NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

Norges beste dikt skal kåres i NRK-satsingen «Dikt & forbannet løgn». Her er de 100 beste diktene som trioen har fått velge fritt. 

Her ser du alt du kan oppleve med NRK poesi-happening «Dikt & forbannet løgn«!

Du kan lese de fleste av diktene på 100-listen som er utgitt før 2000 i Nasjonalbiblioteketes bok-arkiv bokhylla.no.

Hjerte, smerte

Dikt som beskriver kjærlighetens irrganger.

1. Wergeland: “Den første omfavnelse”, fra Poesier (1838)
2. Aasmund Olafsson Vinje: “Langs ei Aa” , fra Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861), Digtsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
3. Dagny Juel «Stille! Stille!», i tidsskriftet Samtiden 1975 (Skrevet ca. 1900)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481070_001
4. Olaf Bull: “Fra Mezzaninvinduet”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
5. Olaf Bull: “Metope”, fra Metope (1927)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051805123
6. Arne Garborg: “Møte”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Kristofer Uppdal: “Bloddrope-trall”, fra  Ungdomsvers (1919)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040300059
8. Inger Hagerup: “Lykke”, fra Videre (1945)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606057
9. Marie Takvam «Første månaden», fra Auger, hender (1975)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306077
10. Haldis Moren Vesaas: “Jordange”, fra Harpe og dolk (1929)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306088
11. Haldis Moren Vesaas: “Ord over grind”, fra I ein annan skog (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022001024
12. Alf Prøysen: “Steinrøysa neri bakken”, fra Drengestu’viser (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012073108100
13. Olav H. Hauge: “Du var vinden”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
14. Ernst Orvil: “I solnedgangen”, fra Kommer du til meg (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041608047
15. Stein Mehren: “Jeg holder ditt hode”, fra Mot en verden av lys (1964)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013108057
16. Arnulf Øverland: “Jeg går omkring”, fra På Nebo bjerg (1962)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201029
17. Jan Erik Vold: “Ikke alle kjærtegn”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
18. Rolf Jacobsen: “Plutselig. I desember”, fra Nattåpent (1985)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204039
19. Tor Ulven “Sitt hos meg”, fra Søppelsolen. Memorabilia)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906111
20. Tone Hødnebø: “Å, elskede bli i hjertet mitt”, fra Stormstigen (2002)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042800034

Med penn som våpen

Dikt med en politisk undertone, dikt som ofte dirrer av harme, og dikt som vil vekke oss.

1. Johan Herman Wessel: “Smeden og bageren”, fra Votre Serviteur Otiosis, nr. 23 (1784)
2. Henrik Wergeland: “Skaalsang for Trykkefriheden”, fra  Læsebog for for den norske Ungdom. 2 (1844)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022710001
3. Bjørnstjerne Bjørnson: “Jeg velger meg april!”, fra Digte og sange (1870)
4. Nordahl Grieg: “Til ungdommen”, fra Håbet (1946)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012806125
5. Arnulf Øverland: “Du må ikke sove”, fra Den røde front (1937)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015021108043
6. Gunvor Hofmo: “Fra en annen virkelighet”, fra Fra en annen virkelighet (1948)
7. Hans Børli: “Stål”, fra Villfugl (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070108043
8. Arnljot Eggen: “Lagnad, sa vi”, fra Sprekker i muren. Dikt og andre tekster (1969)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
9. Inger Hagerup: “Den korsfestede sier:”, fra Den syvende natt (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030707023
10. Haldis Moren Vesaas: “Tung tids tale”, fra Tung tids tale (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
11. Jens Bjørneboe: “Om ungdommens råskap”, fra Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081020003
12. Åse-Marie Nesse: “Camilla Collett”, fra Til ord skal du bli (1973)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071904061
13. Georg Johannesen: “Jødisk partisansang”, fra Nye dikt (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042001032
14. Jan Erik Vold: “I går ja”, fra Elg (1989)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121206180
15. Torgeir Schjerven: “Allah Akbar. Bønn for barna i Gaza”, fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120100079
16. Karin Moe: ”Materalienasjon i bokstaveleg forstand”, fra Sjanger (1986)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062506110
17. Inger Elisabeth Hansen: “Hamlet kikker (granskning, offentlig)”, fra Fraværsdokumenter (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102904045
18. Øyvind Berg: “Vi er fyllesjuke finner”, fra Poe si tid (1993)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120500083
19. Cecilie Løveid: “Arnolfinis brud”, fra  Nye dikt (2001)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010900064
20. Cecilie Løveid: “Straff”, fra Dikt 2001-2013 (2014)

Natur og menneske

Dikt der ydmykhet til naturen er sentral, med det lille mennesket i den store naturen.

1. Wergeland: «Pigen paa anatomikammeret» (1837). Første gang i tidsskriftet «Bien» (1837)
2. Johan Sebastian Welhaven «Søfuglen», fra Digte (1839)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061112002
3. Aasmund Olavsson Vinje: ”Ved rundarne”, fra Ferdaminne fraa Sumaren 1860 (1861)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
4. Knut Hamsun: ”Skærgaardsø”,  fra Det vilde Kor (1904).
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051813001
5. Olav Nygard: “No reiser kvelden seg”, fra Ved vebande (1923)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110124013
6. Arne Garborg: ”Til deg du hei og bleike myr”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Aslaug Vaa: ”Naar kann ein sjaa”, fra Villarkonn (1936)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400062
8. Astrid Hjertenes Andersen: ”Hestene står i regnet”, fra De unge søylene (1948)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808092
9. Rolf Jacobsen: ”Kraftledning”, fra Jord og jern, 1933
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052404030
10. Kristofer Uppdal: ”Hestane mine”, her posthumt fra Hestane mine (1963)
11. Olav H. Hauge: ”Kvardag”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
12. Olav H. Hauge: ”Under bergfallet”, fra Under bergfallet (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110908007
13. Paal Helge Haugen: «Steingjerdet», fra Anne (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051404026
14. Bjørn Aamodt: ”Man”, fra Anchorage (1997)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022504011
15. Gro Dahle: ”Jeg skjærer datteren min ut av selje”, fra Hundre tusen timer (1996)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104012
16. Eldrid Lunden: ”Museo Academico i Firenze”, fra Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030705048
17. Cecilie Løveid: ”Flyttesang”, fra Flytterester (2012)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071608129
18. Kjartan Hatløy: ”Ei stille ingen våger seg ut i”, fra Kjøkkendikt (2012)
19. Øyvind Rimbereid: ”Med slebetauet rett inn…”, fra Jimmen (2011)
20. Inger Elisabeth Hansen: “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen” fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015)

Uro

Dikt som får oss til å undres, og som setter ord på det ordløse i oss og verden rundt.

1. Dorothe Engelbretsdatter: ”Afften Psalme”, fra Siælens Sang-Offer, 1678
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051513004 [utgave fra 1684]
2. Henrik Wergeland: ”Til Foraaret” (1845)
3. Magdalene Thoresen: ”Jeg har søgt”, fra Digte af en Dame (1860)
4. Henrik Ibsen: ”Bergmanden”, fra Digte (1871)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050224034
5. Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg ser”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Navnløs”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
7. Olaf Bull: ”Stenen”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
8. Inger Hagerup: ”Emily Dickinson”, fra Mitt skip seiler (1951)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042804134
9. Åsmund Sveen: “Guten låg i graset”, fra Andletet (1932)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021406059
10. Tor Jonsson: ”Så stig då i meg einsemd”, fra Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004071
11. Tarjei Vesaas: ”Det ror og ror”, fra Lykka for ferdesmenn (1949)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120906064
12. Alf Prøysen ”Slipsteinsvæilsen”, fra Så seile vi på Mjøsa og andre viser (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004002
13. Hans Børli: ”Brystbeinet av et rådyr”, fra Etterlatte dikt. På harmonikk. Siste dikt (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304054
14. Olav H. Hauge: ”Og eg var sorg”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
15. Paal-Helge Haugen: ”Da vi var fjorten”, fra Steingjerde (1979)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070204035
16. Tor Ulven: ”Ingen trekkfugler”, fra Fortæring. Prosastykker (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081601015
17. Tone Hødnebø: ”Himmelen er et kraftverk”, fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
18. Øyvind Rimbereid: ”WAT vul aig bli”, fra Solaris, korrigert (2004)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071406066
19. Steinar Opstad: ”Skjærereiret i kveldssola, det brenner”, fra Tavler og bud (1996)
20. Steinar Opstad: ”Sjelemesse”, fra Å, høye dag (2013)

Dikt & forbannet løgn

Dikt i en «åpen klasse».

1. Wessel: ”Digterens Gravskrift over sig selv”
2. Henrik Wergeland: ”Mig Selv”, første gang i avisen Tiden (1841) http://www.nb.no/nbsok/nb/de0298ea4ac29bab0a75e301974c119a?index=8#107
3. Johan Sebastian Welhaven: ”Dyre Vaa”, fra Halvhundrede Digte (1848)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030524007
4. Aasmund Olavsson Vinje: ”Eit syn”, fra Diktsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009071303002
5. Vilhelm Krag: ”Fandango”, fra Digte (1891)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051112004
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Regn”, fra Digte (1893)
7. Sigbjørn Obstfelder: ”Vår”, fra Digte (1893)
8. Zinken Hopp: ”Maneter”, fra merkelig nok! (1935)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031108041
9. Kristofer Uppdal: ”Sauros-skratt”, fra Solbløding (1918)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040704062
10. Jakob Sande: ”Då Gud heldt fest i Fjaler”, fra Sirius (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400106
11. Jan Erik Vold: ”Poetens vandring”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
12. Gro Dahle: ”Paven møtte søstrene”, fra Audiens (1987)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121105020
13. Tone Hødnebø: «kvadradata pisma», fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
14. Terje Dragseth: ”Eg Kvitekråka”, fra Kvitekråkas song
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011205035
15. Erlend O. Nødtvedt: ”Lærdalstunnel stengt åpen dovregubbehall”, fra Trollsuiten (2014)
16. Olav H. Hauge: ”Det er den draumen”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
17. Kate Næss: ”Hva båtene vil”, fra Blindgjengere (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080100015
18. Ellen Einan «Hos søster ku», fra Jorden har hvisket (1984)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100106170
19. Øyvind Berg «Alkis», fra Kunngjøring (1992)
20. Tor Ulven «Konsert IV (ppp)», fra Stein og speil. Mixtum compositum (1995)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021404058

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Er du en råflink fotograf?

Delta også i fotokonkurransen vår: Du kan visualisere temaene til diktene som skal kåres i «Dikt & forbannet løgn».

Litteraturkritikar i NRK, Marta Norheim.

Så snart bokhausten er over, dukkar dei opp: Boklistene. Til glede, nytte og kanskje forvirring. Aktuelle i dag, gløymt i morgon. Når det gjeld dei listene som er meint å vare lenge, står det meir på spel. Kva har dei tenkt på, dei som står bak den nye dramakanonen?

Det finst eit utal variantar: Dei beste bøkene, dei som har høgast opplag, dei som kritikarane har falle for og dei som lesarane held ein knapp på. Lister er ein fin ting. Der kan ein sjekke kva andre lesarar og kritikarar har likt og kanskje ein kan hente seg eit tips eller to. Private lister kjem til utan at listemakararen treng å ha den store oversikta, og det er lov å kome med hummer og kanari, lett og tungt, døgnfluger og potensielle klassikarar om kvarandre. Lister er moro.

Les også: Litteraturåret 2013 fritt etter hukommelsen

Nominasjonsmysteriet

Så finst det dei meir forpliktande listene, nemleg nominasjonar til litterære prisar. Dei som sit i juryar bør ha lese grundig og dei må kunne argumentere for at nett desse bøkene skal knive om heider og ære og pengar og alt som følgjer med. Her står det meir på spel. Prisar skal gå til dei som fortener det, og prisar skal bli hugst for ettertida. Langsinte litteratar hugsar framleis at verken Henrik Ibsen eller Graham Greene fekk Nobelprisen i litteratur, det fekk derimot Rudolf Eucken og Paul Heyse som knapt nokon hugsar lenger og: Winston Churchill, som alle hugsar, men ikkje fordi han skreiv så framifrå litteratur. Juryar gjer av og til val som verkar utruleg merkelege etterpå også for jurymedlemmene, eg veit det, for eg sit i juryar sjølv. Kva vil stå fram som våre feilvurderingar om nokon år, kven var det vi oversåg i 2013? Framtida kjem gjerne inn frå sidelinja mens ein er oppteken med heilt andre ting. I år er det i alle fall mange som får vere med. Nominasjonane til ulike prisar spriker i alle retningar, utan at det er nokon garanti for at morgondagens store klassikar vart oppdaga i tide.

Les også: En av disse blir årets roman

Der kvantitet er kvalitet

Det høgaste nivået i listesaka er naturlegvis innhaldslistene i litteraturhistoriene: der får namnet til dei få utvalte forfattarane stå og skine om ikkje til evig tid, så i alle fall til langt etter døden. Det første ein ekte bibliofil gjer når det kjem ei ny litteraturhistorie, er å sjekke kven som er med og kven som er ute av soga, bokstavleg talt. Eg vil tru at forfattarar som har oppnådd ein plass i litteraturhistoria mens dei lever, også er temmeleg ivrige etter å finne ut om dei framleis blir rekna som viktige, om dei har fått større eller mindre plass, og så naturlegvis kva som står. Men det er ikkje til å kome bort frå at i litteraturhistoriene røpar kvantiteten mykje om kvaliteten; når Henrik Ibsen har dei lengste kapitla i alle norske litteraturhistorier, er det ikkje fordi han har skrive flest bøker eller fleire sider enn alle dei andre: Det er fordi han er den beste forfattaren vi har. Eller meir presist: Dei som skriv litteraturhistorier meiner at han er den beste. Og motsett: mindre forfattarar får mindre kapittel. Men dei aller fleste får ingen ting, derfor er det å berre vere nemnt ein siger, sjølv om det naturlegvis er djupt menneskeleg å skjere tenner over kor liten plass ein fekk samanlikna med kollegaer det kjennest naturleg å samanlikne seg med.

Les også: Nominert til Nordisk råds litteraturpris

Kanonisering

Så er det nokon andre lister, som lever eit mindre definert liv inne i dette systemet, lister som kan vere skjelsetjande i verdshistoria eller bli gløymt i løpet av kort tid. Eg tenkjer på kanon, og i desse dagar tenkjer eg spesielt på dramakanonen vi fekk for få veker sidan.

Kanon er kort fortalt ei liste over bøker som eit kollektiv eller ei utvalt gruppe meiner har stor verdi på ein eller annan måte. Den mest berømte kanon på kloden er bibelen, og historia om korleis dei 66 bøkene som utgjer vår bibel vart sortert ut er spennande som ein roman av Umberto Eco og skal få liggje her, men til slutt vart det i alle fall sett strek for kanonarbeidet på kyrkjemøtet i Karthago i 397. Spørsmålet om kva vi eigentleg skal med slike kanonar har også vore oppe til friske debattar som skal få liggje her.

I våre dagar er kyrkjemøtet avløyst av juryar og skriftene dei skal heve opp er det beste innanfor eit land eller ein sjanger. Sidan «det beste» alltid er diskutabelt, bør kanonar reviderast og kritiserast. Det er også interessant å sjekke kva for kriterier ein jury har lagt vekt på. Juryen bak den nye dramakanonen har sett etter unike sceniske og litterære kvalitetar så vel som representative kvalitetar. Dessutan skulle dei leggje vekt på både kva teksten hadde å seie i si eiga samtid og i ettertida. Dette opnar for tungt bruk av skjønn, ettersom det kan vere krevjande å finne tekstar som både er unike og representative på same tid. Og somme tekstar som var viktige i samtida kan vere irrelevante i vår tid. Som alle kanonar er denne prega av dei som er sett til å gjere jobben.

Drama!

Forfatter Cecilie Løveid.

Den nye dramakanonen er laga til 75-årsdagen til  Dramatikerforbundet. Juryen fekk i oppgåve å  lage ein kanon på 10-12 verk skrivne mellom 1890 og 2000. Poenget var å sjå på det som har kome etter Ibsen. Sjølv valte eg å vente til heile kanonen var på plass før eg studerte resultatet under eitt, og i tida før alt var på plass sysla eg med nettopp dette spørsmålet: Kva har skjedd i norsk dramatikk etter Ibsen? Den første eg kom på var Jon Fosse, deretter Cecilie Løveid, Jens Bjørneboe og Oscar Braathen. Så tenkte eg: Det er jammen ikkje mykje som har skjedd etter Ibsen.

Så. Tidlegare denne månaden. Kanon er klar. Juryen går for 10 verk og ikkje 12, i og for seg ok. Så tek dei inn eitt verk frå 2011, altså 11 år etter 2000, greitt for meg, sjølv om det er kanonisere så ferske verk, same kor gode dei er. Altså blir det 9 verk mellom 1890 og 2000, i stadenfor maksgrensa på 12. Greitt nok.

Eg scannar raskt lista oppover og nedover. «Draum om hausten» av Jon Fosse, «Fugleelskere» av Jens Bjørneboe og «Ungen» av Oscar Braathen. «Et lykkelig valg»? Åja, dei meiner «Det lykkelige valg». Av Nils Kjær. Her har juryen gravd djupt. Og Hans Wiers Jensen: «Anne Pedersdotter»? Kanskje eit bra verk, eg har aldri sett det. Her har nok kriteriet «Tekstens samtidige betydning» vore i sving. Kanskje det var viktig i si tid. Det er noko det også;  det er som nemnt ikkje så mykje å ta av. Men hei, kvar vart det av Cecilie Løveid? Den formfornyande, visuelt utfordrande, internasjonalt kjende, framleis aktuelle Cecilie Løveid? Med spennande stykke som «Barock Friise», «Maria Q» og «Vinteren rivnar»? Med høyrespelperler som «Måkespisere»? I dramakanonen finst det eit gap på over 30 år mellom Bjørneboe og Fosse, mens det i dei knapt 20 åra mellom 1896 og 1913 finst heile fem drama som har kome seg gjennom nålauget. Spørsmåla hopar seg opp: Er Wiers Jensen viktigare enn Løveid? Var det ein god ide å gå heilt fram til 2011 og kanonisere eit to år gammal verk? Var det maktpåliggande å halde seg til 10 og ikkje til 12 verk?

Les også: Bokhandlerprisen til Cecilie Enger

Kva seier kanon?

Denne kanonen er komen i stand i eit samarbeid mellom Dramatikkens hus og Morgenbladet, og dei fem i juryen er kunnskapsrike og dyktige folk det eg kan døme. Det er som nemt ofte gåtefullt kva som til slutt endar på slike lister; det oppstår ein dynamikk i utsilingsprosessen som kan resultere i diskutable val.  Men fråveret av Løveid på denne kanonlista er forbi gåtefullt: denne kanonen har eit stort, demonstrativt hol der ein av våre mest spennande og utfordrande dramtikarar burde tront. Slikt opnar for debattar, og fleire har vore inne og meint noko om dette. Uansett: At Løveid, som meir enn oppfyller kriteria denne juryen har arbeidd etter er utelaten,  gjer denne kanonen dramatisk mindre viktig enn han kunne ha vore.

Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Er du i mål? Med julegavene, julevaskingen, julebaksten? Julematen har vel de fleste av oss hatt allerede, men hva med den åndelige føden? Jeg har alltid ambisjoner om at jeg skal få lest så mye når det er jul.

Bøkene det ble snakket om i høst som gikk meg hus forbi, bøkene jeg ble interessert i fordi de vakte debatt eller fikk gode anmeldelser, men som jeg aldri fikk tid til å lese. Julens sosiale sinnelag setter som regel en stopper for mine drømmer om å hente inn det tapte. Men hvis jeg nå får tid, hva da? Hvilke bøker skal jeg bruke stramt tilmålte timer på?

Hvis jeg fikk velge, på øverste hylle, som det heter, og satt mutters alene på en øde øy, da ville jeg valgt bort det nye. Jeg ville brukt tid på det gamle.

Og akkurat i år har jeg et påskudd til å hente opp noe av det fineste som er skrevet både internasjonalt og her i landet, fordi forfatterne er aktualtisert av store jubliéer. Forfatterjubiléer kan være traurige saker, det må da vel ikke være påbudt å puste liv i for lengst død og forloren litteratur? Når litteraturen slett ikke er død, men lever i beste velgående, og attpåtil blir utgangspunkt og igangsetter for ny litteratur og nye tanker, ja, da er jubileet verdt hver krone. Det er lett å glemme gamle mestre når vi hver dag bombarderes av nye litterære bestselgere – som etter den første interessen viser seg å ikke være fullt så gode som markedsavdelingene vil ha det til.

Camilla

Camilla Collett kan leses i dag som for 150 år siden

Så: Jeg begynner med den eldste. «Age before Beauty», heter det, nå kan det faktisk diskuteres hvem som var vakrest av Camilla Collett og Marcel Proust, det kommer an på øynene som ser. Etter det som finnes av fotografier og portretter å dømme, tok de seg begge usedvanlig godt ut. Men Camilla er uomtvistelig eldst.

I år er det 200 år siden hun ble født, romanforfatteren, essayisten og kvinnesaksforkjemperen Camilla, født Wergeland. At hun var søster av sin bror Henrik, at hun var ulykkelig forelsket i Welhaven og at hun i mange år figurerte på den norske hundrelappen er ofte det folk flest vet om Camilla. Kanskje har vi lest «Amtmandens døtre». Er det i julen du skal lese erindringsboken «I de lange nætter»? Boken åpner med en nydelig tilegnelse til oss søvnløse. Collett tar fortvilelsen på kornet og tilbyr skjebnefellesskap – og lindring i natten – tvers gjennom de 150 årene som er gått siden hun skrev dette.

Les også: – Potent stoff om Camilla Collett

Så gjenkjennelig den følelsen er av at det er umulig å snakke om søvnløshetens forbannelse med en som aldri har opplevd den! Det er en frisk forfatter som gir tilbeste hvordan hun får reprimander hvis hun legger seg nedpå for en middagslur. Hvis hun gjør det, er det ikke rart hun ikke sover om natten, sier forståsegpåerne. Men hvem ville hindre en som var sultedøden nær i å få i seg en stakkars smule? repliserer Camilla:

«Lad I Middagssøvnen fare, saa fik I nok sove om Natten,» heder det. Men dette Argument, der imponerer mange, er alligevel grundfalsk, og passer kun til Nattesovernes eget Forhold til Middagssøvnen. Til Fraadsere kan man sige: «Vokter Eder for utidige Maaltider, hvis I vil nye Eders Gormandise ret,» men det vilde være en Latterlighed at foreskrive Maadehold for dem, der truer med at dø af Hunger.»

Camilla Collett, dette sterke mennesket som er kjent for sin ulykkelige kjærlighetshistorie, og som tidlig ble enke med fire små barn,  skriver engasjert og ærlig om forholdet til sin kjente bror og til sine foreldre i erindringsboken.

Mona Høvring har lest Camilla Collett. I romanen «Camillas lange netter», som er norsk kandidat til Nordisk råds litteraturpris fra bokåret 2013, gjenskriver hun rett og slett Camillas betraktninger i fortettet og moderne versjon. Både Camilla selv og ikke minst Mona Høvring anbefales; ta gjerne Camilla først, og oppdag hvor moderne hun er, før du får se det med egne øyne i Mona Høvrings revidering.

Marcel

Marcel Proust har hatt enorm betydning for litteraturen som kom etter ham.

Et av litteraturhistoriens mest berømte verk, begynner slik:

«Lenge gikk jeg tidlig til sengs. Noen ganger hadde jeg knapt slukket lyset før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke engang fikk tid til å tenke «Nå sovner jeg».

Om Marcel Prousts forteller som guttunge faller raskt i søvn, så bruker han som Camilla Collett etterhvert nettene godt. Mørket gir rom for spekulasjon, både om det som finnes i værelset, skjult for øyet i nattens mulm, men også for tankesprang om alt som befinner seg utenfor rommet.

Også Proust har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i år, ikke fordi den franske forfatteren selv har jubileum, men fordi hans nærmest ubeskrivelig ambisiøse verk «På sporet av den tapte tid» er hundre år i år. Proust, som levde fra 1871 til 1922 og som tilbragte store deler av sitt sykelige liv i sitt eget hjem, har levert noe av den grundigste og forunderligste litteraturen som er skrevet.

På norsk kom «På sporet av den tapte tid» i oversettelse av Anne-Lisa Amadou over en periode på 25 år – fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 90-tall. I anledning hundreårsjubileet for det første bindet, «Combray» gir Gyldendal forlag ut Proust på norsk på nytt, og har bedt franskprofessor og oversetter Karin Gundersen om å modernisere Amadous oversettelse. Første bind kom ut i år.

Kanskje det er nå vi skal benytte anledningen til å følge hele verket, bind for bind, etter som de kommer ut?

Eller ta for oss den utgaven som allerede foreligger. Juleferien vil nok da bli i knappeste laget, skulle jeg tro, hvis ikke vi som Camilla Collett tar nettene til hjelp. Men hva med jul, påske og sommer? Et år med det verket som fremfor noe har vært selve inspirasjonskilden for så mange av dagens norske forfattere – ingen nevnt, ingen glemt.

«På sporet av den tapte tid» er fortellingen om en mann som vil bli forfatter. Han tviler både på talent og egnethet, hvor skal han finne materialet sitt? Først når han gir opp, innser han at han har alt i seg – og det er de tilsynelatende tilfeldige betraktningene om kunst og språk, kjærlighet og sjalusi, sosietetsliv og landsbyliv, som blir det litterære verket. Mest forbløffende av alt er at det ikke er noe tilfeldig i Prousts enorme tekst, temaer flettes i hverandre, belyser hverandre og speiles ned på setningsnivå. Å lese Proust tar tid, men gir tilbake kunnskap, lidenskap, glede.

Les også: Litteraturåret fritt etter hukommelsen

Tid for påfyll

Ved å lese klassikerne selv – og ikke bare lese om dem – kan vi oppdage hvorfor de faktisk er blitt klassikere.

Det kan synes som et finkulturelt munnhell; men det er sant, at litteraturen lyser. Tvers gjennom århundrenes natt når ordene fra en våken sjel til en annen.

Måtte denne julen gi sjelen påfyll, på samme måte som magen får sitt. Måtte lesestundene –  og nettene – med for eksempel Marcel eller Camilla – bli lange!

Gjengen fra Alex Robinsons tegneserieroman Box Office Poison, en av Hilde Østbys favorittbøker med handling lagt til New York. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

• Les også: Lesetips til Barcelona-turen
• Les også: Lesetips til London-turen
• Les også: Lesetips til Paris-turen

– Ingen her som er på toppen av karrieren

– New York er, når du besøker den første gang, en by det føles som om du har sett gjennom et prisme: mange filmer og bøker farger blikket ditt på den. Men det er spesielt tre bøker som jeg forbinder med New York og som har helt forskjellige blikk på byen, sier Østby.

– Den ene er Truman Capotes Breakfast at Tiffany’s, som gir et fantastisk bilde av New York på 1940-tallet. Det er nesten som om det drysser stjernestøv over de bohemene som levde i byen og den merkelige, skrudde karakteren Holly Golightly. Den andre er Bret Easton Ellis’ Glamorama, hvor New York er det mest overfladiske stedet i verden, et sted for angstfylt statusjag og tomt forbruk. Den tredje er Alex Robinsons Box Office Poison, som viser et mer scruffy New York.

Box Office Poison. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

– Karakterene i boken er studenter, drømmere, up and coming-folk og en has been-tegneserieskaper. Det er ingen her som er på toppen av karrieren. Det er noe loslitt ved hele dette universet som jeg liker godt. Og så er det en kjærlighetshistorie med et litt atypisk par, som jeg synes er veldig rørende.

Box Office Poison er en såkalt «multiplotfortelling» med en rekke forskjellige karakterer. Boken sentreres rundt Sherman Davies, en bokhandelansatt som drømmer om å bli forfatter, den gamle tegneserieskaperen Irving Flavor og Shermans venn (og Flavors assistent) Ed.

– Irving Flavor har ikke fått ære for en tegneserie som han skapte, og leseren skjønner at det er en millionindustri rundt denne tegneseriekarakteren. Det ser ut som karakteren er basert på Bill Finger, mannen som aldri fikk æren for å ha skapt Batman sammen med Bob Kane.

– Mer enn blankskurte skyskrapere

Østby leste Robinsons tegneserieroman for første gang da den kom ut i 2001. Et halvt år senere reiste hun til New York.

– Boken viser et New York som jeg tenker at jeg kunne ha tilhørt. Jeg er ikke en Sex and The City-jente, selv om jeg  har lest den boken også. Det glamorøse New York har jeg aldri følt at jeg kunne ta del i, jeg liker bedre fortellinger om de som ikke lykkes, som taper, som forsøker så hardt de kan uten hell, fortsetter Østby.

Hun foretrekker å oppleve New York på gateplan, slik som Robinsons karakterer gjør i romanen.

– Det beste ved byen for meg er ikke de blankskurte skyskraperne. Det er alle de rare butikkene, de små og litt skitne leilighetene og de fine kafeene, fortaus-New York, det lesende New York, det intellektuelle, men ikke altfor rike Woody Allen-New York, sier forfatteren.

Forfatter Hilde Østby beskriver Box Office Poison, tegneserieskaper Alex Robinsons debutroman, som både morsom og rørende. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Østby er spesielt glad i det mangfoldige karaktergalleriet i Box Office Poison.

– Robinson tegner opp et stort teppe av mennesker, og det er disse menneskene som utgjør byen. Man får den følelsen av at byen er en vev av skjebner som henger sammen.

–  Jeg kjenner meg mer igjen i denne typen fortellinger enn i statiske reiseguidebeskrivelser, som «gå dit, se det, kjøp den isen». Det er mye bedre når du gjør byen til din, når du føler at du er en del av byen mens du er der. Jeg synes at det å sitte på en benk i Central Park og drikke kaffe og se på menneskene som går forbi, for eksempel, er en større opplevelse enn å stå i kø for å stå på toppen av Empire State Building, forklarer hun.

Østbys New York-tips er å besøke kafeen på MoMA (Museum of Modern Art).

–  Jeg elsker å gå på MoMA. Hele bygningen er ikonisk, man finner den i filmer, bøker og alt mulig, og det er fantastisk samtidskunst der. Det å sitte i kafeen og se ut over hustakene, det var helt fantastisk. Da følte jeg at jeg var i hjertet av New York, sier hun.

Lesetips for deg som skal til New York

Bret Easton Ellis, Glamorama (1999): Glamorama er en sosial satire og en spenningsroman. Victor Ward, en ung og hipp modell i New York, tvinges og bindes inn i en ukjent og truende situasjon hvor berømmelse, terrorisme, familiebånd og politikk går hånd i hånd. Han forsøker å komme seg ut, men alle fluktveier er stengt. Boken ble oversatt til norsk av Leif Helgeland.

Audrey Hepburn i rollen som Holly Golightly
i filmversjonen av "Breakfast at Tiffany's".
Foto: Filmweb

Truman Capote, Breakfast at Tiffany’s/Frokost hos Tiffanys (1958): De fleste husker kanskje hovedfiguren Holly Golightly fra filmklassikeren med Audrey Hepburn. Men Frokost hos Tiffanys var opprinnelig en kortroman skrevet av den amerikanske forfatteren Truman Capote. Handlingen er lagt til New York på 1940-tallet og fokuserer på vennskapet mellom Golightly og en ikke-navngitt forteller, begge leieboere i en leilighet i Manhattans Upper East Side. Boken kom ut for første gang i norsk oversettelse i 1961.

Rona Jaffe, Det beste i livet/The Best of Everything (1958): Det beste i livet forteller historien om et knippe unge kvinner som arbeider på kontor på Manhattan i etterkrigstidens New York. Vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Boken ble filmatisert i 1959 med blant andre Joan Crawford og Hope Lang. Den ble oversatt til norsk av Waldemar Brøgger i 1959. En ny utgave ble utgitt av Silke forlag i 2011.

Art Spiegelman, In the shadow of no towers (2004): Dette er Spiegelmans reaksjon på terrorangrepet 11. september 2001. Spiegelman er blant annet kjent for tegneserien Maus, som han fikk Pulitzer-prisen for.

Paula Fox, Desperate personar/Desperate Characters (1970): Boken handler om Otto og Sophie Bentwood, som bor i et renovert rekkehus i Brooklyn. Etter at Sofie blir bitt i hånda mens hun prøver å mate den utsultede nabolagskatten, begynner en rekke små og illevarslende ulykker å hjemsøke livet deres. Boken ble oversatt til norsk i 2010 av Tove Bakke.

Don DeLillo, Cosmopolis (2003): Cosmopolis er en kort og handlingsmettet fortelling om Eric Packer, en 28 år gammel styrtrik finansmann i New York. Han eier en førtiåtteromsleilighet og har akkurat giftet seg med en kvinne som kommer til å arve en formue et sted i Europa. Packer oppholder seg hele dagen i en stretch-limo, på vei fra østsiden av Manhattan til vestsiden. I løpet av dagen tar han avstikkere fra bilen for å møte sin kone og andre kvinner han har et forhold til, han spiser, han venter, han handler på den japanske børsen mens trafikken stopper helt opp fordi presidenten er i byen, og han blir vitne til fysisk voldelige og dramatiske hendelser.

Paul Auster, New York-trilogien/New York Trilogy (1987): Auster fikk sitt store gjennombrudd med de tre kortromanene som utgjør New York-trilogien: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Her benytter Auster detektiv-formen til å behandle eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk. Rammen for de labyrintiske fortellingene er lagt til New York, og noen av personene dukker opp i flere av historiene.

Jonathan Safran Foer, Ekstremt høyt og utrolig nært/Extremely Loud and Incredibly Close (2005): På telefonsvareren hjemme hos unge Oskar i New York finnes det fem meldinger. Alle fra morgenen 11. september 2001 og alle fra hans avdøde far. Romanen er fortellingen om det som skjer i familien etter at tvillingtårnene falt. Men den går også tilbake i tid, til foreldrenes historie og til besteforeldrenes. Romanen ble oversatt til norsk i 2006 og filmatisert i 2011 med Tom Hanks, Sandra Bullock og Thomas Horn i hovedrollene.

Michael Cunningham, Før kvelden kommer/By Nightfall (2010): Peter og Rebecca Harris er midt i førtiårene, bor i Soho på Manhattan og er på høyden av sine karrierer. Så dukker Rebeccas yngre bror Ethan opp, en vakker, forførisk tjuetreåring med en fortid med narkotikaproblemer. Hans nærvær får Peter til å stille spørsmål ved sine kunstnere, deres arbeid, sin egen karriere – hele den verden han omhyggelig har konstruert. Forfatter Michael Cunningham vant både Pulitzer-prisen og PEN/Faulkner-prisen for boken The Hours, også kjent fra filmversjonen med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman. Før kvelden kommer ble oversatt til norsk i 2011 av Kari og Kjell Risvik.

Har du tips om bøker med handling lagt til New York? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

En av favorittbyene hennes er London, og boken hun anbefaler deg å lese hvis du skal dit, er Oscar Wildes klassiker fra 1891, Bildet av Dorian Gray.

Forfatter Ida Løkås debuterte i fjor med «Det fine som flyter forbi», en roman med handling lagt til London. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

• Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Skildrer forskjellene mellom øst og vest

Romanen handler om den unge og vakre Dorian Gray, som får et portrett av seg malt av kunstneren Basil Hallward. Når det er ferdig, ønsker Dorian at portrettet skal eldes mens han selv får beholde sin ungdom for alltid.

Han får sitt ønske oppfylt, og lever et utsvevende liv uten at utseendet forandres. Men alle som kommer i hans nærhet, rammes av ulykke. Til tross for at han prøver å gjemme vekk portrettet på løftet, driver det fortsatt ham mot katastrofe.

Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray har blitt oversatt til norsk flere ganger siden 1923. En av de mest kjente er Ragnar Kvams oversettelse fra 1959. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray har blitt oversatt til norsk flere ganger siden 1923. En av de mest kjente er Ragnar Kvams oversettelse fra 1959.

– Boken skildrer det overfladiske livet på vestkanten av byen, med fester, teater, kunst og fransk cuisine. Men så drar Dorian til østkanten for å bruke opium, bli høy og late som om han er en annen. Disse forskjellene mellom steder i byen gjenspeiler også forskjellige sider ved Dorian: det vakre ytre og det stygge som er inne i ham selv, sier Løkås.

– På den fattige og falleferdige delen av byen er det skittent, folk er stygge, det lukter vondt. Den fine vestkantdelen var veldig inspirert av Frankrike på den tiden; alt skulle være fantastisk, klærne skulle være ekstravagante og middagsselskapene skulle være overdådige, fortsetter hun.

«Det var begynt å falle et kaldt regn og lyktene skinte uhyggelig ut i den fuktige, tette luften. Pubene ble nettopp lukket, og mørke flokker av menn og kvinner spredte seg i nabogatene. Fra noen kneiper hørtes rå latter. I andre var det fulle folk som skjelte og skrek. Dorian Gray satt i drosjen med hatten skubbet bak i nakken og så sløvt ut på den store byens skumle berme. (…) Langt nede på himmelen kom månen opp som et gult dødningehode. Av og til strakte en tung, uformelig sky seg opp som en lang arm og skjulte den. Lyktene ble etterhånden sjeldnere, gatene trangere og mørkere. Et øyeblikk fór kusken vill og måtte kjøre en lang vei tilbake. Hesten dampet og sprutet vann opp fra pyttene, drosjens ruter var belagt med grå tåkedamp.» (Oscar Wilde, Bildet av Dorian Gray, oversatt av Ragnar Kvam)

Det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien, men på Oscar Wildes tid var det likevel få som fikk ta del i imperiets makt og velstand.

I etterordet til Ragnar Kvams oversettelse fra 1959, skriver Unn Falkeid at arbeidsledigheten var høy, mange sultet eller frøs i hjel i løpet av de kalde vintermånedene og i bakgatene «vrimlet det av unge jenter og gutter som solgte seksuelle tjenester».

Løkås mener at det er interessant å sammenligne byen slik som Wilde beskriver den på slutten av 1800-tallet, med hvordan den er blitt i dag.

– Man ser at byen har blitt mye mer integrert siden den gang, selv om det fortsatt finnes forskjeller. Men de bygger for eksempel trygdeboliger mer spredt nå enn før.

Handlingen i Løkås’ debutroman fra i fjor, Det fine som flyter forbi, er også lagt til London. Den handler om 14 år gamle Jamie, som vokser opp «på feil side av elva» i kanalområdet Little Venice.

– Jeg har fått tilbakemelding fra folk som har besøkt de områdene som jeg skriver om i boken, og sier at det var gøy å gå på de samme stedene som karakterene i boka går på, sier hun.

London har lenge vært en av nordmenns favorittdestinasjoner. Foto: Janis Smits /Colourbox

– Folk lar deg være den du er

Løkås bodde i London mens hun tok mastergrad ved Kingston University.

– Jeg liker at det er så forskjellige områder i byen. Etter en eller to tube stops så er man plutselig på et helt unikt sted. Hvert område har sin originalitet.

Det hun liker best ved byen, er likevel mangfoldet av mennesker og det yrende folkelivet.

– Det er så avslappet fordi folk lar deg være den du er. Du kan ha på deg fjærboa, høyhælte sko og pyjamasbukse, og det er ingen som ser rart på deg. Folk har sett alt før. Du blir fort en del av massen, på godt og vondt. Det er også en by som er lett å forsvinne i.

Det er mange steder i Øst-London som hun mener du bør få med deg dersom du reiser den britiske hovedstaden i sommer.

– Brick Lane, for eksempel, er et sted som jeg liker veldig godt. Der kan du sitte på en benk og bare se på alle de forskjellige typer mennesker som går forbi. De har også noe som heter Sunday UpMarket, et marked med masse forskjellige nyetablerte kunstnere og designere som selger ting de har laget.

Hun anbefaler også konsertscenen Koko i bydelen Camden, nord i London.

– Koko er en fantastisk konsertplass som er bygd om fra et gammelt teater. Det er gigantisk. En gang var jeg på konsert der og gikk jeg meg bort. Det endte opp med at jeg ikke fikk med meg konserten, fordi det tok så lang tid å finne veien tilbake.

Lesetips til deg som skal til London

Ian McEwan, Lørdag (2005): Romanen handler om en skjellsettende dag i livet til nevrokirurgen Henry Perowne. Dagen er 15. februar 2003, og stedet er London. Fra han våkner denne dagen, er han på vakt. Først ser han et fly fra soveromsvinduet, som han tror holder på å styrte. Siden må han manøvrere seg rundt i bytrafikken for å rekke sin ukentlige squashavtale. Byen er full av hundretusener av mennesker som demonstrerer mot krigen i Irak.

• Les anmeldelse av Lørdag

Elif Shafak, Ære (2011): I en kurdisk landsby ved Eufrats bredd blir tvillingsøstrene Pembe og Jamila født i 1945. Som voksen følger Pembe sin mann til London, der de starter et nytt liv med de tre barna sine. Den eldste sønnen minnes hjemlandet og føler at han er blitt utsatt for et stort svik. Søsteren er lojal og trofast til tross for smerten og kjærlighetssorgen hun bærer på. Og yngstemann, som er født i London, er sky og annerledes. Barna er fanget i fortiden, og en dag blir livet deres smadret og forandret av et brutalt drap. Ære er den tyrkiske forfatteren Elif Shafaks åttende roman. Den kom ut på norsk, oversatt av Bente Klinge, i år.

Zadie Smith, Hvite tenner (2000): Handlingen foregår i London og vi følger familiene Jones, Iqbal og Chalfen gjennom de 30 siste årene av det 20. århundre. Smith beskriver et flerkulturelt miljø hvor hovedpersonene veves sammen sosialt, historisk og genetisk.

Charles Dickens, Bleak House (1852-1853): Det er vanskelig å snakke om London-bøker uten å nevne Charles Dickens. Bleak House, Dickens’ niende roman, er en av verdenslitteraturens mektigste byromaner. Den inneholder mysterier, tragedie, mord, tilgivelse og svært utholdende kjærlighet. Romanen ble nyoversatt av Ragnhild Eikli i anledning 200-årsjubileet.

Monica Ali, Brick Lane (2011): Hovedkarakteren i boken er Nazneen, som kommer til London som 18-åring og kan bare to engelske ord: sorry og thank you. Nazneen og mannen Chanu bor i en liten leilighet i Londons East End, i boligstrøket Tower Hamlets. Nazneen steller hjemme, mens Chanu går på jobb hver dag. Romanen tar opp store og viktige spørsmål som ekteskap og kjærlighet, identitet og tilhørighet.

Har du tips om bøker med handling lagt til London? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Det var sommerferie og han hadde akkurat lest Eduardo Mendozas store Barcelona-roman, Miraklenes by.

Utsikt over Barcelona sett fra Parc Güell. Foto: VV Voennyy/Colourbox

– Beskriver byen som et nådeløst sted

– Jeg hadde fått et sterkt inntrykk av byen gjennom boken, og det var morsomt å se ting som jeg hadde lest om og kjente igjen. Hovedgaten La Rambla, for eksempel, og Plaça Reial, med gatelyktene som Gaudí tegnet.

– Jeg så også Montjuic, fjellet hvor fengselet var, og gjenkjente bokas beskrivelser av hvordan folk bygget i de gamle deler av byen, med bygninger som ble smalere og smalere, etter hvert som de ledige tomtene mellom husene ble smalere og smalere – til de bare hadde et vindu og en dør i bredden.

«Miraklenes by» kom ut i 1986, og ble oversatt til
norsk to år senere. Det finnes også en nyere utgave,
som Gyldendal ga ut i 2011.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Handlingen i Miraklenes by utspilles i Barcelona i tidsrommet mellom de to store verdensutstillingene i 1888 og 1929. Hit kommer den uerfarne bondegutten Onofre Bouvila, og her utfolder han seg inntil han, mange år senere og under gåtefulle og grusomme omstendigheter, ender livet sitt.

I storbyen prøver Bouvila seg som tyv, heler, gateselger, gangster, finansmann og industrimagnat, og beveger seg på kanten av loven det meste av tiden.

– Byen beskrives som et nådeløst sted, hvor folk flest er fattige og gjør hva som helst for å overleve, og de som sitter på toppen, vil ikke miste makten.

– Det er få hederlige personer i boka. Få er uten laster. De fattige er ikke koselige og sjarmerende. Alle er kjipe og prøver å tuske til seg mest mulig, sier Spigseth.

Blanding av roman og byhistorie

Han beskriver romanen som «en røverhistorie a la Dickens», men uten den engelske forfatterens joviale og muntre framstilling av fattigdommen.

– Mendozas beskrivelser er mer realistiske. Og historien i Miraklenes by er også er en fortelling om Barcelonas framvekst; en beskrivelse av hvordan den moderne, kosmopolitiske byen ble til. Den er en blanding av roman og byhistorie, av eventyr og virkelige hendelser, forklarer Spigseth.

Reidar Spigseth dro til Barcelona for første gang i 1990 med Eduardo Mendozas «Miraklenes by» i bakhodet. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Jeg var der før OL i 1992, og på den tiden så var byen akkurat slik som boken beskriver, eksotisk og formidabel, med mange slitne, trange og stinkende steder. De hadde ikke ryddet opp i sentrum av byen og polert fasadene enda.

– Vi kjente folk der, og vi gikk i de samme bakgatene og smugene og de samme kjipe kneipene som dem. Jeg møtte en mann som hadde blitt kvinne, husker jeg, en liten, knoklete person som tilsynelatende ikke hadde lært å sminke seg selv. Og jeg ble truet med juling og ble reddet av en diger, svart bartender. For meg var møtet med byen nesten som å gå inn i bokens univers, forteller han.

«Barcelona hadde alltid vært og var da fremdeles en havneby – den hadde levd av havet og for havet, den hentet sin næring fra havet og lot havet få fruktene av sitt strev. Barcelonas gater førte fotgjengerens skritt til havet, og via havet stod man i forbindelse med resten av verden. Fra havet kom luften og værlaget, luktene som ikke alltid var behagelige og fuktigheten og saltet som tæret på murene. Bruset fra havet gjorde barcelonesernes siesta så søvndyssende, skipenes sirener målte tidenes gang, og måkenes skrik, triste og sure, minnet om at den sødmefylte halvskyggen under avenyenes trær var blott og bart bedrag. (…) Fargen på Barcelonas hus og torg var havets hvite og blendende farge på klarværsdager eller grå og grumset når uværet satte inn. Alt dette måtte nødvendigvis virke forlokkende på Onofre Bouvila, som var en mann fra innlandet. Det første han gjorde den morgenen, var å ta en sving ned i havnen og søke arbeid som bryggearbeider.» (Eduardo Mendoza, Miraklenes by)

– Jeg fikk et nærmere forhold til byen

Selv om han tyr til reiseguider for å få tips, synes Spigseth at romaner gir et mer spennende bilde av byene man besøker.

– Med en roman får man ting mer levende skildret fra innsiden, og ikke bare den turistvennlige beskrivelsen av virkeligheten. Det at jeg leste boken før jeg dro til Barcelona, gjorde det enda morsommere å være der. Jeg fikk et nærmere forhold til byen.

Hans tips til deg som skal til Barcelona, er å styre unna de mest opplagte turiststedene.

– Man må gå ut av La Rambla og inn i sidegatene for å se mer av byen. Barcelona er større enn man tror, sier han.

Havna og strendene i Barcelona er også et område å sjekke ut.

– I forbindelse med OL, forandret Barcelona havneområdet sitt til en levende og menneskevennlig marina. Her sitter du på havna og ser byen, altså det motsatte av hva Oslo har gjort i Bjørvika, sier Spigseth.

Lesetips til deg som skal til Barcelona

Ildefonso Falcones, Havets katedral (2006): Romanen, som kom ut på norsk i 2008, gir en beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom.

Mercè Rodoreda, Diamantplassen (1962): Romanens forteller er den unge Nàtalia, «duepiken», og det er hennes stemme og blikk på verden som geleider leseren gjennom hendelsene: ulykkelig ekteskap, fattigdom, nedgangstider, men også glimt av glede og håp. Den spanske borgerkrigen spiller en avgjørende rolle i boka, men på en indirekte måte.

Forfatter George Orwell har fått en plass
oppkalt etter seg i Barcelona.
Foto: Flickr.com/netdiva/

George Orwell, Hyllest til Katalonia (1938): I boken skildrer den britiske forfatteren George Orwell Barcelona og regionen under borgerkrigen. Orwell reiste dit i 1936 som journalist for å dekke den spanske borgerkrigen for britisk presse, og endte opp med å bistå den spanske republikken i kampen mot Francos styrker. Boken ble oversatt til norsk i 1975.

Colm Tóibín, Homage to Barcelona (2002): Forfatter Colm Tóibín har skrevet flere romaner og noveller, men også sakprosa- og reisebøker. Han har bodd i Barcelona av og på siden 1970-tallet og gir i denne boken en skildring av byens kultur og historie.

Carlos Ruiz Zafón, Vindens skygge (2001), Engelens spill (2008) og Himmelens fange (2011): Zafón ble verdensberømt etter at Vindens skygge kom ut i Spania i 2001, og siden i de aller fleste land. Forfatteren er selv født i Barcelona, og handlingen i de tre bøkene er lagt til den spanke byen.

I den første boken møter vi bokhandlersønnen Daniel Sempere, som blir med faren sin til «De glemte bøkers kirkegård». Her finner han boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere, og Daniel jakter etter hvert på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax. Etterfølgeren, Engelens spill, foregår i hjertet av Barcelona på 1920-tallet, og slutter der Vindens skygge begynner. Himmelens fange tar opp tråder fra de to foregående bøkene og viser hva som skjer etter at Daniel møter en mystisk, halt mann i bokhandelen julen 1957.

• Les også: Carlos Ruiz Zafón med ny roman

Har du tips om bøker med handling lagt til Barcelona eller andre spanske byer? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

@NRKbok Bolaños Ville Detektiver sveipar innom Barcelona.

— Ole Svarthumle (@svarthumle) July 5, 2013

@NRKbok Vindens skygge, Havets katedral (79,-), Miraklenes by, alle til Vasquez Montalban, pluss filmer: Biutiful, Alt om min mor #lesetips

— Fredrik Giertsen (@FredrikGiertsen) July 5, 2013

@NRKbok Denne! http://t.co/Jw3F1uap27 Utgitt både i album og i Tegneseriebokklubben i 1985.

— Olaf M. Solstrand (@olafmoriarty) July 5, 2013

Fra boken "Fernando Pessoa. Alberto Caeiros poesi",
gjendiktet av Øystein Vidnes.

Vi i Bokprogrammet ønsker å bidra til at fine, gode, sanne, presise, velformulerte og minneverdige sitater deles, derfor ber vi deg notere mens du leser!

Vi vil bruke noen av dem i møte med forfatterne og noen som små perler når en ny sesong med Bokprogrammet starter på NRK2 til høsten.

Send dine kontaktopplysninger i tillegg til forfatterens navn og tema til nrkbok@nrk.no. Legg gjerne ved et bilde som du synes passer til (det må du i så fall ha tatt selv). 

Fristen er mandag 1. juli.

Du kan også dele sitatene på Twitter ved å bruke #boksitat.

Bøker i premie!

Islandske Gyrðir Elíasson fikk Nordisk råds litteraturpris for 2011.

Jeg har tatt på meg finkjole og make-up til lunsjtid. Vinneren av Nordisk Råds litteraturpris annonseres i Oslo i år og prisen feirer stolte 50 år. Norge har to sterke kandidater: Carl Frode Tiller og Beate Grimsrud. Og dobbeltnominasjonen til Grimsrud gir en ekstra spiss på saken. Hvis hun vinner, er det da en seier for Norge eller Sverige? Eller for skandinavismen? Baner Grimsrud og Skavlan vei for en økt nordisk identitet? Dette kan bli spennende, og ikke minst er en slik fest en god anledning for sånne som meg til å plukke opp hete tips: Hva er de litterære tendensene i svensk litteratur? Finnes det et nytt dansk talent som kan blåse litt liv i den (for tiden) kjedelige danske litteraturen? Et samisk stjerneskudd å løfte fram?

Vi har fått formell og eksklusiv invitasjon med S.U.-frist en uke før, Gyldendal har stilt sine nye arkitekttegnede lokaler til disposisjon og feiringen skal vare to og en halv timer. Dette lover godt.

På grunn av trikketrøbbel kommer jeg 10 minutter for sent, og skjønner ingenting. Noen få folk henger formålsløst rundt i auditoriet, islandske Einar Már Gudmundsson blir intervjuet av Vårt land, og noen journalister fra nordiske kringkastinger virrer rundt med de digitale opptagerne sine.

Hva skjera??

— Hei, velkommen, du har gått glipp av hele moroa, sier den blide og alltid vel informerte superoversetteren Bjørn Alex Herrman.

Heldigvis kan han gi meg et fyldig referat:

— Programlederen sa velkommen og ga ordet til lederen av komiteen, som så sa navnet på vinneren og tittelen på boka. Det tok 30 sekunder. (se NRKs video)

— Ja, hvem ble det da?

— Et eller annet Eliasson fra Island.

— Hvem er det?

— De sa ikke noe mer.

Hva slags bok er det som har vunnet denne gjeve prisen og 350 000 kroner? Hvem er forfatteren? Er han kjent på Island? Elsket? Kontroversiell? Dette er tydeligvis en jobb for journalistene å finne ut når de er tilbake på kontorene sine. Nordisk Råd har ikke tenkt å dele noe mer informasjon med oss.

Og hvor er Eliassen? Det må jo være litt gøy å være selveste den 50.vinneren? Nei, han er ikke her. En del tidligere vinnere har vært invitert, de har hengt langs auditoriumsgelenderet under utdelingen.

Ok, men nå blir det vel litt festtaler om nordisk litteratur og dagens jubilant og noen bobler for å feire?

Ute i «festsalen» er stemningen like opprådd. Fotografene finner et fint motiv: De samiske og færøyske nominerte er lett å få øye på i sine flott drakter, der de henger i et hjørne uten at noen snakker med dem.

Vertinnen i meg krymper seg. Hva slags fest er dette? Hvem og hvor er vertskapet? Hvorfor er det så få gjester? Vad laver vi her, for å si det på dansk?

Jeg er flau. Men vet ikke helt på hvems vegne. Norge? Nordisk Råd? Norske forlag er kjente for de gode festene sine. Hvorfor har ikke Nordisk Råd bedt om noen fete festtips?

Så blir det endelig litt tapas og litt vin i glasset til dem som vil ha det. Og tre taler på ulike nordiske språk, som er vanskelig å følge med på fordi akustikken i det nye Gyldendalhuset er grusom.

En dame i flott aftenkjole og nykrøllet hår går til mikrofonene, og vi kan skjelne ordene «Carmen», «Bjørnson», «Grieg» og «kvinner». Ingen ved bordet mitt klarer å løse rebusen.

Vi snakker litt om at det er blitt vanskelig med nordiske møter fordi finnene nekter å snakke svensk – noe som truer hele det nordiske konseptet. Så kommer en annen dame i aftenkjole fram og synger fra den kjente pan-nordiske operaen «Carmen», etterfulgt av en arie fra det stolte skandinaviske verket «La bohème».

Lenge leve det nordiske samarbeidet!

Superoversetter Bjørn Alex Herrman får en sms fra bilverkstedet og må dessverre gå. Jeg kommer på at jeg har sett at det er tilbud på puslespill på Norli bokhandel like rundt hjørnet og smyger meg ut i hans kjølvann.

Jeg bare krysser fingrene for at deltagerne fra de nordiske landene er bedt på noen fine middager og blir tatt vare på i kveld. Ellers var dette en flau fest på alle nordiske språk.

PS. På Norli kunne de informere om at boka til Eliasson ikke er UTGITT på svensk ennå, slik man fikk inntrykk av fra annonseringen. Det tar nok litt tid før den når bokhandelen.