Anledning: Utdeling av Gyldendalprisen.
Den lette humringen i forsamlingen var avslørende. Det tok oss ikke mange sekundene for å skjønne hvem det var som hadde vunnet den pengesterke Gyldendalprisen, der vi sto i Sverre Fehns nybygg på Sehesteds plass. I den grad det fantes noen spenning hos journalistene og alle forlagsansatte som sto på galleriet og tittet ned på oss, så var det jo om han faktisk var her, for sånn er det jo blitt. Knausgård er en litterær celibritet i a-klassen, med den særegne glansen som følger med den statusen.

Så hvis en prisutdeling er som en kriminalroman, så var dette en fortelling av den typen der løsningen blir kjent på første side, og spenningen består i å følge hvordan etterforskeren, i dette tilfelle juryleder Tom Egil Hverven skulle sirkle inn morderen.

Gyldendals pris gis ifølge statuttene til et betydelig forfatterskap, men Hverven var påpasselig med å påpeke at Min Kamp-serien hadde topper og bunner rent kvalitetsmessig.

Vi som var i salen visste at dette verket for lengst hadde sprengt enhver kvalitetsdiskusjon, eller var det sånn at kvalitetsdiskusjonen druknet i alle de andre diskusjonene? Hvilket omfang debatten har fremgår blant annet av bibliografien som universitetsbibliotekar Henrik Keyser Pedersen nylig la ut på nettstedet bibliografi.no. I Kapittel sju, under punktet «Annet» finner vi artikler som ikke involverer forfatteren direkte, men alle de andre berørte. 14 familiemedlemmer snakker ut i Klassekampen, Ekskone Tonje Aurslands radiodokumentar, intervjuer med Linda Bodström Knausgård, Yngve Knausgård osv, osv. Hadde bibliografen i tillegg forsøkt å fange all aktivitet på Facebook og Twitter så hadde det vi kan kanskje kalle verkets etterstilte fotnoter fått et omfang på størrelse med romanverket selv.

Bibliografien oppdateres løpende, så nå vil vel også snart sosiolog Kjetil Rolness sin artikkel om Knausgård i Dagbladet for en uke siden komme med, der han mener at Min Kamp inneholder en type sentimentalitet som finner bred gjenklang i det norske folk. Dette i motsetning til den kritikerroste men av publikum oversette filmen Oslo 31.august, som er ironisk. Her finnes ikke noe Knausgårdsk Åååh. Det norske folk støter fra seg den suicidale ironikeren fra Oslo vest, og omfavner isteden følelsesmennesket fra Tromøya.

Jeg spurte Knausgård om akkurat dette, om han også trodde at sentimentalitet var et stikkord for å forstå Min kamp-seriens voldsomme popularitet.

– For mange år siden, da jeg og Tore Renberg dreiv og ville bli forfattere, så starta vi et selskap som vi kalte nysentimentalistene. Det finnes et ønske hos oss om følelser og den delen av livet. Det finnes to slags bøker. De som får deg til å grine og de som ikke får deg til å grine. Det finnes en voldsom kraft i følelsene, som jeg prøver å åpne opp for.

Sa Knausgård, før han stakk ut for å ta seg en røyk, omgitt av venner på alle kanter, mange av dem het Geir, kunne han fortelle, men ute i den kalde offentligheten finnes også motstemmene. I siste nummer av tidsskriftet Vinduethar litteraturstipendiat Preben Jordal en amper gjennomgang av de essayistiske partiene i Min kamp seks under tittelen Omtrentelighetens konge, der han vender det som vel mange av oss, inkludert meg selv har ment har vært noe av forfatterens styrke, nemlig de essayistiske partiene, til å være verkets svakhet, Alt fra lesningen av Paul Celans dikt og ikke minst sammenligningene med Hitler og hans Mein Kampf blir dømt nord og ned med begrunnelsen at Knausgård bare skriver i vei etter eget forgodtbefinnende, som om han gjerne vil imponere de uinvidde, skriver Jordal.

Og her er det vel mulig å henge med når man ser Knausgård plukket fra hverandre i de enkelte delene, men så er det kanskje sånn at i dette regnestykket så blir summen kanskje større enn de enkelte delene. Eller? Diskusjonen, jeg holdt på å si, kampen fortsetter i Bok i P2 lørdag 30. mars kl. 0735, og på palmesøndagen klokken 13.30.