Fordi; Thure Erik Lund feirer sitt 20-års jubileum som forfatter i år, og fordi han, hver gang jeg leser ham, trekker meg opp og får meg til å lure på (og i gode øyeblikk; reflektere over) hva det nå kan være, det jeg leser. Og som kombinert nysgjerrigper og latsabb, er slike øyeblikk blant de som gleder meg mest i den vedvarende lesingen.

Å forstå Lund

Jeg er med andre ord åpen for at jeg ikke helt har forstått (i alle fall ikke ennå) hva mannen egentlig driver med. Jeg gikk altså til Kulturhuset Banken og Holbøsalen med forventninger.

Når intervjueren tar liten plass

Mange flinke folk har trådt bak-disken-gulv i Tronsmo bokhandel (Oslo) opp gjennom årene. Det er nok å nevne Per Petterson. En annen er han som hadde jobben med å intervjue Thure Erik Lund denne fredagen; Ole Øyvind Sand Holth – kritiker og skribent: Akkurat så lite synlig og plasskrevende kan en god intervjuer være – når forberedelsene er gjort og spørsmålene er gode.

Mångsysslaren Lund

Dermed var det ryddet plass for tre svært reflekterte, men også underholdende kvarter der Lund fikk sagt en hel del om livet som mångsysslare (svensk, for én som driver med mange ting), som intellektuell (er han det?), som forfatter (dét er han i alle fall) og den «fordømrade snekringa» (som har skaffet penger nok til at skriving er mulig). Og da har jeg utelatt en hel del; boksamling og plankeproduksjon, for eksempel. Fremfor alt er mannen småbruker.

Penger igjen

Nå er tema for årets festival som kjent penger. Penger er også kapital, mens kapital også kan være noe annet og mer. Thure Erik Lund snakket om litterær kapital. Ikke-ironisk; som noe forfatteren kan tære på og benytte i arbeidet: Ironisk; som noe den talentfulle kan «låne» på, for eksempel ved å stille seg til disposisjon for den mediale offentligheten. Skaffe oppmerksomhet, altså. På forlagsfester og opplesningskvelder, kanskje. Avdragene betales så i form av bøker – publiserte sådanne: Et kommersielt løp der vi oppfatter (og aner fra før) at Lund ugjerne deltar.

Anti-intellektuell??

Absurd nok, har Thure Erik Lund vært beskyldt for å være anti-intellektuell, og dette eter ham. En kritiker i Klassekampen har (i følge Lund) sagt at Thure Erik Lund aldri kunne fungere innenfor et akademisk (tanke?)system. Til det er han alt for rotete, usystematisk og det som verre er. «Og dét stikker – jævlig lang inn», sa Lund på Lillehammer.

Filosof eller ei

Og; her er vi ved det som var mest interessant i det hele: Før han (omsider) fikk antatt den første boka,«Tanger», i 1992, begynte Thure Erik Lund å studere filosofi. Etter hvert fikk han også et visst drag på dette – Descartes, blant andre – og burde kanskje fortsatt? For; da kunne han kommet inn i litteraturen «bakveien» som ferdigklekket (mitt ord) intellektuell/akademiker. I stedet ble han altså antatt og lot filosofien (som studium) fare – Lund ble forfatter. En forfatter som, trass i sine sinnrike oppbygninger og til det innerste forfulgte ideer, altså har blitt beskyldt for å være anti-intellektuell. Enda artigere; de som faktisk leser ham, er, stort sett, nettopp intellektuelle. Lund er en forfatter som opplever at alt for mange, kritikerne inkludert, ikke har forstått hva han driver med.

Den som skriver

Thure Erik Lund ender uansett opp med at han, 20 år etter debuten, er den han er: Forfatteren som forlot filosofistudiet og ga seg litteraturen og mångsyssleriet i vold. Det er han som skriver – «Straahlbox», for eksempel – og det er han som snakker på Lillehammer. Hadde han valgt annerledes, hadde en annen Thure Erik Lund sittet på akkurat den stolen i Holbøsalen i Kulturhuset Banken, Lillehammer.

Au da

På veien ut, etter at det var ferdig, hilste jeg så vidt på mannen. Jeg sa, som sant er (trolig), at jeg ganske sikkert er en av dem som ikke helt har skjønt hva han driver med, men at det like fullt fascinerer meg.

«Men så bruk huet da, mann!», lød svaret fra forfatteren, «det er da ikke så forbannet vanskelig». Jeg lovet, noe beskjemmet, å prøve. Litt hardere.