I det stille – og rett før vi diskuterte Månedens bok, «Hvit tiger», på Lillehammer og i Kulturhuset – kom Aravind Adigas andre roman ut på norsk; «Siste mann i tårnet». Der får middelklassemenneskene i ei boligblokk i Mumbai gjennomgå for sitt pengebegjær.

«Siste mann i tårnet» er den tragiske (i blant; tragikomiske) historien om beboerne i Vishram Society, en boligblokk  i Mumbai-bydelen Vakola. Vishram Society ligger som en kile inn i slumområdene som klamrer seg fast ved den nasjonale flyplassen – sosialt høyt hevet over elendigheten omkring, men tjenerne som kan rekrutteres derfra er billige og gode å ha.

Slektning av Kurt

«Siste mann i tårnet» har på sett og vis en del til felles med Erlend Loes «Kurt blir grusom». Kurt blir styrtrik. Og tåler det ikke. Han slipper drittsekken i seg frem i fri dressur. Beboerne i Vishram Society ønsker intenst å bli rike i det sjansen byr seg og er villige til å gå over lik for å bli det (metaforisk og reelt!). Sjansen kommer idet en eiendomsutvikler (et råskinn av en styrtrik oppkomling) tilbyr hver enkelt en herostratisk sum rupis for å pakke sammen og selge leilighetene sine. Det skal saneres. Mumbais egentlige sentrum er sprengt, der er det ikke fler tomter igjen.

Ikke helt pucca …

Resultatet er at alle vil slå til på tilbudet, alle unntatt én, den høyt respekterte læreren de kaller Masterji. Han pukker på retten til å bli boende i eget hjem og jo sterkere trykket blir, jo staere blir Masterji. Det er dette – og pengelysten – som får det verste frem i de tidligere pene og pucca middelklassemenneskene. Jeg sier ikke mer …

Anmeldelse av boka her.

Atlas bærer oss alle …

Ei favorittbok i landskapet penger, forretningsliv, brutalitet, korrupsjon, mot og feighet – i tillegg til opphavskvinnens egenutviklede filosofi – har i mange år vært Ayn Rands «Atlas Shrugged» fra 1957, på norsk «De som beveger verden». Denne  historien, om Dagny Taggart og broren som driver et jernbaneselskap sammen og må slåss mot alle bakstrevere, dobbeltmoralister og trygghetssøkende ikke-kapitalister, er både spennende og medrivende lesning. Den er veldig lang – 1200 sider eller deromkring – jeg husker den allikevel ikke som for lang. Visst er det mye tankegods i denne teksten som kjennes eksotisk og besynderlig for et sosialdemokratisk oppflasket menneske fra Norge, men du har ikke annet valg enn å følge med, henge på. Og; har man en gründer i seg, en som kanskje trenger litt vanning og næring, da er «De som beveger verden»/»Atlas Shrugged» tingen. Jeg nevner hele tida den engelske tittelen; det har nemlig vært litt diskusjon omkring den norske oversettelsen og om den fremstiller Rands ideer på riktig måte.

I det klassiske feltet her hjemme finner vi selvsagt forfattere som Alexander Kielland og Henrik Ibsen. Ganske særlig sistnevntes «En Folkefiende», som i tematikk og tilnærming har en del til felles med «De som beveger verden»; individet alene, koste hva det koste vil, tar kampen opp mot dumskap, løgn og bakstreveri. Av nyere ting må Torgrim Eggens debutroman «Gjeld» med på lista.

Mer obskurt er det vel blitt å trekke fram Johan Falkbergets «Bør Børson jr». Og; da tenker jeg ikke på musikalen, men romanen fra 1920 – om godfjotten Bør, som midt i den jobbetida under og rett etter første verdenskrig (60 år senere kalt jappetid) slår seg opp og blir storkar – i stor grad med lånte penger – oppe i bygda der han starter med familiens landhandel. Det er gått mange år siden jeg leste denne komedien, og den er nok ikke lett å få tak i. Jeg mistenker allikevel at mange bibliotek kan lirke den ut av glemselen fremdeles. Ikke fordi det er en stor og velbygd roman, tvert om. På mange vis er «Bør Børson jr.» en bagatell, men en morsom sådan, en som peker nese til alt fjolleri, tant og fjas som uvegerlig følger i nye pengers kjølvann.

Knut Hamsun skrev også et par romaner som – særlig lest sammen – også tar tak i mye av de samme latterlighetene som Falkberget lot landhandleren Bør gestalte: «Redaktør Lynge» og «Ny Jord» utgitt i den rekkefølgen, begge i 1893, under den boomen som særlig hadde grep om Kristiania på den tida. Persongalleriet i «Ny jord» har lånt flere figurer fra «Redaktør Lynge». Ingen av disse bøkene er blant Hamsuns beste romaner, selv om han en stund mente det selv (jeg mener; «Pan» kom ut året etterpå i -94!). De er imidlertid fine tidsbilder – og så er de morsomme.

Om jeg skal være helt ærlig, er den største favoritten allikevel ei bok jeg allerede har nevnt: Erlend Loes «Kurt blir grusom». Fra den dagen Kurt kan laste trucken opp med så mye penger at hele familien kan bade i dem, går alt galt. Noen vil mene at dette er ei bok for barn. Og hva så? spør jeg da.

Tilføyelse 5. juni: Jeg ser at jeg helt har glemt å ta med ei bok som absolutt bør med i denne skjønnlitterære lista: Andrey Rubanovs «Do Time, Get Time». Rubanov er som navnet antyder russer og har selv opplevd de russiske 1990-årene han skriver om. Han har selv vært med på den store pengalloppen som oppsto med frislippet, også økonomisk, etter Gorbatsjevs perestroika og alt som fulgte etterpå, Sovjetunionens fall inkludert. Dette var ei tid da det var mulig å bli svært rik på kort tid for den driftige – men det skjedde for det meste på irregulært, for ikke å si ulovlig vis. Det gikk med bokas Andrei som med forfatteren, han ble tatt. Hadde lovet å ta støyten for sjefen (de to drev egen bank i en kjeller), og ble sittende inne i tre år. Boka er med andre ord mer det briter og amerikanere kaller en memoir enn en roman eller thriller i egentlig forstand. Rubanov forteller den tragikomiske historien med langsomt, lakonisk alvor og russisk sørgmodighet – for ikke å forglemme; en betydelig porsjon selvironi. Såvel på forfatterens som hovedpersonens og moderlandets vegne. Herved anbefalt den også.

Leser du dette og har bøker i hodet jeg absolutt IKKE burde glemt eller droppet, si fra nedenfor!

For denne boken mottok den da 33 år gamle forfatteren Bookerprisen i 2008. Bare tre ganger tidligere hadde denne anerkjente prisen gått til en debutant, og ifølge den britiske avisen The Guardian, var han også den nest yngste vinneren noensinne.

Hva juryen satte pris på? Dypt alvor og besk humor i skjønn forening, servert av en sympatisk, men skamløs hovedperson, mener vår litteraturanmelder Anne Cathrine Straume.

• Les også: Fra journalistikk til skjønnlitteratur 

«Hvit tiger» er historien om en mann, en av Indias millioner lutfattige, og om hvordan han slår seg opp til å bli en rik gründer i teknologibyen Bangalore. Det er ingen vakker historie. Fortellingen er lagt i munnen på Balram Halwai. Det er han som blir kalt den hvite tigeren, en slik som det bare fødes én av i hver generasjon. Kallenavnet får han fordi han er den eneste av skolekameratene som lærer seg å lese og skrive. Han er en av dem som vil noe mer, og som tror at det går an, for en av hans stand, å bli noe annet enn en alltid sultende gatefeier eller rickshawkjører.

• Les anmeldelsen av boken her

For sin debutroman "Hvit tiger" fikk den indiske forfatteren Aravind Adiga Bookerprisen i 2008.

Onsdag 30. mai samler vi fire profilerte forfattere (om kort tid avslører vi navnene, følg med!) som skal snakke om boka på Lillehammer Bibliotek under Sigrid Undset-dagene. Kulturhusets programleder Anne Bøhler er ordstyrer. Arrangementet er selvsagt åpent for publikum, og en redigert versjon av samtalen vil i tillegg bli sendt torsdag 31. mai i Kulturhuset på P2.

• Klikk her for å høre opplesning fra boka og et intervju med forfatteren sendt i P2-programmet Radiofront

Nå oppfordrer vi deg til å lese boken og si din mening. Er Balram en helt eller en skurk? Ta i bruk kommentarfeltet nedenfor og bli med i diskusjonen! 

 Bli med og diskutér månedens bok i november!

Pakistaner og amerikaner

Utgitt på Cappelen Damm i 2007. Oversatt av Mona Lange.

40 år gamle Mohsin Hamid er en pakistansk forfatter med utdanning fra USA. Slik sett er han ikke så ulik hovedpersonen og jeg-fortelleren Changez i romanen «Den motvillige fundamentalist».

Changez har kommet til USA på stipend. Han er en stjernestudent, og studerer fire år på Princeton University med strålende karakterer. Han føler seg hjemme i New Yorks smeltedigel, forelsker seg i den rike og vakre Erica, presser seg til om med inn gjennom nåløyet til suksessfirmaet Underwood Samson, hvis motto der de analyserer internasjonale bedrifter verden over for å øke effektiviteten og minske kostnadene, er å «fokusere på det fundamentale» .

Changez er dyktig, vellykket, veltilpasset. Men det er før 11. september. Angrepene på tvillingtårnene får amerikanerne til å se på muslimer med helt andre øyne. Og når USA så invaderer Afghanistan, Pakistans nærmeste nabo, melder ubehaget seg hos Changez:

«Jeg var kommet hjem fra New Jersey etter midnatt og satt og zappet gjennom kanalene på jakt etter en beroligende situasjonskomedie, da jeg snublet over en nyhetssending med spøkelsesaktige nattvisjonbilder av amerikanske fallskjerm-tropper som ble sluppet over Afghanistan til noe som ble beskrevet som et dristig angrep på en av talibans kommandoposter. Jeg ble forbauset over min egen reaksjon; Afghanistan var Pakistans nabo, vår venn, og dessuten en muslimsk brodernasjon, og synet av det jeg tok for å være begynnelsen på en amerikansk invasjon av landet fikk meg til å skjelve av raseri. Jeg måtte sette meg ned for å roe meg, og jeg husker at jeg gjorde kål på en tredjedels flaske whiskey før jeg klarte å sovne.»

Enetale

«Den motvillige fundamentalist» er en liten, tynn, roman – og hele historien er en enetale. Changez, som har flyttet tilbake til Pakistan, møter en amerikaner, som han inviterer med seg til et måltid. Og det er i løpet av de par timene de to er sammen, at Changez forteller sin livshistorie, og om hvordan det har seg at han mistet troen på Amerika og fant tilbake til sine opprinnelige røtter.

Anmeldelse av \»Den motvillige fundamentalist\» fra Kulturnytt, NRK P2

Romanen kom ut både på engelsk og norsk i 2007, og den er oversatt til nærmere 30 språk. Det er en bok som problematiserer begreper som fordommer, imperialisme, identitet – og en bok som har satt i gang høylytte diskusjoner blant leserne.

Vi vil gjerne høre din mening!

Hva slags bilde av USA tegner Mohsin Hamid? Og hvordan fremstilles «fundamentalisten»?

Månedens bok

Denne høsten startet NRK en egen lesesirkel. Hver måned leser vi en nye bok, som blir presentert på radio (Kulturhuset i NRK P2) og nett, og der lytterne kan være med og diskutere boken på vår bokblogg. I slutten av måneden reiser vi til et bibliotek et eller annet sted i landet og lar leserne der danne vår egen lille, utvalgte lesesirkel. Denne måneden møter vi lesere på biblioteket i Drammen.

Månedens bok i oktober

Det finnes utallige lesesirkler her i landet, og nye bokbloggere dukker opp hver dag. Med all denne leseinteressen, hvorfor ikke knytte leserne sammen i et nasjonalt nettverk, tenkte vi, og starter nå en egen lesesirkel. Hver måned velger vi en ny bok, som lesere og lyttere kan diskutere. De fleste på nett, noen få utvalgte på radio, i programmet Kulturhuset på NRK P2.

Bøker som engasjerer

Månedens bok er ingen kåring av beste bok. Det er en samtale rundt akkurat denne, utvalgte boken, som verken trenger å være ny eller norsk, og som like gjerne kan være en diktsamling eller barnebok som en roman for voksne. Målet er å finne bøker som engasjerer og kanskje provoserer, bøker som oppfordrer til meningsbrytning og analyse. Det kan være en bok mange allerede har lest, men et mål for oss er også å hente frem kvalitetsbøker som kanskje ikke så mange er oppmerksomme på.

Barnepiken

Månedens bok i oktober er Kathryn Stocketts roman ”Barnepiken”. Boken kom på norsk i 2010, året etter at den ble utgitt i USA. Boken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og deres hvite fruer i Mississippi på første del av 1960-tallet. Det er en opprørende bok, men også veldig underholdende. Her er kvalitet og salgspotensial i fin forening.

Les anmeldelse: Sterk sørstatsroman

Hva mener du?

Boken blir presentert i programmet Kulturhuset, som sendes alle hverdager mellom klokken 14 og 16 på NRK P2, og du kan lese om den på våre nettsider, nrk.no/litteratur.

Vi vil gjerne høre dine synspunkter på romanen her på bokbloggen, og bor du i nærheten av Brumunddal, kan du være med på radio-opptak på Ringsaker bibliotek tirsdag 25. oktober.

• LES: – «Dameroman» er en litterært snobbete og sjikanerende betegnelse, mener forlegger Arve Juritzen.