller aller helst
forsvinna.

De er visjonære, både kusken og hesten, der de betrakter den nye tiden.

Å forstå det uforståelige
«Jimmen» er en lang fortelling, delt i tre, og med denne vekselvirkningen mellom hest og mann, mellom gammelt og nytt, og med et skjebnefellesskap som er usedvanlig vakkert skildret. Det er så mye som er uforståelig, både for hesten og mannen, av alt dette nye som presser seg frem. Og med hvilken fart!

Det er også mye som kan synes uforståelig for en leser som møter dette langdiktet for første gang. Grunntonen og klangen har boret seg inn, nå gleder jeg meg til nærmere lesing, gjentatt lesing.

Dikt for livet
Øyvind Rimbereid viser at dikt kan være så mye mer enn hjerte og smerte. Han snevrer inn gapet mellom den delen av oss som er i hverdagen, i farta, i tiden, og den delen som av oss som aktiviseres når de virkelig store følelsene rykker oss under overflaten. Politikk kan også bli dikt. Økonomi, oljeteknologi, eller en tenkende hest.

Og jeg tenker at Svenska Akademiens ord om kvaliteten i Tomas Tranströmers diktning er en karakteristikk som også kan anvendes på Øyvind Rimbereids verk:

I fortettede, gjennomlyste bilder gir han oss ny tilgang til det virklige.

Falkeids siste diktsamling ”Vind, eple” kom i 2003. Da kom også hans samlede dikt, en tjukk bok på om lag 700 sider. Nå er et utvalg fra 50 års diktning ute i ny bok. Antologien ”Uvisshetens land” er redigert og har etterord av Torgeir Schjerven, og har illustrasjoner av Ivar Rudi.

Åpen og spørrende

”Uvisshetens land” er en god tittel. For diktene er åpne, spørrende, aldri skråsikre. Det er ikke uten grunn Kolbein Falkeid stadig kommer tilbake til barnet som det mest menneskelige av mennesker; med evne til undring, alltid mottakelig for det som er omkring, enten det er en sommerfugl eller en stjerne. Kolbein Falkeid kombinerer det helt nære med det aller største, hverdag og mysterier parres og gir ny erkjennelse. Svulstig blir det ikke!

 Takk

Jeg vil unne meg denne boken. Unne meg små stunder der pusten kan følge bølgene, der blikket kan følge horisonten og der hjertet kan fylles av takknemlighet.

2010 var ikke bare året for de tykke romanene, men også året for en usedvanlig stor diktsamling. På flere vis er Aasprongs siste utgivelse oppsiktsvekkende: Med sine 300 sider er den unorsk. Tradisjonen her til lands er små, heftede fliser på 60-70 sider, som stues bort innerst i bokhandelen. Omslaget er også uvanlig: Metallisk blått skinner imot deg.

Monica Aasprong. Foto: Cato Lein/Cappelen Damm

Monica Aasprong er først og fremst kjent for dikt- og kunstprosjektet Soldatmarkedet, som er blitt publisert i ulike undergrunnsfora og som kuliminerte i en utgivelse på Cappelen Damm i 2006. I Soldatmarkedet, som sikret henne en sentral plass i undergrunnen, hvor det avantgardiske er blitt dyrket sterkt det siste tiåret, med fremveksten av små forlag og publikasjoner som H Press, LUJ og Gasspedal, forsøker Aasprong å nærme seg betydningen av tittelordet. For å gå dypere inn i prosjektet, anbefaler jeg videre lesning på Aasprongs egen hjemmeside eller intervjuet med Bendik Wold for Morgenbladet eller Audun Lindholms lesning for Afsnit P.

Et diktet barn er noe helt annet enn Soldatmarkedet. Først og fremst mer tilgjengelig for et alminnelig lesende publikum. Her finnes knappe, mer tradisjonelle dikt, som forteller en historie om et jeg og et barn. Jeg-et skriver frem barnet og dikter videre på barnet underveis, som om det er i stadig skapelse.

jeg gir deg håret mitt
jeg gir deg et par nye øyne (s. 178)

Dette samspillet mellom skaper og resultat, jeg-et og barnet, dyrker frem en spenning som driver lesningen fremover. Jeg-et uttrykker et sterkt behov for å beholde kontrollen over barnet, og er redd for å miste det. Hele tiden minner jeg-et barnet på om hvem som bestemmer:

dette er min bok, det er jeg som skriver den (s. 27)

Omslaget til "Et diktet barn"

Mot slutten av diktsamlingen blir dette maktforholdet truet. Barnet har opparbeidet sin egen empiri, noe som ikke faller i smak hos jeg-et.

nå holder det, sier jeg til barnet (s. 245)

Det skapes altså en mystisk fortelling: Hva har skjedd før barnet blir diktet frem? Og hva kommer til å skje? Det er noe som hele tiden dirrer i luften, selv om diktene fremstår som lavmælte, som om de må hviskes frem.

Tekstene er korte, men det er en styrke. Det er som om Aasprong har kuttet dem rett av før de røper for mye, som om hun har holdt igjen med vilje for å bevare en usikkerhet hos leseren.

Selve handlingen foregår gjennom en vandring og ved at barnet stiller flere spørsmål, uten at jeg-et nødvendigs gir et svar. I stedet dytter jeg-et sine egne erfaringer og tanker på barnet. Tanken går da til Kongespeilet, en dialogtekst der sønnen spør og blir undervist av sin lærde far.

Aasprongs Et diktet barn er et oppsiktsvekkende og ambisiøst prosjekt, både på grunn av størrelse, originalitet og kvalitet. 300 sider går lekende lett å komme seg igjennom. Det er ingen strevsom reise. Derimot en altoppslukende opplevelse. Dessverre har denne boken fått alt for lite oppmerksomhet. Jeg har hittil kun registrert én annen anmeldelse. Det er synd. Dette er en diktsamling som bør leses og diskuteres.

Jeg merker selv at andre norske diktsamlinger står i fare for å fremstå som kjedelige etter å ha lest Et diktet barn av Monica Aasprong.

Enig? Uenig? Ble du imponert av en diktsamling i fjor? Diskutér under.

Poet Kjartan Hatløy. Foto: Oddleiv Apneseth/Forlaget Oktober

Romanen har sin egen evne til å stjele overskriftene når bokvåren og bokhøsten omtales i media. Forståelig nok, det er denne sjangeren som tiltrekker flest lesere. Derfor vil jeg plukke frem den boken jeg gleder meg aller mest til å lese denne våren.

I mars kommer nemlig poeten Kjartan Hatløy (f. 1954) ut med en ny diktsamling. Det er en liten begivenhet. Etter en svært produktiv tiårsperiode mellom 1996-2006, da han utga hele syv diktsamlinger og én prosabok, har det vært stille fra mannen, som skriver dikt som får nevøen Karl Ove Knausgård til å gråte: ”Det var som om jeg var full av gråt, den stod likesom klar i meg og ventet på en anledning til å flomme ut”, skriver Knausgård etter å ha lest ett dikt av onkelen på 90-tallet (s.174 Min kamp 5, Oktober forlag).Selv har jeg lest alle bøkene til Hatløy, der Stasjon smale seng fra 2001 kan være et høydepunkt i karrieren. Likevel, noe som også kjennetegner poeten fra Hyllestad i Sogn og Fjordane, er hans imponerende stabilitet – jeg kan ikke huske å ha lest ett eneste dårlig dikt av ham. 

Det er en voldsom varhet og en inderlighet i språket, hvor naturen er, bokstavelig talt, naturlig til stede. Blandet med filosofiske betraktninger, åpner Hatløy opp ukjente rom og serverer overraskende bilder, som for eksempel ”ein brå drikk: kvelvens farge/ i vandrande regn”. Å lese Hatløys dikt er som å lukke øynene og våkne som en del av naturen (som er tittelen til Tommy Skoglunds diktdebut på Aschehoug fra 2009).

Årets nye bok har tittelen Fjord (Oktober forlag), helt i tråd med Hatløys poetiske varemerke, likevel mindre kryptisk enn tidligere titler som Svarande pupill og I kråkekrins. Jeg er spent på om en av Norges fineste poeter også denne gangen leverer varene.