Litteraturhuset i Fredrikstad (t.v.) og i Bergen.

Ikke så rart at hver by og bygd nå vil ha sitt eget litteraturhus, når vi har sett at Litteraturhuset i Oslo har vært en hamrende suksess fra første åpningsdag, med 250 000 besøkende i året. Mens Odda har fått et hus som er mest aktivt under det årlige Symposiet, satser to så ulike norske byer som Fredrikstad og Bergen på spesialbygde hus som skal tilby arrangementer året rundt.

Fredrikstad – et kjærlighetsprosjekt

Litteraturhuset i Fredrikstad åpnet med historisk pomp den 25. januar med 1700-talls-orkester i full mundur (t.h.) som mottagelseskomité og minnet oss om byens rolle som grenseby mot ”Svensken”.

På åpningsseremonien ble det klart at det stilige, nye huset var et kjærlighetsprosjekt. Investor, mor og sønn Fredriksen fikk en drøm om et lokalt litteraturhus da bygget deres i Storgata 11 brant ned i 2008.  Nå sto det fiks ferdig, et funkisinspirert hus i 4 etasjer sentralt ved bryggepromenaden, som var flott nå vinterstid med isflak og svaner glidende forbi på Glomma. Restauranten hadde vært i drift siden 1. desember og var allerede en suksess, som peker fram mot hva det kan bli når uteserveringen kan åpne når vårsola titter fram.

Men kan et litteraturhus leve mange år fremover i Fredrikstad, i en by og en region som er kjent for sin folkelige profil og sin skepsis til høykultur?

Fredrikstad har de siste tiårene vært preget av fallet fra blomstrende industriby. Norges sjette største by har vært for stille for lenge. I talen sin sammenlignet ordføreren byen slik den har vært med en slitt, gul Sony Walkman fra 80-tallet. Nå håpet han at byen var oppgradert til en iPod (han turte ikke fleske til med iPhone5). Og Litteraturhuset skulle naturligvis være iPodens spilleliste. Heller enn den dannede litterære samtale, ble det etterlyst støy og diskusjon og skarp meningsbryting. Noe åpningsshowet forespeilet med Trygdekontoret live, som konfronterte østfoldingene med stereotypiene om dem.

Både åpningshelgen og programbrosjyren for første kvartal viser at ledelsen er bevisst at de må treffe både bredt og smalt om næringsgrunnlaget skal være stort nok. Samarbeid på tvers av grensen med for eksempel Bokmessa i Göteborg kan gi store nok navn til å trekke publikum også fra Oslo og omegn.

Bergen – Lekent, men ikke helt ferdig

Brrrr! Kulde var førsteinntrykket da jeg ankom Litteraturhuset i Bergen (LHB) på fredag, dagen etter den offisielle åpningen. Her har man bygget om flere gamle hus fra 1700- og 1800-tallet, og det trakk iskald bergensvind gjennom vinduskarmene. Daglig leder Kristin Helle-Valle hang på mobilen og skaffet alternative oppvarmingsmåter, som denne skumle saken:

Hennes gemal Trond-Viggo Torgersen stilte som assistent og fyrte ivrig i ovnen i bokhandelen. Likevel måtte vi gå på arrangementene med jakka på og forfatterne stilte med skjerf rundt halsen.

Ikke overraskende for en by med så mye selvtillit som Bergen, hadde man her malt den lokale forankringen rett på veggene: Nhu Dieps lekne tegninger skildret vestlandsforfattere som kjuagutter og den kontrære Tomas Espedal på sykkel imot naturen og kunsten og mot det meste.

Til venstre: Gunnar Staalesen poserer foran tegning av seg selv som kjuagutt. Til høyre: Tomas Espedal imot kunsten og naturen.

Litt ufrivillig humor oppsto da unge Erlend Nødtvedt forsiktig påpekte at det var sneket seg inn en stavefeil i sitatet fra hans diktsamling: Der det skulle stå: ”Det er vanskelig å bo i Bergen. Du vet aldri hvor du skal gjøre av deg”, sto det nå: ”Du vet aldri hvor du skal gjøre fra deg”. Som viste seg å stemme, da man gikk ned trappen til en do som var så ny at den manglet båser.

I Bergen hadde man satset det meste av åpningen på ett kort: besøk av det litterære stjerneparet Siri Hustvedt og Paul Auster. Det var vellykket i den forstand at arrangementet ble utsolgt på få et blunk, men mislykket i den forstand at mange ble sure fordi de ikke fikk billetter. Arrangørene gjorde sitt beste for å blidgjøre publikum med videooverføringer i flere rom, og fikk pakket inn 340 pers til slutt.

• Les mer om samtalen mellom Paul Auster og Siri Hustvedt på Litteraturhuset i Bergen

Spørsmålet er om auditoriet i Bergen rett og slett er underdimensjonert for en rekke arrangementer med større navn.

Naboen ved min side på første rad var selv forfatter og hadde kjørt med sin mann fra Haugesund for å få med seg Siri Hustvedt på videooverføring. Det tyder godt for at Litteraturhuset i Bergen (t.h.) kan bli et litteratursted for større deler av Vestlandet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det både må være et mål og en nødvendighet.

LHB har hatt en tyngre start enn tilsvarende hus i Fredrikstad, da den profilerte bergensforfatteren Tomas Espedal tidlig ytret mistillit mot daglig leder Kristin Helle-Valle og et slikt ”offisielt litteraturhus”. Mens Fredrikstad ikke har noe litteraturmiljø, har Bergen antagelig Norges tydeligste litterære miljø. Tar du deg en øl på de gamle kultur-hang-out-en Logen eller Kafé Opera, vil du med stor sannsynlighet treffe på både kjente navn, skrivestudenter og håpefulle debutanter.

Vi som var tilstede åpningshelgen var spente på om Espedal kom til å luske innom likevel med litt storsinn i dressjakkelommene. Utpå lørdagskvelden konstaterte vi med en latter at Espedal og kompisene hans sto ute og røykte demonstrativt 5 meter fra Litteraturhuset. (Det viste seg at de deltok i Natt&Dags prisutdeling på det hippe galleriet vegg-i-vegg). En av innvendingene mot litteraturhuset fra forfattere er ølprisen i kafeen  – 70 kroner, som ikke innbyr tørste kulturarbeidere til å ha det som fast vannhull.

Jeg håper likevel Espedal og vennene hans snart begraver stridsøksen. Byen er nok for liten til å ha både et sterkt offisielt litteraturhus og et litterært undergrunnsmiljø.

Trenger vi flere?

Begge litteraturhusene har stablet på beina gode program http://www.litthusbergen.no/program/ og http://litthusfred.no/ for første kvartal, som appellerer både bredt og smalt, til ettertanke og til debatt.

Spørsmålet er hvor bærekraftig husene vil være over tid. LHF klinte til i første kvartal med store lokale navn som Jon Michelet, Jan Erik Fjell og populære lokalhistoriske frokoster. LHB byr på kjente vestlandsforfattere som Ragnar Hovland, Einar Økland, Kjartan Fløgstad og Agnes Ravatn på løpende bånd i posten ”Søndagsskule”. Men har de mange nok navn til å holde det gående med høy kvalitet og lokal kulør uke etter uke, år etter år?

Nå planlegges det ifølge avisene litteraturhus i Tromsø, Lillehammer, Trondheim, Stavanger og Skien. Hvis man tenker seg at de skal være helårsåpne, kjenner jeg en dyp skepsis.

Mens Fredrikstad representerer en mindre by som trenger et kulturløft, hvor litteraturhuset kan bli et kraftsentrum for en større region, er Bergen stor nok til å trekke til seg gode krefter som allerede finnes, og toppe dem med egne aktiviteter. Jeg har vært på litteraturfestivaler i både Stavanger og Molde, og sittet og hørt på forfattere i glisne lokaler der vi har vært to fra forlaget og to fra media til stede. Ingen lokale publikummere. I byer som allerede har flotte bibliotek og kulturhus (Tromsø, Stavanger, Molde) skjønner jeg ikke hva et litteraturhus skal tilføye som det ikke allerede er mulighet for å arrangere. Knytt heller en god kafé/restaurant til biblioteket, så vips, kan du ha litteraturhus godt nok.

På åpningen av LHF, lot en rørt og sliten investor Fredriksen som om han fra scenen markedsførte sin egen bok ”Tips og vink for deg som vil bygge litteraturhus”. Den burde nesten finnes, og alle ordførere burde lese den. For å bygge og drive et godt litteraturhus er en krevende oppgave.

Paul Auster og Siri Hustvedt i Bergen. Foto: Turid Rogne/NRK

Begge forfatterne ble bokbadet hver for seg, men publikummerne hadde særlige forventninger til samtalen mellom to skrivende ektefeller. Auster lokket frem norskættede Hustvedts fortelling om gleden ved å komme til Bergen som 12-åring og begynne på Steinerskolen:  – Jeg slapp unna mobbingen jeg opplevde i USA. Endelig kunne jeg føle meg normal. Det var et magisk år for meg.

Etter en våkenatt med strekklesing i sommerferien 1968 i Reykjavik, bestemte hun seg for å bli forfatter, noe hun annonserte i skoleavisen i USA den påfølgende høsten. Auster selv fortalte hvor vanskelig det var å komme i gang som forfatter. Han hevdet at han skrev 8000 sider som utkast til forskjellige bøker før han fant sin egen stemme og ga ut sin første roman.

Selv om de jobber tett og viser hverandre tekster underveis, avslørte ektefellene en fundamental forskjell dem i mellom. Mens Auster følte seg knuget av sin omfattende lesing i ungdommen, som overveldet hans egen litterære stemme, er Hustvedt stadig umettelig i sin lesing. Auster hevdet at konen først skriver på egne tekster i 6-7 timer om dagen, for deretter å kaste seg over tunge filosofiske verker og vitenskapelige artikler om hjerneforskning i 3-4 timer på kvelden. Han var åpenbart imponert over hennes arbeidskapasitet og glupske appetitt på ny kunnskap.

Auster og Hustvedt signerer bøker i Bergen. Foto: Siss Vik/NRK

De to forfatterne har det felles at de er dypt interesserte i andre kunstformer: Hustvedt i billedkunst (hun er en fremragende maler ifølge hennes mann), mens Auster gjerne dikter fram fiktive spillefilmer i sine bøker. Hustvedt mente hun sluttet å male og tegne fordi hun fikk så mye skryt av sine foreldre over det da hun var liten. Auster fortalte at han vurderte en karrière som filmregissør, men var så sjenert i 20-årene at han følte han ikke ville tørre å gi regi til et helt filmteam.

Ekteparet var i meget godt lune, og lokket fram hittil ukjente anekdoter fra hverandre. Det utløste humring da Hustvedt på oppfordring fra sin mann fortalte at hun en periode som ung jobbet deltid som forfatter av pornografiske tekster på bestilling! Visstnok ble den merkelige, eldre herren som sto for bestillingen ikke fornøyd. – Kanskje fordi de var for protestantiske, foreslo Auster med en latter.

Kommer med ny roman til høsten

Paul Auster kommer i år på norsk med en brevveksling i bokform mellom seg og den sør-afrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Han fortalte også at han for tiden samarbeider med en dansk litteraturforsker som arbeider med en type biografi av hans forfatterskap. I forbindelse med denne har han igjen oppsøkt sine tidlige, upubliserte tekster, som nå eies av New York Library. Der oppdaget han i hvor stor grad sekvenser fra de tidlige tekstene som faktisk har dukket opp i romanene hans, blant annet en lang drøfting av hvorvidt en paraply uten tøy fortsatt kan kalles en paraply.

Siri Hustvedt, som er åtte år yngre enn sin mann, er fortsatt veldig produktiv som skjønnlitterær forfatter, og røpet blant annet at hun kommer med en tjukk roman til høsten. Auster har selvsagt lest den, og mener det er den beste hun har skrevet hittil!

Aktuelle på norsk

Siri Hustvedt fikk sitt gjennombrudd i 1992 med romanen ”Med bind for øyene”. Hun var en periode mest kjent som ”kona til Paul Auster”, men har nå et solid forfatterskap bak seg og er minst like populær blant leserne som sin mann. Særlig romanen ”Det jeg elsket” trekkes fram som en favoritt av mange. Bøkene hennes kalles gjerne idéromaner, men selv mener hun at hun jakter på en ”følelsesmessig sannhet”.

Paul Auster slo gjennom sent på 80-tallet med sine postmodernistiske romaner ”New York trilogien”(1987) og ”Moon Palace” (1989) og ble etablert som en av de viktigste nye amerikanske litterære stemmene. Han er også kjent for manusene til kultfilmene ”Smoke” og ”Blue in the face”.

Foto: Siss Vik/NRK

Både Hustvedt og Auster er for tiden aktuelle på norsk med selvbiografiske bøker.

Auster med sin ”Vinteropptegnelser”, en dagbok han begynte på en måned før 64-årsdagen sin. I en litterær form som minner om romanene hans, skriver han i du-form fram fragmenter av livet sitt slik han har opplevd det via kroppen. Om hus han har bodd i, om å spise og sove, og om morens brå dødsfall.

I Hustvedts bok ”Den skjelvende kvinnen” (2011) bruker hun seg selv og sin kropp til å undersøke hva et menneske er: Hvordan vi fungerer, hva som sitter i hjernen, hva som sitter i kroppen. Boken begynner med et tilfelle da Hustvedt skulle holde en tale og begynte å riste voldsomt over hele kroppen. Hun oppsøker nevrologer, psykoanalytikere og filosofer i jakten på den mystiske forbindelsen mellom kropp og sinn, og demonstrerer derigjennom hvor sammensatt et menneske er.