Anledning: Utdeling av Gyldendalprisen.
Den lette humringen i forsamlingen var avslørende. Det tok oss ikke mange sekundene for å skjønne hvem det var som hadde vunnet den pengesterke Gyldendalprisen, der vi sto i Sverre Fehns nybygg på Sehesteds plass. I den grad det fantes noen spenning hos journalistene og alle forlagsansatte som sto på galleriet og tittet ned på oss, så var det jo om han faktisk var her, for sånn er det jo blitt. Knausgård er en litterær celibritet i a-klassen, med den særegne glansen som følger med den statusen.

Så hvis en prisutdeling er som en kriminalroman, så var dette en fortelling av den typen der løsningen blir kjent på første side, og spenningen består i å følge hvordan etterforskeren, i dette tilfelle juryleder Tom Egil Hverven skulle sirkle inn morderen.

Gyldendals pris gis ifølge statuttene til et betydelig forfatterskap, men Hverven var påpasselig med å påpeke at Min Kamp-serien hadde topper og bunner rent kvalitetsmessig.

Vi som var i salen visste at dette verket for lengst hadde sprengt enhver kvalitetsdiskusjon, eller var det sånn at kvalitetsdiskusjonen druknet i alle de andre diskusjonene? Hvilket omfang debatten har fremgår blant annet av bibliografien som universitetsbibliotekar Henrik Keyser Pedersen nylig la ut på nettstedet bibliografi.no. I Kapittel sju, under punktet «Annet» finner vi artikler som ikke involverer forfatteren direkte, men alle de andre berørte. 14 familiemedlemmer snakker ut i Klassekampen, Ekskone Tonje Aurslands radiodokumentar, intervjuer med Linda Bodström Knausgård, Yngve Knausgård osv, osv. Hadde bibliografen i tillegg forsøkt å fange all aktivitet på Facebook og Twitter så hadde det vi kan kanskje kalle verkets etterstilte fotnoter fått et omfang på størrelse med romanverket selv.

Bibliografien oppdateres løpende, så nå vil vel også snart sosiolog Kjetil Rolness sin artikkel om Knausgård i Dagbladet for en uke siden komme med, der han mener at Min Kamp inneholder en type sentimentalitet som finner bred gjenklang i det norske folk. Dette i motsetning til den kritikerroste men av publikum oversette filmen Oslo 31.august, som er ironisk. Her finnes ikke noe Knausgårdsk Åååh. Det norske folk støter fra seg den suicidale ironikeren fra Oslo vest, og omfavner isteden følelsesmennesket fra Tromøya.

Jeg spurte Knausgård om akkurat dette, om han også trodde at sentimentalitet var et stikkord for å forstå Min kamp-seriens voldsomme popularitet.

– For mange år siden, da jeg og Tore Renberg dreiv og ville bli forfattere, så starta vi et selskap som vi kalte nysentimentalistene. Det finnes et ønske hos oss om følelser og den delen av livet. Det finnes to slags bøker. De som får deg til å grine og de som ikke får deg til å grine. Det finnes en voldsom kraft i følelsene, som jeg prøver å åpne opp for.

Sa Knausgård, før han stakk ut for å ta seg en røyk, omgitt av venner på alle kanter, mange av dem het Geir, kunne han fortelle, men ute i den kalde offentligheten finnes også motstemmene. I siste nummer av tidsskriftet Vinduethar litteraturstipendiat Preben Jordal en amper gjennomgang av de essayistiske partiene i Min kamp seks under tittelen Omtrentelighetens konge, der han vender det som vel mange av oss, inkludert meg selv har ment har vært noe av forfatterens styrke, nemlig de essayistiske partiene, til å være verkets svakhet, Alt fra lesningen av Paul Celans dikt og ikke minst sammenligningene med Hitler og hans Mein Kampf blir dømt nord og ned med begrunnelsen at Knausgård bare skriver i vei etter eget forgodtbefinnende, som om han gjerne vil imponere de uinvidde, skriver Jordal.

Og her er det vel mulig å henge med når man ser Knausgård plukket fra hverandre i de enkelte delene, men så er det kanskje sånn at i dette regnestykket så blir summen kanskje større enn de enkelte delene. Eller? Diskusjonen, jeg holdt på å si, kampen fortsetter i Bok i P2 lørdag 30. mars kl. 0735, og på palmesøndagen klokken 13.30.

Islandske Gyrðir Elíasson fikk Nordisk råds litteraturpris for 2011.

Jeg har tatt på meg finkjole og make-up til lunsjtid. Vinneren av Nordisk Råds litteraturpris annonseres i Oslo i år og prisen feirer stolte 50 år. Norge har to sterke kandidater: Carl Frode Tiller og Beate Grimsrud. Og dobbeltnominasjonen til Grimsrud gir en ekstra spiss på saken. Hvis hun vinner, er det da en seier for Norge eller Sverige? Eller for skandinavismen? Baner Grimsrud og Skavlan vei for en økt nordisk identitet? Dette kan bli spennende, og ikke minst er en slik fest en god anledning for sånne som meg til å plukke opp hete tips: Hva er de litterære tendensene i svensk litteratur? Finnes det et nytt dansk talent som kan blåse litt liv i den (for tiden) kjedelige danske litteraturen? Et samisk stjerneskudd å løfte fram?

Vi har fått formell og eksklusiv invitasjon med S.U.-frist en uke før, Gyldendal har stilt sine nye arkitekttegnede lokaler til disposisjon og feiringen skal vare to og en halv timer. Dette lover godt.

På grunn av trikketrøbbel kommer jeg 10 minutter for sent, og skjønner ingenting. Noen få folk henger formålsløst rundt i auditoriet, islandske Einar Már Gudmundsson blir intervjuet av Vårt land, og noen journalister fra nordiske kringkastinger virrer rundt med de digitale opptagerne sine.

Hva skjera??

— Hei, velkommen, du har gått glipp av hele moroa, sier den blide og alltid vel informerte superoversetteren Bjørn Alex Herrman.

Heldigvis kan han gi meg et fyldig referat:

— Programlederen sa velkommen og ga ordet til lederen av komiteen, som så sa navnet på vinneren og tittelen på boka. Det tok 30 sekunder. (se NRKs video)

— Ja, hvem ble det da?

— Et eller annet Eliasson fra Island.

— Hvem er det?

— De sa ikke noe mer.

Hva slags bok er det som har vunnet denne gjeve prisen og 350 000 kroner? Hvem er forfatteren? Er han kjent på Island? Elsket? Kontroversiell? Dette er tydeligvis en jobb for journalistene å finne ut når de er tilbake på kontorene sine. Nordisk Råd har ikke tenkt å dele noe mer informasjon med oss.

Og hvor er Eliassen? Det må jo være litt gøy å være selveste den 50.vinneren? Nei, han er ikke her. En del tidligere vinnere har vært invitert, de har hengt langs auditoriumsgelenderet under utdelingen.

Ok, men nå blir det vel litt festtaler om nordisk litteratur og dagens jubilant og noen bobler for å feire?

Ute i «festsalen» er stemningen like opprådd. Fotografene finner et fint motiv: De samiske og færøyske nominerte er lett å få øye på i sine flott drakter, der de henger i et hjørne uten at noen snakker med dem.

Vertinnen i meg krymper seg. Hva slags fest er dette? Hvem og hvor er vertskapet? Hvorfor er det så få gjester? Vad laver vi her, for å si det på dansk?

Jeg er flau. Men vet ikke helt på hvems vegne. Norge? Nordisk Råd? Norske forlag er kjente for de gode festene sine. Hvorfor har ikke Nordisk Råd bedt om noen fete festtips?

Så blir det endelig litt tapas og litt vin i glasset til dem som vil ha det. Og tre taler på ulike nordiske språk, som er vanskelig å følge med på fordi akustikken i det nye Gyldendalhuset er grusom.

En dame i flott aftenkjole og nykrøllet hår går til mikrofonene, og vi kan skjelne ordene «Carmen», «Bjørnson», «Grieg» og «kvinner». Ingen ved bordet mitt klarer å løse rebusen.

Vi snakker litt om at det er blitt vanskelig med nordiske møter fordi finnene nekter å snakke svensk – noe som truer hele det nordiske konseptet. Så kommer en annen dame i aftenkjole fram og synger fra den kjente pan-nordiske operaen «Carmen», etterfulgt av en arie fra det stolte skandinaviske verket «La bohème».

Lenge leve det nordiske samarbeidet!

Superoversetter Bjørn Alex Herrman får en sms fra bilverkstedet og må dessverre gå. Jeg kommer på at jeg har sett at det er tilbud på puslespill på Norli bokhandel like rundt hjørnet og smyger meg ut i hans kjølvann.

Jeg bare krysser fingrene for at deltagerne fra de nordiske landene er bedt på noen fine middager og blir tatt vare på i kveld. Ellers var dette en flau fest på alle nordiske språk.

PS. På Norli kunne de informere om at boka til Eliasson ikke er UTGITT på svensk ennå, slik man fikk inntrykk av fra annonseringen. Det tar nok litt tid før den når bokhandelen.