Gjesteblogger: Ørjan N. Karlsson, forfatter (Foto: Christian Roth Christensen)

I et intervju med NRKbok tidligere denne uken pekte forfatter Asbjørn Rydland på at fantasy lett kan bli for sort/hvitt; eller sagt på en annen måte: Helten er alltid god og fager, mens de onde kreftene fremstilles som en kombinasjon av Adolf Hitler og Idi Amin.

Rydland har et poeng. Det er slettes ikke vanskelig å finne eksempler på slapp og fantasiløs fantasy. Men for øyeblikket er ikke dette beskrivende for den norske fabelprosaen. Tendensen Rydland peker på finnes derimot i monn i en annen norsk sjanger: Krimmen.

Fra å være et kuriøst sidespor, har den norske (og nordiske) krimmen utviklet seg til å bli en millionbedrift. Det er ikke noe galt dette, snarere tvert imot. Men på veien har sjangeren mistet seg selv. Psykologisk innsikt og et sammensatt persongalleri fortrenges stadig oftere til fordel for billige sjokkeffekter, klisjéaktige hovedpersoner og monomane voldsbeskrivelser.

På sitt beste er kriminallitteraturen både sjangeroverskridende og djevelsk underholdende – nå minner litt for mange utgivelser om ren kiosklitteratur. Liket har begynt å lukte.

Samtidig skriver norske forfattere science fiction, fantasy og grøssere som aldri før. Barne- og ungdomslitteraturen har allerede utmerket seg og slik skapt en grobunn for sjangeren. Nå tar forlagene sjansen på bøker for et mer voksent publikum.

Den mest åpenbare årsaken til dette fenomenet er påvirkningen fra internasjonale bestselgere som Harry Potter, filmatiseringen av en rekke klassiske bøker som Ringenes Herre, Hobbiten og for eksempel Enders spill, og ikke minst tv-serier som Game of Thrones og The Walking Dead.

En annen og mer grunnleggende forklaring er at den fantastiske litteraturen tar rollen som vår tids eventyr, for å sitere Tor Åge Bringsværd.

Forfatteren holder opp et speil (av og til et trollspeil) til vår egen ofte uoversiktlige og kaotiske verden.

Hva har så krimmens problem å gjøre med norsk science fiction og fantasy?

Min påstand er at skal den norske fabelprosaen bevare sitt særpreg, må den dyrke sin egenart. I Snorres Kongesagaer har vi vår egen Game of Thrones. Den norrøne mytologien gir oss anledning til å studere komplekse og mangefasetterte personligheter, og i arven fra blant annet Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen løftes vi opp mot stjernene og inn i oss selv.

Vi forfattere er gitt et hav av fantasi å seile på, men kursen må vi stake ut selv.
Når kommer cyberpunkversjonen av Asbjørnsen og Moes eventyr?

LES OGSÅ: NRKbok om fantasy

Martin Freeman som den unge Bilbo Baggins i første del ut av den todelte "Hobbiten"-filmatiseringen, som har fått tittelen "The Hobbit: An Unexpected Journey" og har premiere 12. desember. Foto: Warner Bros / Handout

«Hobbiten« var J. R. R. Tolkiens første skjønnlitterære bok, og var opprinnelig tenkt som en barnebok. Den ble utgitt i 1937. Av mange blir boken betraktet som den første moderne fantasyboken. Er du enig i dette? Si din mening i kommentarfeltet nederst.

Tolkien gikk selv videre på det grunnlaget som var lagt med ”Hobbiten”, og skapte storverket «Ringenes herre». I de 50 årene som fulgte, har mange nye fantasybøker sett dagens lys.

Mye til felles

De fleste moderne fantasybøkene som har blitt gitt ut etter «Hobbiten», har tre ting til felles: De handler om at en ung person finner ut at han eller hun egentlig er «konge» og må gjennomføre et bestemt oppdrag, det finnes et kart over den verdenen fantasyboken handler om, og det finnes overnaturlige elementer.

Fortjener fantasylitteraturen å bli stemplet som lavstatus?

Fantasylitteraturen har lenge blitt betraktet som lavstatus, selv etter filmatiseringer som kassasuksessene ”Harry Potter”, ”Ringens herre” og ”Narnia” – som alle baserer seg på enten gamle eller nye, kjente fantasy-bøker.

Sjangeren blir often knyttet til det aller mest kommersielle, men i bunn og grunn er det svært mange forfattere som strengt tatt skriver om virkeligheter som ikke finnes – slik som i fantasylitteraturen.

Fantasy siden tidenes morgen

Vi har hatt fantasy lenge, mener forfatter Kristine Tofte, som har skrevet fantasyserien «Song for Eirabu».

– Ikke-realistiske elementer som bærende litterært grep er gammelt som litteraturen selv.  Men definerer man fantasy som ”Tolkien eller Tolkienkopi”, er Tolkien selvsagt først, sier forfatter Kristine Tofte.

Moderne fantasy har ikke eksistert i så veldig mange ti-år, og er i stor grad inspirert av J.R.R. Tolkien. Men Tolkien var ikke først ut med å skrive fantasy. Lenge før ham – mot slutten av 1700-tallet var det litteratur av den mer eller mindre fantastiske litteraturen som dominerte.

Verker som Dantes «Guddommelige komedie», John Miltons «Paradise Lost« og Goethes «Faust« er jo ikke å regne som realistisk litteratur. Tofte nevner det babylonske eposet Gilgamesj-eposet, fra så langt tilbake som rundt 2000 år f. Kr. som første fantasy-litteratur.

– Om ikke den første, så avgjort en av de største, beste og definerende. Men «Gullivers reiser» av Swift kom jo et par hundre år før, da, sier forfatter Helge Torvund.

Les sammen med oss

Nå blir ”Hobbiten” Månedens bok her på bokbloggen. Det betyr at du som leser av NRKs bokblogg, eller lytter av P2-programmet Kulturhuset, kan være med på å lese denne klassikeren sammen med oss. Vi kommer til å snakke mye om ”Hobbiten”. Du kan bli med og lese boken, og diskutère med både oss og andre lesere her inne.

«Hobbiten» handler om hobbiten Bilbo Lommelun som drar ut på en eventyrlig og strabasiøs reise sammen med 13 dverger. Målet er å gjenerobre Ensomfjellet fra dragen Smaug, som har tatt en skatt som dvergene er rettmessige eiere av.

«Hobbiten” ble oversatt til norsk i 1972, og siden ble den oversatt på nytt i 1998. Ti år senere – i 2008 – ble den også utgitt på nynorsk.

Hvem mener du var først ute med å skrive fantasy? Si din mening i kommentarfeltet her. Eller #fantasybok på Twitter