Guido van Genechtens bildebøker om «En ekte jente» og «En ekte gutt»

Rosa glansede bøker om hjelpeløse prinsesser som bruker livet sitt på å finne ut hvordan de skal ta seg best ut eller Den store snørrboka for gutta vil heretter gå rett til resirkulering, om de havner på Katy Guest sin pult.

Den nye ordningen vil ramme mange av bøkene fra forlaget Buster Books, som gir ut den rosa «Den første klistremerkeboka for jenter» og den blå ditto for gutter. Forlagssjefen selv sier at guttebøkene skal handle om sport, mekking og friluftsliv, jentenes bøker om mote eller hvordan få et flott utseende. I følge ham vil de fortsette å skille mellom gutte- og jentebøker fordi gutter og jenter har forskjellige interesser; han ville aldri funnet på å fornedre ett kjønn, sier han til The Independent.

Les også kommentaren i The Independent

Innsnevrende

Men hvem er han som skal bestemme at jenter er opptatt av utseende? Eller at gutter bare liker fart og spenning? spør Guest og insinuerer at Suzanne Collins’ bøker om «Dødslekene» og den bueskytende Katniss må ha gått forlagssjefen hus forbi; har han fått med seg Harry Potter-bøkene eller Roald Dahls fortellinger, som retter seg like mye til gutter som jenter, uansett hvilket kjønn hovedpersonen har?

Da jeg vokste opp på 1970-tallet, var politi og røver og cowboy og indianer de lekene jeg likte best. Jeg hadde snekkerbukse og mørkeblå T-skjorte, men fikk også låne Mammas Amerikakjole når jeg ville være prinsesse. Jeg kunne være hva jeg ville, akebrettene for både jenter og gutter var røde, ikke glitter-rosa eller flamme-sorte og beregnet på hvert sitt kjønn, som de er i dag. Pippi var et forbilde, Morgan Kane like etter, og hvem sier at vi ikke trenger forbilder? Eller at ikke litterære forelegg produserer forestillinger? Snevre kjønnsrammer i barnebøkene begrenser tankene og mulighetene vi vil gi et barn, som selv skal finne sin måte å leve livet på.

Ikke likestilt Norden

Jeg kunne lese artikkelen fra den engelske avisen og si at jaja, vi er da gudskjelov mer likestilt her i Norden, tenk nettopp på Astrid Lindgren, hva har ikke hun gjort for jenters muligheter? Men nei, ta en tur i en norsk bokhandel, og du vil bli overrasket over hvor segregert bøkene for de minste er.

Barnebokforskeren Mia Österlund fant gamle stereotypier i en norsk bokhandel.

» I klesbutikken er vi dessverre vant til at det er gutte- og jenteavdelinger. Men sånn skal det jo ikke være i en bokhandel! Det er mitt mareritt,» sier den finske barnelitteraturforskeren Mia Österlund.

I fjor tok jeg henne med med til Norlis bokhandel i Oslo. Det første som møtte oss var en bok med en jente i ballettdrakt med tittelen «En ekte jente» og en bok med en gutt i cowboydrakt som het «En ekte gutt». Det var signalene norske barn skulle få, stereotypiene henger fremdeles med om vi skriver 2013 eller 2014.

Les også: – Jeg ville likt å se en gutt kledd i ballettøy

Men rett skal være rett, dagens jenter har fått utvidet sitt handlingsrom i de nordiske barnebøkene, de kan bli hva de vil. En gutt, derimot, når så du sist en ballettdansende gutt i en barnebok? Det er heldigvis først og fremst i de kommersielle barnebøkene kjønnsforskjellene er så konvensjonelle, sier Mia Österlund, som ikke er pessimist:

«Jentene får mer makt ved å ta tradisjonelle gutteroller. Guttene derimot, mister makt ved å tre inn i tradisjonelle jenteroller. Vi ser tydelig spor etter 70- og 80-årenes feminisme i dagens nordiske bildebøker. Jentene er sterke, nå er nesten det blitt stereotypien. Det er selvfølgelig mer spennende med komplekse skikkelser, både jenter og gutter. Men det kommer, sier Österlund, og viser til den svenske barneboken «Kaninkostymen», der vi hører om en liten gutt som må gå på skolen i en rosa kanindrakt fordi foreldrene ikke har hatt tid til å vaske tøy og kanindrakten er det eneste som er rent.

«Man skulle tro at det ville bli katastrofe, men nei, han blir endelig sett av de andre og blir dessuten venn med jenta han har smugkikket på i lang tid. Så det skjer noe nå, i alle fall i de litt mer avanserte barnebøkene«, sier Österlund.

Et voksent ansvar

Så er det om foreldrene tar et ansvar da. Mange bokhandler stiller fremdeles ut bøker med merkelapp for jente- eller guttebøker, de kommersielle forlagene pumper ut bøker med blå eller rosa forside som skal være enkle å ta med seg for en som ikke vet så mye om den nye litteraturen, og som tar det første og beste. Nettopp da er det viktig at en redaktør i selveste The Independent snakker i store bokstaver og tar et valg om ikke å anmelde de ekskluderende barnebøkene.

Jeg takker for motivasjonen – og selv om vi ikke har viet særlig oppmerksomhet til den typen litteraur her i NRK så langt, er det en påminnelse om det ansvaret og den makten pressen faktisk har.

Hannibal Lecter, Patrick Bateman, Tom Ripley, Humbert Humbert, Bill Sikes; litteraturen kan by på utallige eksempler på fryktinngytende og kaldblodige menn. Kvinnen derimot, har i litteraturen, som i virkeligheten, i århundrer blitt ansett som det ”snillere” kjønn. Med unntak av hekser og onde stemødre, har de litterære kvinne-karakterene stort sett blitt beskrevet som omsorgsfulle, medfølende og barmhjertige. Enten de får rollen som mor, datter, elsker, eller offer, er de gode mennesker, og ute av stand til å utføre onde handlinger.

Anthony Hopkins som Hannibal Lecter, en av litteraturhistoriens mest fryktinngytende karakterer. Foto: SF Norge

• Hvem mener du er litteraturens mest skremmende kvinne? Si din mening nederst i saken!
  

Manipulasjon og Kvinnelist

De siste tiårene har kjønnsrollene i samfunnet endret seg drastisk, og det litterære landskapet har begynt å bevege seg i takt med den moderne tiden. Lenge var manipulasjonen litteraturens eneste våpen for å utøve kvinnelig makt. Kvinnen kunne bruke list for å påvirke mannen til å opptre etter sitt ønske. Lik som Eva først fristet Adam med frukt fra kunnskapens tre, og forførte ham til å ta biten som fikk dem kastet ut av Edens hage. Eller Lady Macbeth, som hvisket i sin manns øre til han drepte kongen og gjorde henne til dronning av Skottland.

Nå er det blitt mer akseptabelt for litteraturens kvinner å kunne utøve sin egen ondskap. Men ikke på samme premisser som mannen.

”Behind every Bitch is the man who made her that way ”

Mannlige skurker kan lett gjøre uetiske valg, eller bare være onde av natur. Men hvis en kvinnelig karakter virkelig har onde hensikter, da er hun et offer for omstendighetene. Hun kan være underkuet en sterkere mannlig karakter, som Nancy og Bill Sikes i Oliver Twist, eller hun kan være psykisk ustabil. Som regel står det en mann bak dette også. Kvinnen har blitt drevet til vanvidd fra ugjengjeldt kjærlighet, som Miss Havisham i Store Forventninger, eller hun har mistet sin mann til en annen kvinne. Historiene om Medea, og Jane Eyre er perfekte eksempler på at man aldri må undervurdere en forsmådd kvinnes tørst etter hevn.

Så hvorfor er det slik at den kvinnelige skurken trenger et moralsk alibi, en forklaring på hvorfor hun er ond, mens mannen bare er det?

Wencke Mühleisen.
Foto: Berit Roald/Scanpix

Kjønns- og medieforsker ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen, kunne hjelpe meg med svar:

– Dette er en tendens med lang tradisjon, og med opphav i det mange vil tenke har sin rot i foreldete forestillinger om kjønn. I dette universet representerer det mannlige den menneskelige normen. Det vil rett og slett si at det mannlige er ensbetydende med det menneskelige. Og ettersom at det menneskelige rommer alt, også ondskap, kan menn også tilskrives entydige onde handlinger og egenskaper.

Kvinnen står i dette forestillingssystemet som en avviker fra normen. Det som fremfor alt kjennetegner det kvinnelige, er kvinnens avhengighet av mannen. Dette vil si at kvinner dermed også mangler den selvstendighet, eller subjektstatus, som tilsier at hennes valg er frie, selvstendige og for eksempel onde, basert på valg. En kvinnes onde handlinger vil derfor måtte forklares med at den er avhengig av forhold utenfor henne som hun «ikke kan noe for». Tradisjonelt er altså den kvinnelige posisjonen passiv, i motsetning til den aktive mannlige. Simone de Beauvoir beskrev denne patriarkalske forestillingsverden godt i klassikeren Det annet kjønn.

• Se Flickr-galleri: Noen av litteraturens mest minneverdige kvinnelige antagonister

Straff som fortjent

Siden litteraturens kvinner bare er offer for uheldige omstendigheter, er de heller ikke ansvarlig for sine forbrytelser, og som regel blir de også straffet deretter. Sherlock Holmes har for eksempel aldri arrestert en kvinne. Han lar dem slippe unna, eller får saken henlagt. Som regel finner han på en eller annen hinsides forklaring på hvorfor det ikke var hennes feil.

Når en kvinne-karakter har begått en stor urett, ender det ofte med at samvittigheten driver henne til selvmord, slik kan historien opprettholde en form for rettferdighet og karmisk balanse uten at helten må straffe henne. Tvert imot så prøver han som regel å redde henne. Hva er det i dynamikken mellom en mannlig helt og en kvinnelig skurk som gjør at hun ikke kan få straff som fortjent? Kanskje en kvinnelig motstander rett og slett svekker protagonistens helte-status. Menn sloss jo ikke mot kvinner.

– Om en mannlig helt tar en kvinnelig helt på ramme alvor, risikerer han å bli smittet av en “uverdig” motstander, det vil si, svekket av den kvinnelige posisjon, eller kvinneligheten. Det vil ingen sann mannlig helt. Dette er grunnen til at vi ser, både i fiksjonen og i den virkelige verden, at menn velger menn som samarbeidspartnere og som motstandere. Men jeg vil insistere på å få tilføye at noen tiår med feminisme har fått dette systemet til å vakle en tanke – her og der, sier Wencke Mühleisen.

Ja, heldigvis skjer det at litteraturen portretterer en gjennomsyret ond kvinne, motivert av penger, grådighet, makt, eller ren nytelse. Man kan nok forvente at flere og flere kvinnelige ugjerningsmenn vil fylle det litterære landskapet i tiden fremover. Forhåpentligvis vil morgendagen by på en overflod av kvinnelige super-skurker villige til å utføre de mest bestialske ugjerninger for å gi helten den brutale motstanden han fortjener og kvitte seg med det gamle stempelet som det ”snille” kjønn, for alltid.

Hvem mener du er litteraturens mest skremmende kvinne? Kom gjerne også med eksempler  fra norsk litteratur.