Ungdomsromanene lever ofte en nokså skjult tilværelse her i landet , litt bortgjemt mellom de kunstnerisk solide bildebøkene, de tradisjonelle barnebøkene, fantasy-seriene og romaner for voksne.

Ikke dermed sagt at de ikke er gode. Vi har en fin gjeng med forfattere som skriver for ungdom, og som skriver godt. Blant dem er Hilde Hagerup, Ingelin Røssland og Harald Rosenløw Eeg.

De store spørsmålene 

Felles for mange forfattere som skriver ungdomsromaner, er viljen til å gå inn i eksistensielle spørsmål som identitet, verdier, meningen med det hele. Og da er det kanskje ikke til å unngå at mange bøker dreier seg om døden?

Å skrive om døden er bra. Døden er en del av livet (!) og bør være en naturlig del av litteraturen. Likevel kan det iblant føles som om ungdom skal tynges vel langt ned i mørke og tragedie. Fjoråret var et år der død og selvmord nærmest tok overhånd. Ungdomsbøkene var nedlesset av dysfunksjonelle familier, og håpet for de unge hovedpersonene – om det var noe håp i det hele tatt – var minimalt. Hver for seg kom det mange gode bøker (ikke minst fjorårets brageprisvinner ”Fengsla” av Hilde Kvalvaag og Marit Kaldhols ”Søkeord: ayotzintli”, som fikk Kulturdepartementets barne- og ungdomsbokpris. ) Men helhetsbildet var deprimerende svart.

 Lys

Døden er i høyeste grad tilstede også i år. Men kanskje livet har tilranet seg mer plass?

I Rosenløw Eegs nyeste roman ”Gyldig fravær” mister Døden faktisk sitt bytte – de fem ungdommene som sitter innesperret i en T-banevogn etter en eksplosjon i Oslo sentrum kommer opp igjen i lyset:

 Gyldig fravær

Stort spenn i bragenominasjonene 

I den bragenominerte romanen til imponerende unge Sunniva Relling Berg (23), kan man frykte at det virkelig skal gå ”Utfor”, som både tittel og omslag tilsier. Døden er sterkt tilstede, men her som en hendelse fra fortiden, som gnager og gir ulykksalige konsekvenser. Men for Lea, som blir mobbet i byen og flytter til øya i havgapet med foreldrene for å få en ny start, går det faktisk oppover, til slutt.

 ”Fallteknikk” av Inga Sætre er en tegneserieroman som også har truffet bragejuryen. Her er, på samme måte som i ”Utfor”, en lek med tittelen. Hovedpersonen Rakel flytter på hybel det siste året på videregående og starter med kampsport. Så oppdager hun at hun er gravid. Det kan være greit å tilegne seg en fallteknikk i flere henseende…

Den tredje ungdomsromanen i klassen for barne- og ungdomsbøker er Sverre Knudsens ”Aarons maskin” – en storslått science fiction-fortelling med krass kritikk av markedskreftene. Boken er den første i en trilogi, og det er all mulig grunn til å vente seg mye av dette verket, som greier kunststykket å la filosofiske spørsmål og samfunnskritikk gli uproblematisk inn i handlingen.

Siste bok blant årets bragenominasjoner er ”Gjøken” av Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer, en høyst original og lærerik blanding av en bildebok og en fagbok. Om gjøken.

Jeg tenker at spennet i disse nominasjonene viser at det er en stor åpenhet i barne- og ungdomslitteraturen nå. Sosialrealisme, jada, den finnes ennå. Fantasy / science fiction så absolutt. De mer tradisjonelle ungdomsromanene om mobbing og identitets-søken likeså. Og bildebøkene, som fortjent har fått stor oppmerksomhet de siste årene, fortsetter å komme, med like høy kvalitet.

Og nå står også lyset der, side om side med mørket.

Dødens utilgjengelighet
I år er det boken «Glassklokken» som har vekket debatt. Den har svært få ord, men desto mer talende bilder, skapt av den danske illustratøren Lilian Brøgger. Også den er uhyggelig; noen finner den meningsløs, andre provoserende. Selv sier Ersland at han synes det er spennende med den utilgjengeligheten som døden representerer.

Men tenk over det. Hva slags bildebok vil du ta frem når du sitter med barn eller barnebarn på fanget? Disneys versjon av Ole Brumm? Eller en bildebok fra en konsentrasjonsleir?

«Lejren»

Den finnes faktisk. «Lejren», som er laget av Oscar K og Dorte Karrebæk, er akkurat utgitt i Danmark. Den er så ubehagelig at den nesten ikke er til å tåle. Boken beskriver en gruppe barn som kommer til en arbeidsleir. Klærne blir tatt fra dem, identiteten blir tatt fra dem. I stedet for navn, får de et nummer. De blir satt til å arbeide, pauser er det lite av, mat enda mindre. Kan ikke barna tilpasse seg det harde regimet, blir de rett og slett borte. Noen er blitt fjernet allerede ved ankomsten. Noen velger selv å hoppe mot strømgjerdet. Dette er en bildebok for barn. Men ikke dermed sagt at den skal leses av et barn alene, langt mindre av et lite barn. Kanskje er det slik at noen bildebøker bare skal oppleves av barn og voksne sammen? Kanskje er noen ment for en klasseroms-situasjon, der de kan være utgangspunkt for en videre diskusjon?

Denne konkrete bildeboken, «Lejren» kan også betraktes som et bilde på barns maktesløshet generelt, og deres utlevering til en voksen verden som vil strømlinjeforme og sosialisere dem, for nær sagt enhver pris.

Vi er like og vi er ikke like

Akkurat som voksne er individer med ulik smak og ulike behov, er barn individer som kan ta til seg en enorm bredde av bøker. Bøker som underholder og trøster, eller som ønsker at barna skal bli værende i en beskyttet og trygg barneverden, finnes det mange av. Tør vi også gi barn bøker som får dem til å tenke selv?

Spørsmålet om hva slags litteratur barn og ungdom tåler, kan spissformuleres. Vil vi sementere, eller vil vi provosere?

Makt

I åpningsforedraget på konferansen i Stavanger, der det overgripende temaet var makt, snakket professor Maria Nikolajeva fra universitetet i Cambridge om at «kunnskap er makt». Men det er den voksne avsenderen, forfatteren og forlaget, som bestemmer hvilken kunnskap barnet skal få. Det er den voksne forfatteren som definerer sannheten, og serverer det han eller hun måtte ønske. De lesende barna er prisgitt de voksnes makt – og det er umulig å komme bort fra det åpenbare misforholdet, sier Nikolajeva. Hun hevder at barndommen sjelden skildres slik som barn virkelig opplever den, men slik de voksne husker den, eller ønsker den skal være. Det vi voksne husker fra egen barndom, vil alltid være preget av minner og erfaringer vi har tilegnet oss i årene som har fulgt etter barndomsårene. Og Nikolajeva fortsetter: Nesten all barnelitteratur som behandler moral, setter opp par som rett og galt, godt og ondt, snilt og slemt. Hvordan vise barn at verden er mye mer kompleks enn som så?

Moralske helter

I dagens nordiske barnelitteratur er det ofte barna som er heltene. De blir bærere av et moralsk ansvar, mens foreldrene blir moralsk mindreverdige. Ungdomslitteraturen er overbefolket av dysfunksjonelle voksne. De finnes i fullt monn i bøker for de litt yngre også; der blir barna de virkelige heltene som må ta grep når foreldrene svikter. I bøkene for de litt eldre ender det skremmende ofte med selvmord.

Hva slags bilde er det litteraturen gir barna av den verdenen de etterhvert skal få mer og mer grep om?

Mer mangfold

Jeg tenker at mangfold er en fin ting. Ja til Ole Brumm – helst i originalversjonen da, det må jeg innrømme – men er det Disney-versjonen barnet vil ha, så bruk nå den for det den er verdt, og vis heller veien videre når tiden er moden for det. For det kan tenkes at Erslands bøker passer vel så godt for ungdomsskole-elever, som for de aller minste. Han har med hell diskutert bildebøkene, som inneholder 2-300 knappe ord, med tenåringer som har en langt større referanseramme og tolkningskompetanse enn en førsteklassing.

Mer enn at norske bildebøker skal bli for farlige, frykter forfatteren Bjørn Arild Ersland at de skal bli for kjedelige. Han har et poeng. Vi voksne maktpersoner har i en årrekke klaget over at gutter ikke leser. Kan det tenkes at det ikke er flere bøker om motorsykler og sverdsvingende fantasy-helter som skal til, men rett og slett bøker som utfordrer guttene, intellektuelt? Bøker som går utenom det vi voksne tror guttene vil ha, bøker som stiler inn smalt, og ikke bredt?

Hvor er mennene?

Og når jeg nå først snakker om gutter og lesing. All forskning viser at det er foreldrene som er barns største forbilder inntil barna nærmer seg puberteten. Kanskje vi ikke skulle bry oss så mye om guttene som ikke leser, men om fedrene deres?

På barnebokkonferansen i Stavanger var det flere hundre forskere, bibliotekarer, oversettere, litteraturformidlere og forlagsfolk samlet. Blant forfatterne og illustratørene på scenen var det opptil flere menn. I salen forøvrig glimret de med sitt fravær…

Bokvåren:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7461421