Marcel Reich-Ranicki på forsiden av
Der Spiegel i 1995.

Tysklands litteraturpave nr. 1 (1920-2013) forandret trolig livet mitt.

Først var det en forside av et tysk ukemagasin. Året er 1995, jeg er student i den østtyske byen Dresden, og på magasinets forside ser jeg en aldrende mann som river en bok i to.

Mannen het Marcel Reich-Ranicki – litteraturkritiker og programleder for tysk fjernsyns mest populære tv-program gjennom tidene: Das literarische Quartett.

Romanen han spydde edder og galle over inne i bladet var – jeg holdt på å si selvsagt – skrevet av Günter Grass.

Det er mulig at Reich-Ranicki da ga livet mitt ny retning på flere måter. Først og fremst bestemte jeg meg for at jeg skulle ta hovedfag i tysk litteratur. Dernest bestemte jeg meg for at dette hovedfaget skulle handle om den boken Reich-Ranicki rev i stykker.

Det var ikke hvilket som helst bok. Ein weites Feld (En lang historie) skulle være Grass sitt store epos om den tyske gjenforeningen. Førsteopplaget var av historiske dimensjoner. Alle skulle kjøpe den boken den høsten.

Det skulle også være en berlin-roman, der de to hovedpersonene – en Stasispion og en løsmunnet forfatter – sprader gatelangs mellom øst og vest.

Salgssuksessen var sikret.

Men så kom altså denne litteraturkritikeren og utfordret forlagsmaskinen. «Alt i romanen blir hevdet, men ingenting er fortalt» – hevdet han. Figurene var av papp. Osv. osv.

Av denne grunn dro jeg også tre år senere for første gang for å bo i Berlin, og for å skrive min oppgave i byen der romanen utspilte seg (takk for det også, Marcel).

Og kanskje var det også av den grunn at jeg begynte å se det store i å være litteraturkritiker?

Marcel Reich-Ranicki avbildet i Berlin på den internasjonale Holocaust-dagen i fjor. Foto: TOBIAS SCHWARZ/Reuters

Jeg husker da Marcel Reich-Ranicki satt i sitt umåtelig høyt elskede (og hatede) tv-program og skrøt av den unge debutanten Judith Hermann. Han forsvarte henne mot den yngre kvinnelige kritikeren Iris Radisch i «Die Zeit», som syntes Hermann var alt for jålete og overflatisk.

Hvorfor han ble så betydningsfull som han var er det skrevet flere bøker om. Han ble kalt «litteraturpave». Men det som kjennetegner en pave er vel at han holder seg til dogmer, og spesielt dogmatisk var han vel ikke.

Han var jøde på et tidspunkt i historien da det ikke lønte seg. Han ble født i Wloclawek, Polen i 1920. Faren, mor og bror ble myrdet av nazistene. Selv overlevde han i ghettoen i Warszawa.

Etter krigen valgte han, av alle land, Tyskland, der han etter hvert ble støttet av etterkrigstidens store, tyske forfattere. Heinrich Böll hjalp ham med visum, og Sigfried Lenz formidlet kontakt til aviser og radio.

Senere skulle han slakte uten frykt, men også løfte frem forfatterskap til nye lesere i sitt berømte tv-program. Ingen har klart å gjøre noe lignende i tysk fjernsyn siden. Men han fortsetter å inspirere nye generasjoner.

P.S: På litteraturhuset i Bergen har fire kritikere startet debattserien «Kritisk kvartett» – med et vennlig nikk til Marcels berømte program.

Svær bok

Det mest slående ved denne boken, vel å merke ved første øyekast, er størrelsen. Med bortimot 900 sider – 120 av dem i form av fotnoter, er det ikke til å unngå: Det er en bok som synes, uansett hvor du legger den fra deg. Og, fordomsfull som jeg noen ganger er, tenkte jeg (vel å merke igjen; før lesingen) at ”når skal forlagsredaktørene i dette landet ta mot til seg og kreve redigering av romantekster før de gis ut??” En tanke jeg, og mange med meg, har luftet før. Derfra fant tankene lett veien til Henrik Langelands nyeste bok, ”Verdensmestrene” som etter min mening falt igjennom. Ikke fordi den manglet kvaliteter, men fordi den fremsto som nettopp uredigert og alt for lang. Målt i forhold til stoffet. Det var ved Langeland det begynte å bli moro oppe i hodet:

Trespann

For; er det ikke slik at Henrik Langleand og John Erik Riley har gitt ut bok sammen? Jovisst, boken kom i 2008 og heter ”Amerikanske tilstander”, men da var også en tredje forfatter med. Han heter Mattis Øybø. Og hadde jeg ikke fått med meg at Mattis Øybø, ved siden av sin egen virksomhet som forfatter, er ansatt i nettopp Tiden forlag? Visst er det slik; en kollega med bedre og større nettverk enn meg kunne ikke bare bekrefte vennskaps- og arbeidsforholdene, men kunne også føye til at Mattis Øybø er John Erik Rileys redaktør. ”Hvilken herlig suppe”, må jeg innrømme at jeg tenkte og la til det faktum at John Erik Riley tjener til det daglige brød i forlaget Cappelen Damm. (Nå kunne jeg håpe at lytterne har slett hukommelse og har glemt at Dagbladet omtalte en tidlig versjon av denne konspirasjonsteorien allerede i 2003 og at Dag og Tid hadde en artikkel som tilbakeviste så vel teorien som Dagbladets artikler som spekulative samme år. Men så er det dette forbannede internettet som husker og samler på alt. Så, i stedet for å bli avslørt, sier jeg det som det er. Min agenda er uansett en annen. Heng på!).

Kretsen

Det er dessuten nå jeg skal slå meg selv på kjeften: For selvsagt finnes det litterære vennskapsmiljøer som disse – det har det alltid gjort. I kunst- og litteraturhistorien har de gjerne vært kalt kretsen slik og sånn, gjerne kretsen omkring en lederskikkelse eller en ide. Ut av slike kretser, brorskap, søsterskap, vennskap, ja; kretser, er det kommet stor kunst av mange slag – mange ganger.

Leve kretsen, altså! Og; er det ikke noe flott over det, hvis vi ser for oss de tre nokså jevngamle herrer i et eller annet gutterom (hos Cappelen Damm, hos Tiden eller på hytta til Henrik Langeland (den jeg vet finnes, den er nemlig omtalt i Heimdal California). Der har de kanskje sittet – eller på bar, kanskje – og jekket hverandre opp til store høyder og sagt: ”kom igjen gutter, la oss se hvor langt vi kan drive det? Hvor lange bøker lar det seg gjøre å få gitt ut i Norge. Og så har de gitt hverandre en hi five og sagt ”skål!” Noe sånt.

Fasit?

Til nå er altså fasiten – og her snakker jeg kun for meg selv – én Langeland som ikke klarte det helt og én svært vellykket Riley i kolossformat. Mattis Øybøs nye bok venter vi vel på, men han har vitterlig sagt på P2 at den skal handle om maur. Maur har jo en tendens til å opptre i betydelige antall, hvilket bør borge også for volumet.

Nå skal jeg slå meg selv på kjeften igjen – for tro om ikke historien om Heimdal California kan være litt ulekker allikevel. Det finnes som kjent noe som heter Twitter. (Jada, Facebook også, jeg vet det). På Twitter gjelder egne regler – eller rettere sagt; ingen regler i det hele tatt. Og ved første øyekast, er det vel og bra – fri meningsutveksling, debatt, moro og alvor. Flott, er det.

Tweet!

La oss så gå til det konkrete; romanen Heimdal California og mottagelsen av den. I god tid før utgivelsen begynte folk med høy Twitter-frekvens å melde om betydelig virak rundt og opphaussing av Rileys bok på nettopp Twitter – og deretter at det i stor grad var forfatterens venner, bekjente og forlagskolleger som var ivrigst i å skape en betydelig buzz omkring denne boken. (De færreste var like klare som litteratur-bloggeren Bokdama på at de deler arbeidsplass eller andre relasjoner med Riley). Etter hvert var mange involvert i buzzen. Blant dem dukket også det gode menneske Anders Heger, Rileys sjef i Cappelen Damm, opp – etter hvert også Aftenpostens anmelder og kanonisør Vidar Kvalshaug. Han som mente over to sider at slike bøker kommer det ikke flere av.

Det tok heller ikke lang tid før noen med laaang hukommelse husket at Dagsavisen i 2009 hadde et bilde av John Erik Riley og nettopp Vidar Kvalshaug i samtale på bar og mente at det så jo hyggelig ut. Dagsavisen på bar, 2009: Riley (th) og Kvalshaug

Lite land

Jeg har som antydet i begynnelsen innsett at jeg er en dinosaur – en utdødd art. Det er vel også derfor jeg ikke klarer å fri meg fra at det er problematisk, så vel for litteraturkritikken generelt som for meg spesielt, når det oppstår usikkerhet om kritikkens habilitet: Når de potensielle leserne (eller var det kjøperne?) ikke vet om de kan stole på vår uavhengighet – eller om det ikke lenger er så nøye med denne integriteten, så lite som Norge er, og så godt som vi alle kjenner hverandre.

Jeg vet rett og slett ikke om det blir bedre eller verre av at vi har fått Twitter, der vi ikke engang trenger late som vi bryr oss om annet enn øyeblikkets anseelse og øyeblikkets tweet. ”As if we had no shame”, ”Som om vi ikke eide skam”, som amerikaneren John Prine uttrykte det i en litt annen sammenheng.

Radioversjonen av denne bloggen går på P2 lørdag 22. Januar klokken 10.50 og søndag 23. Januar klokken 21. 50. (Da får du også høre John Prine synge ”The Day is Done” til slutt). Radiobloggen kan også høres på NRK P2s nettradio.