Vebjørn Sture. Foto: Odin Omdal Hørthe / NMU

Er skriftleg dialekt eit trugsmål mot nynorsken? Eller er det ein kjærkomen avleiingsmanøver for dei som vil fråskriva seg sitt eige ansvar?

Av Vebjørn Sture, leiar i Norsk Målungdom

Framvoksteren av sosiale medium, der måten å kommunisera på liknar munnleg samtale, har skapa ei ny plattform der det er akseptert å skriva på dialekt. Fylgjeleg spør somme seg kva dette har å seia for dei offisielle skriftspråka våre, og då særleg for nynorsk, som er meir utsett enn bokmål. I NRK-overskrifta heiter det jamvel at det «kan true nynorsken». Eg trur denne frykta er ganske overdriven, av særleg to grunnar.

For det fyrste vert skriftleg dialekt i hovudsak bruka på heilt nye arenaer. Facebook og Twitter fanst ikkje for femten år sidan. SMS var ikkje heller ikkje for kvarmannsen, for mobiltelefonane var knapt like avanserte – men framleis vel så digre – som ein middels frøloff. I dag er det allemannseige, men det kjem i tillegg til, ikkje i staden for meir tradisjonelle plattformer. Der dominerer framleis dei normerte skriftspråka.

Difor er eg heller ikkje så uroa. Saka kunne stilt seg annleis om skriftleg dialekt trengde bort skriftspråka frå deira domene, men det har eg til gode å sjå nokon påvisa. Tvert i mot ser me at skriftleg dialekt har funne sin eigen plass i eit nytt, digitalt rom – der også nynorsk og bokmål er i utstrekt bruk. Ungdomar vert altså eksponerte for langt meir nynorsk og bokmål enn dei vart tidlegare.

For det andre har me vorte fleire som skriv, og det er fleire som får tilgang til å lesa det me skriv. I papiralderen vart du refusert, i dag er du din eigen redaktør. Den påståtte utglidinga i skrivedugleikane kan såleis like godt handla om at dei som ikkje kom på trykk før, plutseleg kan publisera seg sjølve i staden. Det er dimed ikkje berre dei språkleg dyktigaste som vert publiserte. Det tyder likevel ikkje at å slita med grammatikken eller blanda inn dialektord er eit nytt fenomen. Det me kan slå fast, er at det har vorte meir synleg.

Det same kan me sjå i skulen. Eg har snakka med meir enn éin gamal lærar som meiner elevane blandar inn dialekt meir no enn før. Men også dette vert ei litt for enkel samanlikning. For kven går på skule no, jamført med kven som gjorde det før? Talet på elevar som tek studiekompetanse er langt høgare enn det var. Som med avisspaltene: Det var dei flinkaste som slapp til før i tida. No er det fleire som får prøva seg, og det fører logisk nok til at ein større variasjon i skrivedugleikane kjem til syne.

Nynorsk er framleis for lite synleg , seier Øystein Vangsnes.
Men kven si skuld er det, spør kronikkforfattaren? (Foto: Lars Nes)

Svaret er nei. Ungdomar produserer ein svært liten del av den teksten dei sjølve les. Derimot er det interessant å sjå på dei store tekstprodusentane. Her kan me til dømes nemna VG og Dagbladet, som forbyr nynorsk på redaksjonell plass. Vidare er det berre å ramsa opp ungdomsblad og -magasin, på nett og papir – dei er stort sett kjemisk frie for nynorsk, alle saman.

Helene Uri burde merka seg at språkaktørane med
enkle grep kan gjera nynorsk langt meir synleg i kvardagen,
skriv kronikkforfattaren. (Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX)

For all del: Eg skal ikkje lata som om skriftleg dialektbruk ikkje reiser spørsmål som er verde å diskutera. Dersom alle som skriv dialekt på Facebook, e-post og SMS heller hadde skrive nynorsk på desse plattformene, er det ikkje urimeleg å tenkja at denne mengdetreninga kunne gjort dei endå støare i nynorsk.

Men det er ikkje her skoen trykkjer. Nynorskelevar treng å sjå mykje meir nynorsk rundt seg, og det er eit ansvar som ikkje høyrer heime på mindreårige aksler. Heile samfunnet lyt trø til – både staten, skulen, næringslivet og massemedia.

Eit viktig fyrste steg kan vera å oppheva nynorskforbodet i riksavisene. Då må både VG, Dagbladet og Riksmålsforbundet svelgja nokre kamelar. Det kjem dei ikkje til å gjera så lenge me lèt ordskiftet handla om nokre skarve tekstmeldingar på dialekt.

Aina Villanger, Øyvind Rimbereid og Ove Røsbak er noen av de anbefalte.

Aina Basso foreslår «Anarchy in Åmodt» av Sturle Brustad, på Åmot-dialekt. Ski bibliotek anbefaler Sigmund Løvåsens «Nyryddinga». @flips99 sier «så er jo Andreas Jacobsen (Ajax) legendarisk for oss fra Rogaland». Anette S. Garpestad aka @bokdama anbefaler Roy Jacobsens «De Usynlige» og Hans Sandes «Blå øger kan isje lyge». Elin Sjølie aka @avenannenverden skriver «Dessverre. Inneholder bøker mye dialekt, ender jeg som regel opp med å droppe å lese dem.»

Hør Lina Undrum Mariussen lese fra lesetipset «Finne deg der inne og hente deg ut» i Diktafon, P2s lyrikkprogram i helgene.

Har du flere forslag til bøker på eller med mye dialekt, legg dem gjerne til i kommentarfeltet!

Vi laget denne saken med hjelp av følgere på Twitter: Blir mer fargerik av å skrive på dialekt!

Hver gang Det norske teatret har villet sette opp et Henrik Ibsen-stykke har det blitt leven (i alle fall litt leven) – for der i gården spilles det ikke teater på annet enn nynorsk. I mellomkrigstiden var det Ibsens familie som satte føtter ned og stoppet forestillingene, senere har det vært debatt. Med utgangspunkt i oversettelsen til nynorsk.

I Trondheim, på teateret der, har de altså satt opp Tarjei Vesaas´ ”Fuglane” – og, vi må tro det er for å øke tilgengeligheten for publikum; manusteksten er oversatt til namdalsdialekt. Men ingen bråker. Så vidt jeg kan høre, er det helt stille – bare et lite sus av velvilje kan høres. Kanskje burde vi bråke litt?

I og for seg er det ikke vanskelig å se begrunnelser for omskrivingen, oversettelsen. Trøndelag, og Trondheim i særdeleshet, er ikke noe kjerneområde for nynorsk. Jeg gjetter at nynorskens popularitetskurve der ligger like langt ned mot nullpunktet som den gjør på Østlandet. Det er kanskje leit og ikke noe man gjerne sier, men jeg er redd det er slik. Nynorsk, Tarjei Vesaas´ versjon inkludert, oppleves av flertallet som fremmed, kantete og vanskelig. Og; for flertallet bøyer man unna i vår tid. Det betalende publikum har rett.

Helt siden Hålogaland teater tidlig på 1970-tallet begynte sin konsekvente praksis med å fremføre absolutt all dramatisk tekst, norsk som utenlandsk, på nordnorsk, har utviklingen gått én vei i teatrene, særlig i regionene; dialektene vinner frem, det talte skriftspråket taper terreng.

Samtidig er dette en del av utviklingen i samfunnet som helhet. Noregs mållags gamle parole fra det samme 70-tallet; ”snakk dialekt, skriv nynorsk” har på sett og vis hatt 50 prosent gjennomslag. Nynorsken sliter i dag enda tyngre enn det andre skriftspråket, mens muntligheten vasser innover dem begge. Mye tyder på at gjeldende parole i dag er: ”Snakk – også når du skriver”.

Samfunnet skal få hvile i denne omgangen og denne utflyttede trønderen er ikke blitt dialektmotstander. I stedet skal jeg prøve å si noe om respekt for kunstverk og dermed stille følgende spørsmålet på spissen; har vi lov, moralsk og estetisk sett, til å manipulere og endre den teksten som en forfatter – en kunstner, altså – har arbeidet ned i papiret, setning for setning, tegn for tegn. Og; har norsk teatermiljø i all sin folkelige ambisjon og kullsviertro på at alt er like bra uansett, utviklet en helt ny form for språklig arroganse som i dette tilfellet tror den kan ta Telemark og/eller nynorsken ut av Vesaas?

For noen få år siden satt jeg i en bil og hørte en NRK P2-oppsetning av Torborg Nederaas´ verk ”Av måneskinn gror det ingenting” – på nordnorsk. Jeg vil nødig være uvennlig, men med bakgrunn i Nederaas´ sobre, bergenske riksmål, låt det direkte hånlig – og veldig norsk; kom ikke her og tro du er noe!

På alle andre områder av kunstlivet er vi oppmerksomme på kunstnerens rett til eget verk. I teateret ser det ut til å være fritt frem for endring og manipulering – oftest med de beste hensikter, selvsagt. Det er da også et åpenbart poeng i en diskusjon om dette at dramatiseringen i seg selv er en forandring av forfatterens opprinnelige verk; endring har allerede skjedd. Og, uten at jeg har sett forestillingen i Trondheim; historien om Tusten og søsteren Hæge må vi anta er den samme – langt på vei. Men hva med Tarjei Vesaas´ helt særegne tone og tilhørigheten? Og, altså; hva med selve språket, Vesaas unike nynorske versjon?

Jeg voks opp, slik føles det i alle fall, med NRK Trøndelags opplesninger fra Olav Duuns ”Juvikfolke” – et viktig bidrag til at jeg ble leser. Kunne vi ta Namdalen ut av Duun? Og la ham oppføre på Nasjonalteateret – på bokmål eller på ekte fisker- og bondespråk fra for eksempel Østfold? Kanskje det ville bli mer bråk da – for eksempel i Trøndelag?