(Foto: Aleksander Olai Korsnes/NRK)

«The Great Gatsby» har ligget ganske langt oppe på den dårlig samvittighetslisten min lenge nå. Jeg har lest ufattelig mange ”great american novels”, men akkurat denne har sluppet unna. Den er en klassiker og slik leser man ikke på en-to-tre. Jo lengre man venter, jo verre blir det, kan det virke som.

Jeg har også vært en smule redd for språket: Boka ble skrevet i 1926 og er ikke ferskvare mer. Den lukter litt støv og spindelvev på avstand. Men jeg burde ikke ha bekymret meg, språket er fersk som en nyfisket makrell, den formelig spreller og bykser mellom permene.

Fitzgerald skriver mesterlig, med en intelligent, elegant penn og jeg finner stadig vendinger og metaforer som er innovative og skarpe. Det er lett å se hvorfor han har blitt så geni-erklært, han bærer ordene som en dandy på et forstadstog.

Jeg er nå gjennom de seks første kapitlene og historien begynner å utkrystallisere seg. Fitzgerald har brukt lang tid på å bygge opp settingen og karakterene. Han maler inn omgivelsene og tiden med en sobelpensel: Små, skarpe bevegelser som skaper umiddelbar stemning og følelsen av å være på plass og å kunne lukte og ta på alt og alle.

Man blir transportert helt tilbake til tyve-tallets rikingmiljø utenfor New York, der bankmenn og spritsmuglere vanker sammen med filmstjerner og idrettshelter, sjarlataner og håpefulle sosietetspiker. Ingen av rolleinnehaverne er spesielt sympatiske, noen er direkte uspiselige, mens andre, fortellerstemmen Nick Carraway inkludert, er tvetydige i så måte at jeg er usikker på om jeg liker noen av dem. Deres formildende trekk er for det meste selvoppnevnte.

Fitzgerald bruker overmåtelig lang tid på å komme til saken, det vil si å la oss møte hovedskikkelsen Jay Gatsby. Han blir omtalt av alle på forskjellige vis. Vi vet ikke om han er krigshelt, snikmorder, forretningsmann, arving, skurk, tysk spion, børsgeni eller oppkomling. Dette er en velbrukt måte å pirre leserens interesse på; når vi endelig får lov til å møte helten, er det ikke et øyeblikk for tidlig.

I kapitlene 4, 5 og 6 lærer vi noe om Jay Gatsby og hans drifter. Han er stinn av penger, men vi har ennå ikke fått greie på hvor de kommer fra. Han er avstandsforelsket i en gammel flamme og han har viklet fortelleren Nick Carraway inn i sitt miljø for å kunne komme nærmere henne. Det kan virke som om hele hans eksistens og overdådige, brifete måte å annonsere rikdommen sin på kun har en hensikt: Å lokke tilbake den jenta som gjorde ham så lykkelig da han var soldat under første verdenskrig.

Nå lurer jeg på om strategien hans kommer til å lykkes. Men med så mange lumske og ondsinnede spillere på scenene, så har jeg min tvil. Men les videre, det skal jeg!

Les mer om de første tre kapitlene i Anita Krohn Traaseths bloggpost! Hva synes du om boka så langt?

Vi leser «Den store Gatsby» de neste tre ukene og du kan bli med og lese den sammen med journalisten og forfatteren Martine Aurdal, adm. dir. i Hewlett Packard Norge Anita Krohn Traaseth, også kjent som bloggeren Tinteguri, og Jan Vardøen, chef, båtbygger, forfatter, designer og musiker.

De neste onsdagene kommer blogginnlegg fra hver av disse tre leserne, om de kapitlene de skal møtes og prate om i Kulturhuset på P2 de neste torsdagene. Om du vil følge deres tempo, les de tre første kapitlene og bli med og diskutér dem her på bloggen før sending. Programleder Kristin Winsents henter opp kommentarer fra Bokbloggen hvis lesingen skaper spennende innspill her!

Les programleder Helle Vaaglands anbefaling av «Den store Gatsby»: – Deilig med den rike, råtne verden

«Den store Gatsby» utspiller seg i det forfatteren kalte «The Jazz Age», tiden før det store krakket. Den begynner med fortelleren Nick Carraway, en ung mann fra midtvesten som er uteksaminert fra Yale og har kjempet i første verdenskring, som kommer hjem og begynner sin karriere som megler i New York City. Sommeren 1922 i West Egg, Long Island, har Nick leid et hus ved siden av herregården til Gatsby, den mystiske verten til hyppige ekstravagante fester. Romanen fikk sin storhetstid først noen år etter at forfatteren døde, den ble utgitt på ny i 1945 og blant annet delt ut i 150 000 eksemplarer til amerikanske militære under 2. verdenskrig. Enda en nyutgivelse i 1953 bidro til å øke bokas popularitet, som nå anses for å være en av de store amerikanske romanene.

Har du lest «Den store Gatsby»?