De kan synes usynlige, i blant, i det store litterære bildet, der vi – i alle fall her i Europa – bruker mest tid på å lese romaner. I arabiske land har den poetiske tradisjonen stått sterkere helt frem til i dag – og det var derfor ikke til å undres over at mange tippet det ville bli den syriske forfatteren Adonis som skulle få nobelprisen i litteratur, om den nå for første gang på 15 år skulle gå til en lyriker.

Så ble det Tomas Tranströmer, vår svenske nabo, som fikk prisen for, som Nobelkomitéen sa det:
«att han i förtätade, genomlysta bilder ger oss ny tillgång till det verkliga«.

Å gi oss ny tilgang til det virkelige gjennom fortettede, gjennomlyste bilder, det er noe de aller beste diktene gjør.

De er presise, men kan vekke assosiasjoner. De er konsentrerte, men kan ha virkning for måneder og år. Og akkurat nå, i en tid da de selvbiografiske romanene får uforholdsvis mye oppmerksomhet i offentligheten, opplever jeg at lyrikken lever vel så godt.

Ny, stor diktutgivelse
Det sier jeg, fordi jeg nettopp har fått den nye diktboken til den udiskutabelt mest originale og kompromissløse yngre norske lyriker i hendene. Hva han heter, og hvilken bok jeg snakker om, skal jeg komme tilbake til. For konkurranselystne kan jeg jo nevne at han blant annet har skrevet et nærmere 40 sider langt dikt om verdens første kjente børskrakk, og et vel så langt dikt lagt 500 år frem i tid der språket er en blanding av gammelnorsk, engelsk, stavangerdialekt og oppdiktede nyord.

Denne sommeren har vi opplevd en ubeskrivelig nasjonal og mennskelig tragedie. Sorg og sjokk har gjort det vanskelig å finne ord, ikke minst de riktige ordene. Da viser det seg at enkle, men tydelige verselinjer som de Halldis Moren Vesaas skriver i Tung tids tale kan samle, gi trøst og til og med styrke:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.

Dikt henter vi frem ved livets store anledninger; ved dåp, ved bryllup og begravelser. De har en umiddelbar kontakt med en annen side enn hverdagsutgaven av oss, den som vi ofte unnlater å vise frem, som vi ikke alltid engang vedgår for oss selv at vi har, fordi vi har så mye annet å rekke, gjennomføre, bevise.

I kontakt med oss selv
Mange jogger hver dag, eller sykler, de presser kroppen inn i en rytme og en tilstand av mental hvile under fysiske utfordringer. Eller vi går på ski. Det er også en måte å komme i kontakt med seg selv på. Hva om vi leste et dikt hver dag?

Jeg må dessverre innrømme at jeg er av dem som stresser. Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å sette meg ned og lese ett dikt hver dag. Men annenhver dag, da, kanskje? Jeg tror det ville gjort meg godt. Det vil si, jeg vet det.

Nå har jeg en forhistorie med dikt. Faren min hadde – og da overdriver jeg ikke – sikkert hundre dikt i hodet, de fleste kan han ennå. Og kunne han dem ikke, sånn på rappen, så stod de jo i bokhyllen, det var bare å hente dem ut. For tenåringer med dårlig tid og helt andre interesser, var det en pine når man hver gang man hadde en historie fra dagens opplevelser å komme med, ble møtt av: «Vent litt, her skal du bare høre hva Rolf Jacobsen sier i dette diktet», eller «Du, Stein Mehren beskriver akkurat den svimlende følelsen», eller når du kom svett hjem fra ridning og måtte høre Astrid Hjertnæs Andersens dikt om hestene som står i regnet nok en gang. De falt ikke alltid i så god jord, de ordene, om de var fremført med innlevelse og godt ment.
I dag er jeg oppriktig takknemlig for at noen åpnet ørene mine for assosiasjoner, klanger, rytmer og bilder. Gjenkjennelse er fint. Men også følelsen av at dette er noe fremmed, dette er noe jeg ikke forstår, kan være helt fin.

Dikt for barn
Ingenting er så lett som å lese dikt for små barn. De er glad i rytme og ordspill. Alt er kanskje ikke skjønn poesi, men rim og regler er en måte å øve opp språkfølelse på. I år er det kommet flere gode diktbøker for barn, og to nye dikt-antologier med nyskrevne dikt. «Sølvbåt og stjernevind» fra Mangshcou forlag lar 18 etablerte lyrikere levere flere dikt hver, og har gitt illustratørene Inger Lise Belsvik, Øyvind Torseter, Akin Düzakin, Harald Nordberg og Hilde Kramer hver sin bolk å billedlegge. Gyldendals «Jeg fant, jeg fant» er knappere, med færre dikt, men med flere uventede forfattere som Erlend Loe eller Trond-Viggo Torgersen og med gjennomgående illustrasjon og design av tegner-trioen Yokoland. Varierte samlinger begge to; det man kan lese ut av dem er at de mest urutinerte forfatterne skriver de mest tradisjonelle barnerimene, lettvinte og rytmiske, og gjerne med humor. De mer etablerte tar større sjanser, og satser på at også små lesere (eller lyttere, siden dette er dikt som blir lest høyt av en voksen) kan ta til seg dikt som verken går på rim eller er umiddelbart komiske.

Det fine med disse samlingene er variasjonen, men aller best er det at de faktisk kommer ut. Flere forlag satser samtidig på at det er et marked for barnedikt, det er verdt å berømme.

Jimmen
Så var det denne diktsamlingen jeg nettopp er blitt kjent med, da. Jeg får si det sånn, for den er helt ny, og jeg regner med at vi skal bli enda bedre kjent etterhvert. Diktbok er riktigere å si enn samling, for hele boken består nemlig av ett langt dikt, fordelt vekselvis på to ulike fortellerstemmer, arbeidshesten Jimmen og kusken hans.

Øyvind Rimbereid er en av våre mest originale lyrikere. Foto: Nikita Solenov / Gyldendal forlag

«Jimmen» er skrevet av Øyvind Rimbereid, lyrikeren som har fått både Sult-, Kritiker- og Brageprisen, som har skrevet det lange diktet «Tulipan» om børskrakket (det var fra hans forrige diktsamling «Herbarium», som han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for) og «Solaris Korrigert», et usedvanlig originalt dikt om et fremtidig liv i oljebyen Stavgersand, et sted på Rogalandskysten.

Slik lyder den første stofen i «Jimmen» – og det er Jimmen som snakker:

Høyrer eg no
gode herren
koma nedåt sti
og burtåt stallen mine heimars.
Han mun opna veggar tvo
og ljoset skal då rida stort
med taumar gull
og munnbet sylver.

Hvorfor snakker han så rart? Det lyder som folkediktning, er det hundreårenes tradisjon han bærer med seg? Normal gramatikk sprenger han seg gjerne ut av, det styrker følelsen av at dette er et dyr som snakker, som tenker, som gir sitt syn på verden.

Og verdenen vi befinner oss i er Stavanger. Jimmen drar vognen trofast gjennom byens gater, der herren hans samler opp skyller og søppelspann fra hus og gårdsplaser. De arbeider sammen, de to, hesten og mannen, i en tid som vel er den siste der hestene ble brukt til å trekke vogner gjennom gater i Norge. I Stavanger, der handlingen foregår, er en ny tid på vei inn. Det er høyteknologiens tidalder, oljealderen, som skal forme ikke bare den byen men hele Norge, både økonomisk og mentalt.

Det er bare hesten som har navn. Kjørekaren hans, som snakker stavangerdialekt, kommer inn med sine tanker innimellom Jimmens. Begge er de fascinert av de digre kolossene av noen plattformer som bygges og skal fraktes ut på det store havet. Som «condeepen»:

Og alt aent rundt han
e nødt te å ble mindre, må bukka
eller aller helst
forsvinna.

De er visjonære, både kusken og hesten, der de betrakter den nye tiden.

Å forstå det uforståelige
«Jimmen» er en lang fortelling, delt i tre, og med denne vekselvirkningen mellom hest og mann, mellom gammelt og nytt, og med et skjebnefellesskap som er usedvanlig vakkert skildret. Det er så mye som er uforståelig, både for hesten og mannen, av alt dette nye som presser seg frem. Og med hvilken fart!

Det er også mye som kan synes uforståelig for en leser som møter dette langdiktet for første gang. Grunntonen og klangen har boret seg inn, nå gleder jeg meg til nærmere lesing, gjentatt lesing.

Dikt for livet
Øyvind Rimbereid viser at dikt kan være så mye mer enn hjerte og smerte. Han snevrer inn gapet mellom den delen av oss som er i hverdagen, i farta, i tiden, og den delen som av oss som aktiviseres når de virkelig store følelsene rykker oss under overflaten. Politikk kan også bli dikt. Økonomi, oljeteknologi, eller en tenkende hest.

Og jeg tenker at Svenska Akademiens ord om kvaliteten i Tomas Tranströmers diktning er en karakteristikk som også kan anvendes på Øyvind Rimbereids verk:

I fortettede, gjennomlyste bilder gir han oss ny tilgang til det virklige.