Fra fjorårets anbefalinger

Tre forfattere, tre møter. Tre fortellinger som har betydd noe for meg i året som er gått.

Mot slutten av et år er det populært med kåringer, oppsummeringer, kavalkader. Vi som er kritikere blir bedt om å nevne de beste, de viktigste, de største som har latt høre fra seg i løpet av året, enten det nå er film, musikk, eller bøker det er snakk om.Jeg ble oppløftet da jeg så Aftenpostens litteraturanmeldere nevne sine favoritter her om dagen – hvis vi nå skal kalle dem favoritter – fra året som er gått. Det var nemlig et så stort mangfold!

Og det er noe av det viktigste, tenker jeg, med den norske bokheimen, det at den er så mangfoldig.

Vi er vel alle på jakt etter kvalitet, men hva vi legger i begrepet kvalitet, det kan variere.

Fare for ensretting?

En av kommentarene vi fikk etter at vi her i NRK i forrige uke offentliggjorde de seks kandidatene til P2-lytternes romanpris, var fra en lytter som synes det var pussig at fem av bøkene er identiske med nominasjonene til Ungdommens kritikerpris. Hun trodde det ville variere mer. En viss overlapping med bragenominasjonene er det jo også.

Og de nominerte er…

Joda, det handler nok om kvalitet. Og så er det jo slik at vi kritikere (i Brages tilfelle også bokhandlere og bibliotekarer) definerer kvalitet ut fra nokså like kriterier. Men når vi har diskutert oss gjennom originalitet, språk, form, vesentlighet, så er det alltid rom for den egne opplevelsen av boken. Og den henger sammen med hva vi har lest fra før, hvilken referanseramme vi omgir oss med.

Minneverdige møter

Her og nå vil jeg vil benytte anledningen til å trekke frem tre bøker som ikke er nominert til priser denne høsten, som ikke ligger på bestselgerlistene, men som gjerne kunne vært der. Det de har til felles, er en en nerve, en utforskning av mangelen på kommunikasjon eller mulighetene for et møte mellom mennesker som burde stå hverandre nær.

Og er det ikke egentlig det god litteratur handler om: møtepunkter?

Dag Johan Haugeruds bok er den morsomste av de tre. Tragikomisk, kan man neste si, om romanen «Hva jeg betyr». Jeg-fortelleren er en bibliotekar midt i femtiårene. Hun bor på et lite tettsted på Østlandet. Sønnen er i tjueårene, han har flyttet til Oslo der han jobber med film. Så får moren en forespørsel om ikke sønnen kan filme i et bryllup. Han sier først ja, men trekker seg i siste liten, og bibliotekarmoren, som aldri har holdt i et videokamera, føler hun må ta på seg jobben selv. Og så viser et seg at hun synes det er morsomt. Hun er dessuten flink! Hva skjer når mor beveger seg inn på sønnens enemerker? Trodde hun de skulle komme nærmere hverandre? Der tar hun feil. «Hva jeg betyr» er en både pinlig, underholdende og dyptloddende fortelling om identitet og kommunikasjon, og ikke minst om maktbalanse.

Språklig sterk

De samme ingrediensene går igjen i Kari Bøges «Etter festen». Den må nesten leses i følge med fjorårets fine «Til og fra fest», en overraskende og gledelig original fortelling om den uheldige musikeren Espen, som påtar seg å bli med ekskjæresten til familiefeiring på Vestlandet. Årets bok følger opp der den andre slapp. «Etter festen», er tittelen på den, og her er det fritt frem for «dagen derpå» – metaforen. Et plutselig og høyst uventet dødsfall har gjort at familieforhold og maktstrukturer endres. Også her handler det om kommunikasjon eller mangel på sådan, om å holde ting hemmelig, om å forstille seg for hverandre, om å tro, men ikke vite. «Etter festen» er gjennomkomponert, og språklig er Kari Bøge suveren.

Språkbeherskelsen har hun til felles med den tredje forfatteren jeg vil rette blikket mot, nemlig Øystein Wingaard Wolf og hans lille, tvers gjennom nydelige roman «Brighton Blues». Den er såvidt 100 sider, og det er unggutten Daniel som forteller. Daniel har en bipolar lidelse, det vil si at han noen ganger er høyt oppe, andre ganger desto lengre nede. Boken er en beskrivelse av hans tilstedeværelse, rett og slett, i verden, og da i badebyen Brighton spesielt. Heller enn handling er romanen stemnings-drevet, den viser frem et ungt liv og nettopp møtene, noen er gode, andre ikke – mellom Daniel og mor, Daniel og far, mellom Daniel og arbeidsgiveren (O’Brien, som driver en god, gammeldags marsjandise der Daniel gjør en uvurderlig jobb fordi han er så dyktig til å fortelle historier at han kan prakke den mest verdiløse gjenstand på kunder som tror ham på hans ord når han gir hver ting en ærefull fortid). Og ikke minst skriver Wingaard Wolf om møter mellom Daniel og arbeidsgiverens datter, den frekke og fortryllende Sophia.

Tre forfattere, tre møter. Tre fortellinger som har betydd noe for meg i året som er gått.

Bibelske møter

Nå nærmer vi oss jul. Det er en tid da de fleste av oss lengter etter å møtes. Og vi lengter etter å ha tid til å snakke sammen, snakke om ting som betyr noe.

I tillegg til Lars Myttings stadig selgende bok om ved, er det Bibelen i ny oversettelse som ligger på toppen av bokhandlenes bestselgerliste i denne beste av alle salgsmåneder, desember. Det er mange her i landet som bruker Bibelen aktivt. Mange som åpner opp for et møte med noe som er større enn dem selv. Dette er bøkenes bok. I tillegg til sitt åpenbare formidlingsprosjekt er Bibelen referanse og utspring for overraskende mange skjønnlitterære forfattere, den er opprinnelsen til ordtak, formuleringer og leveregler. Den som vil utvide sin litterære horisont, tøye egne referanserammer, gjør klokt i å bla i Bibelen.

Enkel, men stor

En som har bladd, eller i alle fall tatt utgangspunkt i våre forestillinger om Gud, er belgiske Kitty Crowther, en av verdens fremste illustratører. I bildeboken «Den lille mannen og Gud» beskriver hun nettopp et møte mellom en liten mann og Gud. Eller «en gud», som han kaller seg.

«Er det mange av dere?» spør den lille mannen.

«Like mange som det er stjerner på himmelen, ja til og med litt flere».

(…)

Den lille mannen og Gud går ved siden av hverandre på veien.

«Og hvordan forestilte du deg Gud?» – spør Gud, og vips transformerer han seg fra den udefinerbare skikkelsen han er tegnet som, til en stor, gammel mann med langt hvitt skjegg i himmelblå kittel.

Uventet møte

Crowthers bok er et møte med religion, den blir et møte med forestillinger og forventninger, som rykkes ut av det vante. Boken er tilsynelatende enkel, men den setter spor. Også den blir et møte jeg ikke glemmer.

Mange norske forfattere skriver seg opp mot eller gjennom Bibelen. Mange kunne vært nevnt. Med ønsket om en god jul med fine møter – både rent personlige og litterære – vil jeg sitere én, Inger Hagrup, som i samlingen «Strofe med vinden» fra 1958 skrev en hymne til Josef:

Hymne til Josef

Den unge Maria vandret

engang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin sønn

støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm,

den hellige Josef av jorden.

(Diktet er hentet fra Os folkebiblioteks nettside)