Litteraturkritikar i NRK, Marta Norheim.

Så snart bokhausten er over, dukkar dei opp: Boklistene. Til glede, nytte og kanskje forvirring. Aktuelle i dag, gløymt i morgon. Når det gjeld dei listene som er meint å vare lenge, står det meir på spel. Kva har dei tenkt på, dei som står bak den nye dramakanonen?

Det finst eit utal variantar: Dei beste bøkene, dei som har høgast opplag, dei som kritikarane har falle for og dei som lesarane held ein knapp på. Lister er ein fin ting. Der kan ein sjekke kva andre lesarar og kritikarar har likt og kanskje ein kan hente seg eit tips eller to. Private lister kjem til utan at listemakararen treng å ha den store oversikta, og det er lov å kome med hummer og kanari, lett og tungt, døgnfluger og potensielle klassikarar om kvarandre. Lister er moro.

Les også: Litteraturåret 2013 fritt etter hukommelsen

Nominasjonsmysteriet

Så finst det dei meir forpliktande listene, nemleg nominasjonar til litterære prisar. Dei som sit i juryar bør ha lese grundig og dei må kunne argumentere for at nett desse bøkene skal knive om heider og ære og pengar og alt som følgjer med. Her står det meir på spel. Prisar skal gå til dei som fortener det, og prisar skal bli hugst for ettertida. Langsinte litteratar hugsar framleis at verken Henrik Ibsen eller Graham Greene fekk Nobelprisen i litteratur, det fekk derimot Rudolf Eucken og Paul Heyse som knapt nokon hugsar lenger og: Winston Churchill, som alle hugsar, men ikkje fordi han skreiv så framifrå litteratur. Juryar gjer av og til val som verkar utruleg merkelege etterpå også for jurymedlemmene, eg veit det, for eg sit i juryar sjølv. Kva vil stå fram som våre feilvurderingar om nokon år, kven var det vi oversåg i 2013? Framtida kjem gjerne inn frå sidelinja mens ein er oppteken med heilt andre ting. I år er det i alle fall mange som får vere med. Nominasjonane til ulike prisar spriker i alle retningar, utan at det er nokon garanti for at morgondagens store klassikar vart oppdaga i tide.

Les også: En av disse blir årets roman

Der kvantitet er kvalitet

Det høgaste nivået i listesaka er naturlegvis innhaldslistene i litteraturhistoriene: der får namnet til dei få utvalte forfattarane stå og skine om ikkje til evig tid, så i alle fall til langt etter døden. Det første ein ekte bibliofil gjer når det kjem ei ny litteraturhistorie, er å sjekke kven som er med og kven som er ute av soga, bokstavleg talt. Eg vil tru at forfattarar som har oppnådd ein plass i litteraturhistoria mens dei lever, også er temmeleg ivrige etter å finne ut om dei framleis blir rekna som viktige, om dei har fått større eller mindre plass, og så naturlegvis kva som står. Men det er ikkje til å kome bort frå at i litteraturhistoriene røpar kvantiteten mykje om kvaliteten; når Henrik Ibsen har dei lengste kapitla i alle norske litteraturhistorier, er det ikkje fordi han har skrive flest bøker eller fleire sider enn alle dei andre: Det er fordi han er den beste forfattaren vi har. Eller meir presist: Dei som skriv litteraturhistorier meiner at han er den beste. Og motsett: mindre forfattarar får mindre kapittel. Men dei aller fleste får ingen ting, derfor er det å berre vere nemnt ein siger, sjølv om det naturlegvis er djupt menneskeleg å skjere tenner over kor liten plass ein fekk samanlikna med kollegaer det kjennest naturleg å samanlikne seg med.

Les også: Nominert til Nordisk råds litteraturpris

Kanonisering

Så er det nokon andre lister, som lever eit mindre definert liv inne i dette systemet, lister som kan vere skjelsetjande i verdshistoria eller bli gløymt i løpet av kort tid. Eg tenkjer på kanon, og i desse dagar tenkjer eg spesielt på dramakanonen vi fekk for få veker sidan.

Kanon er kort fortalt ei liste over bøker som eit kollektiv eller ei utvalt gruppe meiner har stor verdi på ein eller annan måte. Den mest berømte kanon på kloden er bibelen, og historia om korleis dei 66 bøkene som utgjer vår bibel vart sortert ut er spennande som ein roman av Umberto Eco og skal få liggje her, men til slutt vart det i alle fall sett strek for kanonarbeidet på kyrkjemøtet i Karthago i 397. Spørsmålet om kva vi eigentleg skal med slike kanonar har også vore oppe til friske debattar som skal få liggje her.

I våre dagar er kyrkjemøtet avløyst av juryar og skriftene dei skal heve opp er det beste innanfor eit land eller ein sjanger. Sidan «det beste» alltid er diskutabelt, bør kanonar reviderast og kritiserast. Det er også interessant å sjekke kva for kriterier ein jury har lagt vekt på. Juryen bak den nye dramakanonen har sett etter unike sceniske og litterære kvalitetar så vel som representative kvalitetar. Dessutan skulle dei leggje vekt på både kva teksten hadde å seie i si eiga samtid og i ettertida. Dette opnar for tungt bruk av skjønn, ettersom det kan vere krevjande å finne tekstar som både er unike og representative på same tid. Og somme tekstar som var viktige i samtida kan vere irrelevante i vår tid. Som alle kanonar er denne prega av dei som er sett til å gjere jobben.

Drama!

Forfatter Cecilie Løveid.

Den nye dramakanonen er laga til 75-årsdagen til  Dramatikerforbundet. Juryen fekk i oppgåve å  lage ein kanon på 10-12 verk skrivne mellom 1890 og 2000. Poenget var å sjå på det som har kome etter Ibsen. Sjølv valte eg å vente til heile kanonen var på plass før eg studerte resultatet under eitt, og i tida før alt var på plass sysla eg med nettopp dette spørsmålet: Kva har skjedd i norsk dramatikk etter Ibsen? Den første eg kom på var Jon Fosse, deretter Cecilie Løveid, Jens Bjørneboe og Oscar Braathen. Så tenkte eg: Det er jammen ikkje mykje som har skjedd etter Ibsen.

Så. Tidlegare denne månaden. Kanon er klar. Juryen går for 10 verk og ikkje 12, i og for seg ok. Så tek dei inn eitt verk frå 2011, altså 11 år etter 2000, greitt for meg, sjølv om det er kanonisere så ferske verk, same kor gode dei er. Altså blir det 9 verk mellom 1890 og 2000, i stadenfor maksgrensa på 12. Greitt nok.

Eg scannar raskt lista oppover og nedover. «Draum om hausten» av Jon Fosse, «Fugleelskere» av Jens Bjørneboe og «Ungen» av Oscar Braathen. «Et lykkelig valg»? Åja, dei meiner «Det lykkelige valg». Av Nils Kjær. Her har juryen gravd djupt. Og Hans Wiers Jensen: «Anne Pedersdotter»? Kanskje eit bra verk, eg har aldri sett det. Her har nok kriteriet «Tekstens samtidige betydning» vore i sving. Kanskje det var viktig i si tid. Det er noko det også;  det er som nemnt ikkje så mykje å ta av. Men hei, kvar vart det av Cecilie Løveid? Den formfornyande, visuelt utfordrande, internasjonalt kjende, framleis aktuelle Cecilie Løveid? Med spennande stykke som «Barock Friise», «Maria Q» og «Vinteren rivnar»? Med høyrespelperler som «Måkespisere»? I dramakanonen finst det eit gap på over 30 år mellom Bjørneboe og Fosse, mens det i dei knapt 20 åra mellom 1896 og 1913 finst heile fem drama som har kome seg gjennom nålauget. Spørsmåla hopar seg opp: Er Wiers Jensen viktigare enn Løveid? Var det ein god ide å gå heilt fram til 2011 og kanonisere eit to år gammal verk? Var det maktpåliggande å halde seg til 10 og ikkje til 12 verk?

Les også: Bokhandlerprisen til Cecilie Enger

Kva seier kanon?

Denne kanonen er komen i stand i eit samarbeid mellom Dramatikkens hus og Morgenbladet, og dei fem i juryen er kunnskapsrike og dyktige folk det eg kan døme. Det er som nemt ofte gåtefullt kva som til slutt endar på slike lister; det oppstår ein dynamikk i utsilingsprosessen som kan resultere i diskutable val.  Men fråveret av Løveid på denne kanonlista er forbi gåtefullt: denne kanonen har eit stort, demonstrativt hol der ein av våre mest spennande og utfordrande dramtikarar burde tront. Slikt opnar for debattar, og fleire har vore inne og meint noko om dette. Uansett: At Løveid, som meir enn oppfyller kriteria denne juryen har arbeidd etter er utelaten,  gjer denne kanonen dramatisk mindre viktig enn han kunne ha vore.

Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Er du i mål? Med julegavene, julevaskingen, julebaksten? Julematen har vel de fleste av oss hatt allerede, men hva med den åndelige føden? Jeg har alltid ambisjoner om at jeg skal få lest så mye når det er jul.

Bøkene det ble snakket om i høst som gikk meg hus forbi, bøkene jeg ble interessert i fordi de vakte debatt eller fikk gode anmeldelser, men som jeg aldri fikk tid til å lese. Julens sosiale sinnelag setter som regel en stopper for mine drømmer om å hente inn det tapte. Men hvis jeg nå får tid, hva da? Hvilke bøker skal jeg bruke stramt tilmålte timer på?

Hvis jeg fikk velge, på øverste hylle, som det heter, og satt mutters alene på en øde øy, da ville jeg valgt bort det nye. Jeg ville brukt tid på det gamle.

Og akkurat i år har jeg et påskudd til å hente opp noe av det fineste som er skrevet både internasjonalt og her i landet, fordi forfatterne er aktualtisert av store jubliéer. Forfatterjubiléer kan være traurige saker, det må da vel ikke være påbudt å puste liv i for lengst død og forloren litteratur? Når litteraturen slett ikke er død, men lever i beste velgående, og attpåtil blir utgangspunkt og igangsetter for ny litteratur og nye tanker, ja, da er jubileet verdt hver krone. Det er lett å glemme gamle mestre når vi hver dag bombarderes av nye litterære bestselgere – som etter den første interessen viser seg å ikke være fullt så gode som markedsavdelingene vil ha det til.

Camilla

Camilla Collett kan leses i dag som for 150 år siden

Så: Jeg begynner med den eldste. «Age before Beauty», heter det, nå kan det faktisk diskuteres hvem som var vakrest av Camilla Collett og Marcel Proust, det kommer an på øynene som ser. Etter det som finnes av fotografier og portretter å dømme, tok de seg begge usedvanlig godt ut. Men Camilla er uomtvistelig eldst.

I år er det 200 år siden hun ble født, romanforfatteren, essayisten og kvinnesaksforkjemperen Camilla, født Wergeland. At hun var søster av sin bror Henrik, at hun var ulykkelig forelsket i Welhaven og at hun i mange år figurerte på den norske hundrelappen er ofte det folk flest vet om Camilla. Kanskje har vi lest «Amtmandens døtre». Er det i julen du skal lese erindringsboken «I de lange nætter»? Boken åpner med en nydelig tilegnelse til oss søvnløse. Collett tar fortvilelsen på kornet og tilbyr skjebnefellesskap – og lindring i natten – tvers gjennom de 150 årene som er gått siden hun skrev dette.

Les også: – Potent stoff om Camilla Collett

Så gjenkjennelig den følelsen er av at det er umulig å snakke om søvnløshetens forbannelse med en som aldri har opplevd den! Det er en frisk forfatter som gir tilbeste hvordan hun får reprimander hvis hun legger seg nedpå for en middagslur. Hvis hun gjør det, er det ikke rart hun ikke sover om natten, sier forståsegpåerne. Men hvem ville hindre en som var sultedøden nær i å få i seg en stakkars smule? repliserer Camilla:

«Lad I Middagssøvnen fare, saa fik I nok sove om Natten,» heder det. Men dette Argument, der imponerer mange, er alligevel grundfalsk, og passer kun til Nattesovernes eget Forhold til Middagssøvnen. Til Fraadsere kan man sige: «Vokter Eder for utidige Maaltider, hvis I vil nye Eders Gormandise ret,» men det vilde være en Latterlighed at foreskrive Maadehold for dem, der truer med at dø af Hunger.»

Camilla Collett, dette sterke mennesket som er kjent for sin ulykkelige kjærlighetshistorie, og som tidlig ble enke med fire små barn,  skriver engasjert og ærlig om forholdet til sin kjente bror og til sine foreldre i erindringsboken.

Mona Høvring har lest Camilla Collett. I romanen «Camillas lange netter», som er norsk kandidat til Nordisk råds litteraturpris fra bokåret 2013, gjenskriver hun rett og slett Camillas betraktninger i fortettet og moderne versjon. Både Camilla selv og ikke minst Mona Høvring anbefales; ta gjerne Camilla først, og oppdag hvor moderne hun er, før du får se det med egne øyne i Mona Høvrings revidering.

Marcel

Marcel Proust har hatt enorm betydning for litteraturen som kom etter ham.

Et av litteraturhistoriens mest berømte verk, begynner slik:

«Lenge gikk jeg tidlig til sengs. Noen ganger hadde jeg knapt slukket lyset før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke engang fikk tid til å tenke «Nå sovner jeg».

Om Marcel Prousts forteller som guttunge faller raskt i søvn, så bruker han som Camilla Collett etterhvert nettene godt. Mørket gir rom for spekulasjon, både om det som finnes i værelset, skjult for øyet i nattens mulm, men også for tankesprang om alt som befinner seg utenfor rommet.

Også Proust har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i år, ikke fordi den franske forfatteren selv har jubileum, men fordi hans nærmest ubeskrivelig ambisiøse verk «På sporet av den tapte tid» er hundre år i år. Proust, som levde fra 1871 til 1922 og som tilbragte store deler av sitt sykelige liv i sitt eget hjem, har levert noe av den grundigste og forunderligste litteraturen som er skrevet.

På norsk kom «På sporet av den tapte tid» i oversettelse av Anne-Lisa Amadou over en periode på 25 år – fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 90-tall. I anledning hundreårsjubileet for det første bindet, «Combray» gir Gyldendal forlag ut Proust på norsk på nytt, og har bedt franskprofessor og oversetter Karin Gundersen om å modernisere Amadous oversettelse. Første bind kom ut i år.

Kanskje det er nå vi skal benytte anledningen til å følge hele verket, bind for bind, etter som de kommer ut?

Eller ta for oss den utgaven som allerede foreligger. Juleferien vil nok da bli i knappeste laget, skulle jeg tro, hvis ikke vi som Camilla Collett tar nettene til hjelp. Men hva med jul, påske og sommer? Et år med det verket som fremfor noe har vært selve inspirasjonskilden for så mange av dagens norske forfattere – ingen nevnt, ingen glemt.

«På sporet av den tapte tid» er fortellingen om en mann som vil bli forfatter. Han tviler både på talent og egnethet, hvor skal han finne materialet sitt? Først når han gir opp, innser han at han har alt i seg – og det er de tilsynelatende tilfeldige betraktningene om kunst og språk, kjærlighet og sjalusi, sosietetsliv og landsbyliv, som blir det litterære verket. Mest forbløffende av alt er at det ikke er noe tilfeldig i Prousts enorme tekst, temaer flettes i hverandre, belyser hverandre og speiles ned på setningsnivå. Å lese Proust tar tid, men gir tilbake kunnskap, lidenskap, glede.

Les også: Litteraturåret fritt etter hukommelsen

Tid for påfyll

Ved å lese klassikerne selv – og ikke bare lese om dem – kan vi oppdage hvorfor de faktisk er blitt klassikere.

Det kan synes som et finkulturelt munnhell; men det er sant, at litteraturen lyser. Tvers gjennom århundrenes natt når ordene fra en våken sjel til en annen.

Måtte denne julen gi sjelen påfyll, på samme måte som magen får sitt. Måtte lesestundene –  og nettene – med for eksempel Marcel eller Camilla – bli lange!

Paal-Helge Haugen, skriver om guder for encellede organismer og andre ting. (Foto: Ada D. Bjøranger/NRK. Instagramfilter: rise)

Tekstene var et oppdrag fra den britiske musikeren David Sylvian som skulle bruke dem til en installasjon på Punkt-festivalen i Kristiansand. Senere ble tekstene brukt på en cd der David Sylvian igjen leser dem opp.

David Sylvian i november 1982. (Foto: Wikipedia)

Da Paal-Helge Haugen skulle lage disse tekstene til David Sylvian fikk han tittelen på boken, Uncommon Deities, og sto ellers ganske fritt til å skrive det han selv ville. Da han fant ut hva han ville skrive om, var det neste steget å finne ut hvilke ting som trengte guder, eller hvilke ting han ville lage guder for.
– Guden for veikryss var den guden jeg kom på å skrive om, forteller han.
– Det vanskelige var å velge ut kun ti, fordi det er jo så mange ting som det kan finnes guder for!

Paal-Helge Haugen valgte noen av de mest tilfeldige tingene han kunne komme på, som for eksempel en gud for veikryss. Ellers ville han også ha med en gud for encellede organismer og en gud for adverb. Guden for adverb skal visstnok være den guden som ligner mest på mennesker. «Av alle gudar er det han som står menneska nærast», står det i boken.

GUDEN FOR ADVERB
Av alle gudar er det han som står menneska
nærast. Kvart einaste ord som unnslepp oss
tar han imot og legg på plass i sitt kartotek.
Det blir stadig utvida, og strekker seg inn
i skyene. I kartotekets korridorar går han
dagleg og letar etter det perfekte adverbiale
avtrykket av tilværelsens gråtonar. Han er i
ferd med å stave seg gjennom verdens samla
ordforråd, levande og dødt, i tillegg til det
himmelske vokabular. I aserbadjansk finst ingen
adverb, berre slyngande antydningar i resten
av språkmassen. Gud for adverb finn dette
djupt bekymringsfullt. Adverbet er ettertankens
ordklasse. Når adverbet kjem til overflata av
menneskets språk, er barndommen over. Resten
av overlappande gråsoner, i fornuftens domene, i
det tankefulle mellomrommet mellom spørsmål
og svar. Sanningane har kort halveringstid. Slik
er hans evangelium. Han forstår vårt behov
for å fomulere verden, men det er hans misjon
å avsikre det altfor sikre, og han kan berre
opplyse dei som søker opplysning. Når han talar
er vokalane duse og konsonantane små steinar
spreidde ut over ei stor slette av skiftande
nyansar. Han gøymer seg i torevêr og fryktar
lynets kløyvde tunge, den er eintydig. Han søker
tilflukt i ei mjukt lindrande tåke. Det einaste han
etterlet seg, er lyden av prøvande steg.

Du kan høre forfatteren lese teksten her, og høre det på Diktafon på P2 10. november.

Ellers er også abdikasjonens gud en viktig gud for Paal-Helge Haugen. Det er han som ligner mest på de kristnes gud. Han passer på oss, forklarer poeten, og skriver: Det han mest av alt fryktar er ein verden der graset gror historielaust, utan oss.

Skrevet av Ada D. Bjøranger

Hva synes du vi trenger en gud til? Det hører vi gjerne om i kommentarfeltet!

Hver gang Det norske teatret har villet sette opp et Henrik Ibsen-stykke har det blitt leven (i alle fall litt leven) – for der i gården spilles det ikke teater på annet enn nynorsk. I mellomkrigstiden var det Ibsens familie som satte føtter ned og stoppet forestillingene, senere har det vært debatt. Med utgangspunkt i oversettelsen til nynorsk.

I Trondheim, på teateret der, har de altså satt opp Tarjei Vesaas´ ”Fuglane” – og, vi må tro det er for å øke tilgengeligheten for publikum; manusteksten er oversatt til namdalsdialekt. Men ingen bråker. Så vidt jeg kan høre, er det helt stille – bare et lite sus av velvilje kan høres. Kanskje burde vi bråke litt?

I og for seg er det ikke vanskelig å se begrunnelser for omskrivingen, oversettelsen. Trøndelag, og Trondheim i særdeleshet, er ikke noe kjerneområde for nynorsk. Jeg gjetter at nynorskens popularitetskurve der ligger like langt ned mot nullpunktet som den gjør på Østlandet. Det er kanskje leit og ikke noe man gjerne sier, men jeg er redd det er slik. Nynorsk, Tarjei Vesaas´ versjon inkludert, oppleves av flertallet som fremmed, kantete og vanskelig. Og; for flertallet bøyer man unna i vår tid. Det betalende publikum har rett.

Helt siden Hålogaland teater tidlig på 1970-tallet begynte sin konsekvente praksis med å fremføre absolutt all dramatisk tekst, norsk som utenlandsk, på nordnorsk, har utviklingen gått én vei i teatrene, særlig i regionene; dialektene vinner frem, det talte skriftspråket taper terreng.

Samtidig er dette en del av utviklingen i samfunnet som helhet. Noregs mållags gamle parole fra det samme 70-tallet; ”snakk dialekt, skriv nynorsk” har på sett og vis hatt 50 prosent gjennomslag. Nynorsken sliter i dag enda tyngre enn det andre skriftspråket, mens muntligheten vasser innover dem begge. Mye tyder på at gjeldende parole i dag er: ”Snakk – også når du skriver”.

Samfunnet skal få hvile i denne omgangen og denne utflyttede trønderen er ikke blitt dialektmotstander. I stedet skal jeg prøve å si noe om respekt for kunstverk og dermed stille følgende spørsmålet på spissen; har vi lov, moralsk og estetisk sett, til å manipulere og endre den teksten som en forfatter – en kunstner, altså – har arbeidet ned i papiret, setning for setning, tegn for tegn. Og; har norsk teatermiljø i all sin folkelige ambisjon og kullsviertro på at alt er like bra uansett, utviklet en helt ny form for språklig arroganse som i dette tilfellet tror den kan ta Telemark og/eller nynorsken ut av Vesaas?

For noen få år siden satt jeg i en bil og hørte en NRK P2-oppsetning av Torborg Nederaas´ verk ”Av måneskinn gror det ingenting” – på nordnorsk. Jeg vil nødig være uvennlig, men med bakgrunn i Nederaas´ sobre, bergenske riksmål, låt det direkte hånlig – og veldig norsk; kom ikke her og tro du er noe!

På alle andre områder av kunstlivet er vi oppmerksomme på kunstnerens rett til eget verk. I teateret ser det ut til å være fritt frem for endring og manipulering – oftest med de beste hensikter, selvsagt. Det er da også et åpenbart poeng i en diskusjon om dette at dramatiseringen i seg selv er en forandring av forfatterens opprinnelige verk; endring har allerede skjedd. Og, uten at jeg har sett forestillingen i Trondheim; historien om Tusten og søsteren Hæge må vi anta er den samme – langt på vei. Men hva med Tarjei Vesaas´ helt særegne tone og tilhørigheten? Og, altså; hva med selve språket, Vesaas unike nynorske versjon?

Jeg voks opp, slik føles det i alle fall, med NRK Trøndelags opplesninger fra Olav Duuns ”Juvikfolke” – et viktig bidrag til at jeg ble leser. Kunne vi ta Namdalen ut av Duun? Og la ham oppføre på Nasjonalteateret – på bokmål eller på ekte fisker- og bondespråk fra for eksempel Østfold? Kanskje det ville bli mer bråk da – for eksempel i Trøndelag?