Fra Oktobers hjemmeside

Sorg har vært et tema for mange denne uken.  Bisettelsen av Wenche Foss samlet høy og lav. Samtidig fikk Norge en av sine offiserer i Afghanistan hjem i kiste. For mange er det godt å dele sorgen. Er det mulig å omsette sorg til kunst?

«Jeg husker nummeret på sykeværelset, men orker ikke sette det på papiret». Slik åpner Kjersti Ericsson sin siste bok, «Alene», der hun skriver om ektemannens kreftsykdom og død. Hun fortsetter:

«Døra kan jeg åpne på gløtt, og streife det som foregikk der inne ved å snu meg mot den andre senga, senga ved siden av hans. Mange kom og dro i den senga, eller ble trillet inn og trillet ut. Den høflige, som ennå ikke hadde fått visshet, det var den første dagen hans på sykehuset. Han hadde blitt sendt mellom 15 forskjellige personer, og hadde ennå kraft til å være høflig mot den 16. Eller var det redsel – hvis han viste godvilje ville sykehuset belønne ham med et lykkelig utfall av prøvene.»

Senere kom en som ikke var så høflig, og til slutt kom det ingen nye i sengen ved siden av. Til slutt var det Kjersti Ericsson som lå der, de siste nettene.

Er det mulig å skape kunst av sorg?

Hvordan kan man skrive om tap og sorg, en sorg som er så personlig og så vond at det kan føles umulig bare å nevne nummeret til en sykehusdør? Er det mulig å skape kunst av sorg? Og er det forsvarlig?

Bøker om tap og sorg har det vært mange av de siste årene. Gunn Hild Lem skrev i boken «Sorg og sommerfugler» om hvordan det var å miste sin mann Steinar Lem, og om hvordan hun fant kjærligheten på nytt. Laila Lanes fikk oppsiktsvekkende mange lesere med sin bok «Skynd deg å elske – om å holde sammen når dagene mørkner», der hun forteller om ektemannen Jan Henry T. Olsen, som midt i livet har fått alzheimer og er blitt en helt annen mann enn den hun nettopp giftet seg med.

«Alene»

Foto: oktober forlag

Men det var Kjersti Ericsson som var mitt utgangspunkt. Hun skriver om han som hun mistet etter 40 års samliv. Men hun skriver også om «jeg» og «vi». Boken «Alene» beskriver hennes helt egne og private sorg. Hun skriver at:

«Det kjennes som om alt som skal hende meg heretter knapt vil kunne feste seg til livet mitt, for det kan ikke fortelles til noen som deler det som har vært, det som gjør hendelser til noe mer enn tilfeldige øyeblikk.»

Dette kunne blitt ekskluderende for oss andre, det kunne bli for intimt, men blir det ikke. Hvorfor?

Boken er et essay, ikke en roman. Ericsson legger ikke skjul på at dette er hennes egne erfaringer. Dette er virkelighet. Hun har ingen grunn til å forstille seg. Selvfølgelig har hun gjort et utvalg. Og selvfølgelig holder hun noe tilbake. Men vi som lesere får være med på den refleksjonen, fortelleren forsøker å forklare både for seg selv og for leserne at det blir hit, men ikke lenger. Dette kan jeg fortelle om, dette må jeg uttrykke, og dette ikke.

Kjersti Ericsson har skrevet både dikt, romaner, barnebøker og ikke minst sakprosa siden debuten i 1968. Hun er en dreven skribent og forfatter av mer enn 30 bøker. I møte med den store sorgen må hun lete etter ordene. Føle seg frem og finne ut hvilke hun kan klare å bruke. Og nettopp denne prosessen, letingen etter ordene og vegringen mot å bruke enkelte ord, tar meg som leser med og gjør at vi kan parallellføre hennes opplevelser med våre egne erfaringer, tenke over våre utfordringer med å sette ord på det som rører ved døden.

Håp

Boken er god. Og den er vakker. Lenge holdt de fast på håpet, forteller Ericsson:

«Vi håpet og håpet, gjennom alt som er umulig å skrive om, håpet vi, og da vi ikke håpet mer, gikk det mindre enn en uke før han døde».

Hun holder frem de gode øyeblikkene, de fine minnene. Reiser. God mat, men også gleden over de små tingene. En meis i hagen. Et par nye sko. Samtidig tør hun holde fast i det som er vondt, og erkjenne at noe for alltid er forbi. Innrømme at hun har så fullt opp med sin egen sorg at hun glemmer barnas.

Å dele sorgen

Det er blitt mer vanlig, nå, å skrive om sorg. Å snakke om sorg. Det kan gjøre godt å dele. Og for oss som får ta del, kan det gjøre godt å bli innviet, bli påminnet, om at noe av det viktigste vi gjør, mens vi lever, er å være tilstede. Samtidig finnes det mange kunstnere som er redde for å ta i bruk sorgen. Er det mulig, liksom, å gå inn i noe som er så vondt, så alvorlig, og så lage litteratur, noe kunstferdig, av det?

De sentral-europeiske forfatterne Imre Kertesz og W.G. Sebald har skrevet om egen erfaring fra krig, flukt og holocaust. Den ene bruker svart humor. Den andre var strengt saklig, intellektuell i sin tilnærming, og nettopp det gir fortellingen kraft. Ingen av dem ville lefle med følelser. Men begge skrev bøker som er blant dem som har gjort mest med mitt følelsesapparat. Og begge gjorde de som Kjersti Ericsson i boken «Alene»; de lette etter de riktige ordene og brukte dem med omhu.

Kjersti Ericsson vil heller ikke ha noe føleri. Men hun vil kjenne på følelsene, vise at de er der, selv om hun skulle stå i fare for å bli banal:

«Ensomhetens svarte hull» har jeg skrevet. Slikt går det ikke an å skrive. «Ensomhetens svarte hull». Ordene står der på papiret med sin vulgære patos. Og jeg kan ikke stryke dem ut. Ensomhetens svarte hull – når sorgen ikke er til å bære, og det er umulig å holde ut et øyeblikk til uten trøst. Men den eneste som kan trøste er ikke der, for det er han jeg sørger over.»

«Berre kjærleik og død» skrev Tor Jonsson, og beskrev med det utgangspunktet for mye av det fineste som er skapt i kunst- og litteraturhistorien gjennom tidene.

Dikterne og sorgen

Foto: Gyldendal forlag

En som har omsatt sorgen til kunst, og som har skapt evig verdi av en konkret og personlig taps-opplevelse, er dikteren Rolf Jacobsen. Da han mistet sin Petra etter et langt samliv, skrev han diktsamlingen «Nattåpent». Fra den samlingen er det bilder jeg aldri vil glemme, ikke minst koblingen av symaskinens jevne dur med det rytmiske, gjentagende refrenget – «under sneen. Under den brune kransen». Jacobsens uforbeholdne skildring av sorg blir allmengyldig, hans tap av Petra gir gjenkjennelse, og kanskje trøst, til alle som har hatt sine tap.

Her er «Plutselig. I desember» fra diktsamlingen «Nattåpent» 1985:

(hentet fra hjemmesiden til Rolf Jacobsens Venner)

Plutselig i desember.

Plutselig i desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
 – under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov,
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
 – under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
 – under sneen. Under den brune kransen.

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
 – Under sneen. Under den brune kransen.
 

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen