Denne omtalen er først ut i vårens serie re-posting fra utvalgte bokblogger. Først ut: Johanne Magnus aka Skraatak.

Kjetil Røed «Dislike»
Om Facebooks mekanisering av vår livsverden og nødvendigheten av treghet. Essay 36 sider.
Essay 36 sider
Utgitt våren 2014 på Flamme Forlag

Kjetil Røed er bekymret for at skillet mellom det private og offentlige blir utvasket, og redd for hva som vil skje når vi «liker» nesten alt. Røed drøfter hvordan vi misbruker Facebook, og han spør om det heller er slik at Facebook misbruker oss? Facebook styrer strømmen. På manipulerende vis redigerer nettstedet hva du som forbruker er interessert i og hva som er mest populært/omtalt. «77 andre venner liker dette».

Facebook er designet av (korrupt) reklame etter brukerens søkehistorikk. Når brukerne for eksempel skifter sivilstatus fra gift til singel, får de tilbud om datingtjenester.

Med smarttelefoner er vi konstant pålogget, og dermed aldri i situasjonen. Tilgjengeligheten og den kontinuerlige infoflyten definerer vår hverdag. Røed påpeker betydningen av oppmerksomt-nærvær, av å ta seg tid til å lese en artikkel fullt ut, uten avsporinger. Eller kunsten å nyte fjellturen istedenfor å publisere bilder av den på Facebook. Og at «likes» faktisk ikke betyr noe. Saklig.

Sosiale medier stjeler store deler av dagen. Jeg vil gjerne bli mindre avhengig og slippe å forholde meg til «like» funksjonen. Essayet gir dessverre ingen revolusjonerende tips eller løsninger på problemet. Men «Dislike» er viktig. Mange er forført av FB. Vi trenger Røeds motforestillinger. Mange unge higer så sterk etter «likes» at de sensurer seg selv og viser en falsk fasade for å være attraktiv. Glanset fasade og rosenrøde historier fra hverdagen dominerer. Skyggesiden er forbeholdt IRL (in real life). Oppvask og nedturer beholder vi for oss selv. Krangelen med kjæresten deles sjelden på Facebook. Det er det positive og vellykkede som får mest «likes». Eller?

Vi trenger ikke lenger å huske og handle aktivt. Facebook minner oss om at kompisen har bursdag. TV-program og bedrifter forteller stadig «du finner oss på Facebook». Vi blir slaver for mekaniseringen.

Facebook er ikke lenger en adskilt scene, men en iscenesettelsesteknologi som lekker, som blør ut i det virkelige liv (Røed i «Dislike» s. 16).

«Dislike» stiller Facebook og dens tjenester i et kritisk søkelys. Røed lykkes delvis. Han minner meg om at jeg alltid blir litt uvel etter å ha vært pålogget Facebook. Å lese om venners vellykkethet gjør meg kvalm. Følelsen av å måtte overgå alle de vellykkede der ute trenger seg på. Og slik ender vi opp i en destruktiv sirkel. Konkurransesamfunnet kan vi kalle det. En liksomverden. Hvorfor er det så appellerende?

De positive sidene ved Facebook gjør at det ikke blir kritisk nok. Gratisprinsippet, tilgjengeligheten, den enkle måten å kommunisere og dele på og friheten fra strenge redaktører. Facebook er gjerne «stedet du leste det først». Det er vanskelig å se hvordan «Dislike» skal snu Facebook-kulturen. Men at Røed tar initiativ til å overveie hva vi driver med, er på sin plass.  Vi trenger å diskutere hvordan vi bruker Facebook. For sosiale medier har kommet for å bli.

Det er spennende å lese om andres liv. Å samtale og dele fellesinteresser er fint og viktig. Men etter hvert håper og tror jeg som Røed, at rosaboblen vil sprekke. Og at vi blir spart for reklamebransjens herskende manipulering.