Like før påske stakk min gode kollega Leif Ekle til meg en liten bok og sa, «Du har lest og likt Colm Toíbín, har du ikke? Og det har jeg jo. – Les denne, om du har tid, sa han, og heldigvis var det påske, så heldigvis hadde jeg tid til å lese noe annet enn det jobben krever – og denne boken hadde jeg helt sikkert gått glipp av, om ikke den så å si ble lagt i hendene mine. Den er ikke kommet på norsk ennå, den er på hundre små sider og har tittelen The Testament of Mary. Romanen var nominert til Bookerprisen i fjor. Jeg sier roman, på engelsk ville man vel sagt en novella om en slik kort historie. Den er skrevet av Colm Toíbín, irsk forfatter som også har vært nominert til Bookerprisen for to av sine tidligere romaner – og som på norsk kanskje er best kjent som opphavsmannen til Mesteren, et portrett av den amerikanske romanforfatteren Henry James.

Usentimentalt

I The Testament of Mary tegner Toíbín et portrett av en aldrende Maria. Hun holder til i Efesos i Tyrkia, og passes på, eller bevoktes, synes hun nesten selv, av to av Jesu disipler. De skal skrive ned historien om Jesu liv, de vil ha Maria til å fortelle detaljer fra miraklene han skal ha utført og undrene som hun har bevitnet.

Men Toíbíns Maria har ingen glede av undrene. Hun så med motvilje på den rufsete og verdensfjerne gjengen som de siste årene omkranset sønnen hennes, hun mislikte guttens høytravende snakk om at han hadde sin far i himmelen. I The Testament of Mary er det ingenting som tyder på jomfrufødsel; Maria er en mor av jorden som bekymrer seg, ergrer seg, raser – og gråter, når hennes sønn blir ført mot en grusom død på korset. Hun forteller hva hun har sett og følt, men hennes versjon er ikke den evangelistene vil høre. De skriver sin egen versjon.

Sannhet med modifikasjoner

Den sparsommelige, brutale fortellingen får meg til å tenke på de mange versjonene av sannheten som finnes. Det finnes så mange fortellinger, og vi forteller dem ut fra våre egne forutsetninger. Bevisst eller ubevisst legger vi til og trekker fra, skjuler eller fremhever. Vi skaper fortellinger ut fra vår referanseramme. Om vi kan ønske det aldri så mye, er det umulig å sette seg inn i en annens sted, å se med andres øyne, og føle med en annens hjerte.

I litteraturen, derimot!

Det blir ofte sagt at det å være forfatter, er å leke Gud. Man kan skalte og valte med folk og fe, gi liv og ta liv, vite hva enhver tenker og føler. En forfatter jeg nylig leste, briljerer i så måte. I romanen Liv etter liv tar Kate Atkinson livet av sin hovedperson Ursula gang på gang. Små tilfeldigheter spiller inn: en drukningsulykke i barndommen på grunn av en uoppmerksom mor, en nesten umerkelig smittedråpe fra den spanskesykerammede kokkepiken, en knusende husvegg i blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Hvilket liv blir egentlig Ursula til del? Hvilken er den virkelige fortellingen om hennes liv, når forfatteren starter på nytt og på nytt?

I trilogien som bragte Jan Kjærstad Nordisk råds litteraturpris i 2001 – Forføreren, Erobreren og Oppdageren – skrives den samme historien tre ganger. Tv-personligheten Jonas Wergelands liv beskrives fra tre ulike vinkler, hver «biograf» har sitt å si om ham. Sannheten om Jonas Wergeland har kanskje ingen av fortellerne, eller de har alle en flik av den.

I disse Grunnlovsfeiringsdager har jeg lest tre bøker for barn og ungdom om de spennende dagene på Eidsvoll i 1814. Mye er likt; den evinnelige kalvesteken, den sene våren, Nicolai Wergelands hang til å ta ordet og beholde det. Men takket være de ulike tyngdepunktene i fortellingene til forfatterne Ole Røsholt, Jon Ewo og Atle Næss kan jeg betrakte både Georg Sverdrup, grev Wedel Jarlsberg og prins Christian Fredrik som sammensatte personer. Bare svenskenes franske Carl Johan, derimot, den griske generalen, blir gjennomgående fremstilt som slu, utålmodig og nådeløs. (jaja, visse modifiseringer  kommer også ham til del, siden han tilbyr våpenhvile såvidt raskt og tross alt går med på at Norge får beholde sin nyerhvervede grunnlov.)

Ikke blasfemi

Tilbake til fortellingen om Maria.

Amerikansk versjon av omslaget.

Jeg leser ikke Colm Toíbíns tekst som et blasfemisk skrift, der han utelukkende vil rive ned våre vante forestillinger. «The Testament of Mary» er like mye en tekst om hvordan en fortelling blir til, om hvordan myter og oppfatninger kan skapes. Toíbín skriver frem en erkjennelse av at det i all fortelling ligger diktning, utvelgelse, myriader av muligheter. I hans Maria-figur ligger mange av hans egne tanker om livet og døden, vi finner også forfatterens egen erfaring av skyldfølelse, tap og sorg.

Colm Toíbín er irsk journalist, kritiker og forfatter, som har skrevet en rekke romaner, noveller, essay, skuespill og lyrikk.

Colm Toíbín har i nærmest alt han har skrevet vært opptatt av forholdet mellom mor og sønn. I denne fortellingen gir han oss portrettet av den mest opphøyde mor i den kristne verden – men i hans versjon er hun en mor som svikter sitt eget barn når det gjelder som mest.

Hans Maria er hun som flyktet fra korsfestelsen i redel for sitt eget liv. Hun er den som IKKE var der og vasket sønnens døde kropp, eller som så ham stå opp av graven, til tross for at evangelistene forsøker å overbevise henne om noe annet. Colm Toibíns Maria er den sorgtunge og angrende gamle kvinnen som til slutt støter krønikeskiverne fra seg, med ord som de nekter å ta til seg:

«I turned towards them then and whatever it was in the expression on my face, the rage against them, the grief, the fear, they both looked up at me alarmed and one of them began to move towards me to stop me saying what it was I now wanted to say. I edged back from them and stood in the corner. I whispered it at first and then I said it louder, and as he moved away from me and almost cowered in the corner I whispered it again, slowly, carefully, giving it all my breath, all my life, the little that is left in me.

«I was there» I said. «I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.» (Colm Toibin: The Testament of Mary, s. 102)

Å lese «The Testament of Mary» var uansett verdt det. Denne versjonen vil følge med neste gang jeg ser en klassisk pieta, den sørgende Maria med den døde Jesus i armene. Colm Toíbíns Maria stiller seg ikke i veien for den gamle, men gjør henne til et helt og  mangetydig menneske.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av romanen Brooklyn

De seks nominerte til årets Romanpris. Foto: NRK, NTB Scanpix/Fredrik Varfjell, Tove. K. Breistein, Gyldendal, Finn Ståle Felberg

Torsdag og fredag 21. og 22. februar kan du høre lytterjuryen diskutere seg frem til tre finalister i kampen om P2s romanpris. Lørdag 23. februar blir vinneren endelig kåret i finalesendingen på P2.

Mens du venter på resultatet, kan du være med i vår konkurranse og gjette hvilken av de seks nominerte bøkene lytterjuryen kommer til å stemme helt til topps. Vi trekker ut én av innsenderne som har tippet riktig, og premien er signerte eksemplarer av de seks nominerte bøkene.

De nominerte er:

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre
Vigdis Hjorth: Leve posthornet!
Eirik Ingebrigtsen: Heimfall. Ei juleforteljing
Atle Næss: Teltmakeren
Per Petterson: Jeg nekter
Kjersti Annesdatter Skomsvold: Monstermenneske

• Les mer om P2s romanpris

Bruk kommentarfeltet til å si hvilken av de nominerte du tror kommer til å stikke av med seieren og hvorfor. Fristen for å sende inn forslag er onsdag 20. februar!

(NB! Husk å oppgi en gyldig e-postadresse når du legger inn din kommentar slik at vi kan ta kontakt med deg dersom du vinner konkurransen)

Hør praten om de tre første kapitlene her, på Kulturhuset på P2.

Anita Krohn Traaseth om de tre første kapitlene i «Den store Gatsby»:

Hva sier man når man får en slik henvendelse? Man sier ja. Jeg sa ja fordi det gir meg en anledning til et alternativt ”pusterom” fra en hektisk jobbhverdag med fokus på tall, vekst og forretning. For meg er det luksus å kunne sette seg ned å lese en roman, spesielt en klassiker som «Den store Gatsby». Jepp, jeg innrømmer det – jeg har ikke lest boken, nå fikk jeg en glimrende anledning.

Kanskje vil NRK ha et annerledels og kompletterende perspektiv ved å be meg inn i leserpanelet? Business, jakten på endeløs vekst og resultater – lederperspektivet – og det å jobbe for et amerikansk selskap, et selskap som ble etablert etter den amerikanske drømmen av to grundere i 1939? Jeg vet ikke – men jeg har kastet meg over muligheten, droppet prestasjonsangsten og har nå lest bokens tre første kapitler. Jeg er mildt sagt fasinert. Jeg er fasinert over romanens forteller Nick Carraways beskrivelser og refleksjoner, språket, setningene, motsetningene, profilbeskrivelsene, historiene, satiren, kynismen og bildene som dannes i hodet når jeg leser.

«Den store Gatsby» er en roman som gjenspeiler Amerika på tidlig 1920-tallet, rett etter første verdenskrig. Det amerikanske samfunnet var preget av frimodighet, melankoli og et verdioppgjør som blant annet resulterte i forbud mot import, produksjon og salg av alkohol. Bakgrunnen for forbudet lå i edruskapsbevegelsens krav om et mer anstendig samfunn. ”Jazzens tid” og ”den fortapte generasjons tid” er beskrivelser på dette tiåret, mellomkrigstiden i USA. Det var et generasjonskifte blant amerikanerene på denne tiden, de unge som søkte den amerikanske drømmen, som brøt regler og normer og tjente seg rike på forbudstiden, som festet og drakk og akspeterte jazzens inntreden i ”de hvites” verden og de eldre som kjempet mot grådigheten, ulydigheten og de teknologiske fremskrittene.

I første kapittel får vi et innblikk i romanens forteller Nick Carraways refleksjoner rundt ulike betraktninger på livet og på mennesker generelt. Ganske så arrogant, dog ærlig (inntil videre), det skal han ha. ” Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt”. Slik fortsetter betraktningene hans om sin egen familie, om sin tid som soldat, om hans spesielle evner som gjør at han alltid blir utsatt for betroelser av kjente og ukjente og hans ønske om et nytt liv som vellykket aksjemegler på Østkysten. Nick realiserer drømmen om Østkysten og flytter inn på West Egg og blir stolt nabo til den mystiske millionæren Gatsby. East Egg og West Egg er en beskrivelse av to boligområder på Long Island, hvor de rike og vellykkede bor – fordelt på gamle og nye penger. Nick bor på West Egg, men drømmer om East Egg.

Nick blir invitert på middag av en gammel skolevenn, Tom Buchanan og hans kone Daisy Buchanan (som han er i fjern slekt med) i deres fasjonable hus på East Egg, ”et smilende rødt og hvitt slott bygd i georgiansk kolonistil og med utsikt over bukten”. Det er tydelig at Nick er fasinert av East Egg og av Tom. ”Han hadde, for eksempel, tatt med seg en rekke polohester fra Lake Forrest. Det var rart å tenke på at en mann som tilhørte min generasjon, skulle være rik nok til å gjøre det.”

I tillegg til Tom er det en gjest til, en barndomsvenninde av Daisy, den litt mystiske frøken Baker. Det er en slags bedagelig latskap og sylskarp arrognanse i luften, en helt merkelig stemning som utspiller seg mellom dette firkløveret denne kvelden. Nick blir utsatt for ufrivillige betroelser av frøken Baker om at Tom er utro og har en kvinne i New York. Daisy betror seg til Nick og forteller om sin relativ kyniske og pragmatiske innstilling til livet illustrert med en beskrivelse av sine følelser da hun fødte sin datter: ”Jeg er glad det ble en pike. Og jeg håper hun blir dum – det er det beste en pike kan bli her i verden, vakker og dum. Ellers syntes jeg i grunnen at alt er forferdelig.” Nick blir selv konfrontert med ryktene om at han er forlovet, noe han benekter.

Første kapittel avsluttes med at Nick returnerer til West Egg, litt forvirret og rett og slett litt uvel etter middagsselskapet på East Egg. Om disse følelsene fremkalles av en for stor mendge alkohol eller av stemningen er uvisst, men jeg tror det er en kombinasjon. Nick fasineres tydeligvis av livsstilen til Buchanans samtidig som han føler en uro ved sine obersvasjoner som han både fordømmer og på en merkelig måte forstår og aksepterer. I det han parkerer bilen oppdager han at hans mystisk millionær nabo, selveste Gatsby, står på verandaen. Nick har tydelig en lengsel etter å bli kjent med denne mannen, men griper ikke anledningen denne gangen, selv om han var veldig fristet.

I andre kapittel drar Nick til NYC sammen med Tom Buchanan en søndag. På halveien ønsker Tom at de skal gå av, i Askedalen, en trist liten forstad, slik at han kan treffe sin elskerinne , fru Wilson (Myrtle) som bor i en leilighet over et bilverksted med herr Wilson. Etter en kort visitt, som kun er til for at Tom kan gi Myrtle beskjed om at de skal treffes i NY, tar de tre toget videre til NY, hvor fru Wilson diskre sitter i en annen vogn. Vel fremme på perrongen i NY kjøper de en liten valp. Hele denne settingen blir ganske så surrealistisk. De rigger seg til i leiligheten hvor utroskapen finner sted, de drikker seg fulle og inviterer gjester, herr og fru McKee og Myrtles søster Catherine. Igjen står Nick ovenfor en situasjonen der han ufrivillig blir betrodd til. Myrtel forteller Nick om sitt heftige første møte med Tom. Kvelden avsluttes med en like heftig disputt mellom Tom og Myrtle hvor Tom slår og knekker nesen hennes. Nesten helt uaffektert tar Nick hatten sin og drar fra den noe spesielle utroskapsfesten i leiligheten i NY og sovner på perrongen på Pennsylvania stasjon.

I tredje kapittel blir vi kjent med Nicks første møte med sin millionærnabo Gatsby. Nick får en formell invitasjon til et av Gatsby sine mange selskaper. Litt utilpass, dog veldig stolt av å faktisk være invitert treffer han frøken Baker igjen (fra selskapet hos Buchanahns i første kapittel). I diskusjon med frøken Baker og hennes venninder kommer det frem rykter om at den mytebelagte Gatsby, tilsynelatende har drept en mann og at han også var tysk spion under krigen. Ved en tilfeldighet kommer han endelig i snakk med Gatsby, som han trodde var en av gjestene. Festen fortsetter og Nick beskriver alt som foregår rundt han, i rimelig beruset tilstand, som ”noe betydningsfullt, primitivt og dypsinding”.

Kvelden utarter seg like merkelig som den første og andre kvelden i de to forrige kapitelene. Fulle mennesker, krangler og en stemning blandet av fryd, uro, hemmeligheter, uklarheter og tristhet. Igjen blir Nick ufrivillig utsatt for betroelser, denne gangen av fru Baker som oppfordrerhan til å ta kontakt med henne privat slik at hun kan gjenfortelle og betro Nick sin private samtale med Gatsby denne kvelden.

Nick skriver i dette kapittelet at disse tre hendelsene, disse tre spesielle kveldene skjedde med mange ukers mellomrom og at han selvfølgelig var opptatt av mye mer enn disse festene. Han hadde da et eget liv! Han jobbet på dagtid, han hadde rukket å ha en liten affære med en på kontoret, han spiste middag i Yale klubben og han fantaserte om uoppnåelige romanser og observerte triste skjebner da han gikk langs Fifth Avenue og ble kjent i NY’s gater.

På slutten av dette kapitellet tilbringer Nick en helg med frøken Baker. Hun er en kjent tennsispiller og av den årsak er han fasinert av henne, av hennes status. Selv om han vet og merker at hun er en komplett løgnhals, aksepterer han det, ja han sier også at han et øyeblikk tror at han faktisk elsker henne. Men Nick har noe hjemme han ikke er ferdig med, og derfor er han ikke fri ennå. Men han er en forsiktig og ærlig mann, sier han. Ja, han er så ærlig at han bekjenner sin kardinaldyd som avslutning på tredje kapittel: ”Jeg er et av de få ærlige menneskene jeg noen gang har kjent”.

For et sammensatt plott! De tre første kapitlene dekker virkelig bordet og det meste kan serveres fremover. Jeg venter i spenning med å lese kommende kapitler – for scenen er satt – med disse tre kveldene og Nicks motstridene, sammensatte og tilsynelatende ”ærlige” refleksjoner rundt Tom & Daisy Buchanan, Myrtle, Gatsby, frøken Baker, Herr og fru McGee, East Egg og West Egg – og ikke minst seg selv.

Hvilke tanker gjør du deg, kjære leser, om de tre første kapitlene av «Den store Gatsby»?

Vi leser «Den store Gatsby» de neste tre ukene og du kan bli med og lese den sammen med journalisten og forfatteren Martine Aurdal, adm. dir. i Hewlett Packard Norge Anita Krohn Traaseth, også kjent som bloggeren Tinteguri, og Jan Vardøen, chef, båtbygger, forfatter, designer og musiker.

De neste onsdagene kommer blogginnlegg fra hver av disse tre leserne, om de kapitlene de skal møtes og prate om i Kulturhuset på P2 de neste torsdagene. Om du vil følge deres tempo, les de tre første kapitlene og bli med og diskutér dem her på bloggen før sending. Programleder Kristin Winsents henter opp kommentarer fra Bokbloggen hvis lesingen skaper spennende innspill her!

Les programleder Helle Vaaglands anbefaling av «Den store Gatsby»: – Deilig med den rike, råtne verden

«Den store Gatsby» utspiller seg i det forfatteren kalte «The Jazz Age», tiden før det store krakket. Den begynner med fortelleren Nick Carraway, en ung mann fra midtvesten som er uteksaminert fra Yale og har kjempet i første verdenskring, som kommer hjem og begynner sin karriere som megler i New York City. Sommeren 1922 i West Egg, Long Island, har Nick leid et hus ved siden av herregården til Gatsby, den mystiske verten til hyppige ekstravagante fester. Romanen fikk sin storhetstid først noen år etter at forfatteren døde, den ble utgitt på ny i 1945 og blant annet delt ut i 150 000 eksemplarer til amerikanske militære under 2. verdenskrig. Enda en nyutgivelse i 1953 bidro til å øke bokas popularitet, som nå anses for å være en av de store amerikanske romanene.

Har du lest «Den store Gatsby»?

Foto: www.alfons.se/Gunilla Bergström

I førti år har Albert Åberg budd i ei blokkleilegheit saman med pappaen sin, som røykjer pipe og sjeldan blandar seg inn i Albert sine saker. Er han eit førebilete for pappaer i dag?

– Pappa Åberg er heilt ulik det idealet foreldre i dag strebar etter. Han sender ikkje sonen rundt på eit utal aktivitetar, og han les heilt sikkert ikkje bøker om barnepedagogikk, trur psykolog og psykoterapeut Per Naroskin.

Er ingen curlingpappa

– Han er ikkje så frykteleg «på» som foreldre er i dag, han skal ikkje absolutt blande seg inn i det Albert driv med og kontrollere oppveksten hans. Han slappar av, og let gutungen halde på og prøve og feile for seg sjølv, seier Naroskin.

– Slik sett liknar pappa Åberg ikkje på det vi kallar curlingforeldre i dag, altså slike som med liv og lyst kostar vegen rein og tornefri for ungane sine, meiner han.

Onsdag 23. mai kan du høyre Gunilla Bergström og Per Naroskin i samtale i Kulturhuset på NRK P2, som vier ein heil time til klassikaren Albert Åberg.

Les avis og røykjer pipe

Lesaren får vite lite om pappa Åberg. Han har nokre hårstrå som stikk ut på kvar side av hovudet, han går ofte kledd i ein tjukk, brun genser med kvit skjortekrage inni, og nedst ved dei brune buksebeina har han som regel på seg mørk grøne tøflar.

Pappa Åberg liker å lese avisa, røykje pipe og sjå på tv. Han har ei mor som kjem på besøk i blant, men mor til Albert høyrer vi aldri om. Kva pappa Åberg arbeider med, kva venner og interesser han har er ukjend.

Naroskin synest det er fint at det er slik.

– Dersom vi hadde visst at han var lege, rørleggjar, paparazzifotograf eller, gud forby, psykolog, ville vi ha lese bøkene heilt annleis, som ein slags instruksjonsbøker, meiner Naroskin.

Foto: Scanpix/Gunilla Bergström

– Pass deg for saga!

Pappa Åberg instruerer sjeldan sonen i noko som helst. Når Albert skal byggje seg ein flygemaskin i tre midt i stova, sit pappa i godstolen og følgjer tilsynelatande med berre med eit halvt auge når Albert hamrar og slår saman spikar og plankebitar.

Bakafrå avisa kjem nokre ringar med røyk og eit mumlande:

– Pass deg for saga…!

Men Albert sin «mamma», forfattar Gunilla Bergström, meiner det er naivt å tru at pappaen dimed melder seg ut av sonen si utvikling og oppseding.

– Han har tillit nok til seg sjølv som forelder til å setje seg til rette med pipa og avisa, men han er alltid klar til å gripe inn dersom det trengst, seier ho.

Kalte pappa opp etter onkel

Pappa Åberg var lenge namnlaus, men for ti år sidan døypte Bergström han Bertil. Det var namnet til ein onkel ho likte så godt då ho var liten.

– Han var slik ein lun, roleg og morosam person, så eg tykte namnet høvde godt til Albert sin pappa, seier Bergström.

Har aldri hatt stylist

Naroskin meiner Bertil Åberg er eit førebilete for andre fedrar, inkludert han sjølv.

– Han er heilt avslappa og prøver ikkje å vere noko han ikkje er. Det ser ein tydeleg på kleda, ingen stylist har nok nokosinne vore borti han, ler psykologen.

Skal ikkje vere førebilete

Om pappaen er eit førebilete for sonen, må vere heilt opp til Albert, synest Bergström.

– Eg trur det går veldig gale når foreldre prøver hardt å vere gode førebilete for ungane sine. Det er barnet sjølv som må tenkje ’å, for ein fin person, slik vil eg også bli!’, meiner Bergström.

Vi vil gjerne høyre di meining: Kva farsfigur frå litteraturen hugsar du best?

Jeg har veddet 200 kroner med vaktsjefen vår om at den kommer til å inneholde ordet ”pappa”. Jeg synes det som har manglet så langt, er en form for forsoning med faren, som vi har lest mye om det vanskelige forholdet til. Hvis målet er å skrive seg fri fra noen demoner fra fortiden, bør han vel slutte en slags fred med faren?  Eller vil han plukke opp tråden fra åpningen? (Som er en knallsetning, vil jeg si): ”FOR HJERTET ER LIVET ENKELT: det slår så lenge det kan.” Eller, vil den reflektere det at Knausgård selv kaller dette prosjektet et litterært selvmord?

Hva er ditt forslag til siste setning? Send den inn på Twitter, med #MK6 (for Min kamp, bind 6). Vi kårer en vinner i Kulturhuset på NRK P2. Den som kommer nærmest Min kamps aller siste setning, får siste bind i premie.