Tag ditt bilde #finestebok på Twitter og Instagram eller send til oss på nrkbok@nrk.no. Vi samler den og viser at papirboken har en framtid, den også.

En norsk lyrikkrygghylle – og en serie i Wien. Typisk norsk?

Norske bøker er for like. Altså, på utsiden. Omslaget, formatet, teksturen. På Lillehammer litteraturfestival for to år siden, holdt forfatter Tomas Espedal et flammende innlegg om hvordan en bok skulle kunne se ut. En diktbok burde kunne være på 400 sider i stedet for klassiske 126, en roman burde kunne ha illustrasjoner inni, en essaysamling burde kunne være rektangulær. Og han viste eksempler fra sin egen samling på bøker som faktisk var det.

Dels er det opp til forfatteren å tenke utenfor boksen, dels viser det seg at det er vanskelig for forfattere å få gjennomslag for spennende formidéer fordi det blir for dyrt å produsere. Espedal fortalte om en svensk forfatter som hadde bedt om rød farge på kantene av boksidene, og måtte true med å forlate forlaget om hun ikke fikk det slik.

Dette er min fineste bok. Den ser annerledes ut, og det er den.

Etter mange år som først bokhandlermedarbeider og deretter litteraturjournalist, må jeg si det tennes et lite lys av glede i meg når jeg ser en bok som våger å stikke seg ut. Én av favorittene mine i så måte er svenske Martina Lowdens bok: ”Allt”, en slags dagboksselvbiografi. Hun har klart å lure forlaget til å gi henne gullfarge på arksidene, Bibel-style, i tillegg til røde, tykke, pregede første- og sistesideark. En pocketbok med gullkant, det svinger det av. Det sier at denne boka er annerledes, og det er den.

Når jeg er i utlandet, er det en selvfølgelig del av sightseeingen å stikke innom bokhandlere og sjekker ut bokkulturen der. I Frankrike er bøkene nesten KLISS like, mens det i andre land bugner av ulike serier og formgrep. Det siste på bokdesignfronten i Sverige var serien Excess som ved ny trykketeknologi rommer tykke romaner som Min kamp i miniformar, som leses som en flipover.

Nytt hendig format. Svensk.

Uten at jeg har forskning på det, vil jeg tro at variasjon i bokformater oppstår lettest i land med flere, mindre forlag. De velger gjerne en egen stil på alle sine utgivelser. (Jmfr. Everyman’s Library i England og Vertigo i Sverige). Noe vi har sett også i Norge, med for eksempel boksinglene til Flamme forlag og Cappelen Damm sin Marg-serie.

Bøker med identisk format er klart en fordel for bokhandlere og for folk som liker ordning og reda i bokhyllene. For oss andre er det en gave når en bok stikker seg ut og sier: hei, se på meg, da! «En bok er et kunstverk», minnet Tomas Espedal oss om på Lillehammer. Så unødvendig da at den skal ligne på en masseprodusert vare, som skal være lett å stable, lik EU-normerte agurker.

Tenk hvor trist det blir å samle på bøker fra 2000- og 2010-tallet, når de ikke bærer preg av sin tid.

Bli med og dokumenter de fineste omslagene! Hva er din #finestebok?

En av flere #finestebok på Instagram.

Fordi; Thure Erik Lund feirer sitt 20-års jubileum som forfatter i år, og fordi han, hver gang jeg leser ham, trekker meg opp og får meg til å lure på (og i gode øyeblikk; reflektere over) hva det nå kan være, det jeg leser. Og som kombinert nysgjerrigper og latsabb, er slike øyeblikk blant de som gleder meg mest i den vedvarende lesingen.

Å forstå Lund

Jeg er med andre ord åpen for at jeg ikke helt har forstått (i alle fall ikke ennå) hva mannen egentlig driver med. Jeg gikk altså til Kulturhuset Banken og Holbøsalen med forventninger.

Når intervjueren tar liten plass

Mange flinke folk har trådt bak-disken-gulv i Tronsmo bokhandel (Oslo) opp gjennom årene. Det er nok å nevne Per Petterson. En annen er han som hadde jobben med å intervjue Thure Erik Lund denne fredagen; Ole Øyvind Sand Holth – kritiker og skribent: Akkurat så lite synlig og plasskrevende kan en god intervjuer være – når forberedelsene er gjort og spørsmålene er gode.

Mångsysslaren Lund

Dermed var det ryddet plass for tre svært reflekterte, men også underholdende kvarter der Lund fikk sagt en hel del om livet som mångsysslare (svensk, for én som driver med mange ting), som intellektuell (er han det?), som forfatter (dét er han i alle fall) og den «fordømrade snekringa» (som har skaffet penger nok til at skriving er mulig). Og da har jeg utelatt en hel del; boksamling og plankeproduksjon, for eksempel. Fremfor alt er mannen småbruker.

Penger igjen

Nå er tema for årets festival som kjent penger. Penger er også kapital, mens kapital også kan være noe annet og mer. Thure Erik Lund snakket om litterær kapital. Ikke-ironisk; som noe forfatteren kan tære på og benytte i arbeidet: Ironisk; som noe den talentfulle kan «låne» på, for eksempel ved å stille seg til disposisjon for den mediale offentligheten. Skaffe oppmerksomhet, altså. På forlagsfester og opplesningskvelder, kanskje. Avdragene betales så i form av bøker – publiserte sådanne: Et kommersielt løp der vi oppfatter (og aner fra før) at Lund ugjerne deltar.

Anti-intellektuell??

Absurd nok, har Thure Erik Lund vært beskyldt for å være anti-intellektuell, og dette eter ham. En kritiker i Klassekampen har (i følge Lund) sagt at Thure Erik Lund aldri kunne fungere innenfor et akademisk (tanke?)system. Til det er han alt for rotete, usystematisk og det som verre er. «Og dét stikker – jævlig lang inn», sa Lund på Lillehammer.

Filosof eller ei

Og; her er vi ved det som var mest interessant i det hele: Før han (omsider) fikk antatt den første boka,«Tanger», i 1992, begynte Thure Erik Lund å studere filosofi. Etter hvert fikk han også et visst drag på dette – Descartes, blant andre – og burde kanskje fortsatt? For; da kunne han kommet inn i litteraturen «bakveien» som ferdigklekket (mitt ord) intellektuell/akademiker. I stedet ble han altså antatt og lot filosofien (som studium) fare – Lund ble forfatter. En forfatter som, trass i sine sinnrike oppbygninger og til det innerste forfulgte ideer, altså har blitt beskyldt for å være anti-intellektuell. Enda artigere; de som faktisk leser ham, er, stort sett, nettopp intellektuelle. Lund er en forfatter som opplever at alt for mange, kritikerne inkludert, ikke har forstått hva han driver med.

Den som skriver

Thure Erik Lund ender uansett opp med at han, 20 år etter debuten, er den han er: Forfatteren som forlot filosofistudiet og ga seg litteraturen og mångsyssleriet i vold. Det er han som skriver – «Straahlbox», for eksempel – og det er han som snakker på Lillehammer. Hadde han valgt annerledes, hadde en annen Thure Erik Lund sittet på akkurat den stolen i Holbøsalen i Kulturhuset Banken, Lillehammer.

Au da

På veien ut, etter at det var ferdig, hilste jeg så vidt på mannen. Jeg sa, som sant er (trolig), at jeg ganske sikkert er en av dem som ikke helt har skjønt hva han driver med, men at det like fullt fascinerer meg.

«Men så bruk huet da, mann!», lød svaret fra forfatteren, «det er da ikke så forbannet vanskelig». Jeg lovet, noe beskjemmet, å prøve. Litt hardere.

Bok i P2/Kulturhuset møtte Vann på onsdag for å snakke om den nye boka, forgjengeren «Legender om et selvmord», men også den nyeste romanen hans som nettopp er lansert på engelsk; «Dirt». Jeg var blant mye annet interessert i å høre om sammenhenger mellom de tre bøkene.

David Vann besøkte Norge også i fjor i forbindelse med lanseringen av boken
"Legender om et selvmord". Foto: Hå‚kon Mosvold Larsen / Scanpix

«Legender om et selvmord» og «Caribou Island» har begge sitt rotfeste i selvmord. Og; som du vil høre hvis du lytter til intervjuet, begge bøker kan leses som litterære bearbeidelser av hendelser i Vanns eget liv. Det siste gjelder også til en viss grad den nyeste boka, «Dirt».

Naturen og landskapet spiller en helt avgjørende rolle i David Vanns prosa, noe han også snakker om i dette intervjuet. De to første bøkene foregår i Alaska, «Dirt» i et solbrent landskap i California.

Den versjonen av intervjuet du finner her, er en lite bearbeidet versjon på engelsk. Kulturhuset kommer til å sende en halvtimes versjon senere i sommer, med oversettelser. En kortversjon kommer også i en av Bok i P2s sendinger fra Lillehammer førstkommende helg.

En podkast med intervjuet finner du her, vi startet med å snakke om Alaska:

nrk_bok_i_p2_2012-0531-0224_6347407074.mp3.

• Se også: David Vann i Bokprogrammet

I det stille – og rett før vi diskuterte Månedens bok, «Hvit tiger», på Lillehammer og i Kulturhuset – kom Aravind Adigas andre roman ut på norsk; «Siste mann i tårnet». Der får middelklassemenneskene i ei boligblokk i Mumbai gjennomgå for sitt pengebegjær.

«Siste mann i tårnet» er den tragiske (i blant; tragikomiske) historien om beboerne i Vishram Society, en boligblokk  i Mumbai-bydelen Vakola. Vishram Society ligger som en kile inn i slumområdene som klamrer seg fast ved den nasjonale flyplassen – sosialt høyt hevet over elendigheten omkring, men tjenerne som kan rekrutteres derfra er billige og gode å ha.

Slektning av Kurt

«Siste mann i tårnet» har på sett og vis en del til felles med Erlend Loes «Kurt blir grusom». Kurt blir styrtrik. Og tåler det ikke. Han slipper drittsekken i seg frem i fri dressur. Beboerne i Vishram Society ønsker intenst å bli rike i det sjansen byr seg og er villige til å gå over lik for å bli det (metaforisk og reelt!). Sjansen kommer idet en eiendomsutvikler (et råskinn av en styrtrik oppkomling) tilbyr hver enkelt en herostratisk sum rupis for å pakke sammen og selge leilighetene sine. Det skal saneres. Mumbais egentlige sentrum er sprengt, der er det ikke fler tomter igjen.

Ikke helt pucca …

Resultatet er at alle vil slå til på tilbudet, alle unntatt én, den høyt respekterte læreren de kaller Masterji. Han pukker på retten til å bli boende i eget hjem og jo sterkere trykket blir, jo staere blir Masterji. Det er dette – og pengelysten – som får det verste frem i de tidligere pene og pucca middelklassemenneskene. Jeg sier ikke mer …

Anmeldelse av boka her.

Atlas bærer oss alle …

Ei favorittbok i landskapet penger, forretningsliv, brutalitet, korrupsjon, mot og feighet – i tillegg til opphavskvinnens egenutviklede filosofi – har i mange år vært Ayn Rands «Atlas Shrugged» fra 1957, på norsk «De som beveger verden». Denne  historien, om Dagny Taggart og broren som driver et jernbaneselskap sammen og må slåss mot alle bakstrevere, dobbeltmoralister og trygghetssøkende ikke-kapitalister, er både spennende og medrivende lesning. Den er veldig lang – 1200 sider eller deromkring – jeg husker den allikevel ikke som for lang. Visst er det mye tankegods i denne teksten som kjennes eksotisk og besynderlig for et sosialdemokratisk oppflasket menneske fra Norge, men du har ikke annet valg enn å følge med, henge på. Og; har man en gründer i seg, en som kanskje trenger litt vanning og næring, da er «De som beveger verden»/»Atlas Shrugged» tingen. Jeg nevner hele tida den engelske tittelen; det har nemlig vært litt diskusjon omkring den norske oversettelsen og om den fremstiller Rands ideer på riktig måte.

I det klassiske feltet her hjemme finner vi selvsagt forfattere som Alexander Kielland og Henrik Ibsen. Ganske særlig sistnevntes «En Folkefiende», som i tematikk og tilnærming har en del til felles med «De som beveger verden»; individet alene, koste hva det koste vil, tar kampen opp mot dumskap, løgn og bakstreveri. Av nyere ting må Torgrim Eggens debutroman «Gjeld» med på lista.

Mer obskurt er det vel blitt å trekke fram Johan Falkbergets «Bør Børson jr». Og; da tenker jeg ikke på musikalen, men romanen fra 1920 – om godfjotten Bør, som midt i den jobbetida under og rett etter første verdenskrig (60 år senere kalt jappetid) slår seg opp og blir storkar – i stor grad med lånte penger – oppe i bygda der han starter med familiens landhandel. Det er gått mange år siden jeg leste denne komedien, og den er nok ikke lett å få tak i. Jeg mistenker allikevel at mange bibliotek kan lirke den ut av glemselen fremdeles. Ikke fordi det er en stor og velbygd roman, tvert om. På mange vis er «Bør Børson jr.» en bagatell, men en morsom sådan, en som peker nese til alt fjolleri, tant og fjas som uvegerlig følger i nye pengers kjølvann.

Knut Hamsun skrev også et par romaner som – særlig lest sammen – også tar tak i mye av de samme latterlighetene som Falkberget lot landhandleren Bør gestalte: «Redaktør Lynge» og «Ny Jord» utgitt i den rekkefølgen, begge i 1893, under den boomen som særlig hadde grep om Kristiania på den tida. Persongalleriet i «Ny jord» har lånt flere figurer fra «Redaktør Lynge». Ingen av disse bøkene er blant Hamsuns beste romaner, selv om han en stund mente det selv (jeg mener; «Pan» kom ut året etterpå i -94!). De er imidlertid fine tidsbilder – og så er de morsomme.

Om jeg skal være helt ærlig, er den største favoritten allikevel ei bok jeg allerede har nevnt: Erlend Loes «Kurt blir grusom». Fra den dagen Kurt kan laste trucken opp med så mye penger at hele familien kan bade i dem, går alt galt. Noen vil mene at dette er ei bok for barn. Og hva så? spør jeg da.

Tilføyelse 5. juni: Jeg ser at jeg helt har glemt å ta med ei bok som absolutt bør med i denne skjønnlitterære lista: Andrey Rubanovs «Do Time, Get Time». Rubanov er som navnet antyder russer og har selv opplevd de russiske 1990-årene han skriver om. Han har selv vært med på den store pengalloppen som oppsto med frislippet, også økonomisk, etter Gorbatsjevs perestroika og alt som fulgte etterpå, Sovjetunionens fall inkludert. Dette var ei tid da det var mulig å bli svært rik på kort tid for den driftige – men det skjedde for det meste på irregulært, for ikke å si ulovlig vis. Det gikk med bokas Andrei som med forfatteren, han ble tatt. Hadde lovet å ta støyten for sjefen (de to drev egen bank i en kjeller), og ble sittende inne i tre år. Boka er med andre ord mer det briter og amerikanere kaller en memoir enn en roman eller thriller i egentlig forstand. Rubanov forteller den tragikomiske historien med langsomt, lakonisk alvor og russisk sørgmodighet – for ikke å forglemme; en betydelig porsjon selvironi. Såvel på forfatterens som hovedpersonens og moderlandets vegne. Herved anbefalt den også.

Leser du dette og har bøker i hodet jeg absolutt IKKE burde glemt eller droppet, si fra nedenfor!

Ko Un, en av Sør-Koreas mest profilerte og anerkjente forfattere, er på Lillehammer denne uken. Foto: REUTERS/Lee Jae-Won

For en energi dikt kan gi! For et spenn fra lyriker til lyriker! Jeg valgte meg dikt på litteraturfestivalens første hele dag, og det var dikt fremført av Ellen Einan (som fikk Doblougprisen i går kveld), koreanske Ko Un, som holdt årets hovedforelesning, og Johan Jönson og Øyvind Rimbereid, begge poeter som har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris og som begge (blant annet) skriver dikt om arbeid, arbeidsliv og økonomi.

Mystikk

Lyrikeren Ellen Einan etter at hun i august 2002, 71 år gammel, mottok Aschehougprisen. Foto: Erlend Aas/Scanpix

Ellen Einan er en av Norges mest særegne lyrikere. Fra debuten med «Den gode engsøster» i 1982 har hun gitt bilder som på samme tid er konkrete og svært gåtefulle. Hun har et helt eget språk, der diktene skriver seg frem fra en slags underbevisst tilstand.

Einan, som har passert de 80, er ikke så ofte å høre på en scene lenger. Men for en ung stemme på en så voksen dame! I formiddag leste hun i Søndre Park, etter en grundig introduksjon av den uovertrufte formidleren Jan Erik Vold. En mild, fin og rar opplevelse ble min start på litteraturfestivalen på Lillehammer 2012.

Buddhisme

Penger er hovedtema på festivalen i år, men jeg regner med at det blir nok pengesnakk i dagene som kommer. I dag prioriterte jeg i steden lyrikken. Veien kan synes lang, men er det kanskje likevel ikke mellom Einan og den koreanske dikteren Ko Un, som holdt årets hovedforedrag. En fullsatt sal fikk høre ham lese foredraget «Buddhismen og jeg», fremført på koreansk, der vi heldigvis fikk utdelt en trykket oversettelse (utført av Jarne Byhre og Johanne Front-Nygren). Byhre holdt også en lærerik innføring i koreansk lyrikks historie. Et høydepunkt var det da Un, som stadig nevnes som kandidat til nobelprisen i litteratur, leste egne dikt, og Byrne den norske oversettelsen. Sjelden har jeg sett en mer levende lyriker – mannen er snart 80, men særdeles vital – og det ble mye latter i salen over hans kort-dikt om Ekkoet, Uglen, eller kroppens berusede celler.

Les intervju med Ko Un:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8170313

Arbeiderdikt

Mer lyrikk, og da fra to som er halvparten så gamle som de forannevnte. Svenske Johan Jönson og norske Øyvind Rimbereid leste fra hver sine diktsamlinger, henholdsvis «Efter arbetsschema» og «Jimmen». Her var Oscar Rossi en informativ og underholdende programleder.

Jeg hadde på forhånd trodd og håpet vi skulle få en samtale mellom de to lyrikerne; det fikk vi ikke. I stedet leste de, hver for seg, men det var også flott. Jönson med hudløse dikt om penger og vår rike del av verdens fattige, Rimbereid med stemmene til hesten Jimmen og kjøreren hans, i et Norge på vei fra middelalder til oljealder.

Mer god lyrikk i vente

Som om ikke disse opplesningene var nok: festivalen har i år sikret seg et lyrisk trekløver av ypperste internasjonale klasse. I tillegg til Ko Un er syriske Adonis på plass, det samme er polske Adam Zagajewski. De skal på scenen sammen på fredag. Jeg gleder meg allerede!

For denne boken mottok den da 33 år gamle forfatteren Bookerprisen i 2008. Bare tre ganger tidligere hadde denne anerkjente prisen gått til en debutant, og ifølge den britiske avisen The Guardian, var han også den nest yngste vinneren noensinne.

Hva juryen satte pris på? Dypt alvor og besk humor i skjønn forening, servert av en sympatisk, men skamløs hovedperson, mener vår litteraturanmelder Anne Cathrine Straume.

• Les også: Fra journalistikk til skjønnlitteratur 

«Hvit tiger» er historien om en mann, en av Indias millioner lutfattige, og om hvordan han slår seg opp til å bli en rik gründer i teknologibyen Bangalore. Det er ingen vakker historie. Fortellingen er lagt i munnen på Balram Halwai. Det er han som blir kalt den hvite tigeren, en slik som det bare fødes én av i hver generasjon. Kallenavnet får han fordi han er den eneste av skolekameratene som lærer seg å lese og skrive. Han er en av dem som vil noe mer, og som tror at det går an, for en av hans stand, å bli noe annet enn en alltid sultende gatefeier eller rickshawkjører.

• Les anmeldelsen av boken her

For sin debutroman "Hvit tiger" fikk den indiske forfatteren Aravind Adiga Bookerprisen i 2008.

Onsdag 30. mai samler vi fire profilerte forfattere (om kort tid avslører vi navnene, følg med!) som skal snakke om boka på Lillehammer Bibliotek under Sigrid Undset-dagene. Kulturhusets programleder Anne Bøhler er ordstyrer. Arrangementet er selvsagt åpent for publikum, og en redigert versjon av samtalen vil i tillegg bli sendt torsdag 31. mai i Kulturhuset på P2.

• Klikk her for å høre opplesning fra boka og et intervju med forfatteren sendt i P2-programmet Radiofront

Nå oppfordrer vi deg til å lese boken og si din mening. Er Balram en helt eller en skurk? Ta i bruk kommentarfeltet nedenfor og bli med i diskusjonen! 

Dessuten: Ikke få forfattere er forfattere på trass. De skriver ikke fordi de nødvendigvis har så lyst til å skrive skjønnlitteratur eller dokumentar, de skriver fordi de må. Og de trassige må følge sitt prosjekt, enten det er Stig Sæterbakken som skriver om ondskap i bok etter bok eller Tomas Espedal som skriver essayistisk om seg selv og sin nærmeste familie.

Velkomponert

Illustratør og forfatter Lene Ask skriver autografer i boken "Hitler, Jesus og farfar" under Kapittel 11. Boken deles ut gratis i regi av prosjektet Hele Rogaland leser. http://flickr.com/photos/solvberget

Det festival-arrangørene i Stavanger har gjort, i stedet for å invitere rubbel og bit av forfattere som er ute med ny bok akkurat nå, er å samle forfattere som faktisk har arbeidet med trass i sitt forfatterskap; enten de er aktuelle med ny bok eller ei. Dermed blir programmet mindre kommersielt: Festival-ledelsen med Eirik Bø i spissen gir et signal om at bøker ikke (bare) er ferskvare, de får et kvalitetstempel og et holdbarhetstempel som varer utover årets bokhøst.

Jeg var spesielt glad for å bli gjort oppmerksom på den amerikanske forfatteren William T. Vollmann. Han er både journalist og skjønnlitterær forfatter, han har skrevet mye om fattige, om prostituerte, om de som er offer for vold eller som selv utøver vold. Han holdt et spesialskrevet foredrag om hvordan trass kan forbindes med hans arbeid, og ikke minst deltok han i en informativ og morsom samtale med John Erik Riley, forfatter og forlagsredaktør og kanskje Vollmanns største fan i Norge.

I utgangspunktet er jeg glad i møter der flere stemmer får ytre seg om et tema som kanskje hever seg litt over den enkelte forfatters konkrete bok. Men på Kapittel fungerte møter med én forfatter veldig godt. John Erik Riley var en kunnskapsrik og drivende intervjuer, både med Vollmann og Erlend Loe. Karin Haugen fra Klassekampen var også helt på plass i sine forfatterintervjuer.

Bredt tegneserieprogram

Forfatteren Terje Torkildsen snakker med ungdom om sin nye bok "Dystopia III". www.flickr.com/photos/solvberget

Om trass var festivalens overgripende tema, var det et stort fokus på tegneserier i år. Også der hadde festivalen gjort et scoop med å invitere Joe Sacco, maltesisk-amerikansk dokumentarist, som har gitt ut tegneserieromaner som rett og slett er fortellinger fra konfliktområder som Balkan eller Palestina. (Hans dokumentarbok «Fotnoter i Gaza» kom på norsk tidligere i år). Fin samtale med Øyvind Vågnes.

Barneprogrammet under Kapittel har fått et tydeligere kjennetegn i år. Under tittelen «Bokmerke» inviterte festivalen barnehagebarn og skoleelever til møter med forfattere som Steffen Sørum, Lene Ask, Tore Renberg, Erlend Loe og Terje Torkildsen. Jeg var flue på veggen da Torkildsen, som er ute med sin tredje bok i Dystopia-serien, møtte to ungdomskoleklasser. Det ble en time som gikk som en røyk, der forfatteren var usedvanlig flink til å aktivisere sitt ikke helt musestille publikum.

Ytringsfrihet

Kapittelfestivalen i Stavanger startet i utgangspunktet som en mer rendyrket ytringsfrihetsfestival. Fokus er nok dreid mer over på generell litteratur de senere årene, men flere kvaliteter fra starten er fremdeles med, og rettes nå mot et bredere publikum. Som for eksempel: I hvilken grad kan forfattere være med på å forme samfunnsdebatten og den faktiske verden vi lever i?

I samarbeid med blant andre PEN og friby-nettverket for forfulgte forfattere (ICORN) stilte festivalen spørsmål som «Hvor går den arabiske våren?» og «Bør informasjonen (som nå strømmer ut med de sosiale mediene) være fri for en hver pris»? Møtet med Stavangers fribyforfatter Norwan, som måtte flykte fra Afghanistan i februar etter trusler mot eget liv, ble et høydepunkt. Da hun leste diktet sitt om at hun kunne godta å være hva som helst her i verden, bare please, not «An afghan woman», var det mange blant publikum som måtte hente frem lommetørklet .

Tett og godt

Kapittel-festivalen har et stort fortrinn i Sølvberget, Stavangers kulturhus, som ligger sentralt i byen og inneholder både bibliotek, kino, kafé og flere foredrags-saler. Fint at det skjer mer uformelle ting på andre steder i byen, som opplesninger på festivalbåten M/S Sandnes eller kaféen Bøker & Børst. Men aller best er det at man greier å holde et fokus gjennom hele festivalen, og understreke verdien av kvalitet fremfor kvantitet.

Ser at litteraturfestivalen på Lillehammer satser på «penger» som tema til neste år. Måtte arrangørene der være like flinke til å holde fast på temaet sitt som Kapittel, og ikke la tanken på raske penger gå dem til hodet….

13 av de i alt 19 forfatterne i antologien "Utilslørt" fortalte om sine tekster på Lillehammer. Foto: Anne Cathrine Straume

Noen bar hijab, andre ikke; de er studenter, journalister, leger og akademikere. De har bakgrunn fra mange forskjellige land; felles for dem alle er at de til stadig blir konfrontert med sin tro. Jeg gleder meg til å lese boken, tror det er en bok mange, både kvinner og menn, bør lese.

U-prisen

Kan en bok med tittelen ”Fittekvote” handle om feminisme? Det er i alle fall en bok norske ungdommer har satt pris på. I dag fikk Axel Hellstenius og Morten Skårdal U-prisen for beste ungdomsbok fra 2010. U-pris til Hellstenius og Skårdal . Åtte skoleklasser fra hele landet har lest fem romaner i finale-heatet. I natt har de sovet i gymsaler rundt i Lillehammer-distriktet, for i går var det møte i storjuryen som avgjorde hvilken bok som var aller best. Flere hundre ungdommer og stor stemning i Banken!

Nok en vinner

Og jeg har møtt nok en vinner i dag. Den australske forfatteren og illustratøren Shaun Tan er på litteraturfestivalen. I fjor fikk han ALMA-prisen (Astrid Lindgrens minnepris på hele 5 millioner kroner) og dessuten en Oscar (!) for beste animerte kortfilm ”The lost thing”. Filmen ble vist for en engere krets i kinoen i dag – anbefales! Det gjør også bøkene til Tan – flere av dem er utgitt på norsk. De er vakre, vemodige, overraskende, originale. Tan er en kunstner som bruker lang tid, men det er tid han bruker godt, og som gjør resultatet enestående.

Mer?

Intervju med Beate Grimsrud om mottakelsen av ”En dåre fri” og oppstyret rundt Nordisk Råds litteraturpris, som gikk til Island og ikke Norge/Sverige. Men tirsdag fikk hun Dobloug-prisen, en svensk-norsk pris som også har stor prestisje. Samler nå lyder og inntrykk, som skal serveres for P2-lytterne på lørdag. I morgen kommer Wendy Guerra og Colm Toibin – fine folk, det også…

Byer i opprør

Ergerlig var det likevel å gå glipp av Thorvald Steens foredrag om byen Jerusalem. Det skal sies at jeg kom fem  minutter for sent, men da var dørene til Biblioteket stengt, og salen fullstappet. I timen forut fikk jeg med meg en spennende tilstandsrapport fra  Midtøsten i regi av PEN. Under tittelen ”Byer i opprør” delte mellom andre forfatteren Mansur Rajih, NRKs påtroppende Midtøsten-korrespondent Sigurd Falkenberg-Mikkelsen og Norsk PENs generalsekretær Carl Morten Iversen erfaringer fra Tunisia, Jemen, Egypt og Syria. De uttrykte alle beundring for demonstrantene som har valgt en så tydelig ikke-voldelig linje. Historie skrives nå, det er så hele den muslimske verden holder pusten. Så får jeg håpe det blir anledning til å høre om Jerusalem en annen gang…

 Tøff tyrker

Den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan skriver nådeløst om smerte og forfall.

Etter å ha lest den bemerkelsesverdige, lille romanen ”Den mirakuløse mandarin”, var jeg spent på å møte den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan, som torsdag holder hovedforedraget under festivalen. Hun er en forfatter som skulle passe usedvanlig godt inn under årets tema, ”Byen”. I romanen ”Byen med den røde kappa” er Rio de Janeiro nærmest for en hovedperson å regne. Iboken ”Den  mirakuløse mandarin” er det Istanbul og Geneve som skildres.

Det er mye smerte, sorg og lidelse i Erdogans bøker, og gjennom å skildre den sårede kroppen håper forfatteren å skape en kvalme eller svimmelhetsfølelse hos leseren. Selv har hun en doktorgrad i atomfysikk, og var på begynnelsen av 90-tallet Tyrkias første fysiker i CERN-prosjektet i Geneve. Hun har jobbet som journalist og spaltist i ulike tyrkiske aviser, men har mistet jobben flere ganger på grunn av radikale artikler og tydelig støtte til kurderne.

 Like tøff belgier

Den belgiske bildebokskaperen Kitty Crowther ga villlig vekk autografer til barna som var med på åpningen av utstillingen Øyets fortelling på Galleri Zink.

En annen dame med ben i nesa som jeg traff i dag, var den belgiske illustratøren Kitty Crowther. I fjor fikk hun ALMA-prisen, som er Astrid Lindgrens minnepris, en pris på 5 millioner svenske kroner for fremragende kunstnerisk arbeid innen barne- og ungdomslitteraturen. Hun åpnet en utstilling med illustrasjoner fra egne bøker, der  illustratører som Anna Fiske, Stian Hole, Anna Aisato og Shaun Tan også er representert. Dessuten snakket hun om å skrive og illustrere bøker for barn med norske Svein Nyhus – et fint møte mellom to svært reflekterte – og dyktige! – barnebokskapere. Arrangørene på Lillehammer skal ha ros for Pegasus-programmet sitt, som består av en rekke arrangementer, foredrag og workshops som retter seg mot barn og unge. I dag var det overvekt av unge og helt små fjes å se i bybildet. Dette er en solid investering i kommende festivaler…

Ordet åpningsforestilling har vondt for å utløse store forventninger i meg. Det oser for mye av taler, omstendeligheter, korrektheter som ikke bare må ytres; de må snakkes til døde. Lenge.

• Les også: Dette skjer på Litteraturfestivalen
• Les også: Litteraturfestivalen er i gang

Ikke slik i Maihaugsalen i kveld: Modent publikum (jo visst), men full sal, og eventuelle bange anelser til skamme. Først av alt; utdeling av Doblougprisen. Til Knut Ødegård, som holdt en direkte poetisk (i bokstavelig forstand) takketale, og Beate Grimsrud. Grimsrud takket med barsk tekst om innestengthet fra En dåre fri.

OedegaardLilleh

Arrangørene hadde svært klokelig valgt opplevelse fremfor programmatiske taler. Slikt svarer seg når det samtidig er bygd på god idé, elegant gjennomføring og helhet.

Dag Solstad ble hyllet fra scenen da Norsk Litteraturfestival åpnet på Lillehammer i kveld. Foto: Jan Egil Løvbak/NRK

Tre musikere satte stemning mens en toglig video materialiserte seg på den store skjermen: Mathias Eick, Håkon Kornstad og Andreas Ulvo (hhv. Trompet, sax, piano/keyboard) Få var vel direkte overrasket idet gamle slitere fra NSBs vognstall lot seg kjenne igjen, ei heller da vi ante at det må da være Mjøsa vi ser der ute! At vi skulle til Lillehammer ble fort opplagt, men så var Solstad der i en ellers tom vogn. Snart var han i nærbilde og snart leste han der oppe fra skjermen. Tett og nært, fra åpningen av Roman 1987. Selvsagt. Men ikke før hadde Video-Solstad ruslet ut fra stasjonen og opp Jernbanegata med sin blytunge koffert (uten å ta drosje), på vei til Dagningen og et voksenliv, før den virkelige versjonen av Solstad kom frem mot scenekanten, med den samme kofferten som i filmen og den slitne dokumentmappen.

Dermed var kveldens metode nærmest satt, men ikke før Ane Dahl Torp hadde gestaltet sin lett hysteriske leserfigur (som for første gang leste Solstad – hennes mor hadde nemlig dødd av å, bokstavelig talt, sluke tre solstadromaner).

Vekslingen mellom Dahl Torp, videoens tette bilder, den levende forfatteren og musikken kunne dermed fortsette: Tove Nilsen, Jonny Halberg, Vigdis Hjort, Anna Fiske. Overraskelsesmomentet først og punchline til slutt fikk Solstad. Skulle bare mangle; 70 og alt.

Jeg prøver å få sagt at det hele rett og slett var gjennomført vellykket. Jeg kunne båret meg over at alle deltagerne tilhører de etablerte, gode navnene – the usual suspects, som vår kollega Marta Norheim ynder å uttrykke det – men lar det være: Gode navn leste, fremførte med nærvær og stil. Fint. Nå er det i gang.

Lydeksempler etter hvert.