Eline Lund Fjæren
Juryen sier: Fin komposisjon, det direkte blikket har en kjølighet som er interessant og gjør meg nysgjerrig. Bananskallet tilfører bildet humor, men samtidig noe ubehagelig.

Veldig gøy og fint. Fin komposisjon, utrolig morsomt med oppspiltheten med bananskallet og ansiktsuttrykket.

Rart, morsomt og oppfinnsomt bilde og en herlig uhøytidelig selfie.

@verafiveland var en av de blant publikum som likte bildet på Instagram og bidro til tungen på vektskålen til Elines fordel.
Enda bedre en selfiene til Carmona Alvarez og Grytten! En ære å få like det, skriver hun.

Denne våren sendte NRKbok Selfiemobilen til Pedro Carmona Alvarez, som startet forfatterstafetten. Oppdraget til mobilen var å samle selvportretter av norske forfattere på sin vei mot Litteraturfestivalen på Lillehammer. 35 bilder ble sendt inn og delt på Instagram og andre sosiale medier hvor folk har sagt sin mening om dem. Nå har fire forståsegpåere og hundrevis av publikummere sagt sin mening. Og Eline Lund Fjæren fra Bergen, som debuterne med «Ung jente, voksen mann» i fjor høst, stakk av med fotokurs-premien.

Så gøy, det var jo hyggelig da! sier forfatteren, i innspurten med ny bok.

Hva tenkte du på da du tok selvportrettet ditt, Eline?
– Bananer. Jeg har et banankonsum som overgår de aller fleste.

Hva er din favoritt blant de andre forfatterselfiene?
– Pedro satte tonen ganske bra i starten der, synes jeg.

Hva handler ditt neste bokprosjekt om?
– Jeg holder på å skrive ferdig en ny roman nå. Den handler om ei jente som, etter å ha flytta hjemmefra, velger å isolere seg i leiligheten sin. Hun slutter å gå ut, rett og slett. Kjip jente!

Se alle bildene/selfiene/selsportrettene/selviene/sjølviene/sjølfiene/fjesingene/selvknipsene/selvbildene!

ANDRE FAVORITTER BLANT SELVPORTRETTENE:

Anders Bortne
Bilde i bilde i bilde osv – er veldig morsomt, han har fått til en selfie der man må kikke litt ekstra for å få med seg nettopp dette.

Bra bilde og god ide. I samme gate som Carmona Alvarez, men her brillene av, og på do (?), med et smil, virker selvutleverende. Man kan titte på det lenge. Bra bilde.

Heidi Sævareid
Hun er bare utrolig vakkert plassert i bildet omgitt av brostein.

Veldig, veldig fint bilde. Og av en kvalitet som er blant de beste som blir lagt ut på for eksempel instagram hver dag av de beste. Fin komposisjon med 90 grader ned-vinkel, føles som hun henger eller er i ferd med å sveve opp, fine øyner og farger.

Erlend Nødtvedt
Bildet skaper noe av den samme nysgjerrigheten ved måten han retter blikket og røyker pipe. Hvorfor sitter han der og røyker? Hvor er han og hva tenker han på? Han har et veldig sårbart uttrykk og pipa faller fint inn i bildet rent kompositorisk.

Gøy gøy gøy, kul komposisjon med linjer fra pipe og vindu, fin beskjæring av annskikt akkurat nok er med til at man blir nyskjerrig. Og pipen, setter en slags historisk litteraturaktig referanse på bildet. En favoritt.

Mala Naveen
Oppstilt med attitude, komponert med en lyspære i høyre hjørne

Tøft bilde, selvironisk oppstilt, kjøkken-pose lzm!

Vidar Kvalshaug
Knallbra ide, fint komponert og fine farger. Gøy med brillene. Har lyst til å titte på det lenge. Bra jobba!

Morsomt bilde, det er gøy når man byr på seg selv og finner på litt sprell.

Juryen i denne uhøytidelige konkurransen har vært alle som følger NRKbok på Instagram samt: Charlotte Thiis-Evensen, journalist og dokumentarvideokunstner. Thomas Wiborg, fotograf. Pernille Scheele, Instagramkunstner. Nina Alida Nordbø, digitalansvarlig i NRKbok.

Les også: Hva er det beste norske ordet for selfie?
Forfattere og andre folks innspill!

Litteraturkritikar i NRK, Marta Norheim.

Så snart bokhausten er over, dukkar dei opp: Boklistene. Til glede, nytte og kanskje forvirring. Aktuelle i dag, gløymt i morgon. Når det gjeld dei listene som er meint å vare lenge, står det meir på spel. Kva har dei tenkt på, dei som står bak den nye dramakanonen?

Det finst eit utal variantar: Dei beste bøkene, dei som har høgast opplag, dei som kritikarane har falle for og dei som lesarane held ein knapp på. Lister er ein fin ting. Der kan ein sjekke kva andre lesarar og kritikarar har likt og kanskje ein kan hente seg eit tips eller to. Private lister kjem til utan at listemakararen treng å ha den store oversikta, og det er lov å kome med hummer og kanari, lett og tungt, døgnfluger og potensielle klassikarar om kvarandre. Lister er moro.

Les også: Litteraturåret 2013 fritt etter hukommelsen

Nominasjonsmysteriet

Så finst det dei meir forpliktande listene, nemleg nominasjonar til litterære prisar. Dei som sit i juryar bør ha lese grundig og dei må kunne argumentere for at nett desse bøkene skal knive om heider og ære og pengar og alt som følgjer med. Her står det meir på spel. Prisar skal gå til dei som fortener det, og prisar skal bli hugst for ettertida. Langsinte litteratar hugsar framleis at verken Henrik Ibsen eller Graham Greene fekk Nobelprisen i litteratur, det fekk derimot Rudolf Eucken og Paul Heyse som knapt nokon hugsar lenger og: Winston Churchill, som alle hugsar, men ikkje fordi han skreiv så framifrå litteratur. Juryar gjer av og til val som verkar utruleg merkelege etterpå også for jurymedlemmene, eg veit det, for eg sit i juryar sjølv. Kva vil stå fram som våre feilvurderingar om nokon år, kven var det vi oversåg i 2013? Framtida kjem gjerne inn frå sidelinja mens ein er oppteken med heilt andre ting. I år er det i alle fall mange som får vere med. Nominasjonane til ulike prisar spriker i alle retningar, utan at det er nokon garanti for at morgondagens store klassikar vart oppdaga i tide.

Les også: En av disse blir årets roman

Der kvantitet er kvalitet

Det høgaste nivået i listesaka er naturlegvis innhaldslistene i litteraturhistoriene: der får namnet til dei få utvalte forfattarane stå og skine om ikkje til evig tid, så i alle fall til langt etter døden. Det første ein ekte bibliofil gjer når det kjem ei ny litteraturhistorie, er å sjekke kven som er med og kven som er ute av soga, bokstavleg talt. Eg vil tru at forfattarar som har oppnådd ein plass i litteraturhistoria mens dei lever, også er temmeleg ivrige etter å finne ut om dei framleis blir rekna som viktige, om dei har fått større eller mindre plass, og så naturlegvis kva som står. Men det er ikkje til å kome bort frå at i litteraturhistoriene røpar kvantiteten mykje om kvaliteten; når Henrik Ibsen har dei lengste kapitla i alle norske litteraturhistorier, er det ikkje fordi han har skrive flest bøker eller fleire sider enn alle dei andre: Det er fordi han er den beste forfattaren vi har. Eller meir presist: Dei som skriv litteraturhistorier meiner at han er den beste. Og motsett: mindre forfattarar får mindre kapittel. Men dei aller fleste får ingen ting, derfor er det å berre vere nemnt ein siger, sjølv om det naturlegvis er djupt menneskeleg å skjere tenner over kor liten plass ein fekk samanlikna med kollegaer det kjennest naturleg å samanlikne seg med.

Les også: Nominert til Nordisk råds litteraturpris

Kanonisering

Så er det nokon andre lister, som lever eit mindre definert liv inne i dette systemet, lister som kan vere skjelsetjande i verdshistoria eller bli gløymt i løpet av kort tid. Eg tenkjer på kanon, og i desse dagar tenkjer eg spesielt på dramakanonen vi fekk for få veker sidan.

Kanon er kort fortalt ei liste over bøker som eit kollektiv eller ei utvalt gruppe meiner har stor verdi på ein eller annan måte. Den mest berømte kanon på kloden er bibelen, og historia om korleis dei 66 bøkene som utgjer vår bibel vart sortert ut er spennande som ein roman av Umberto Eco og skal få liggje her, men til slutt vart det i alle fall sett strek for kanonarbeidet på kyrkjemøtet i Karthago i 397. Spørsmålet om kva vi eigentleg skal med slike kanonar har også vore oppe til friske debattar som skal få liggje her.

I våre dagar er kyrkjemøtet avløyst av juryar og skriftene dei skal heve opp er det beste innanfor eit land eller ein sjanger. Sidan «det beste» alltid er diskutabelt, bør kanonar reviderast og kritiserast. Det er også interessant å sjekke kva for kriterier ein jury har lagt vekt på. Juryen bak den nye dramakanonen har sett etter unike sceniske og litterære kvalitetar så vel som representative kvalitetar. Dessutan skulle dei leggje vekt på både kva teksten hadde å seie i si eiga samtid og i ettertida. Dette opnar for tungt bruk av skjønn, ettersom det kan vere krevjande å finne tekstar som både er unike og representative på same tid. Og somme tekstar som var viktige i samtida kan vere irrelevante i vår tid. Som alle kanonar er denne prega av dei som er sett til å gjere jobben.

Drama!

Forfatter Cecilie Løveid.

Den nye dramakanonen er laga til 75-årsdagen til  Dramatikerforbundet. Juryen fekk i oppgåve å  lage ein kanon på 10-12 verk skrivne mellom 1890 og 2000. Poenget var å sjå på det som har kome etter Ibsen. Sjølv valte eg å vente til heile kanonen var på plass før eg studerte resultatet under eitt, og i tida før alt var på plass sysla eg med nettopp dette spørsmålet: Kva har skjedd i norsk dramatikk etter Ibsen? Den første eg kom på var Jon Fosse, deretter Cecilie Løveid, Jens Bjørneboe og Oscar Braathen. Så tenkte eg: Det er jammen ikkje mykje som har skjedd etter Ibsen.

Så. Tidlegare denne månaden. Kanon er klar. Juryen går for 10 verk og ikkje 12, i og for seg ok. Så tek dei inn eitt verk frå 2011, altså 11 år etter 2000, greitt for meg, sjølv om det er kanonisere så ferske verk, same kor gode dei er. Altså blir det 9 verk mellom 1890 og 2000, i stadenfor maksgrensa på 12. Greitt nok.

Eg scannar raskt lista oppover og nedover. «Draum om hausten» av Jon Fosse, «Fugleelskere» av Jens Bjørneboe og «Ungen» av Oscar Braathen. «Et lykkelig valg»? Åja, dei meiner «Det lykkelige valg». Av Nils Kjær. Her har juryen gravd djupt. Og Hans Wiers Jensen: «Anne Pedersdotter»? Kanskje eit bra verk, eg har aldri sett det. Her har nok kriteriet «Tekstens samtidige betydning» vore i sving. Kanskje det var viktig i si tid. Det er noko det også;  det er som nemnt ikkje så mykje å ta av. Men hei, kvar vart det av Cecilie Løveid? Den formfornyande, visuelt utfordrande, internasjonalt kjende, framleis aktuelle Cecilie Løveid? Med spennande stykke som «Barock Friise», «Maria Q» og «Vinteren rivnar»? Med høyrespelperler som «Måkespisere»? I dramakanonen finst det eit gap på over 30 år mellom Bjørneboe og Fosse, mens det i dei knapt 20 åra mellom 1896 og 1913 finst heile fem drama som har kome seg gjennom nålauget. Spørsmåla hopar seg opp: Er Wiers Jensen viktigare enn Løveid? Var det ein god ide å gå heilt fram til 2011 og kanonisere eit to år gammal verk? Var det maktpåliggande å halde seg til 10 og ikkje til 12 verk?

Les også: Bokhandlerprisen til Cecilie Enger

Kva seier kanon?

Denne kanonen er komen i stand i eit samarbeid mellom Dramatikkens hus og Morgenbladet, og dei fem i juryen er kunnskapsrike og dyktige folk det eg kan døme. Det er som nemt ofte gåtefullt kva som til slutt endar på slike lister; det oppstår ein dynamikk i utsilingsprosessen som kan resultere i diskutable val.  Men fråveret av Løveid på denne kanonlista er forbi gåtefullt: denne kanonen har eit stort, demonstrativt hol der ein av våre mest spennande og utfordrande dramtikarar burde tront. Slikt opnar for debattar, og fleire har vore inne og meint noko om dette. Uansett: At Løveid, som meir enn oppfyller kriteria denne juryen har arbeidd etter er utelaten,  gjer denne kanonen dramatisk mindre viktig enn han kunne ha vore.

Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Er du i mål? Med julegavene, julevaskingen, julebaksten? Julematen har vel de fleste av oss hatt allerede, men hva med den åndelige føden? Jeg har alltid ambisjoner om at jeg skal få lest så mye når det er jul.

Bøkene det ble snakket om i høst som gikk meg hus forbi, bøkene jeg ble interessert i fordi de vakte debatt eller fikk gode anmeldelser, men som jeg aldri fikk tid til å lese. Julens sosiale sinnelag setter som regel en stopper for mine drømmer om å hente inn det tapte. Men hvis jeg nå får tid, hva da? Hvilke bøker skal jeg bruke stramt tilmålte timer på?

Hvis jeg fikk velge, på øverste hylle, som det heter, og satt mutters alene på en øde øy, da ville jeg valgt bort det nye. Jeg ville brukt tid på det gamle.

Og akkurat i år har jeg et påskudd til å hente opp noe av det fineste som er skrevet både internasjonalt og her i landet, fordi forfatterne er aktualtisert av store jubliéer. Forfatterjubiléer kan være traurige saker, det må da vel ikke være påbudt å puste liv i for lengst død og forloren litteratur? Når litteraturen slett ikke er død, men lever i beste velgående, og attpåtil blir utgangspunkt og igangsetter for ny litteratur og nye tanker, ja, da er jubileet verdt hver krone. Det er lett å glemme gamle mestre når vi hver dag bombarderes av nye litterære bestselgere – som etter den første interessen viser seg å ikke være fullt så gode som markedsavdelingene vil ha det til.

Camilla

Camilla Collett kan leses i dag som for 150 år siden

Så: Jeg begynner med den eldste. «Age before Beauty», heter det, nå kan det faktisk diskuteres hvem som var vakrest av Camilla Collett og Marcel Proust, det kommer an på øynene som ser. Etter det som finnes av fotografier og portretter å dømme, tok de seg begge usedvanlig godt ut. Men Camilla er uomtvistelig eldst.

I år er det 200 år siden hun ble født, romanforfatteren, essayisten og kvinnesaksforkjemperen Camilla, født Wergeland. At hun var søster av sin bror Henrik, at hun var ulykkelig forelsket i Welhaven og at hun i mange år figurerte på den norske hundrelappen er ofte det folk flest vet om Camilla. Kanskje har vi lest «Amtmandens døtre». Er det i julen du skal lese erindringsboken «I de lange nætter»? Boken åpner med en nydelig tilegnelse til oss søvnløse. Collett tar fortvilelsen på kornet og tilbyr skjebnefellesskap – og lindring i natten – tvers gjennom de 150 årene som er gått siden hun skrev dette.

Les også: – Potent stoff om Camilla Collett

Så gjenkjennelig den følelsen er av at det er umulig å snakke om søvnløshetens forbannelse med en som aldri har opplevd den! Det er en frisk forfatter som gir tilbeste hvordan hun får reprimander hvis hun legger seg nedpå for en middagslur. Hvis hun gjør det, er det ikke rart hun ikke sover om natten, sier forståsegpåerne. Men hvem ville hindre en som var sultedøden nær i å få i seg en stakkars smule? repliserer Camilla:

«Lad I Middagssøvnen fare, saa fik I nok sove om Natten,» heder det. Men dette Argument, der imponerer mange, er alligevel grundfalsk, og passer kun til Nattesovernes eget Forhold til Middagssøvnen. Til Fraadsere kan man sige: «Vokter Eder for utidige Maaltider, hvis I vil nye Eders Gormandise ret,» men det vilde være en Latterlighed at foreskrive Maadehold for dem, der truer med at dø af Hunger.»

Camilla Collett, dette sterke mennesket som er kjent for sin ulykkelige kjærlighetshistorie, og som tidlig ble enke med fire små barn,  skriver engasjert og ærlig om forholdet til sin kjente bror og til sine foreldre i erindringsboken.

Mona Høvring har lest Camilla Collett. I romanen «Camillas lange netter», som er norsk kandidat til Nordisk råds litteraturpris fra bokåret 2013, gjenskriver hun rett og slett Camillas betraktninger i fortettet og moderne versjon. Både Camilla selv og ikke minst Mona Høvring anbefales; ta gjerne Camilla først, og oppdag hvor moderne hun er, før du får se det med egne øyne i Mona Høvrings revidering.

Marcel

Marcel Proust har hatt enorm betydning for litteraturen som kom etter ham.

Et av litteraturhistoriens mest berømte verk, begynner slik:

«Lenge gikk jeg tidlig til sengs. Noen ganger hadde jeg knapt slukket lyset før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke engang fikk tid til å tenke «Nå sovner jeg».

Om Marcel Prousts forteller som guttunge faller raskt i søvn, så bruker han som Camilla Collett etterhvert nettene godt. Mørket gir rom for spekulasjon, både om det som finnes i værelset, skjult for øyet i nattens mulm, men også for tankesprang om alt som befinner seg utenfor rommet.

Også Proust har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i år, ikke fordi den franske forfatteren selv har jubileum, men fordi hans nærmest ubeskrivelig ambisiøse verk «På sporet av den tapte tid» er hundre år i år. Proust, som levde fra 1871 til 1922 og som tilbragte store deler av sitt sykelige liv i sitt eget hjem, har levert noe av den grundigste og forunderligste litteraturen som er skrevet.

På norsk kom «På sporet av den tapte tid» i oversettelse av Anne-Lisa Amadou over en periode på 25 år – fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 90-tall. I anledning hundreårsjubileet for det første bindet, «Combray» gir Gyldendal forlag ut Proust på norsk på nytt, og har bedt franskprofessor og oversetter Karin Gundersen om å modernisere Amadous oversettelse. Første bind kom ut i år.

Kanskje det er nå vi skal benytte anledningen til å følge hele verket, bind for bind, etter som de kommer ut?

Eller ta for oss den utgaven som allerede foreligger. Juleferien vil nok da bli i knappeste laget, skulle jeg tro, hvis ikke vi som Camilla Collett tar nettene til hjelp. Men hva med jul, påske og sommer? Et år med det verket som fremfor noe har vært selve inspirasjonskilden for så mange av dagens norske forfattere – ingen nevnt, ingen glemt.

«På sporet av den tapte tid» er fortellingen om en mann som vil bli forfatter. Han tviler både på talent og egnethet, hvor skal han finne materialet sitt? Først når han gir opp, innser han at han har alt i seg – og det er de tilsynelatende tilfeldige betraktningene om kunst og språk, kjærlighet og sjalusi, sosietetsliv og landsbyliv, som blir det litterære verket. Mest forbløffende av alt er at det ikke er noe tilfeldig i Prousts enorme tekst, temaer flettes i hverandre, belyser hverandre og speiles ned på setningsnivå. Å lese Proust tar tid, men gir tilbake kunnskap, lidenskap, glede.

Les også: Litteraturåret fritt etter hukommelsen

Tid for påfyll

Ved å lese klassikerne selv – og ikke bare lese om dem – kan vi oppdage hvorfor de faktisk er blitt klassikere.

Det kan synes som et finkulturelt munnhell; men det er sant, at litteraturen lyser. Tvers gjennom århundrenes natt når ordene fra en våken sjel til en annen.

Måtte denne julen gi sjelen påfyll, på samme måte som magen får sitt. Måtte lesestundene –  og nettene – med for eksempel Marcel eller Camilla – bli lange!

Eiffeltårnet i Paris. Forfatter av boken "Parissyndromet", Heidi Furre, anbefaler å starte med dette kjente landemerket for å komme i riktig stemning. Men deretter bør man unngå typiske turiststeder, og heller suge inn atmosfæren, mener hun.

Den franske hovedstaden er selve symbolet på romantiske drømmer. Men faren med å ha for høye forventninger, er at man kan bli skuffet. «Parissyndromet» er betegnelsen på det turister, særlig japanske, opplever når de kommer hit og er fulle av forventninger om en romantisk og vakker by. Å bli rammet av «Parissyndromet» vil altså si å bli syk av skuffelse og desillusjonert. Dette ble tittelen på forfatter Heidi Furres debutroman. Selv tilbrakte hun to år her, etter endte foto-studier i Trondheim.

– Jeg skjønner veldig godt de japanske turistene. Stakkars dem. Paris er veldig fint, men kan ekstremt tøft. Det er så mye som skjer der. Alt fra fattigdom som man ser, til rare folk som stopper deg ute og vil deg noe, til seksuell trakassering på gaten. Man blir faktisk stoppet på gaten av fremmede ekstremt ofte, spesielt om man er blond og alene. Da får man kommentarer på annethvert gatehjørne.

– Det er tøffere både å være turist der – og å bo der – enn man kanskje skulle tro. Alle andre vanlige storbyting, som støy og hundebæsj på gaten, er dessuten en like stor del av hverdagen som alle de romantiske tingene, forteller Heidi Furre.

Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Les også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Om franske innvandrere

Den første boken hun leste, som handlet om byen, er av den franske forfatteren Faïza Guène. Den heter «Drømmer for gærninger», eller «Du reve pour les oufs» på fransk.

-September er en fin tid å reise til Paris. Da er det ikke for varmt. Dessuten begynner byen å livne til igjen. I august er nemlig mye stengt, forteller Heidi Furre. Hun dro selv til Paris for å prøve lykken, og ble værende i to år. Nå har hun gitt ut bok. (Foto: Hilde Bruvik)

"Drømmer for gærninger" av Faïza Guène.

Furre leste boken etter ha bodd i den franske hovedstaden i et år. Hun reiste dit på enveisbillett rett etter studiene. Da kjente hun bare byen fra en weekendtur en gang tidligere.

– Dette var den første boken jeg leste på fransk. Jeg leste den da jeg nettopp var kommet til Paris, og jeg husker at det var en veldig god følelse å ha lest en hel roman på fransk. Den handler om forstadsliv i Paris for unge andregenerasjons innvandrere. Det er en bok jeg absolutt kan anbefale.

Hovedpersonen i Guènes roman er 24 år gamle Ahlème. Hun tar seg til takke med underbetalte småjobber. Selv kommer hun fra Algerie, og har ikke permanent oppholdstillatelse i Frankrike. Hun går gjennom livet med sin svarte humor.

Forfatteren av boken, er selv født og oppvokst utenfor Paris, med foreldre som er immigranter fra Algerie. Hun debuterte med romanen «Kiffe kiffe i morgen» som 19-åring.

– En av hovedkarakterene rømmer til Paris, og forsvinner. De andre guttene reiser ned dit for å finne ham. Så der også er vel Paris en slags drømmeby, som man bare kan forsvinne i.

– Er det slik i virkeligheten også?

– Ja, det er veldig lett å forsvinne. Det bor så mange folk der. Det er en enorm by.

Det er også veldig vanskelig å komme inn på folk, og få franske venner, mener hun.

– Det hjelper litt å snakke språket. Men det er ikke alle franskmenn som er like stødig i engelsk, så språket blir alltid en barriere. Dessuten skjønner franskmennene at det er så mange mennesker som bare er på gjennomreise, og bor her i et år eller to. De ønsker i stedet å holde seg til sine stabile relasjoner, og skille ut alle de som bare kommer og går hele tiden. Det skjønner jeg godt.

Kultursjokk

Hovedpersonen i Furres debutroman, er en norsk jente. Hun flytter til verdens kjærlighetshovedstad, Paris, etter en kjærlighetssorg. Her opplever hun selv «Parissyndromet»

Boken forteller historien om hovedpersonens personlige lille Parissyndrom. Den handler dessuten om alle menneskene hun møter, og om de relasjonene som oppstår. Plutselig har hun en jobb, og så bor der. Hun sitter veldig mye inne, og ringer til bestemoren sin, i stedet for å gå ut og se seg rundt.

"Parissyndromet", av Heidi Furre

– På en måte er hun ganske passiv, synes jeg. Det er negativt for henne. Hun finner seg ikke til rette i det hele tatt i Paris. Men hun finner seg heller ikke til rette hjemme i Norge, der hun kommer fra. Det handler om å være ung og forvirret, og ikke riktig vite hva man skal gjøre. Sånn sett tror jeg boken kunne handlet om noen som hadde flyttet til Oslo, eller en annen storby, kanskje til og med et lite sted, sier Furre.

– Jeg hadde et ganske vanlig liv, og hadde lite penger å leve for. Jeg levde ikke noe flott liv i Paris, med masse penger flotte restauranter. De tingene jeg har lært meg å like, er et slags lavbudsjett-Paris. -Hvis man er under 26 år, kommer, man f.eks stort sett gratis inn på alle slags museum. Man kommer gratis inn på Louvre på fredager. All denne tilgangen på kunst og kultur og arkitektur hele tiden, er helt faantastisk. Uansett om man er blakk, så kan man stille seg opp foran Mona Lisa. Jeg liker også godt grønnsaksmarkedene, med mye godt. Vintagebutikkene har mye fint. Det er mange flotte parker.

Dis over hustakene i sentrum av Paris (Foto: Heidi Furre).

Badeferie og frokost på kino

Furre mener vi ikke trenger å farte rundt på alle mulige turistattraksjoner. For da går ferien opp i kø-ståing of frustrasjon. Skal du besøke Paris for første gang, er det viktigste å suge til seg stemningen i byen, fra flott arkitektur, til kunst.

– Hva bør man se hvis man er for første gang på langhelg i Paris?

– Jeg tror det er fint å bare kanskje starte med å se Eifelltårnet. Da har man fått den følelsen av å ha sett Paris Så kan man for eksempel gå på Pompidou-museet, som er veldig spennende. Der skifter de hele tiden utstillingene. Der har man også veldig fin utsikt over byen. Jeg tror dessuten det er litt lurt å lese seg litt opp på byen på forhånd. For hvis man går på måfå rundt i Paris, kan man ende opp på dårlige restauranter. Går rundt på steder som du har hørt er fine, og prøv å unngå de verste turistkøene.

Noe av det første Heidi Furra la merke til da hun kom til Paris, var at kinoene er åpne fra tidlig om morgen.

– Inne i byen er det veldig varmt om sommeren, så man kan godt gå på kino. Der er det aircondition. De har dessuten frokostvisning på kinoen, så man kan kjøpe med seg litt mat og drikke, og ha frokost på kinoen. Det synes jeg er fint. En fin start på dagen, og det liker jeg. Det er Paris på sitt beste, hvis man har tid til å gjøre sånne ting.

De fleste forbinder vel heller ikke Paris med badeferie. Men de mange og flotte svømmehallene, var noe av det som imponerte Heidi aller mest.

– Franske svømmehaller er veldig fine. Men det eneste som er litt rart, er at det ofte er felles dusj i svømmehallene. Dette har jeg aldri helt skjønt meg på. Men sånn er det der.

Dersom du er under 26 år, kommer du dessuten gratis inn på alle museum. Det var noe av det flotteste ved å tilbringe to år i byen, mener Furre.

Heidi Furre er dessuten vel så opptatt av det som finnes like utenfor Paris, som inne i selve byen.

– Når det er sommer, er det veldig fint å reise til Boulogne-skogen. Her er et vann med båter, så man kan ro. Jeg tror ikke man kan bade her. Men det finnes mange store trær som man kan klatre i. I forhold til de mange andre parkene, er det ganske rolig her. Det er heller ikke så langt utenfor sentrum. Dit ville jeg absolutt reist. Hvis man vil bade, så er det også fine svømmehaller her, og det er veldig billig.

Lesetips til deg som skal til Paris

Hugo Claus: En stille tilintetgjørelse (1994).

Dette er en nøkkelroman fra den tidlige etterkrigstidens Paris, mente Aftenpostens bokanmelder da romanen kom ut i 1994. Forfatteren portretterer ASUR-gruppen, som er en krets av bohemkunstnere, som historisk er kjent som Cobra-gruppen.

"Saman er ein mindre aleine", av Anna Gavalda.

Handlingen utspiller seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris. Boken handler om fire mennesker – Camille, Philibert, Franck og Paulette – som av ulike grunner møter på hverandre. Dette er både en kjærlighetsroman, en roman om livet, om relasjoner og kokkekunst.

Victor Hugo: Ringeren i Notre-Dame (1831)

Høyt oppe over hustakene i Paris bor den pukkelryggede og godhjertede Quasimodo i ett av klokketårnene til den ruvende Notre Dame-katedralen. Her deler han tilværelse med tre helsprøe steinfigurer. Lengselsfullt stirrer han og de tre kompisene ned på torget der årets fest for gjøglere, narrer og vanlige folk pågår for fullt.

Nicola Lecca: Den forhatte kroppen (2013)

"Den forhatte kroppen", av Nicola Lecca.

Nicola Lecca har skrevet en sterk liten roman om å være annerledes og å akseptere den man er. Hovedpersonen Gabriele forlater middelklasselivet i den vesle byen i Italia der han har vokst opp, og reiser til Paris på jakt etter den han egentlig er.

Erich Maria Remarque: Triumfbuen (1946)

Handlingen foregår i Paris i 1939, på et tidspunkt da de fleste skjønner at en ny krig er uunngåelig. Hovedpersonen er en tysk kirurg som oppholder seg illegalt i Frankrike, og som for tiden lever i Paris under navnet «Ravic».

Patrick Süskind: Parfymen – historien om en morder (2001)
Jean-Baptiste Grenouille blir født en het og stinkende julidag i 1738 i morens fiskebod i Paris. Den lille gutten blir offer for bisarre opplevelser og settes bort for å vokse opp under ekstremt harde kår. Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro – han har ingen lukt. Til gjengjeld har han en svært velutviklet luktesans. Hele livet orienterer han seg utelukkende etter nesa og blir verdens mest geniale parfymemaker. Romanen er en krønike der det groteske dominerer. Samtidig er den en satire over opplysningstiden og en personskildring om en kunstnerisk besettelse. Romanen er filmatisert.

Har du tips om bøker med handling lagt til Paris? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!