De fleste av oss har hørt juleevangeliet før. Nå finnes det i ny oversettelse; hva er forskjellen? Foto: REUTERS/Jorge Adorno

Ære være gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i. Nei, men det går jo ikke! Gud har glede i, det er jo ikke det det heter. Guds velbehag heter det. Som har guds velbehag.

Men nå foregriper jeg begivenhetene, dette var jo Lukas 2, vers 14. Det er jo ikke der det begynner, det begynner jo slik:

1. Det skjedde i de dager at det gikk ut bud fra Keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2. Denne første innskrivingen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3. Og alle dro avsted for å la seg innskrive, hver til sin by. 4. Josef dro da fra byen Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids by og ætt.

Så langt er bibelen anno 2011 lik den forrige utgaven vi er vant med fra 1978, men nå begynner det å skje noe her,

4. Josef dro da fra byen Nasaret i Gallilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt. 5. For å for å la seg innskrive med Maria som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Ikke trolovet mer altså, lovet bort til. Hun var lovet bort til Josef. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte,

…og, hør nå:

Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Ikke husrom? Hvor er det blitt av herberget? Det er også borte i den nynorske versjonen, der heter det: Ho sveipte han og la han i ei krubbe, for det var ikkje husrom for dei.

«Det greske ordet vi skulle oversette var Katalyma», skriver Hans Olav Mørk på Bibelselskapets nettsider. Han er prest, og laget førsteutkastet til nettopp juleevangeliet. Sammen med sitt team av bibeleksperter, samt noen skjønnlitterære forfattere, deriblant Hanne Ørstavik og Paal Helge-Haugen, sjekket han opp herberget mot kildene og fant ut at det ikke var rimelig å tro på at det skulle eksistere et slags førmoderne motell der ute på markene.

De tre vise menn, somifølge Matt 2,1–18 kom fra Østen for åtilbe Jesusbarnet. Foto: Wikimedia Commons

– Der har vi fått skrevet en skurk ut av historiebøkene, roper min kollega Leif fra nabokontoret, og det er jo helt riktig. Herberget er et ord som er billedskapende, vi har sett for oss at det har stått en innful og hjerteløs mann i døren på herberget som hadde hjerte til å avvise snart fødende jomfru Maria.

Jeg ringer Hans Olav Mørk og snakker litt med ham om de endringene han har gjort. Han har vært med på arbeidet med denne nye oversettelsen helt fra begynnelsen i 2000. Utgangspunktet har vært at bibelselskapet ønsket å oversette Bibelen så tett opp mot de antikke kildetekstene som mulig – en såkalt konkordant oversettelse. Dette i motsetning til den forrige utgaven fra 1978, der de var opptatt av å ivareta meningsinnholdet i teksten så godt som mulig – altså en  idiomatisk oversettelse.

Hans Olav Mørk forteller meg at han fikk ideen til hvordan han skulle oppdatere juleevangeliet da han var i Tanum middelalderkirke i vestre Bærum. Der hadde de nettopp oppdaget noen veldig gamle malerier under kalken. Det var da han tenkte at det han ønsket å gjøre var å skrape den språklige kalken av juleevangeliet på jakt etter gamle motiver som var blitt borte.

I Stavanger Aftenblad på lille lille julaften skrev tidligere direktør i språkrådet, Sylfest Lomheim, om endringene av juleevangeliet i den nynorske utgaven.

I vers åtte er det skjedd en mindre men tydeligere endring. Det står:

Det var nokre gjetarar der i området som var ute på marka og heldt vakt over flokken sin om natta.

Flokken, hvor er det blitt av sauene, spør Lomheim? Det som står i grunnteksta, er nemleg et fellesord for geiter og sauer, småfe. Dermed blir det altså en flokk istedenfor sauer, hvis man skal være tekstro og det vil man jo. Men da mistet man altså sauene. Hva ser et barn som sitter og lytter til juleevangeliet når hun hører ordet flokk? Ser hun for seg noe som helst?

Jeg sørger litt over de der sauene, men det er først med vers 14 at jeg ser dilemmaet med teksttroheten slå ut i full blomst, for her står det

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

Ære være gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som gud har glede i.

Det klinger det vel bedre med velbehag? Guds velbehag. Men samtidig, sier Hans Olav Mørk til meg, så er det sånn at en ny bibeltekst også er en kilde til ny kreativitet i gudstjenesten, et nytt 14 vers i juleevangeliet kan i sin tur føre til at man begynner å synge denne lovsangen annerledes. Sier Hans Olav Mørk til meg, og minner meg også om et ord som har fått stå og som nevnes hele tre ganger, nemlig krybbe.

Krybben nevnes hele tre ganger i juleevangeliet, og den hjemløsheten som ligger i at jesus blir lagt i en krybe er et bilde på guds hjemløshet, at han kan finne bolig overalt.

I Oslo og i Bergen og i Trondheim, i Tønsberg og i Drammen har kirkens bymisjon satt opp betlehemsstaller, hvor folk som føler seg like hjemløse i julen som Josef og Maria kan komme inn og varme seg når samfunnet rundt oss kan føles i kaldeste laget.

I oktober ble Bibelen lansert i ny språkdrakt. Foto: Thomas Anthun Nielsen/NRK

De siste årene har jeg feiret jul sammen med min svenske svigerfamilie på en bondegård i Östergötland ved bredden av innsjøen Vättern. Der i gården er de ikke særlig religiøse av seg, og derfor leser de ikke juleevangeliet i det hele tatt. Isteden tar de frem diktet Tomten av Viktor Rydberg. Dette diktet har verken Josef eller Maria eller Jesusbarn, men derimot en fjøsnisse som går stille fra rom til rom på gården om natten og ser til at alt står bra til med sovende mennesker og dyr.

Og når jeg sitter der i min grå dressjakke og mine blankpussete sko blant alle disse svenske menneskene og med hele flokken av storfe drøvtyggende ute i ladan, som det heter på svensk, ja da tenker jeg at dette med å lese juleevangeliet på julaften ikke bare handler om det som står. Det handler kanskje også om selv høytlesningen i seg selv er da jeg har tenkt at jeg sånn kan det også gjøres, og at hensikten med å lese opp juleevangeliet, egentlig vel så mye handler om at vi samles rundt et bord og lytter til et annet medlem av familien som leser opp noe som vi alle har et forhold til.

I boken Stille stemmer – indre bilder. Om lesningens velsignelser, farer og fryder har Inge Eidsvåg et kapittel som heter høytlesning: Der skriver han blant annet om at før Gutenberg og boktrykkerkunsten var nettopp høytlesningen måten man formidlet teksten på i et samfunn, der de fleste var analfabeter.

Vi har alltid lest høyt for hverandre. Eller som Eidsvåg skriver: Man var vant til at en skrevet tekst skulle leses høyt. Det skrevne ordet var taust og dødt, inntil leseren ga stemme til de stumme bokstavene. Da fikk ordene vinger og fløy inn i menneskenes sjeler, forutsatt at det var en dyktig oppleser som greide å få fram forfatterens budskap.

I morgen er det julaften. Har du tenkt å lese juleevangeliet høyt for noen? Hvis du ikke skulle ha noen bibel i nærheten, så finner du Bibelen i både nye og eldre utgaver på www.bibelen.no  inkludert fotnoter, som forklarer alt som skulle være uforståelig og rart.

Selv om vel ikke den mest finurlige fotnote kan forklare at tilværelsen iblant kan fortone seg fullstendig mystisk og uforståelig.

God jul!