Paal-Helge Haugen, skriver om guder for encellede organismer og andre ting. (Foto: Ada D. Bjøranger/NRK. Instagramfilter: rise)

Tekstene var et oppdrag fra den britiske musikeren David Sylvian som skulle bruke dem til en installasjon på Punkt-festivalen i Kristiansand. Senere ble tekstene brukt på en cd der David Sylvian igjen leser dem opp.

David Sylvian i november 1982. (Foto: Wikipedia)

Da Paal-Helge Haugen skulle lage disse tekstene til David Sylvian fikk han tittelen på boken, Uncommon Deities, og sto ellers ganske fritt til å skrive det han selv ville. Da han fant ut hva han ville skrive om, var det neste steget å finne ut hvilke ting som trengte guder, eller hvilke ting han ville lage guder for.
– Guden for veikryss var den guden jeg kom på å skrive om, forteller han.
– Det vanskelige var å velge ut kun ti, fordi det er jo så mange ting som det kan finnes guder for!

Paal-Helge Haugen valgte noen av de mest tilfeldige tingene han kunne komme på, som for eksempel en gud for veikryss. Ellers ville han også ha med en gud for encellede organismer og en gud for adverb. Guden for adverb skal visstnok være den guden som ligner mest på mennesker. «Av alle gudar er det han som står menneska nærast», står det i boken.

GUDEN FOR ADVERB
Av alle gudar er det han som står menneska
nærast. Kvart einaste ord som unnslepp oss
tar han imot og legg på plass i sitt kartotek.
Det blir stadig utvida, og strekker seg inn
i skyene. I kartotekets korridorar går han
dagleg og letar etter det perfekte adverbiale
avtrykket av tilværelsens gråtonar. Han er i
ferd med å stave seg gjennom verdens samla
ordforråd, levande og dødt, i tillegg til det
himmelske vokabular. I aserbadjansk finst ingen
adverb, berre slyngande antydningar i resten
av språkmassen. Gud for adverb finn dette
djupt bekymringsfullt. Adverbet er ettertankens
ordklasse. Når adverbet kjem til overflata av
menneskets språk, er barndommen over. Resten
av overlappande gråsoner, i fornuftens domene, i
det tankefulle mellomrommet mellom spørsmål
og svar. Sanningane har kort halveringstid. Slik
er hans evangelium. Han forstår vårt behov
for å fomulere verden, men det er hans misjon
å avsikre det altfor sikre, og han kan berre
opplyse dei som søker opplysning. Når han talar
er vokalane duse og konsonantane små steinar
spreidde ut over ei stor slette av skiftande
nyansar. Han gøymer seg i torevêr og fryktar
lynets kløyvde tunge, den er eintydig. Han søker
tilflukt i ei mjukt lindrande tåke. Det einaste han
etterlet seg, er lyden av prøvande steg.

Du kan høre forfatteren lese teksten her, og høre det på Diktafon på P2 10. november.

Ellers er også abdikasjonens gud en viktig gud for Paal-Helge Haugen. Det er han som ligner mest på de kristnes gud. Han passer på oss, forklarer poeten, og skriver: Det han mest av alt fryktar er ein verden der graset gror historielaust, utan oss.

Skrevet av Ada D. Bjøranger

Hva synes du vi trenger en gud til? Det hører vi gjerne om i kommentarfeltet!

Vi i Bokprogrammet skjønte det var et godt tegn da vi begynte å redigere programmet om vitenskap og religion, og redigeringen stadig ble avledet av personlige diskusjoner om Gud og sjelen og hjernen. Noen heiet på forfatterne Ian McEwan og Gert Nygårdshaug og andre på partikkelfysikernonnen Katarina Pajchel. Utelukker religion og vitenskap hverandre? Stemmer det at religion dreper all nysgjerrighet? Er religiøs tro det samme som overtro? Er kristne dogmatiske og lukkede mens ateister er åpne og nysgjerrige?

Redigeringsrommet ble fylt av diskusjoner som hadde lite å gjøre med klipping av program.

Vi lurte på om seerne ville bli like engasjert. Vi gjorde programmet tilgjengelig på nett en uke før tv-sendingen, og ba om kommentarer. Og det fikk vi! Snart 400 innlegg, av folk som helt klart sitter på mye kunnskap. Til helgen har jeg tenkt å sette meg ned og lese og bli litt klokere – både om tro og vitenskap.

Selv trodde jeg konflikten mellom religion og vitenskap var like gammel som de gamle grekerne. (Alt er jo det.) Men Katarina Pajchel gjorde meg oppmerksom på at det tidligere var Kirken som drev med forskning og undervisning, og at mange store vitenskapsmenn var sterkt troende. I dag kan det virke som om kløften er blitt uoverstigelig.

I hvert fall ser vi at det går an å diskutere religion og vitenskap på et litt høyere nivå enn vi er vant til i nett-debatter.

Takk til alle som har bidratt. Det skal bli gøy å diskutere i nettprat i kveld!

Her er noe du ikke får se på tv i kveld: Se McEwan forklare hvordan en god sex-scene kan skrives, ved hjelp av kunnskap om hjernen og litterære grep. Og kan vitenskap forklare hvordan det føles å elske noen?

[transcoded id=92]

Siss