Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Er du i mål? Med julegavene, julevaskingen, julebaksten? Julematen har vel de fleste av oss hatt allerede, men hva med den åndelige føden? Jeg har alltid ambisjoner om at jeg skal få lest så mye når det er jul.

Bøkene det ble snakket om i høst som gikk meg hus forbi, bøkene jeg ble interessert i fordi de vakte debatt eller fikk gode anmeldelser, men som jeg aldri fikk tid til å lese. Julens sosiale sinnelag setter som regel en stopper for mine drømmer om å hente inn det tapte. Men hvis jeg nå får tid, hva da? Hvilke bøker skal jeg bruke stramt tilmålte timer på?

Hvis jeg fikk velge, på øverste hylle, som det heter, og satt mutters alene på en øde øy, da ville jeg valgt bort det nye. Jeg ville brukt tid på det gamle.

Og akkurat i år har jeg et påskudd til å hente opp noe av det fineste som er skrevet både internasjonalt og her i landet, fordi forfatterne er aktualtisert av store jubliéer. Forfatterjubiléer kan være traurige saker, det må da vel ikke være påbudt å puste liv i for lengst død og forloren litteratur? Når litteraturen slett ikke er død, men lever i beste velgående, og attpåtil blir utgangspunkt og igangsetter for ny litteratur og nye tanker, ja, da er jubileet verdt hver krone. Det er lett å glemme gamle mestre når vi hver dag bombarderes av nye litterære bestselgere – som etter den første interessen viser seg å ikke være fullt så gode som markedsavdelingene vil ha det til.

Camilla

Camilla Collett kan leses i dag som for 150 år siden

Så: Jeg begynner med den eldste. «Age before Beauty», heter det, nå kan det faktisk diskuteres hvem som var vakrest av Camilla Collett og Marcel Proust, det kommer an på øynene som ser. Etter det som finnes av fotografier og portretter å dømme, tok de seg begge usedvanlig godt ut. Men Camilla er uomtvistelig eldst.

I år er det 200 år siden hun ble født, romanforfatteren, essayisten og kvinnesaksforkjemperen Camilla, født Wergeland. At hun var søster av sin bror Henrik, at hun var ulykkelig forelsket i Welhaven og at hun i mange år figurerte på den norske hundrelappen er ofte det folk flest vet om Camilla. Kanskje har vi lest «Amtmandens døtre». Er det i julen du skal lese erindringsboken «I de lange nætter»? Boken åpner med en nydelig tilegnelse til oss søvnløse. Collett tar fortvilelsen på kornet og tilbyr skjebnefellesskap – og lindring i natten – tvers gjennom de 150 årene som er gått siden hun skrev dette.

Les også: – Potent stoff om Camilla Collett

Så gjenkjennelig den følelsen er av at det er umulig å snakke om søvnløshetens forbannelse med en som aldri har opplevd den! Det er en frisk forfatter som gir tilbeste hvordan hun får reprimander hvis hun legger seg nedpå for en middagslur. Hvis hun gjør det, er det ikke rart hun ikke sover om natten, sier forståsegpåerne. Men hvem ville hindre en som var sultedøden nær i å få i seg en stakkars smule? repliserer Camilla:

«Lad I Middagssøvnen fare, saa fik I nok sove om Natten,» heder det. Men dette Argument, der imponerer mange, er alligevel grundfalsk, og passer kun til Nattesovernes eget Forhold til Middagssøvnen. Til Fraadsere kan man sige: «Vokter Eder for utidige Maaltider, hvis I vil nye Eders Gormandise ret,» men det vilde være en Latterlighed at foreskrive Maadehold for dem, der truer med at dø af Hunger.»

Camilla Collett, dette sterke mennesket som er kjent for sin ulykkelige kjærlighetshistorie, og som tidlig ble enke med fire små barn,  skriver engasjert og ærlig om forholdet til sin kjente bror og til sine foreldre i erindringsboken.

Mona Høvring har lest Camilla Collett. I romanen «Camillas lange netter», som er norsk kandidat til Nordisk råds litteraturpris fra bokåret 2013, gjenskriver hun rett og slett Camillas betraktninger i fortettet og moderne versjon. Både Camilla selv og ikke minst Mona Høvring anbefales; ta gjerne Camilla først, og oppdag hvor moderne hun er, før du får se det med egne øyne i Mona Høvrings revidering.

Marcel

Marcel Proust har hatt enorm betydning for litteraturen som kom etter ham.

Et av litteraturhistoriens mest berømte verk, begynner slik:

«Lenge gikk jeg tidlig til sengs. Noen ganger hadde jeg knapt slukket lyset før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke engang fikk tid til å tenke «Nå sovner jeg».

Om Marcel Prousts forteller som guttunge faller raskt i søvn, så bruker han som Camilla Collett etterhvert nettene godt. Mørket gir rom for spekulasjon, både om det som finnes i værelset, skjult for øyet i nattens mulm, men også for tankesprang om alt som befinner seg utenfor rommet.

Også Proust har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i år, ikke fordi den franske forfatteren selv har jubileum, men fordi hans nærmest ubeskrivelig ambisiøse verk «På sporet av den tapte tid» er hundre år i år. Proust, som levde fra 1871 til 1922 og som tilbragte store deler av sitt sykelige liv i sitt eget hjem, har levert noe av den grundigste og forunderligste litteraturen som er skrevet.

På norsk kom «På sporet av den tapte tid» i oversettelse av Anne-Lisa Amadou over en periode på 25 år – fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 90-tall. I anledning hundreårsjubileet for det første bindet, «Combray» gir Gyldendal forlag ut Proust på norsk på nytt, og har bedt franskprofessor og oversetter Karin Gundersen om å modernisere Amadous oversettelse. Første bind kom ut i år.

Kanskje det er nå vi skal benytte anledningen til å følge hele verket, bind for bind, etter som de kommer ut?

Eller ta for oss den utgaven som allerede foreligger. Juleferien vil nok da bli i knappeste laget, skulle jeg tro, hvis ikke vi som Camilla Collett tar nettene til hjelp. Men hva med jul, påske og sommer? Et år med det verket som fremfor noe har vært selve inspirasjonskilden for så mange av dagens norske forfattere – ingen nevnt, ingen glemt.

«På sporet av den tapte tid» er fortellingen om en mann som vil bli forfatter. Han tviler både på talent og egnethet, hvor skal han finne materialet sitt? Først når han gir opp, innser han at han har alt i seg – og det er de tilsynelatende tilfeldige betraktningene om kunst og språk, kjærlighet og sjalusi, sosietetsliv og landsbyliv, som blir det litterære verket. Mest forbløffende av alt er at det ikke er noe tilfeldig i Prousts enorme tekst, temaer flettes i hverandre, belyser hverandre og speiles ned på setningsnivå. Å lese Proust tar tid, men gir tilbake kunnskap, lidenskap, glede.

Les også: Litteraturåret fritt etter hukommelsen

Tid for påfyll

Ved å lese klassikerne selv – og ikke bare lese om dem – kan vi oppdage hvorfor de faktisk er blitt klassikere.

Det kan synes som et finkulturelt munnhell; men det er sant, at litteraturen lyser. Tvers gjennom århundrenes natt når ordene fra en våken sjel til en annen.

Måtte denne julen gi sjelen påfyll, på samme måte som magen får sitt. Måtte lesestundene –  og nettene – med for eksempel Marcel eller Camilla – bli lange!