Tag ditt bilde #finestebok på Twitter og Instagram eller send til oss på nrkbok@nrk.no. Vi samler den og viser at papirboken har en framtid, den også.

En norsk lyrikkrygghylle – og en serie i Wien. Typisk norsk?

Norske bøker er for like. Altså, på utsiden. Omslaget, formatet, teksturen. På Lillehammer litteraturfestival for to år siden, holdt forfatter Tomas Espedal et flammende innlegg om hvordan en bok skulle kunne se ut. En diktbok burde kunne være på 400 sider i stedet for klassiske 126, en roman burde kunne ha illustrasjoner inni, en essaysamling burde kunne være rektangulær. Og han viste eksempler fra sin egen samling på bøker som faktisk var det.

Dels er det opp til forfatteren å tenke utenfor boksen, dels viser det seg at det er vanskelig for forfattere å få gjennomslag for spennende formidéer fordi det blir for dyrt å produsere. Espedal fortalte om en svensk forfatter som hadde bedt om rød farge på kantene av boksidene, og måtte true med å forlate forlaget om hun ikke fikk det slik.

Dette er min fineste bok. Den ser annerledes ut, og det er den.

Etter mange år som først bokhandlermedarbeider og deretter litteraturjournalist, må jeg si det tennes et lite lys av glede i meg når jeg ser en bok som våger å stikke seg ut. Én av favorittene mine i så måte er svenske Martina Lowdens bok: ”Allt”, en slags dagboksselvbiografi. Hun har klart å lure forlaget til å gi henne gullfarge på arksidene, Bibel-style, i tillegg til røde, tykke, pregede første- og sistesideark. En pocketbok med gullkant, det svinger det av. Det sier at denne boka er annerledes, og det er den.

Når jeg er i utlandet, er det en selvfølgelig del av sightseeingen å stikke innom bokhandlere og sjekker ut bokkulturen der. I Frankrike er bøkene nesten KLISS like, mens det i andre land bugner av ulike serier og formgrep. Det siste på bokdesignfronten i Sverige var serien Excess som ved ny trykketeknologi rommer tykke romaner som Min kamp i miniformar, som leses som en flipover.

Nytt hendig format. Svensk.

Uten at jeg har forskning på det, vil jeg tro at variasjon i bokformater oppstår lettest i land med flere, mindre forlag. De velger gjerne en egen stil på alle sine utgivelser. (Jmfr. Everyman’s Library i England og Vertigo i Sverige). Noe vi har sett også i Norge, med for eksempel boksinglene til Flamme forlag og Cappelen Damm sin Marg-serie.

Bøker med identisk format er klart en fordel for bokhandlere og for folk som liker ordning og reda i bokhyllene. For oss andre er det en gave når en bok stikker seg ut og sier: hei, se på meg, da! «En bok er et kunstverk», minnet Tomas Espedal oss om på Lillehammer. Så unødvendig da at den skal ligne på en masseprodusert vare, som skal være lett å stable, lik EU-normerte agurker.

Tenk hvor trist det blir å samle på bøker fra 2000- og 2010-tallet, når de ikke bærer preg av sin tid.

Bli med og dokumenter de fineste omslagene! Hva er din #finestebok?

En av flere #finestebok på Instagram.